Homofil: hvor nødvendig "å stå fram"?

[Gjest Mette-Lise]

Jeg har lenge visst at jeg er lesbisk. Det har vært en ganske krevende prosess for meg personlig, men jeg har omsider klart å slå meg til ro med legningen min nå (er 27 år). Jeg er egentlig litt stolt også

Jeg er usikker på om og event. hvordan jeg skal si dette til familie og venner. Må jeg si noe i hele tatt? Jeg har ingen kjæreste og har heller aldri hatt det. Kan jeg la være å si noe og heller bare la dem få vite det via tilfeldigheter og når jeg event. får en kjæreste? Eller er dette feigt og lite klokt?

Jeg er i hele tatt veldig usikker. Har snakket med noen homofile som sier at det ikke er noe å lage noe oppstyr rundt og at folk får ta det som en overraskelse den dagen jeg presenterer en kvinnelig kjæreste.

Andre sier at jeg bør fortelle det, og at jeg bør gjøre det før jeg får en partner.

Er det å være homofil en så viktig del av identiteten min at jeg egentlig bør fortelle det uavhengig av event. partner? Jeg tror jeg mener det selv, men jeg er som sagt usikker og en smule forvirret over motstridende råd.

Hva mener dere er det beste?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Mette-Lise!

Jeg forstår at prosessen med å bli bevisst din legning har vært krevende. Det må være viktig og godt å ha kommet dit du er nå. Da vil det kanskje også være godt for deg å dele dette med dine nærmeste i familien og vennekretsen?

Vår seksuelle legning er en svært viktig del av vår identitet. Eventuelle reaksjoner fra dine nærmeste vil muligens reduseres hvis du sier fra nå, mens du er alene og uten kvinnelig kjæreste.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen

[Bård]

Vil støtte Solveig når hun sier at det kan være lettere for omgivelsene å takle én nyhet (legningen) i forhold til også å måtte takle et usikkerhetsmoment i tillegg (en ny kjæreste).

Jeg tror det beste er å bestemme seg for å ikke la seg HEMME av legningen. De fleste som lever skjult kjenner lett igjen de en situasjon der man vet med seg selv at man må "trå litt varsomt" for ikke å røpe seg, eller situasjoner der man i hvert fall lar være å involvere seg i en samtale fordi men vet at man i så fall begynner å bevege seg på tynn is. Dette tror jeg er uheldig. Når man trekker seg unna på denne måte, vil det etter hvert få ALVORLIGE konsekvenser for selvtilliten/selvbildet/selvfølelsen. Man oppfatter etter hvert seg selv som feig.

Som skjult homofil er man for øvrig ofte svært så flink til å finne på gode eller dårlige forklaringer/unnskyldninger for denne adferden. Man trenger dem ikke for å forklare seg for andre (man unngår jo å røpe seg), men det hjelper jo litt på selvtilliten hvis man har "en rasjonell forklaring" på det man gjør.

"De heterofile forteller jo ikke om legningen sin, så hvorfor skal jeg?", er en variant. Som om vi ikke tar det for gitt at folk rundt oss er heteroseksuelle...

"Ingen har noe med hva jeg gjør i senga", er en annen. Som om legninger handler om hva man gjør i senga...

Hvordan komme ut? Tja... Ikke lag et STORT nummer av det (du trenger IKKE feire det med et eget selskap), men la det heller ikke bli noe du bare nevner i en bisetning (og kanskje til og med signaliserer at du ikke vil snakke om). Du skal ikke bare være FORBEREDT på å måtte snakke om det - du skal helst INVITERE til samtale om det. Ikke fordi det nødvendigvis er så viktig FOR DEG å snakke om det (men det KAN være viktig og godt...), men fordi det er viktig at du gir OMVERDENEN tydelige signaler på at du ikke er flau.

Dessuten: Vær ærlig med hensyn på å fortelle hvorfor du har brukt så lang tid på å komme ut (skjønt - å være 27 år er egentlig nokså normalt). Fortell at det ER en vanskelig prosess, uansett hvilke signaler man får gjennom massemedier. Fortell om din egen prosess (selvaksept, selvbilde etc), og om alle de tankene du har hatt i forhold til hvordan ANDRE vil reagere.

Du vil trolig oppleve at det er en styrke å være såpass voksen. Det vil i det minste feie til side argumentasjon av typen "Det er sikert bare en fase som går over". Hvis ikke, kan du i hvert fall smilende takke for at folk synes du er like ungdommelig som en tenåring!

Lykke til!

[Gjest Mette-Lise]

Vil støtte Solveig når hun sier at det kan være lettere for omgivelsene å takle én nyhet (legningen) i forhold til også å måtte takle et usikkerhetsmoment i tillegg (en ny kjæreste).

Jeg tror det beste er å bestemme seg for å ikke la seg HEMME av legningen. De fleste som lever skjult kjenner lett igjen de en situasjon der man vet med seg selv at man må "trå litt varsomt" for ikke å røpe seg, eller situasjoner der man i hvert fall lar være å involvere seg i en samtale fordi men vet at man i så fall begynner å bevege seg på tynn is. Dette tror jeg er uheldig. Når man trekker seg unna på denne måte, vil det etter hvert få ALVORLIGE konsekvenser for selvtilliten/selvbildet/selvfølelsen. Man oppfatter etter hvert seg selv som feig.

Som skjult homofil er man for øvrig ofte svært så flink til å finne på gode eller dårlige forklaringer/unnskyldninger for denne adferden. Man trenger dem ikke for å forklare seg for andre (man unngår jo å røpe seg), men det hjelper jo litt på selvtilliten hvis man har "en rasjonell forklaring" på det man gjør.

"De heterofile forteller jo ikke om legningen sin, så hvorfor skal jeg?", er en variant. Som om vi ikke tar det for gitt at folk rundt oss er heteroseksuelle...

"Ingen har noe med hva jeg gjør i senga", er en annen. Som om legninger handler om hva man gjør i senga...

Hvordan komme ut? Tja... Ikke lag et STORT nummer av det (du trenger IKKE feire det med et eget selskap), men la det heller ikke bli noe du bare nevner i en bisetning (og kanskje til og med signaliserer at du ikke vil snakke om). Du skal ikke bare være FORBEREDT på å måtte snakke om det - du skal helst INVITERE til samtale om det. Ikke fordi det nødvendigvis er så viktig FOR DEG å snakke om det (men det KAN være viktig og godt...), men fordi det er viktig at du gir OMVERDENEN tydelige signaler på at du ikke er flau.

Dessuten: Vær ærlig med hensyn på å fortelle hvorfor du har brukt så lang tid på å komme ut (skjønt - å være 27 år er egentlig nokså normalt). Fortell at det ER en vanskelig prosess, uansett hvilke signaler man får gjennom massemedier. Fortell om din egen prosess (selvaksept, selvbilde etc), og om alle de tankene du har hatt i forhold til hvordan ANDRE vil reagere.

Du vil trolig oppleve at det er en styrke å være såpass voksen. Det vil i det minste feie til side argumentasjon av typen "Det er sikert bare en fase som går over". Hvis ikke, kan du i hvert fall smilende takke for at folk synes du er like ungdommelig som en tenåring!

Lykke til!

Vil bare si TAKK for et godt svar, Bård! Du bekrefter min "magefølelse" på at det er best å være tydelig (men ikke dramatisk) på hvor landet ligger.

Takk igjen