Skal jeg gjøre det slutt - jeg er ulykkelig:-(

[Gjest vordene tvillingmamma-kanskje alene?]

Hei

Vi har vært samboere i 6 år og prøvd å få barn i mange år, og har endelig lykkes etter flere prøvererøsforsøk. Jeg er nå nesten 5 måneder på vei med tvillinger:-)

Det er nummeret før jeg gjør en slutt på hele dette forholdet. Jeg klarer ikke mer. Vi har hatt mange nedturer pga av det vi har vært igjennom, det er vært mange turer ned i kjelleren for oss begge. Jeg har oppsøkt hjelp for å komme meg over denne krisen, og begynner nå å bli meg selv igjen og kjenner jeg er kvitt depresjonene.

Men så er det samboeren min som tilsynelatende driter i både meg og hele svangerskapet. Han er kald og følelsesløs. Han viser ingen glede eller entusiasme. Han tar aldri initaitav til noen verdens ting. Og ansvaret for huset, regninger, alt som skal foregå faller på meg. Vi har et halvferdig oppusset hus, men han orker ikke å gjøre noen verdens ting med det heller. Etter jobb ligger han på sofaen før han går å legger seg. Det er det eneste:-(

I dag skulle vi på ultralyd , og jeg har gledet meg og vært spent i en hel måned på dette. Hos gynekologen er det vanligvis endel ventetid. Han begynte å klage og bli sur og irritert fordi det var ca en halv times ventetid (noe vi var klar over for det pleier å være slik der), Men da måtte han stresse pga jobb og alt (selv om det overhodet ikke er nødvendig) , så det ble en total negativ og dårlig stemning. Og vi begynte å krangle. Da rant det over for meg, og jeg har gråti resten av dagen etter ultralyden. Den vakre enorme opplevelsen , som betydde så mye for meg - så skal det til og med da være dritt imellom oss !!

Jeg sitter nå å ser nesten ikke skjermen for jeg gråter og gråter, og er i villrede. Jeg forstår jo at han er deprimert osv. men skal jeg takle det også da??, midt oppi alt mulig av mine egne ting. Jeg merker at det nådd en grense! Jeg vet ikke om jeg klarer å leve med en sånn kjølig person som ikke viser noenverdens ting av følelser. Han er totalt likegyldig og det er det værste som kan skje meg - da har jeg/vi det bedre alene.

Noen råd, vær så snill !??

[Demeter1]

Kjære deg, det er ikke noen god situasjon dere er i! Jeg skjønner godt at du er fortvilet, det var jo ikke sånn det skulle bli å endelig lykkes med IVF - - - Og du må være enormt skuffet over at han ikke later til å interessere seg mer for deg og magen din. Nå trenger jo du ekstra mye omsorg og kjærlighet!

Det høres ut som om samboeren din er ganske så utenfor, kanskje han har fått en psykisk reaksjon etter alt dere har vært igjennom? Mange menn er ikke så flinke til å snakke om hvordan de har det følelsesmessig.

Jeg tror det kan være lurt å søke hjelp sammen, prøve familieterapi. Det er tydelig at dere opplever en krise i forholdet. Husk at dere har opplevd mye sammen, på godt og vondt, det kan hende at det hjelper å få rensket lufta. Forhåpentligvis klarer dere å finne tilbake til hverandre.

Lykke til!

Klem fra

[Velouria]

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, men det er sikkert ikke lett for han heller.

Du skriver; Jeg forstår jo at han er deprimert osv. men skal jeg takle det også da??, midt oppi alt mulig av mine egne ting. Jeg merker at det nådd en grense!

Snu det da, skal han takle all din dritt midt oppi sin depresjon?

Kom dere til Psykolog/familieterapeut sammen og snakk ut, om dere ikke klarer å gjøre det hjemme!

[agape]

Kjære, lille venn!

Jeg sitter her med en kjempestor klump i halsen etter å ha lest innlegget ditt. Den situasjonen du er i høres utrolig vanskelig ut, og jeg skjønner at du har det vondt.

Først av alt har jeg lyst til å gratulere deg med graviditeten, og med de to krabatene som gleder seg til å få hilse på mammaen sin om en 4 måneders tid! Det er en utrolig spennende tid, men også en veldig krevende og vanskelig prosess å gå igjennom et svangerskap, særlig når det er to på gang, og særlig når en har ventet så lenge på det. Alle gravide kvinner er redde og usikre, og trenger støtte gjennom svangerskapet, men vi som sliter med å bli gravide opplever det kanskje enda litt mer slitsomt enn andre? Det er noe med at når en endelig ser de 2 blå på testen, erstattes angsten for aldri å bli gravid, med angsten for hvordan svangerskapet skal gå, hvordan det går med den lille i magen - for ikke å snakke om de følelsesmessige berg-og dalbanene mange av oss opplever etter fødselen!

Det virker ikke som om du har noe særlig støtte i samboeren din akkurat nå. Siden jeg ikke kjenner verken ham eller deg, kan jeg ikke spekulere i hvorfor han tilsynelatende gir blaffen i både deg og magen din. Kanskje han ikke vet det selv en gang. Men jeg skjønner jo at for deg er dette veldig alvorlig; det at han ikke støtter deg nå når du trenger det mest må være en forferdelig nedtur for deg, og vanskelig å holde ut.

Som sagt - jeg kan ikke spekulere i hvordan han opplever dette, og hvorfor han opptrer som han gjør. Klarer du å snakke med ham om disse tingene, eller er han avvisende dersom du prøver å ta det opp?

Min første tanke er at jeg ville ha forsøkt å snakke med ham, både for å prøve å la ham få formidle hvordan han har det, og for å prøve å forklare hvordan du opplever situasjonen - prøvd å beskrive overfor ham hvordan du har det, og hva du ønsker at han skal forandre. Det er vel utopisk å tro at en slik samtale skulle kunne fikse de problemene dere har, men det hadde vært noe å forsøke, enten dere har prøvd det før eller ikke.

Det andre jeg tenker på er at du må sette deg ned og gjøre opp regnskap med deg selv, både i forhold til ham og i forhold til dine ufødte barn. Tenk på gode og dårlige sider hos ham og deg, tenk på hvordan dere fungerer sammen, tenk på hvordan det har vært før i forhold til hvordan det er nå - prøv å vurdere hvorvidt du tror at denne oppførselen hans er en "fase" som man kan håpe at han kommer ut av?

Det er åpenbart at dere sliter voldsomt nå, men tror du at det blir bedre dersom du forlater ham? Uavhengig av hva du kommer til, synes jeg etter hvert du må prøve å dele tankene med ham, slik at han har en mulighet til å prøve å rette opp skuta før den synker, så å si.

Tenk på hvordan du tror livet etter fødselen blir. Normalt vil en nybakt tvillingmor ha behov for masse hjelp i den første tiden, både mentalt og praktisk - tror du han kan gi deg det? Eller omvendt - hvordan vil du innrette deg dersom du velger å forlate ham?

Jeg kan ikke gi deg svaret på det du sliter med nå, men jeg tror det er viktig å få i gang en form for kommunikasjon, og jeg tror det er viktig å tenke på hva som blir konsekvensene dersom du forlater ham. Jeg skjønner at dette er ufattelig vanskelig og tøft for deg, og jeg vet ikke om mine råd hjelper deg det aller minste. Men jeg tror det er viktig å tenke på at akkurat nå er du vanvittig sårbar - og den situasjonen kommer til å endre seg. Samboeren din har åpenbart problemer med å gi deg den støtten du trenger nå, spørsmålet er både om han kan klare å forandre det, og om du vinner noe på å gå fra ham? Jeg vet av erfaring at det kan være forlokkende å lukke døra, og legge problemene bak seg - men jeg har også erfaring med å angre bittert. (Heldigvis gikk det an å lukke opp døra igjen)

Jeg vet ikke om dette hjelper deg i det hele tatt. Jeg tror helt sikkert at du trenger å snakke med noen, både venner, og kanskje mer profesjonelle rådgivere. Men jeg forsto det slik at du hadde mulighet til det? Bruk muligheten - andre kan være flinkere enn en selv til å sette perspektiv på ting når en står midt i det.

Hvordan gikk det på ultralyden da - ? Var ikke blindpassasjerene dine det vakreste du noen gang har sett, tross alt?

[Gjest vordene tvillingmamma]

Kjære, lille venn!

Jeg sitter her med en kjempestor klump i halsen etter å ha lest innlegget ditt. Den situasjonen du er i høres utrolig vanskelig ut, og jeg skjønner at du har det vondt.

Først av alt har jeg lyst til å gratulere deg med graviditeten, og med de to krabatene som gleder seg til å få hilse på mammaen sin om en 4 måneders tid! Det er en utrolig spennende tid, men også en veldig krevende og vanskelig prosess å gå igjennom et svangerskap, særlig når det er to på gang, og særlig når en har ventet så lenge på det. Alle gravide kvinner er redde og usikre, og trenger støtte gjennom svangerskapet, men vi som sliter med å bli gravide opplever det kanskje enda litt mer slitsomt enn andre? Det er noe med at når en endelig ser de 2 blå på testen, erstattes angsten for aldri å bli gravid, med angsten for hvordan svangerskapet skal gå, hvordan det går med den lille i magen - for ikke å snakke om de følelsesmessige berg-og dalbanene mange av oss opplever etter fødselen!

Det virker ikke som om du har noe særlig støtte i samboeren din akkurat nå. Siden jeg ikke kjenner verken ham eller deg, kan jeg ikke spekulere i hvorfor han tilsynelatende gir blaffen i både deg og magen din. Kanskje han ikke vet det selv en gang. Men jeg skjønner jo at for deg er dette veldig alvorlig; det at han ikke støtter deg nå når du trenger det mest må være en forferdelig nedtur for deg, og vanskelig å holde ut.

Som sagt - jeg kan ikke spekulere i hvordan han opplever dette, og hvorfor han opptrer som han gjør. Klarer du å snakke med ham om disse tingene, eller er han avvisende dersom du prøver å ta det opp?

Min første tanke er at jeg ville ha forsøkt å snakke med ham, både for å prøve å la ham få formidle hvordan han har det, og for å prøve å forklare hvordan du opplever situasjonen - prøvd å beskrive overfor ham hvordan du har det, og hva du ønsker at han skal forandre. Det er vel utopisk å tro at en slik samtale skulle kunne fikse de problemene dere har, men det hadde vært noe å forsøke, enten dere har prøvd det før eller ikke.

Det andre jeg tenker på er at du må sette deg ned og gjøre opp regnskap med deg selv, både i forhold til ham og i forhold til dine ufødte barn. Tenk på gode og dårlige sider hos ham og deg, tenk på hvordan dere fungerer sammen, tenk på hvordan det har vært før i forhold til hvordan det er nå - prøv å vurdere hvorvidt du tror at denne oppførselen hans er en "fase" som man kan håpe at han kommer ut av?

Det er åpenbart at dere sliter voldsomt nå, men tror du at det blir bedre dersom du forlater ham? Uavhengig av hva du kommer til, synes jeg etter hvert du må prøve å dele tankene med ham, slik at han har en mulighet til å prøve å rette opp skuta før den synker, så å si.

Tenk på hvordan du tror livet etter fødselen blir. Normalt vil en nybakt tvillingmor ha behov for masse hjelp i den første tiden, både mentalt og praktisk - tror du han kan gi deg det? Eller omvendt - hvordan vil du innrette deg dersom du velger å forlate ham?

Jeg kan ikke gi deg svaret på det du sliter med nå, men jeg tror det er viktig å få i gang en form for kommunikasjon, og jeg tror det er viktig å tenke på hva som blir konsekvensene dersom du forlater ham. Jeg skjønner at dette er ufattelig vanskelig og tøft for deg, og jeg vet ikke om mine råd hjelper deg det aller minste. Men jeg tror det er viktig å tenke på at akkurat nå er du vanvittig sårbar - og den situasjonen kommer til å endre seg. Samboeren din har åpenbart problemer med å gi deg den støtten du trenger nå, spørsmålet er både om han kan klare å forandre det, og om du vinner noe på å gå fra ham? Jeg vet av erfaring at det kan være forlokkende å lukke døra, og legge problemene bak seg - men jeg har også erfaring med å angre bittert. (Heldigvis gikk det an å lukke opp døra igjen)

Jeg vet ikke om dette hjelper deg i det hele tatt. Jeg tror helt sikkert at du trenger å snakke med noen, både venner, og kanskje mer profesjonelle rådgivere. Men jeg forsto det slik at du hadde mulighet til det? Bruk muligheten - andre kan være flinkere enn en selv til å sette perspektiv på ting når en står midt i det.

Hvordan gikk det på ultralyden da - ? Var ikke blindpassasjerene dine det vakreste du noen gang har sett, tross alt?

Takk for ditt engasjerende svar :-) Det hjalp !!

Jeg har snakket med han om dette ca 20 ganger nå, og han sier selv at han er dritt lei av å snakke om disse tingene og at han blir irritert dersom jeg tar det opp. SÅ jeg gir det hele litt tid nå tenker jeg, så får vi se.

Opplevelsen på ultralyd i dag var enormt sterk. Den ene var litt sjenert og gjemte seg litt, men den andre var en ivrig og selskapssyk liten tass, h*n vinka til oss:-))

Synd min samboer sto kald som en isbre ved siden av uten en mine:-((

Men men.......

takk igjen for din forståelse :-)

Klem

[yogi]

Jeg har et råd til deg og det er at dere søker hjelp/rådgivning. Ikke om en stund, men nå. For meg høres det ut som om han går igjennom en krise i livet sitt. Du har ditt å stri med i tillegg og har ikke overskudd til å takle hans også. Ta kontakt med profesjonelle som kan hjelpe dere nå. Ikke gi opp før dere har prøvd alt.

Lykke til.

Hilsen

[skau]

Snakk om å bli tårevåt og få klump i halsen. Stakkars dere.

Men som noen (husker ikke helt hvem) sa så er det en tøff påkjenning for mannen også. Ikke bare å ikke lykkes i IVF men å lykkes og dobbeltlykkes da ikke minst slik dere har gjort.

Alle krangler iblant, luften må renskes.Men det høres ut som du er kommet til en punkt der du ikke klarer mer.

Har du prøvd å snakket med han, om det du føler han utstråler av kalde følelser. Kanskje han faktisk er deppet og ikke våger å ta det opp med deg, da han vet at du sliter nok fra før.

Prøv - vær så snill kjære deg - prøv å få han med på å snakke med deg - dersom ikke gjør slik som alle andre her sier gå til familierådgivning. Jeg har også en annen god person å anbefale - presten er også fantastisk - ihvertfall mitt inntrykk når jeg giftet meg.

Lykke til og ta vare på de små i magen din.

Masse klemmer

[avil]

Dere høres deppa ut begge to. Slitne, triste og uten noe kommunikasjon.

Dette er en typisk sak for Familierådgiver-kontor, finn ut om dere har et sånt i nærheten. Eventuelt par-terapi hos psykolog.

Du beskriver depresjonssymptomer hos begge to, og dere trenger nok hjelp til å komme på beina før barnet kommer. Det skylder dere hverandre og barnet.

*klem*

[avil]

Dere høres deppa ut begge to. Slitne, triste og uten noe kommunikasjon.

Dette er en typisk sak for Familierådgiver-kontor, finn ut om dere har et sånt i nærheten. Eventuelt par-terapi hos psykolog.

Du beskriver depresjonssymptomer hos begge to, og dere trenger nok hjelp til å komme på beina før barnet kommer. Det skylder dere hverandre og barnet.

*klem*

barna, ikke barnet...ser jeg.

Enda viktigere å jobbe med forholdet når du er førstegangsfødende tvillingmamma!

[tillajo]

Jeg slenger meg på de andre her. Det virker som mannnen din går gjennom en vanskelig periode. Det er ganske tøft å vite at livet om noen måneder vil bli så til de grader snudd på hodet som det vil bli. Samtidig er han redd for at noe kan gå galt med barna eller deg eller forholdet deres og alt mulig. Hele situasjonen er uvant og skremmende, og det er ikke rart han blir nervøs. Jeg tror isen han omgir seg med rett og slett er forsvarsverker. Han er redd for å bli skuffet/såret/hva som helst. Derfor distanserer han seg så godt han kan, så ikke smerten skal bli for stor. Da kan han ikke greie å glede seg slik du gjør.

Jeg synes, som mange andre her, at dere skal oppsøke hjelp. Jeg synes det høres ut som dere ikke bør gå fra hverandre, men isteden prøve å komme gjennom krisen sammen. Prøv om du kan greie å forstå ham, og gi ham for all del ikke skyldfølelse for at han ikke gleder seg slik du gjør. Hvis han sier ting som gjør at du blir opprørt over at han ikke bry seg, så lat som du ikke hører det.

Mannen min var også ganske nervøs under svangerskapet. Han uttrykte stadig at han så på dette som en jobb, og var usikker på om barnet kanskje ville ødelegge livet vårt i mange år fremover. Som mor, blir man ganske provosert av å høre på slikt, og får fryktelig lyst til å stramme dem opp. Men det lureste er å la være, og la tiden vise at det går bra. Da tulla kom, ble det nok ganske annerledes enn mannen min hadde fryktet. Skrekkhistoriene han hadde hørt om småbarn ble gjort til skamme, og han oppdaget etter hvert at gleden med å ha henne langt overskygget arbeidet og slitet. Da tulla var 8 måneder, var han faktisk villig til å prøve å få en til om en stund. Men det tok lang tid å komme dit.

Ha tålmodighet, og vit at dette kommer til å gå bra til slutt. Du synes kanskje at du trenger hans støtte ekstra akkurat nå når du er så sårbar. Men kanskje er han enda mer sårbar. Du har noe som du kan glede deg over uansett. Han greier ikke å glede seg over det i ren bekymring for dere alle. Du kan antagelig ikke få han til å glede seg slik du gjør. Det er ikke hans oppgave å glede seg. Hans oppgave er å passe på dere alle sammen, og derfor bekymrer han seg. La ham få lov til det. Prøv heller å tenke at det er bra at han setter dere så høyt at han bekymrer seg slik.

Ha riktig lykke til med resten av svangerskapet og livet for øvrig. Håper alt ordner seg for dere !