Alle disse magene!

[Gjest Deppa i dag]

I år var det slett ikke moro å komme tilbake på jobb etter ferien. Vi som ikke har barn kan jo ta ferie etter skolestart og få billigere turer - noen gleder må vi da kunne ha! Kom tilbake på jobb i går og møtes da av tre små, men helt tydelige gravide mager. En av magene hadde jeg mistanke om før ferien, men nå er det ingen tvil. To av magene vet om vår situasjon, og det er så tydelig at de kvier seg for å si noe til meg. To av magene sto og snakket sammen på lunchrommet i går da jeg kom inn for å hente en kopp kaffe. Det ble bom stille. Jeg smilte, sa noe sånt som at "man trenger litt kaffe for å holde seg våken første dagen på jobb". Så gikk jeg. Jeg fikk meg ikke til å kommentere og gratulerer deres tydelige graviditet. Hele situasjonen blir litt slik som når den syke får sykebesøk og ender opp med å trøste de som kommer på besøk.

Angrer fryktelig for at jeg har vært åpen om barnløsheten og forsøkene våre. Jeg skulle så gjerne ha hatt jobben som en frisone for ufb-problemene.

En av magene venter sitt andre barn og vi kastet p-pillene så og si samtidig for fem år siden - og nå venter hun altså nummer to. Det ble en kraftig påminnelse om tiden som har gått og alt vi har vært igjennom.

Ja, jeg synes synd på meg selv i dag - samtidig som jeg hater at magene også gjør det.

[Gjest icsi.]

Har også vært noe deppa pga alle disse voksende magene, men fant ut at det sleit meg ut. Vis heller at du er oppriktig glad for å se de med magene!!! Og vær positiv overfor deg selv!! Tenk heller: Gravid skal jammen jeg også bli, det tar bare litt lengre tid!!!!

Klem fra ei som etter 7 år, 2 forsøk, ble gravid ved hjelp av icsi, og har fått verdens fineste gutt!!!

Ps. Jeg var den eneste som var positiv under innsettingen av oss 5 på innsetting, og den eneste som ble gravid!!!!

Klem fra

[Gjest Kortidsdeppa person]

Har også vært noe deppa pga alle disse voksende magene, men fant ut at det sleit meg ut. Vis heller at du er oppriktig glad for å se de med magene!!! Og vær positiv overfor deg selv!! Tenk heller: Gravid skal jammen jeg også bli, det tar bare litt lengre tid!!!!

Klem fra ei som etter 7 år, 2 forsøk, ble gravid ved hjelp av icsi, og har fått verdens fineste gutt!!!

Ps. Jeg var den eneste som var positiv under innsettingen av oss 5 på innsetting, og den eneste som ble gravid!!!!

Klem fra

Er helt enig i at man skal prøve å ikke synke ned i selvmedlidenheten. Men noen ganger tror jeg vi skal "unne" oss å kjenne på de tunge følelsene uten å få dårlig samvittighet for det. Dette er faktisk en krise i mitt/vårt liv. Det er en sorg! (Obs! der passerer en ukjent stuttende mage forbi vinduet mitt.) Og noen ganger - noen dager - blir dette litt for påtrengende, og det blir umulig å greie å se det positive i "alle" andres lykke. Er det en ting jeg er 100% sikker på så er det at jeg ikke er alene om å ha disse stundene og dagene.

Jeg har vært igjennom flere forsøk, men min erfaring er vel at det ikke er tilstrekkelig med en positiv innstilling for at egg skal dele seg perfekt og så feste seg. Det er ikke mitt eventuelle negative humør som er skyld i at jeg forblir ufb!!!

Men stort sett ser jeg lyst på livet, og de gode stundene er langt flere enn de vonde, og til helga skal jeg på nok et barselsbesøk! Jeg møter opp, gratulerer og pludrer i vei med de nybakte foreldre "Å for en søt jente", "nei, se så små hender han har" ovs. osv. Det er ikke få plagg i størrelse 68 jeg har kjøpt opp gjennom årene til utallige barselsbesøk. Vår sorg er at vi ikke får oppleve dette, og ikke at andre opplever det. Men andres graviditeter og babyer er en konstant påmindelse om at dette for oss nærmest er uoppnåelig, mens det for dem som oftest er noe selvfølgelig.

Dette ble egentlig litt poengløst, men det jeg vil si er vel at det må være lov å kjenne på sorgen også. Selvsagt ikke la den ta overhånd og kontroll over livet ditt, men noen solstråle nekter jeg å være 24 timer i døgnet året rundt!

[Gjest candide]

Er helt enig i at man skal prøve å ikke synke ned i selvmedlidenheten. Men noen ganger tror jeg vi skal "unne" oss å kjenne på de tunge følelsene uten å få dårlig samvittighet for det. Dette er faktisk en krise i mitt/vårt liv. Det er en sorg! (Obs! der passerer en ukjent stuttende mage forbi vinduet mitt.) Og noen ganger - noen dager - blir dette litt for påtrengende, og det blir umulig å greie å se det positive i "alle" andres lykke. Er det en ting jeg er 100% sikker på så er det at jeg ikke er alene om å ha disse stundene og dagene.

Jeg har vært igjennom flere forsøk, men min erfaring er vel at det ikke er tilstrekkelig med en positiv innstilling for at egg skal dele seg perfekt og så feste seg. Det er ikke mitt eventuelle negative humør som er skyld i at jeg forblir ufb!!!

Men stort sett ser jeg lyst på livet, og de gode stundene er langt flere enn de vonde, og til helga skal jeg på nok et barselsbesøk! Jeg møter opp, gratulerer og pludrer i vei med de nybakte foreldre "Å for en søt jente", "nei, se så små hender han har" ovs. osv. Det er ikke få plagg i størrelse 68 jeg har kjøpt opp gjennom årene til utallige barselsbesøk. Vår sorg er at vi ikke får oppleve dette, og ikke at andre opplever det. Men andres graviditeter og babyer er en konstant påmindelse om at dette for oss nærmest er uoppnåelig, mens det for dem som oftest er noe selvfølgelig.

Dette ble egentlig litt poengløst, men det jeg vil si er vel at det må være lov å kjenne på sorgen også. Selvsagt ikke la den ta overhånd og kontroll over livet ditt, men noen solstråle nekter jeg å være 24 timer i døgnet året rundt!

Synes dette var et veldig fint innlegg! Tror vi er mange som kjenner oss igjen i disse tankene.

[kaos1365380367]

Jeg og samboer'n klasker like gjerne til med en felles greie mot disse magene. "Se drittsekkene", "De skulle hatt bank", "Æsj, enda en tykksak" og lignende. Jada, det høres helt infantilt ut, men felles grimhet blir nesten litt morsomt og hever humøret i trengte situasjoner. Og selvsagt passer vi på at bare vi hører kommentarene, for vi unner jo egentlig alle å få barn når de ønsker det. Stort sett... ;-)

[juliet2]

Hei Deppa i dag.

Jeg skjønner deg utmerket. De fleste av oss har slike dager. Iallefall jeg.

Synes ikke at det er det minste rart. Dette handler om det innderste i oss. Og ja du har helt rett, det handler om en sorg.

Lykke til videre, håper du får bedre dager fremover.

mvh

[tieto]

Hei!

Ja det er sårt, fryktelig sårt!

Meg & sambo diskuterer om hvem som skal gå bort å slå i magen =)

Og når vi er på barselbesøk og jeg holder den nyfødte sier jeg til samboer:

Start bilen jeg har ungen!!!