Depresjon etter brudd

[Gjest jen]

Jeg føler i dag at livet mitt har kommet i vranglås. De siste 15 månedene har vært virkelig turbulente. Det startet med at jeg jeg forelsket meg i en kollega, jeg brukte et år på å bearbeide følelser og det endte med at jeg brøt med min samboer gjennom 9 år. Jeg har høy utdanning og god jobb, han har tilfeldige jobber og lite utdannelse. Han dyrker fritidsinteresser som fotball, noe som ikke interesserer meg. Han er mye mer "overfladisk"/lettere til sinns enn meg og tenker aldri på ting som religion, meningen med livet osv.

Dette gjorde at jeg følte at vi ikke passet så godt sammen lenger, jeg følte at jeg ikke elsket han lenger men at han var min beste venn.

Jeg har innledet et forhold til den nye (ikke lenger min kollega heldigvis). Min samboer har flyttet og vi er fortsatt gode venner. Han vet ikke om forholdet til den nye. Dette forholdet er veldig rolig, jeg vil gjerne vente og se litt før jeg kaster meg ut i det. Vi treffes noen ganger og går ut og spiser o.l. Vi har også sex, det var uunngåelig pga den fysiske tiltrekningen mellom oss.

Min samboer har akseptert bruddet og har det bra alene.

Så egentlig skulle jeg vært fornøyd nå. Men jeg har i den siste tiden hatt store problemer psykisk som jeg sliter med. Jeg lurer på om det valget jeg tok var riktig. Denne tvilen kom opp da jeg oppdaget at min tidligere samboer traff en ny dame. Dette var meget opprørende for meg, noe som overrasket meg. Jeg er jo fullstendig klar over at jeg selv har gjort det samme.

Jeg ble svært oppsatt på å finne ut mest mulig om henne, hvor hun bodde, hvordan hun så ut osv. Dette ble nesten som en besettelse for meg, om natten drømmer jeg om henne selv om jeg aldri har truffet henne.

Han har ikke lenger kontakt med denne damen som han traff i en periode, og sier at han ikke vil inn i et nytt forhold.

Bare tanken på at han skal være sammen med noen andre gjør meg vondt. Etter 9 år har jeg en slags eiertrang overfor han. Å se at han fortsetter livet sitt uten meg og treffer nye folk gjør med deprimert. Han har sett dette og vi prater mye om det. Vi har blitt enige om at vi må leve hvert vårt liv nå så får vi etter hvert se hva vi vil.

Og det er hele problemet mitt. Er det fordi jeg fortsatt elsker han at jeg får disse sterke følelsene når jeg hører om han og ser han alene uten meg? Jeg vet ikke om det jeg virkelig vil er å bli sammen med han igjen, men jeg får ofte følelsen av at det er nettopp jeg vil.

Jeg er også lykkelig sammen den nye, da glemmer jeg alt. Han får meg til å bli glad. Han vet jeg sliter med noen problemer og er veldig tålmodig. Han sier at jeg må ordne opp og finne ut hva jeg vil. Når vi er sammen tenker jeg at dette er det rette, jeg kan takle at min eks også finner en annen.

Men de vonde tankene kommer opp når jeg er alene. Og jeg vet at dette er noe jeg ikke kan skyve videre foran meg på denne måten.

I går hadde jeg et sammenbrudd og gråt i mange timer. Min eks kom tilfeldigvis innom og han trøstet meg. Han lå over hos meg og vi hadde sex. Noe som igjen skaper mer kaos i følelseslivet, jeg kan ikke ha sex med min eks nå når jeg har innledet et seksulet forhold til den nye. Jeg må evt. bryte dette nye forholdet, iallefall den seksuelle delen. Det er dog en stund siden jeg hadde sex med han. Jeg føler ikke at jeg er utro mot den nye siden vårt forhold ikke er "offentlig" og seriøst nok ennå. Men selvsagt vet jeg at dette ville såret han å vite det.

Jeg veldig glad i den nye som er veldig omtenksom og behandler meg kjempebra. For han er jeg den første og jeg vet han mener alvor.

På en måte føler jeg at jeg elsker to personer, og at det vil være verst å skilles fra den jeg har elsket lengst. Når jeg er sammen med en av dem er jeg lykkelig, når jeg er alene sliter jeg.

Er det normalt å ha slike følelser for sin eks? Jeg klarer ikke tanken på at han skal bli sammen med en annen, evt. gifte seg og få barn (vi er rundt 30 og barnløse). Det gjør meg vondt å se at han har det så bra alene. Bare å høre felles venner snakke om han gjør meg vondt.

Disse tankene er hos meg konstant, noe som gjør at jeg sliter med søvn og på jobb. Jeg håper å få litt klarhet i hva som skjer med meg.

[-Riksklysa]

helt normalt. etter et forhold som har vart så langt ville det nesten vært rart om du ikke følte det slik. men det er nå en gang slik at du har valgt å ikke leve livet med denne personen og du blir da dessverre nødt til å "stenge" denne følelsen ute...

fokuser på ditt eget liv, bruk til på de du er glad i, den du nå er "sammen" med. la din eks få leve sitt eget liv, prøv å legge deres forhold bak deg...

vet at det gjør vondt, men ikke la det knekke deg...

(en liten digresjon: husk å lage avsnitt nestegang du skrive, det blir utrolig vanskelig å lese når alt står i ett)

[mrxx]

Jeg synes ikke dette var noen god lesning. Jeg likte ikke måten du oppfører deg på, selv om jeg forstår at det ikke er lett å bryte etter 9 år sammen.

Du virker litt for seriøs i forbindelse med utdannelsen din og livet ditt ellers. Livet skal tas alvorlig, men ikke FOR alvorlig, da klarer du ikke å nyte de små tingene og hendelsene, som livet stort sett gir deg:-)

Din eks er nok mye mer tilfreds med livet sitt, selv uten utdannelse og dype tanker, enn du er.

Du bør finne ut hva du vil og ta ett standpunkt ut fra det og velger du ikke din eks, så må du la han leve sitt liv.

[Gjest moroklump]

Uff, jeg kjenner meg veldig igjen...

Selv brøt jeg ut av et langvarig forhold pga mangel på følelser, for ulike interessert og bakgrunn osv. Ganske likt som deg.

Alt gikk fint etter bruddet og vi var fremdeles gode venner. Så fant han seg en ny, og jeg ble fullstendig overrumplet over sjalusien jeg følte.

Plutselig begynte jeg å tenke på om jeg hadde valgt feil, skulle jeg ha "beholdt" ham, kanskje jeg la for mye vekt på dumme bagateller osv. Jeg også sjekket alt om den nye damen. Men til slutt slo jeg meg til ro med at det bare var eietrangen som viste seg. Jeg var vant til å være den viktigste for ham, så jeg likte dårlig å bli annenprioritering. Ganske naturlig følelse tror jeg.

Det gikk altså over med tiden.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes du gir livssituasjonen din en riktig karakteristikk: livet i vranglås. Det er ikke uvanlig å slite med bånd til en partner en har hatt gjennom mange år,etter samlivsbruddet, selv om en ny potensiell partner er i bildet.

Ut fra slik du beskriver situasjonen din, virker det for meg som om du ikke er glad i dine to menn på samme måten. Visst er du glad i x-en din, for alt dere har hatt , og har felles. Men jeg tviler på at du elsker han slik du gjorde en gang. Du sier dere er svært ulike og at samlivet skrantet og at du valgte å gå ut av det. Så kommer neste trinn. Det virker ikke som om du klarer å finne deg i at han lever videre og har det bra uten deg. Her har du fått en uforventet smekk. Kanskje du ikke ante at din x ville finne seg ny kjæreste? Men at han heller ville "henge med hodet" og sørge etter tapet av deg? Dette er i så fall et problem som du må ta alvorlig. Er du sjalu når han lever bra videre? Kjærlighet kan du bare få ikke ta. Vil du helst ha full kontroll og eie den du kommer i et kjærlighetsforhold til?

Forsøk å holde forholdet til din x vekk fra din nye kjæreste. Han gjør deg glad og du kjenner deg så lykkelig, sier du. Forsøk å tenke fremover og finn ut av om det kan bli dere to.

Dersom du ikke klarer å finne ut av dette på egen hånd, eller at det tar på søvn og humør over lengre tid, kan du oppsøke profesjonell hjelp.

Det er krevende å gå med slikt alene.

[Anki]

Bare et lite tips.. Er lurt å ha med linjeskift innimellom, ellers blir det slitsomt å lese ..

[peta]

Hei!

Jeg synes du gir livssituasjonen din en riktig karakteristikk: livet i vranglås. Det er ikke uvanlig å slite med bånd til en partner en har hatt gjennom mange år,etter samlivsbruddet, selv om en ny potensiell partner er i bildet.

Ut fra slik du beskriver situasjonen din, virker det for meg som om du ikke er glad i dine to menn på samme måten. Visst er du glad i x-en din, for alt dere har hatt , og har felles. Men jeg tviler på at du elsker han slik du gjorde en gang. Du sier dere er svært ulike og at samlivet skrantet og at du valgte å gå ut av det. Så kommer neste trinn. Det virker ikke som om du klarer å finne deg i at han lever videre og har det bra uten deg. Her har du fått en uforventet smekk. Kanskje du ikke ante at din x ville finne seg ny kjæreste? Men at han heller ville "henge med hodet" og sørge etter tapet av deg? Dette er i så fall et problem som du må ta alvorlig. Er du sjalu når han lever bra videre? Kjærlighet kan du bare få ikke ta. Vil du helst ha full kontroll og eie den du kommer i et kjærlighetsforhold til?

Forsøk å holde forholdet til din x vekk fra din nye kjæreste. Han gjør deg glad og du kjenner deg så lykkelig, sier du. Forsøk å tenke fremover og finn ut av om det kan bli dere to.

Dersom du ikke klarer å finne ut av dette på egen hånd, eller at det tar på søvn og humør over lengre tid, kan du oppsøke profesjonell hjelp.

Det er krevende å gå med slikt alene.

Takk for godt svar.

Jeg svarte ja på alle dine spørsmål og innrømmer at jeg har et problem. Jeg vil fortsatt ha kontroll over han og takler ikke at han kan sette andre foran meg.

Jeg har tenkt at jeg heller vil leve sammen med han og ikke være helt tilfreds enn at han skal finne noen andre.

Jeg vet at det høres urimelig ut, men det er slik jeg tenker. Det er ikke fornuftig, men jeg kan ikke akseptere at han skal ha noen andre. Det gjør direkte vondt fysisk og psykisk.

Jeg tror ikke dette er noe jeg kan endre på. Jeg prøver å ta meg sammen, men denne frustrasjonen er den sterkeste følelsen jeg noengang har kjent. Av og til føles det som om det viktigste i verden er å holde han hos meg, selv om det var jeg som ville at han skulle flytte.

Sukk, jeg er så lei av dette og vil bare ha litt fred i hjerte og sinn. Men det er bare kaos.

PS. Når man først skriver i en editor og limer inn forvinner linjeskift.