Fortvilet over krangling

[Egmo]

Jeg er ei jente på 28 år som er gift med en gutt på 27. Vi har bodd sammen i litt over et år og har vært gifte siden 1.juni.

Vi har stor problemer med å kommunisere om alt annet enn overfladiske og dagligdagse ting.

Våre problemer startet etter at vi hadde vært sammen i ca. 4 måneder. Da var jeg på jubileum med min gamle klasse fra ungdomskolen. Dagen etter denne festen snakket jeg med min samboer på telefon og fortalte at jeg hadde vært veldig full, men hatt det veldig gøy. Samme dag hadde han fått en melding på telefonen som sa at han ikke burde glede seg til jeg kom hjem. Vi vet ikke hvor denne kom fra. Han ble naturlig nok redd for hva jeg hadde gjort, og redd for at jeg løy da jeg sa at det var ingenting annet en en dårlig spøk fra noen.

Noen måneder etter dette ( ca. 3) dro han i fengsel for å sone en dom for noen bøter. Meningen var at han skulle være der i 23 dager, men betalte resterende gjeld etter ca 14 dager og kom hjem til meg for å være der på bursdagen min. Gjensynet mellom oss da var helt fantastisk. Jeg følte jeg svevde hjem etter å ha brukt de siste 14 dagene på å grine og lengte. Og for første gang i mitt liv følte jeg hvordan det var å elske og dette fortalte jeg ham. Senere på kvelden dro vi ut for å feire. Jeg ble igjen altfor full. Jeg husker bare glimt fra kvelden. Det som da skjedde var at vi gikk på nattklubb. Der skulle jeg på et eller annet tidspunkt kjøpe noe i baren. Jeg stod ved siden av en kammerat av sigve og hadde stryket ham over ryggen under skjorta og sett ut som jeg snakket meget intimt med ham. Min samboer sier jeg så ut som en billig barhore der jeg sto. Dette fikk han til å føle seg ydmyket på det groveste og ble redd for hva jeg hadde bedrevet tiden med mens han var borte. Han sier det kunne se ut som at jeg måtte avslutte noe jeg ikke hadde rekt fordi han kom hjem tidligere enn forventet.

Vi endte opp med en kjempekrangel fordi jeg ikke skjønte helt hva jeg hadde gjort galt. Jeg klandret heller ham for å overse meg. Dagen etter dro han ut og kjøpte gave til meg fordi han syntes det var så leit at jeg var så lei meg. Da burde vel jeg ha tatt tak i det jeg hadde gjort og prøvd å gjøre det godt igjen. Men han fikk aldri noen unskyldning en gang. Han fikk vel heller bare sure miner for at han tenkte på det og ikke bare kunne slå det fra seg. Jeg synes fremdeles det er vanskelig å forholde seg til siden jeg ikke husker det, og ikke aner hva jeg tenkte der jeg sto. Men jeg ser veldig godt at jeg hadde blitt redd og trengt å bli overbevist etterpå.

Etter dette har det skjedd to ganger til at jeg har i fylla oversett ham fullstendig til fordel for en annen. Dette er da litt anderledes fordi det disse gangene var at jeg møtte en gammel venn som jeg har kjent siden jeg ble født og ikke hadde sett på lenge. syntes det var godt å snakke med ham igjen. Glemte at jeg ikke lenger var fri og frank, men at jeg hadde med meg kjæresten min som aldri haddee møtt denne gutten før. Følte seg utrolig oversett og til side satt. Ikke så rart at han lurer på hva jeg egentlig legger i det å elske.

Etter disse episodene har vi kranglet mye. Kranglene våre varer som regel i flere dager. Jeg griner mye og trekker meg inn i meg selv og kjenner at dette gjør vondt og føler at det aldri kommmer til å bli bra igjen. Han blir hysterisk og skader seg selv eller ødelegger ting rundt seg. Han mener jeg er kald og kynisk som bare lukker meg inn i meg selv, og viser holdninger som sier at jeg gir blaffen og nyter å se at han har det vondt. Han tror jeg føler det som en seier at han han blir mentalt knekt og ikke eier selvtillit igjen. Jeg føler han går for langt når han står over meg og fråder rundt kjeften mens han forteller meg hvor kynisk og egoistisk jeg er, eller at det er min hånd som slår ham eller min finger som trekker av når han skyter seg. Dette er ting som setter meg helt ut av spill. Jeg blir redd og forferdelig motløs. Hvis vi prøver å påpeke noe hos hverandre, ender vi som regel bare opp med å angripe hverandre. Jeg gir ikke noe fordi han ikke gjør det, han tar ikke første skrittet fordi jeg ikke gjør det. Han mener jeg må fokusere mer på det jeg har gjort mot ham og legge av meg usikkerheten min i forhold til ham og fikse opp i det jeg har gjort. Det føles som en enormt vanskelig oppgave når jeg vet at han ikke stoler på meg, har ingen tillit til meg og tror jeg har forhold til menn på jobb, kamerater av av ham eller meg eller hvem som helst som gir meg litt oppmerksomhet. Hvis jeg reagerer på at han sier dette, så viser jeg bare at jeg føler meg truffet og at det dermed sikkrt er noe i det han sier. Jeg på min side reagerer fordi jeg blir utrolig lei meg over å ikke bli stolt på i det hele tatt. Og så blri jeg provosert over at han gidder å være sammen med meg hvis han tror jeg til daglig nesten koser meg med de som måtte by seg.

Dette er problemer som har nøstet seg så sammen og blitt så vanskelige å komme ut av at ingen av oss vel egentlig ser noen vei ut av dem. Men nå må jeg også ta med at de dagene vi ikke krangler, har vi det til tider helt fantastisk. Selv om jeg kanskje tror at vi har noen gode dager, mens det viser seg at han går og sliter eller omvendt. Når vi virkelig klarer å slappe av sammen og kose oss sammen, da har vi det bedre enn i allefall jeg har hatt noen gang før. Vi elsker hverandre og vil så gjerne fortsett å ha et liv sammen. Men denne kranglingen tar knekken på både vår psykiske og fysiske helse. Jeg er takknemlig for alt som kan komme av råd og hjelp. For jeg føler virkelig at jeg trenger hjelp hvis jeg skal kunne gjøre noe for å gi ham det livet jeg vet han ønsker seg og tross alt tror er mulig å få sammen meg meg.

På forhånd takk for hjelpen

Vennlig hilsen

[Tornerose]

Bare en liten sak, med et såååå langt innlegg uten avsnitt så tror jeg ikke mange gidder å lese det, det gjorde ikke jeg i allefall.

[Nyco]

Ikke skriv så langt uten avsnitt, utrolig slitsomt å lese.

Forøvrig, du bør slutte å drikke sånne mengder at du ikke har kontroll med hva du sier og gjør.

Han bør ta tak i sjalusien sin. Og lære å kommunisere uten å lage et helvete.

Skaff dere hjelp på familievernkontoret.

Jeg kjenner mange par som ikke kan ta en fest sammen uten å lage spetakkel. Løsningen for begge parter er kjøreregler for hvordan en fest skal være, og måtehold med alkohol.

[-Riksklysa]

først bør dere gå i dere selv

for det andre snakk med en raådgiver eller no lignende, kanskje psykolog hadde vært tingen i dette tilfellet...

men for all del, slutt å drikke så mye, det er oj helt tydelig at du ikke tåler slike mengder alkohol, og du begyner jo så smått å innse hva det innebærer overfor de ektefelle, det er tross alt noe som heter respekt, den skal være gjensidig, men i dette tilfellet virker den meget fraværende.

det hjelper ikke å krangle, komme emd tåplige trusler når man gjør et forsøk på å komunisere, det tjener ingen.

at han ikke stoler på deg kan jeg godt forstå, noe jeg tror du også gjør bare du får tenkt deg om. (du virker nemlig som en til tider reflekter dame)

en siste ting. hvem som sendte den meldingen når du var på reunion skulle ikke være no problem å spore opp, så kanskje dere burde gjøre et forsøk der også?

ikke vet jeg hva dere må gjøre, men snakk sammen i fordraglighet, ikke gå løs på hverandre... og for all del, mens det står på som værst, tenk på de gode stundene...

(burde du ikke tenkt på dette før du giftet deg?)

[gullfisk]

Du bør selvsagt ikke drikke deg så full at du ikke husker ting, men det virker som om din mann har større problemer med oppførselen sin enn som så. Å bli så rasende og agressiv som du beskriver, ødelegge ting, skade seg selv og skremme deg er helt uakseptabel oppførsel i et forhold, uansett om du har vært litt lite omtenksom i fylla på forhånd. Å true med selvmord og skylde på deg er om mulig enda mer bekymringsfullt, og betyr at din mann virkelig har store problemer med psyken, mener nå jeg. se hva du skriver selv:

"Han blir hysterisk og skader seg selv eller ødelegger ting rundt seg. Han mener jeg er kald og kynisk som bare lukker meg inn i meg selv, og viser holdninger som sier at jeg gir blaffen og nyter å se at han har det vondt. Han tror jeg føler det som en seier at han han blir mentalt knekt og ikke eier selvtillit igjen. Jeg føler han går for langt når han står over meg og fråder rundt kjeften mens han forteller meg hvor kynisk og egoistisk jeg er, eller at det er min hånd som slår ham eller min finger som trekker av når han skyter seg."

Mannen er helt urimelig, den her slags reaksjon ville ha vært overdrevet uansett hva du hadde gjort, og så lenge du ikke har gjort noe? At han går for langt er en underdrivelse.

Videre:

. "Han mener jeg må fokusere mer på det jeg har gjort mot ham og legge av meg usikkerheten min i forhold til ham og fikse opp i det jeg har gjort."

Du har jo ikke noe særlig å fikse opp i? Klart du bør si undskyld hvis du har såra han unødig, men så bør også saken være ute av verden etter dere har snakket om det, og det er den ikke for hans del, er den vel? Og i dette forholdet virker det jo som om det er du som prøver, du tenker på dette med åpenhet og kommunikasjon, skriver inn her og er i det hele tatt (med god grunn) fortvila. Hva mener han du skal gjøre da, sånn helt konkret? Aldri gå ut av huset noe mer?

Slik som dette kan du ikke ha det, du vil bare bli mer og mer redd for å gjøre han sint og sjalu.

Søk hjelp nå, gå til et familievernkontor eller hva dt heter, forsøk og snakk til din mann om at han har store problemer og trenger hjelp, og at eksplosive raseriutbrudd av hans kaliber og dager lange krangler ikke kan fortsette.

Lykke til!

[mrxx]

På grunn av lengden på innlegget og uten avsnitt ble det tungt å lese. Jeg orket ikke å lese alt grundig.

Jeg har ikke lest de andre svarene her heller, men jeg regner med at jeg gjentar noe som kanskje allerede er sagt.

Oppførselen til dere begge er ikke bra, dere burde gå litt i dere selv og forsøke å se dere i andres øyne. Du burde f.eks ikke drikke så til de grader mye som du gjør. Hold deg unna alkohol hvis du ikke styrer det bedre enn dette. Jeg hadde ikke orket å dratt på ei så full jente. I en slik tilstand er det fort gjort å gjøre ting som kan virke sårende og mistenkelig.

[Gjest Giraff]

(Kjære Egmo, jeg har tillat meg å dele opp innlegget ditt. Svarer deg nederst)

Fortvilet over krangling

Jeg er ei jente på 28 år som er gift med en gutt på 27.

Vi har bodd sammen i litt over et år og har vært gifte siden 1.juni.

Vi har stor problemer med å kommunisere om alt annet enn overfladiske og dagligdagse ting.

Våre problemer startet etter at vi hadde vært sammen i ca. 4 måneder. Da var jeg på jubileum med min gamle klasse fra ungdomskolen. Dagen etter denne festen snakket jeg med min samboer på telefon og fortalte at jeg hadde vært veldig full, men hatt det veldig gøy.

Samme dag hadde han fått en melding på telefonen som sa at han ikke burde glede seg til jeg kom hjem. Vi vet ikke hvor denne kom fra. Han ble naturlig nok redd for hva jeg hadde gjort, og redd for at jeg løy da jeg sa at det var ingenting annet en en dårlig spøk fra noen.

Noen måneder etter dette ( ca. 3) dro han i fengsel for å sone en dom for noen bøter. Meningen var at han skulle være der i 23 dager, men betalte resterende gjeld etter ca 14 dager og kom hjem til meg for å være der på bursdagen min. Gjensynet mellom oss da var helt fantastisk.

Jeg følte jeg svevde hjem etter å ha brukt de siste 14 dagene på å grine og lengte. Og for første gang i mitt liv følte jeg hvordan det var å elske og dette fortalte jeg ham.

Senere på kvelden dro vi ut for å feire. Jeg ble igjen altfor full. Jeg husker bare glimt fra kvelden.

Det som da skjedde var at vi gikk på nattklubb. Der skulle jeg på et eller annet tidspunkt kjøpe noe i baren. Jeg stod ved siden av en kammerat av sigve og hadde stryket ham over ryggen under skjorta og sett ut som jeg snakket meget intimt med ham. Min samboer sier jeg så ut som en billig barhore der jeg sto.

Dette fikk han til å føle seg ydmyket på det groveste og ble redd for hva jeg hadde bedrevet tiden med mens han var borte. Han sier det kunne se ut som at jeg måtte avslutte noe jeg ikke hadde rekt fordi han kom hjem tidligere enn forventet. Vi endte opp med en kjempekrangel fordi jeg ikke skjønte helt hva jeg hadde gjort galt. Jeg klandret heller ham for å overse meg.

Dagen etter dro han ut og kjøpte gave til meg fordi han syntes det var så leit at jeg var så lei meg. Da burde vel jeg ha tatt tak i det jeg hadde gjort og prøvd å gjøre det godt igjen. Men han fikk aldri noen unskyldning en gang. Han fikk vel heller bare sure miner for at han tenkte på det og ikke bare kunne slå det fra seg.

Jeg synes fremdeles det er vanskelig å forholde seg til siden jeg ikke husker det, og ikke aner hva jeg tenkte der jeg sto.

Men jeg ser veldig godt at jeg hadde blitt redd og trengt å bli overbevist etterpå.

Etter dette har det skjedd to ganger til at jeg har i fylla oversett ham fullstendig til fordel for en annen.

Dette er da litt anderledes fordi det disse gangene var at jeg møtte en gammel venn som jeg har kjent siden jeg ble født og ikke hadde sett på lenge. syntes det var godt å snakke med ham igjen. Glemte at jeg ikke lenger var fri og frank, men at jeg hadde med meg kjæresten min som aldri haddee møtt denne gutten før. Følte seg utrolig oversett og til side satt. Ikke så rart at han lurer på hva jeg egentlig legger i det å elske.

Etter disse episodene har vi kranglet mye. Kranglene våre varer som regel i flere dager. Jeg griner mye og trekker meg inn i meg selv og kjenner at dette gjør vondt og føler at det aldri kommmer til å bli bra igjen.

Han blir hysterisk og skader seg selv eller ødelegger ting rundt seg.

Han mener jeg er kald og kynisk som bare lukker meg inn i meg selv, og viser holdninger som sier at jeg gir blaffen og nyter å se at han har det vondt.

Han tror jeg føler det som en seier at han han blir mentalt knekt og ikke eier selvtillit igjen.

Jeg føler han går for langt når han står over meg og fråder rundt kjeften mens han forteller meg hvor kynisk og egoistisk jeg er, eller at det er min hånd som slår ham eller min finger som trekker av når han skyter seg. Dette er ting som setter meg helt ut av spill. Jeg blir redd og forferdelig motløs.

Hvis vi prøver å påpeke noe hos hverandre, ender vi som regel bare opp med å angripe hverandre. Jeg gir ikke noe fordi han ikke gjør det, han tar ikke første skrittet fordi jeg ikke gjør det.

Han mener jeg må fokusere mer på det jeg har gjort mot ham og legge av meg usikkerheten min i forhold til ham og fikse opp i det jeg har gjort. Det føles som en enormt vanskelig oppgave når jeg vet at han ikke stoler på meg, har ingen tillit til meg og tror jeg har forhold til menn på jobb, kamerater av av ham eller meg eller hvem som helst som gir meg litt oppmerksomhet.

Hvis jeg reagerer på at han sier dette, så viser jeg bare at jeg føler meg truffet og at det dermed sikkrt er noe i det han sier.

Jeg på min side reagerer fordi jeg blir utrolig lei meg over å ikke bli stolt på i det hele tatt.

Og så blri jeg provosert over at han gidder å være sammen med meg hvis han tror jeg til daglig nesten koser meg med de som måtte by seg.

Dette er problemer som har nøstet seg så sammen og blitt så vanskelige å komme ut av at ingen av oss vel egentlig ser noen vei ut av dem.

Men nå må jeg også ta med at de dagene vi ikke krangler, har vi det til tider helt fantastisk.

Selv om jeg kanskje tror at vi har noen gode dager, mens det viser seg at han går og sliter eller omvendt.

Når vi virkelig klarer å slappe av sammen og kose oss sammen, da har vi det bedre enn i allefall jeg har hatt noen gang før.

Vi elsker hverandre og vil så gjerne fortsett å ha et liv sammen. Men denne kranglingen tar knekken på både vår psykiske og fysiske helse.

Jeg er takknemlig for alt som kan komme av råd og hjelp. For jeg føler virkelig at jeg trenger hjelp hvis jeg skal kunne gjøre noe for å gi ham det livet jeg vet han ønsker seg og tross alt tror er mulig å få sammen meg meg.

På forhånd takk for hjelpen

Vennlig hilsen

- Egmo

Kjære Egmo

Jeg er dypt uenig i svarene du har fått om at du må skjerpe deg. Det er mannen din som er sykelig og farlig sjalu!

HAN trenger hjelp hvis HAN skal kunne gjøre noe for å gi DEG det livet HAN vet DU ønsker deg og tross alt tror er mulig å få sammen DEG,

ikke omvendt som du skrev. Han har klart å få deg til å tro at du er skyld i krangling og sinne, men det er han som skaper problemene her. Ikke tro på han! Det er ingen ting du kan gjøre for å "fikse" dette, han trenger psykologihjelp for å mestre sin sjalusi, det er den som ødelegger alt for dere.

Søk hjelp! (du kan gå alene til familievernkontoret, det vil sikkert hjelpe deg å snakke med noen profesjonelle for å sette ting litt på plass og finne ut hvos skoen virkelig trykker). Disse anklagene om utroskap skal du ikke finne deg i!

Klem fra

[Gjest uforstående nå ja]

(Kjære Egmo, jeg har tillat meg å dele opp innlegget ditt. Svarer deg nederst)

Fortvilet over krangling

Jeg er ei jente på 28 år som er gift med en gutt på 27.

Vi har bodd sammen i litt over et år og har vært gifte siden 1.juni.

Vi har stor problemer med å kommunisere om alt annet enn overfladiske og dagligdagse ting.

Våre problemer startet etter at vi hadde vært sammen i ca. 4 måneder. Da var jeg på jubileum med min gamle klasse fra ungdomskolen. Dagen etter denne festen snakket jeg med min samboer på telefon og fortalte at jeg hadde vært veldig full, men hatt det veldig gøy.

Samme dag hadde han fått en melding på telefonen som sa at han ikke burde glede seg til jeg kom hjem. Vi vet ikke hvor denne kom fra. Han ble naturlig nok redd for hva jeg hadde gjort, og redd for at jeg løy da jeg sa at det var ingenting annet en en dårlig spøk fra noen.

Noen måneder etter dette ( ca. 3) dro han i fengsel for å sone en dom for noen bøter. Meningen var at han skulle være der i 23 dager, men betalte resterende gjeld etter ca 14 dager og kom hjem til meg for å være der på bursdagen min. Gjensynet mellom oss da var helt fantastisk.

Jeg følte jeg svevde hjem etter å ha brukt de siste 14 dagene på å grine og lengte. Og for første gang i mitt liv følte jeg hvordan det var å elske og dette fortalte jeg ham.

Senere på kvelden dro vi ut for å feire. Jeg ble igjen altfor full. Jeg husker bare glimt fra kvelden.

Det som da skjedde var at vi gikk på nattklubb. Der skulle jeg på et eller annet tidspunkt kjøpe noe i baren. Jeg stod ved siden av en kammerat av sigve og hadde stryket ham over ryggen under skjorta og sett ut som jeg snakket meget intimt med ham. Min samboer sier jeg så ut som en billig barhore der jeg sto.

Dette fikk han til å føle seg ydmyket på det groveste og ble redd for hva jeg hadde bedrevet tiden med mens han var borte. Han sier det kunne se ut som at jeg måtte avslutte noe jeg ikke hadde rekt fordi han kom hjem tidligere enn forventet. Vi endte opp med en kjempekrangel fordi jeg ikke skjønte helt hva jeg hadde gjort galt. Jeg klandret heller ham for å overse meg.

Dagen etter dro han ut og kjøpte gave til meg fordi han syntes det var så leit at jeg var så lei meg. Da burde vel jeg ha tatt tak i det jeg hadde gjort og prøvd å gjøre det godt igjen. Men han fikk aldri noen unskyldning en gang. Han fikk vel heller bare sure miner for at han tenkte på det og ikke bare kunne slå det fra seg.

Jeg synes fremdeles det er vanskelig å forholde seg til siden jeg ikke husker det, og ikke aner hva jeg tenkte der jeg sto.

Men jeg ser veldig godt at jeg hadde blitt redd og trengt å bli overbevist etterpå.

Etter dette har det skjedd to ganger til at jeg har i fylla oversett ham fullstendig til fordel for en annen.

Dette er da litt anderledes fordi det disse gangene var at jeg møtte en gammel venn som jeg har kjent siden jeg ble født og ikke hadde sett på lenge. syntes det var godt å snakke med ham igjen. Glemte at jeg ikke lenger var fri og frank, men at jeg hadde med meg kjæresten min som aldri haddee møtt denne gutten før. Følte seg utrolig oversett og til side satt. Ikke så rart at han lurer på hva jeg egentlig legger i det å elske.

Etter disse episodene har vi kranglet mye. Kranglene våre varer som regel i flere dager. Jeg griner mye og trekker meg inn i meg selv og kjenner at dette gjør vondt og føler at det aldri kommmer til å bli bra igjen.

Han blir hysterisk og skader seg selv eller ødelegger ting rundt seg.

Han mener jeg er kald og kynisk som bare lukker meg inn i meg selv, og viser holdninger som sier at jeg gir blaffen og nyter å se at han har det vondt.

Han tror jeg føler det som en seier at han han blir mentalt knekt og ikke eier selvtillit igjen.

Jeg føler han går for langt når han står over meg og fråder rundt kjeften mens han forteller meg hvor kynisk og egoistisk jeg er, eller at det er min hånd som slår ham eller min finger som trekker av når han skyter seg. Dette er ting som setter meg helt ut av spill. Jeg blir redd og forferdelig motløs.

Hvis vi prøver å påpeke noe hos hverandre, ender vi som regel bare opp med å angripe hverandre. Jeg gir ikke noe fordi han ikke gjør det, han tar ikke første skrittet fordi jeg ikke gjør det.

Han mener jeg må fokusere mer på det jeg har gjort mot ham og legge av meg usikkerheten min i forhold til ham og fikse opp i det jeg har gjort. Det føles som en enormt vanskelig oppgave når jeg vet at han ikke stoler på meg, har ingen tillit til meg og tror jeg har forhold til menn på jobb, kamerater av av ham eller meg eller hvem som helst som gir meg litt oppmerksomhet.

Hvis jeg reagerer på at han sier dette, så viser jeg bare at jeg føler meg truffet og at det dermed sikkrt er noe i det han sier.

Jeg på min side reagerer fordi jeg blir utrolig lei meg over å ikke bli stolt på i det hele tatt.

Og så blri jeg provosert over at han gidder å være sammen med meg hvis han tror jeg til daglig nesten koser meg med de som måtte by seg.

Dette er problemer som har nøstet seg så sammen og blitt så vanskelige å komme ut av at ingen av oss vel egentlig ser noen vei ut av dem.

Men nå må jeg også ta med at de dagene vi ikke krangler, har vi det til tider helt fantastisk.

Selv om jeg kanskje tror at vi har noen gode dager, mens det viser seg at han går og sliter eller omvendt.

Når vi virkelig klarer å slappe av sammen og kose oss sammen, da har vi det bedre enn i allefall jeg har hatt noen gang før.

Vi elsker hverandre og vil så gjerne fortsett å ha et liv sammen. Men denne kranglingen tar knekken på både vår psykiske og fysiske helse.

Jeg er takknemlig for alt som kan komme av råd og hjelp. For jeg føler virkelig at jeg trenger hjelp hvis jeg skal kunne gjøre noe for å gi ham det livet jeg vet han ønsker seg og tross alt tror er mulig å få sammen meg meg.

På forhånd takk for hjelpen

Vennlig hilsen

- Egmo

Kjære Egmo

Jeg er dypt uenig i svarene du har fått om at du må skjerpe deg. Det er mannen din som er sykelig og farlig sjalu!

HAN trenger hjelp hvis HAN skal kunne gjøre noe for å gi DEG det livet HAN vet DU ønsker deg og tross alt tror er mulig å få sammen DEG,

ikke omvendt som du skrev. Han har klart å få deg til å tro at du er skyld i krangling og sinne, men det er han som skaper problemene her. Ikke tro på han! Det er ingen ting du kan gjøre for å "fikse" dette, han trenger psykologihjelp for å mestre sin sjalusi, det er den som ødelegger alt for dere.

Søk hjelp! (du kan gå alene til familievernkontoret, det vil sikkert hjelpe deg å snakke med noen profesjonelle for å sette ting litt på plass og finne ut hvos skoen virkelig trykker). Disse anklagene om utroskap skal du ikke finne deg i!

Klem fra

???

Ja vel, og du har vært i samme situasjon selv, eller er du kun medlem av Ottar eller en annen fiendlig innstilt organisasjon?

Hadde du hatt samme synspunkt dersom det var omvendt?

[mrxx]

???

Ja vel, og du har vært i samme situasjon selv, eller er du kun medlem av Ottar eller en annen fiendlig innstilt organisasjon?

Hadde du hatt samme synspunkt dersom det var omvendt?

Dette var veldig svart/hvitt tenking. Mener du virkelig at hun ikke bør sjerpe seg på noe? Mener du f.eks. det er helt greit at hun drikker seg så full at hun knapt vet hva hun gjør?

[Gjest Giraff]

Dette var veldig svart/hvitt tenking. Mener du virkelig at hun ikke bør sjerpe seg på noe? Mener du f.eks. det er helt greit at hun drikker seg så full at hun knapt vet hva hun gjør?

Nei, jeg mener ikke at det er greit at hun drikker seg så full at hun ikke husker noe, og jeg skjønner at det skaper problemer i et forhold, men jeg synes reaksjonen hans er så mye mye værre. Ærlig talt, å true med selvmord, ødelegge ting og skade seg selv? Å beskylde henne for å være utro med alt og alle hun møter, på jobb og med hans kamerater? Jeg antar jo det skjer i edru tilstand, og at de gangene hun har vært så full er de hun skriver om her. Hun virker jo mer enn villig til å skjerpe seg, hun innser jo problemet sitt og tar all skyld på seg. Og det hjelper ingen ting, han fortsetter med å påstå hun aldri er til å stole på.

Jeg skjønner ikke hva hun skal kunne gjøre for å endre han utover det å drikke med måte. Hun sier jo hun har vært helt ærlig når de har snakket om det som skjedde eller IKKE skjedde.

Jeg synes fortsatt han virker sykelig sjalu.

[Gjest mor til 5 barn]

Bare en liten sak, med et såååå langt innlegg uten avsnitt så tror jeg ikke mange gidder å lese det, det gjorde ikke jeg i allefall.

Dere skal ihvertfall være sjeleglad for at dere ikke har fått barn. Tenk og vokse opp i dette rotet med krangling og bråk?

[mrxx]

Nei, jeg mener ikke at det er greit at hun drikker seg så full at hun ikke husker noe, og jeg skjønner at det skaper problemer i et forhold, men jeg synes reaksjonen hans er så mye mye værre. Ærlig talt, å true med selvmord, ødelegge ting og skade seg selv? Å beskylde henne for å være utro med alt og alle hun møter, på jobb og med hans kamerater? Jeg antar jo det skjer i edru tilstand, og at de gangene hun har vært så full er de hun skriver om her. Hun virker jo mer enn villig til å skjerpe seg, hun innser jo problemet sitt og tar all skyld på seg. Og det hjelper ingen ting, han fortsetter med å påstå hun aldri er til å stole på.

Jeg skjønner ikke hva hun skal kunne gjøre for å endre han utover det å drikke med måte. Hun sier jo hun har vært helt ærlig når de har snakket om det som skjedde eller IKKE skjedde.

Jeg synes fortsatt han virker sykelig sjalu.

Jeg er ikke uenig i det du skriver om han, men det å ikke si at hun også skal skjerpe seg, blir for dumt likevel. Skal ett forhold fungere, må begge ta i ett tak og når han er så sjalu som det virker her, er det enda viktigere at hun også viser respekt ved å ikke drikke seg så dritings. Vi vet alle at er du full så flyttes grensene endel og har du en sjalu partner blir ikke saken bedre.

Han må forsøke å styre sjalusien bedre og hun må gjøre sitt for å ikke provosere unødvendig.