Har vi tatt oss vann over hodet?

[Gjest ny i gamet]

Vi venter vårt første adoptivbarn. Har fått godkjenning fra BUFA og sendt papirene til utlandet. Vi skal adoptere fordi vi ønsker oss barn og ikke kan få selv. Det spiller ingen rolle for oss om det ikke er et kjødelig barn.

Jeg har lest mye om adoptivbarn nå etter at godkjenningen kom. Og jeg er blitt i tvil om dette er det rette for oss. Vi ønsker oss et helt vanlig normalt barn. Ikke et som har en masse problemer med i bagasjen. Jeg har tidligere tenkt at alt løser seg når barnet kommer til et varmt og omsorgsfullt hjem og får kjærlighet.

Nå har jeg med forskrekkelse forstått at det ikke er så enkelt.Men at de fleste barn har relasjonsskader istørre eller mindre grad. Dette vet jeg ikke om vi er innstilt på og orker. Ingen av oss har særlig erfaring med barn i det hele tatt. Vi er kontorrotter begge to og har bare sporadisk og overfadisk kontakt med venners barn. Andres barn har aldri interessert noen av oss, men vi har altså lyst på et barn selv. Har ikke bekymret meg for det før, for jeg har liksom tenkt at barnestell og barneoppdragelse kommer av seg selv når barnet først er i hus.Sånn er det kanskje med biologiske barn, men ikke med adoptivbarn?

Jeg er redd vi har tatt oss vann over hodet. At vi verken har lyst til eller har kvalifikasjoner til å ta oss av et barn med en masse problemer.

Hvordan føler dere som har fått barn det? Er det virkelig så krevende som det står om i bøkene. Og må man virkelig være så reflektert og bevisst som det fremheves. Eller er alt veldig overdrevet? Er det kanskje omtrent på samme måte som å få barn selv, bortsett fra at det har en annen hudfarge (det er ikke noe problem) og ikke er helt nyfødt?

Vi er godkjent for aldersgruppen 0-2 år. Det er også en bekymring. Tenk om vi får et stort barn som kanskje er nærmere 2 enn 0. Det må da være mye lettere med en baby. De husker jo ingenting selvom de kan ha hatt en vond start. Det gjør vel strengt tatt ikke toåringer heller. Men vi håper nå tross alt på en baby.

Jeg håper dere vil skrive om deres synspunkter og erfaringer, og vil gi oss gode råd.

[Gjest kina-adoptant]

Kjære deg.

Først så vil jeg få si at tankene du tenker er tanker de fleste som setter i gang en adopsjonsprosess tenker en eller annen gang i- eller før prosessen. Det å få et barn som har ekstra problemer i bagasjen er en skremmende tanke for de fleste- også de som føder barna sine selv. Men dersom man kommer opp i en situasjon der man får et barn med problemer, takler man det som oftest. Vi mennesker er fint laget slik- vi kan dersom vi må. Ta ikke sorgene på forskudd- mange adoptivbarn har en vanlig oppvekst og ikke særskildte problem. Selvfølgelig må dere tenke gjennom om dere er klar for å ta imot et barn med problemer- men det måtte dere ha tenkt igjennom dersom barnet hadde kommet fra magen også.

Det med alder er en modnings-sak. Nesten alle som starter med adopsjonsprosessen ønsker seg et så lite barn som mulig. Jeg gjorde det også. Tanken på å få en to-åring skremte nesten vettet av meg. Men etter som tiden har gått (for det gjør den i denne prosessen)- har jeg skjønnt mer og mer at en to-åring eller treåring er også et lite barn, som trenger mamma og pappa like mye som en baby. Selvsagt går man glipp av enpar ting slik som bleieskift og sånnt- men hva gjør vel det ?? I forhold til alle de årene vi får lov til å være foreldre til barnet er det jo INGEN VERDENS TING !!

Vel- jeg ville bare ønske dere lykke til i tenkeprosessen. Dersom dere til slutt finner ut at dette vil dere ikke- så kan dere evnt. sette saken deres på vent en stund. Husk bare å gjøre det FØR tildeling- slik at det ikke går ut over et uskyldig barn.

Vennlig hilsen

[Gjest kina-adoptant]

Kjære deg.

Først så vil jeg få si at tankene du tenker er tanker de fleste som setter i gang en adopsjonsprosess tenker en eller annen gang i- eller før prosessen. Det å få et barn som har ekstra problemer i bagasjen er en skremmende tanke for de fleste- også de som føder barna sine selv. Men dersom man kommer opp i en situasjon der man får et barn med problemer, takler man det som oftest. Vi mennesker er fint laget slik- vi kan dersom vi må. Ta ikke sorgene på forskudd- mange adoptivbarn har en vanlig oppvekst og ikke særskildte problem. Selvfølgelig må dere tenke gjennom om dere er klar for å ta imot et barn med problemer- men det måtte dere ha tenkt igjennom dersom barnet hadde kommet fra magen også.

Det med alder er en modnings-sak. Nesten alle som starter med adopsjonsprosessen ønsker seg et så lite barn som mulig. Jeg gjorde det også. Tanken på å få en to-åring skremte nesten vettet av meg. Men etter som tiden har gått (for det gjør den i denne prosessen)- har jeg skjønnt mer og mer at en to-åring eller treåring er også et lite barn, som trenger mamma og pappa like mye som en baby. Selvsagt går man glipp av enpar ting slik som bleieskift og sånnt- men hva gjør vel det ?? I forhold til alle de årene vi får lov til å være foreldre til barnet er det jo INGEN VERDENS TING !!

Vel- jeg ville bare ønske dere lykke til i tenkeprosessen. Dersom dere til slutt finner ut at dette vil dere ikke- så kan dere evnt. sette saken deres på vent en stund. Husk bare å gjøre det FØR tildeling- slik at det ikke går ut over et uskyldig barn.

Vennlig hilsen

Synes i grunnen at det er litt rart at disse spørsmålene ikke har blitt sterkere belyst i intervjuene/godkjenningsprosessen deres. Sosialkontoret burde ha drøftet slike ting nøye med dere.

[Gjest ikke undertegnet]

Dette må vel være et tulleinnlegg, -ikke sant? Hvordan kunne dere gå gjennom intervjuene med barnevernet uten at disse tankene/holdningene/følelsene kom frem i lyset allerede da? Dere må ha gått gjennom et mindre utdypende intervju enn det jeg gjør før jeg gir bort kattungene mine.

[Gjest ikke undertegnet]

"Vi ønsker oss et helt vanlig normalt barn. Ikke et som har en masse problemer med i bagasjen. "

Skriver du , men husk : at om dere hadde fått deres eget barn kunne det også hende at det ikke var "normalt"!

Hilsen mor til 3 "ikke normale" barn !

[miluppa]

Kjære deg som er ny i gamet!

Jeg tror ikke du har tatt deg vann over hodet. Jeg tror du har den rette innstillingen: Det aller viktigste er nettopp kjærlighet og trygghet. Jeg synes det er bra at du tenker de tanker du gjør, at du nå på veien stiller spørsmål, og derfor vil være mer forberedt når du endelig får ditt etterlengtede barn. Jeg hadde aldri skiftet en bleie i mitt liv da jeg ble mor for første gang...

I utgangspunktet ønsker ingen foreldre seg et barn med mange problemer i bagasjen, det være seg fysiske handicap eller dype psykiske sår. Ingen kan være 100% forberedt på det de møter. Heller ikke når du føder egne barn kan du være forberedt på alt. Men du vokser med dine barn. Du omslutter barnet ditt med kjærlighet.

Jeg er selv adoptert og venter nå på en liten gutt som skal komme. Jeg blir litt oppgitt over at enkelte mener at de fleste adoptivbarn får problemer. Er jeg et unikt unntak???

Jeg kom til Norge som toåring, jeg var ifølge min mor et glad og tillitsfylt barn. Jeg har hatt en god barndom. Jeg har også en bror som kom som treåring. Vi har hatt en flott oppvekst.

Det er en tendens til at alle problemer som adopsjonsbarn har, blir tilskrevet adopsjonen, det være seg at barnet er engstelig, at det er åpen overfor alle fremmede, eller at det har dysleksi. Man snakker om identitetskriser i tenårene- 'hvem er jeg' 'hvorfor er jeg til'. Men er ikke dette spørsmål alle før eller siden stiller seg?

Et barn som har dysleksi, bør gis støtte til å takle sin dysleksi, ikke støtte til å bearbeide traumer i forbindelse med adopsjonen.

Min datter er egenfødt og seks år. Hun vil fremdeles ikke oppholde seg alene i en etasje, hun har alltid fotfulgt meg rundt i huset. Hadde hun vært adoptert ville dette blitt sett på som bekymringsverdig og et tegn på angst for å miste moren. Naboens gutt er kjempetillitsfull og sitter på fanget til hvemsomhelst. Hadde han vært adoptert ville alle sagt at han hadde problemer med tilknytning....

Da jeg ble mobbet på skolen, trodde læreren straks at det hadde med hudfargen min å gjøre, men det var ikke det. Det var fordi jeg ikke lot meg kue av lederen i klassen og derfor ble utstøtt.

Jeg syns ikke man skal svartmale situasjonen, og jeg syns det er trist at noen gir deg så krasse svar som du har fått. Dere er offisielt godkjente foreldre. Ta det med dere, og stol på at dere vokser med barnet deres.

Vennlig hilsen

[Gjest anonymus]

Kjære deg som er ny i gamet!

Jeg tror ikke du har tatt deg vann over hodet. Jeg tror du har den rette innstillingen: Det aller viktigste er nettopp kjærlighet og trygghet. Jeg synes det er bra at du tenker de tanker du gjør, at du nå på veien stiller spørsmål, og derfor vil være mer forberedt når du endelig får ditt etterlengtede barn. Jeg hadde aldri skiftet en bleie i mitt liv da jeg ble mor for første gang...

I utgangspunktet ønsker ingen foreldre seg et barn med mange problemer i bagasjen, det være seg fysiske handicap eller dype psykiske sår. Ingen kan være 100% forberedt på det de møter. Heller ikke når du føder egne barn kan du være forberedt på alt. Men du vokser med dine barn. Du omslutter barnet ditt med kjærlighet.

Jeg er selv adoptert og venter nå på en liten gutt som skal komme. Jeg blir litt oppgitt over at enkelte mener at de fleste adoptivbarn får problemer. Er jeg et unikt unntak???

Jeg kom til Norge som toåring, jeg var ifølge min mor et glad og tillitsfylt barn. Jeg har hatt en god barndom. Jeg har også en bror som kom som treåring. Vi har hatt en flott oppvekst.

Det er en tendens til at alle problemer som adopsjonsbarn har, blir tilskrevet adopsjonen, det være seg at barnet er engstelig, at det er åpen overfor alle fremmede, eller at det har dysleksi. Man snakker om identitetskriser i tenårene- 'hvem er jeg' 'hvorfor er jeg til'. Men er ikke dette spørsmål alle før eller siden stiller seg?

Et barn som har dysleksi, bør gis støtte til å takle sin dysleksi, ikke støtte til å bearbeide traumer i forbindelse med adopsjonen.

Min datter er egenfødt og seks år. Hun vil fremdeles ikke oppholde seg alene i en etasje, hun har alltid fotfulgt meg rundt i huset. Hadde hun vært adoptert ville dette blitt sett på som bekymringsverdig og et tegn på angst for å miste moren. Naboens gutt er kjempetillitsfull og sitter på fanget til hvemsomhelst. Hadde han vært adoptert ville alle sagt at han hadde problemer med tilknytning....

Da jeg ble mobbet på skolen, trodde læreren straks at det hadde med hudfargen min å gjøre, men det var ikke det. Det var fordi jeg ikke lot meg kue av lederen i klassen og derfor ble utstøtt.

Jeg syns ikke man skal svartmale situasjonen, og jeg syns det er trist at noen gir deg så krasse svar som du har fått. Dere er offisielt godkjente foreldre. Ta det med dere, og stol på at dere vokser med barnet deres.

Vennlig hilsen

Enig med deg, Miluppa! Virker som en opplest og vedtatt holdning i samfunnet at alle problemer et adoptivbarn måtte få skyldes det faktum at det er adoptert. Om dette er sant burde alle egenfødte barn gå gjennom livet uten problemer, og alle samfunnets resurser settes inn på adoptivbarn! ?

[thaimor]

Kjære deg som er ny i gamet!

Jeg tror ikke du har tatt deg vann over hodet. Jeg tror du har den rette innstillingen: Det aller viktigste er nettopp kjærlighet og trygghet. Jeg synes det er bra at du tenker de tanker du gjør, at du nå på veien stiller spørsmål, og derfor vil være mer forberedt når du endelig får ditt etterlengtede barn. Jeg hadde aldri skiftet en bleie i mitt liv da jeg ble mor for første gang...

I utgangspunktet ønsker ingen foreldre seg et barn med mange problemer i bagasjen, det være seg fysiske handicap eller dype psykiske sår. Ingen kan være 100% forberedt på det de møter. Heller ikke når du føder egne barn kan du være forberedt på alt. Men du vokser med dine barn. Du omslutter barnet ditt med kjærlighet.

Jeg er selv adoptert og venter nå på en liten gutt som skal komme. Jeg blir litt oppgitt over at enkelte mener at de fleste adoptivbarn får problemer. Er jeg et unikt unntak???

Jeg kom til Norge som toåring, jeg var ifølge min mor et glad og tillitsfylt barn. Jeg har hatt en god barndom. Jeg har også en bror som kom som treåring. Vi har hatt en flott oppvekst.

Det er en tendens til at alle problemer som adopsjonsbarn har, blir tilskrevet adopsjonen, det være seg at barnet er engstelig, at det er åpen overfor alle fremmede, eller at det har dysleksi. Man snakker om identitetskriser i tenårene- 'hvem er jeg' 'hvorfor er jeg til'. Men er ikke dette spørsmål alle før eller siden stiller seg?

Et barn som har dysleksi, bør gis støtte til å takle sin dysleksi, ikke støtte til å bearbeide traumer i forbindelse med adopsjonen.

Min datter er egenfødt og seks år. Hun vil fremdeles ikke oppholde seg alene i en etasje, hun har alltid fotfulgt meg rundt i huset. Hadde hun vært adoptert ville dette blitt sett på som bekymringsverdig og et tegn på angst for å miste moren. Naboens gutt er kjempetillitsfull og sitter på fanget til hvemsomhelst. Hadde han vært adoptert ville alle sagt at han hadde problemer med tilknytning....

Da jeg ble mobbet på skolen, trodde læreren straks at det hadde med hudfargen min å gjøre, men det var ikke det. Det var fordi jeg ikke lot meg kue av lederen i klassen og derfor ble utstøtt.

Jeg syns ikke man skal svartmale situasjonen, og jeg syns det er trist at noen gir deg så krasse svar som du har fått. Dere er offisielt godkjente foreldre. Ta det med dere, og stol på at dere vokser med barnet deres.

Vennlig hilsen

Jeg tror som deg at adopsjon får skylda for mye som ligger i personligheten, og ville vært der uansett. Men... det finnes selvfølgelig unntak... Det må jeg skyndte meg å si, så ingen kapper hue av meg ;-)

Til deg "ny i gamet" vil jeg si at tanken på hvordan orke et barn med masse problemer, har streifet meg også. Nå har jeg ikke fått det, men jeg vet og tror i hjertet mitt at jeg hadde orket _alt_, når jeg nå vet hvor inderlig glad jeg er i dem.

[Gjest simm]

Hei på deg. Synes noen av de svarene du har fått her var voldsomt nedlatende - og jeg fikk derfor lyst til å svare fordi jeg tror (i likhet med kina-adoptant) at de fleste av oss tenker slik fra tid til annen. Det er vel få av oss som vet nøyaktig hva vi går til når vi starter en adopsjonsprosess - og slik er det også med vanlige barn. Vi har enda ikke fått hentet adoptivbarnet vårt (og vet sånn sett ikke selv hvordan dette vil gå) - men jeg har ei jenta fra før på 11 år og vet at et barn uansett snur opp ned på livet uavhengig av barnets fysiske og psykiske helse. I likhet med deg trives jeg svært godt på jobben og var ikke spesielt begeistret for andres barn før jeg selv fikk mitt eget. Jeg er fremdeles glad i jobben min - men opplever at de aller største gledene i livet likvel har kommet gjennom barn og familie. Jobben skal jeg dessuten ha i 30 år til - og tror det er sunt å ha flere betydningsfulle "ting" i livet.

Når det gjelder problemer- tror jeg du kan se litt mer nøkternt på det. Ja - det KAN skje at du får et barn med store relasjonsskader. Jeg kjenner imidlertid etterhvert en del som har adoptert barn - og livet deres er helt likt andre småbarnforeldres liv - hektisk men ganske lykkelig.

De fleste av oss får barn som er som andre barn - og for alle barn er det selvfølgelig tøft å måtte forlate alt du kjenner fra før - enten dette nå er fosterforeldre eller et barnehjem - og flytte til andre siden av jorda sammen mennesker du aldri har møtt. Derfor er det rett og slett naturlig at den første perioden blir litt tøff. For de fleste går det imidlertid bra etter hvert. Det som er "ekstra" for alle adoptivbarn og som jeg tror er viktig - er å være åpen i forhold til barnet på at han/hun er født i et annet land av en annen mor og snakke om dette. Men ethvert egenprodusert barn vil også ha sine ting når det gjelder selvtillit, identitetsskapning og trygghet - og man må uansett "jobbe aktivt/være oppmerksom" for å gi barnet selvtillit og trygghet - det er ikke noe som kommer av seg selv mens man sitter på kontoret og jobber.

Jeg antar at dere allerede har tenkt mye over hvordan livet vil forandre seg når dere får barn (adoptert eller ikke) og at dere - som de fleste andre her - har vært gjennom en ganske lang prosess før dere bestemte dere for å gå for adopsjon. Jeg tror derfor at det sikkert går bra med dere - og det kommende barnet deres - og vil ønske lykke til.

[bringrid]

Kjære deg som er ny i gamet!

Jeg tror ikke du har tatt deg vann over hodet. Jeg tror du har den rette innstillingen: Det aller viktigste er nettopp kjærlighet og trygghet. Jeg synes det er bra at du tenker de tanker du gjør, at du nå på veien stiller spørsmål, og derfor vil være mer forberedt når du endelig får ditt etterlengtede barn. Jeg hadde aldri skiftet en bleie i mitt liv da jeg ble mor for første gang...

I utgangspunktet ønsker ingen foreldre seg et barn med mange problemer i bagasjen, det være seg fysiske handicap eller dype psykiske sår. Ingen kan være 100% forberedt på det de møter. Heller ikke når du føder egne barn kan du være forberedt på alt. Men du vokser med dine barn. Du omslutter barnet ditt med kjærlighet.

Jeg er selv adoptert og venter nå på en liten gutt som skal komme. Jeg blir litt oppgitt over at enkelte mener at de fleste adoptivbarn får problemer. Er jeg et unikt unntak???

Jeg kom til Norge som toåring, jeg var ifølge min mor et glad og tillitsfylt barn. Jeg har hatt en god barndom. Jeg har også en bror som kom som treåring. Vi har hatt en flott oppvekst.

Det er en tendens til at alle problemer som adopsjonsbarn har, blir tilskrevet adopsjonen, det være seg at barnet er engstelig, at det er åpen overfor alle fremmede, eller at det har dysleksi. Man snakker om identitetskriser i tenårene- 'hvem er jeg' 'hvorfor er jeg til'. Men er ikke dette spørsmål alle før eller siden stiller seg?

Et barn som har dysleksi, bør gis støtte til å takle sin dysleksi, ikke støtte til å bearbeide traumer i forbindelse med adopsjonen.

Min datter er egenfødt og seks år. Hun vil fremdeles ikke oppholde seg alene i en etasje, hun har alltid fotfulgt meg rundt i huset. Hadde hun vært adoptert ville dette blitt sett på som bekymringsverdig og et tegn på angst for å miste moren. Naboens gutt er kjempetillitsfull og sitter på fanget til hvemsomhelst. Hadde han vært adoptert ville alle sagt at han hadde problemer med tilknytning....

Da jeg ble mobbet på skolen, trodde læreren straks at det hadde med hudfargen min å gjøre, men det var ikke det. Det var fordi jeg ikke lot meg kue av lederen i klassen og derfor ble utstøtt.

Jeg syns ikke man skal svartmale situasjonen, og jeg syns det er trist at noen gir deg så krasse svar som du har fått. Dere er offisielt godkjente foreldre. Ta det med dere, og stol på at dere vokser med barnet deres.

Vennlig hilsen

Jeg fikk lyst til å fortelle deg hvor fint svaret ditt var. Veldig bra at adopterte også deltar med sine erfaringer.

Selv synes jeg at mange av de problemene som diskuteres her, er problemer som jeg kjenner igjen fra da mine egnefødte barn var små. Den ene av dem har nå to adoptivbarn og er kjempeflink som kjærlig pappa og konsekvent oppdrager. Da er det enkelt å være farmor og høre av barnets egen munn hva han får lov til hjemme og hva han får lov til av meg.

Som f.eks da han fikk lov til å skjære opp maten med en skarp kniv første gang: "Det får jeg ikke lov til hjemme og det er riktig det, for det kan være farlig, men jeg får lov her hos deg, farmor," sa den lille snusfornuftige 4-åringen. Jeg bedyret at han bare fikk bruke kniven når jeg satt ved siden av og passet på ham.

Han kom til oss da han var 18 mnd og har ikke hatt problemer av noen unormal sort. Herlig, elskelig, sosialt veltilpasset i barnehagen, masse venner, jubler av fryd når jeg henter ham der osv.osv

Hilsen en farmor som trodde adopsjon ville by på masse problemer

[Gjest pirk]

Hei på deg. Synes noen av de svarene du har fått her var voldsomt nedlatende - og jeg fikk derfor lyst til å svare fordi jeg tror (i likhet med kina-adoptant) at de fleste av oss tenker slik fra tid til annen. Det er vel få av oss som vet nøyaktig hva vi går til når vi starter en adopsjonsprosess - og slik er det også med vanlige barn. Vi har enda ikke fått hentet adoptivbarnet vårt (og vet sånn sett ikke selv hvordan dette vil gå) - men jeg har ei jenta fra før på 11 år og vet at et barn uansett snur opp ned på livet uavhengig av barnets fysiske og psykiske helse. I likhet med deg trives jeg svært godt på jobben og var ikke spesielt begeistret for andres barn før jeg selv fikk mitt eget. Jeg er fremdeles glad i jobben min - men opplever at de aller største gledene i livet likvel har kommet gjennom barn og familie. Jobben skal jeg dessuten ha i 30 år til - og tror det er sunt å ha flere betydningsfulle "ting" i livet.

Når det gjelder problemer- tror jeg du kan se litt mer nøkternt på det. Ja - det KAN skje at du får et barn med store relasjonsskader. Jeg kjenner imidlertid etterhvert en del som har adoptert barn - og livet deres er helt likt andre småbarnforeldres liv - hektisk men ganske lykkelig.

De fleste av oss får barn som er som andre barn - og for alle barn er det selvfølgelig tøft å måtte forlate alt du kjenner fra før - enten dette nå er fosterforeldre eller et barnehjem - og flytte til andre siden av jorda sammen mennesker du aldri har møtt. Derfor er det rett og slett naturlig at den første perioden blir litt tøff. For de fleste går det imidlertid bra etter hvert. Det som er "ekstra" for alle adoptivbarn og som jeg tror er viktig - er å være åpen i forhold til barnet på at han/hun er født i et annet land av en annen mor og snakke om dette. Men ethvert egenprodusert barn vil også ha sine ting når det gjelder selvtillit, identitetsskapning og trygghet - og man må uansett "jobbe aktivt/være oppmerksom" for å gi barnet selvtillit og trygghet - det er ikke noe som kommer av seg selv mens man sitter på kontoret og jobber.

Jeg antar at dere allerede har tenkt mye over hvordan livet vil forandre seg når dere får barn (adoptert eller ikke) og at dere - som de fleste andre her - har vært gjennom en ganske lang prosess før dere bestemte dere for å gå for adopsjon. Jeg tror derfor at det sikkert går bra med dere - og det kommende barnet deres - og vil ønske lykke til.

"Det er vel få av oss som vet nøyaktig hva vi går til når vi starter en adopsjonsprosess - og slik er det også med vanlige barn"

Så har vi slått det fast da, at adoptivbarn er ikke VANLIGE barn.

[Gjest ChiengMai]

Dette må vel være et tulleinnlegg, -ikke sant? Hvordan kunne dere gå gjennom intervjuene med barnevernet uten at disse tankene/holdningene/følelsene kom frem i lyset allerede da? Dere må ha gått gjennom et mindre utdypende intervju enn det jeg gjør før jeg gir bort kattungene mine.

Jeg syns ikke det var et tulleinnlegg! Tvert imot syns jeg det var et innlegg som beskriver godt tanker mange som adopterer sysler med underveis i prosessen.

Selvfølgelig ønsker vi oss friske barn! Selvfølgelig ønsker vi oss harmoniske barn! Selvfølgelig ønsker vi oss barn som ikke sliter med "spøkelser i skapet"!

Til vi får barnet _vårt_, da tror jeg vi kan tåle og greie ALT fordi det er vårt barn det er snakk om. Vårt med de særegenheter det måtte ha. For garantier har vi ikke, uansett på hvilken måte vi får barna våre.

Til ny i gamet vil jeg si følgende: Kanhende blir du overrasket over hva du faktisk kan klare når den tiden kommer at du får tildelt barnet ditt. Men selvfølgelig, det er lett for _meg_ å snakke, jeg som fikk et så problemfritt barn. :-)

[Gjest adoptant]

Har dere ikke deltatt på foreldreforberedende kurs? Det anbefaler jeg på det varmeste. På kursene får dere sjanse til å diskutere nettopp de problemstillingene du er opptatt av nå, og bevisstgjøre dere selv i forhold til adopsjonen/barnet som kommer. Jeg tror dette er av stor betydning, for det er ikke til å legge skjul på at mange adoptivbarn sliter i perioder.

Mht. baby kontra 2-åring er det "hipp som happ" når det gjelder relasjonsskader som regel. Babyen har også lidd store tap og er blitt omplassert opptil 2-3 ganger allerede (mor - sykehus - barnehjem/fosterhjem). Blir du tildelt en 2-åring vil som regel mer alvorlige problemer være avdekket, slik at det framgår av barnets papirer, mens en baby er i større grad et ubeskrevet blad.

Jeg tror mange har tanker som du før barnet kommer, og ingen av oss er egentlig forberedt eller føler oss klare til å ta oss av et mer eller mindre skadet/sykt barn.Men - dersom det blir en realitet, er det utrolig hvor mye ressurser en henter fram for å hjelpe sin egen sønn eller datter...... Jeg tror ikke dere vil være dårligere enn noen andre i så måte. Ønsker dere alt godt!

[Gjest simm]

"Det er vel få av oss som vet nøyaktig hva vi går til når vi starter en adopsjonsprosess - og slik er det også med vanlige barn"

Så har vi slått det fast da, at adoptivbarn er ikke VANLIGE barn.

Ser at denne formuleringen ikke kom ut som jeg mente...beklager det..jeg mener selvfolgelig at adoptivbarn er vanlige barn og om du leser hele innlegget ser du at jeg litt lenger nede har skrevet at adoptivbarn er som andre barn.

[thaimor]

"Det er vel få av oss som vet nøyaktig hva vi går til når vi starter en adopsjonsprosess - og slik er det også med vanlige barn"

Så har vi slått det fast da, at adoptivbarn er ikke VANLIGE barn.

Du bærer nicket ditt med rette, ser jeg ;-)

[Gjest pirk]

Du bærer nicket ditt med rette, ser jeg ;-)

Jeg bruker det nicket kun når jeg skal prike borti noe jeg syns er litt morsomt/snålt/klønete skrevet, ikke ellers. Forøvrig var det ikke vondt ment, kunne bare ikke styre meg.

[thaimor]

Jeg bruker det nicket kun når jeg skal prike borti noe jeg syns er litt morsomt/snålt/klønete skrevet, ikke ellers. Forøvrig var det ikke vondt ment, kunne bare ikke styre meg.

Skjønner! ;-)

[Mamta]

Hei!

Du har fått mange gode svar, men jeg har likevel lyst til å del noen av våre erfaringer. At du spør adoptivforeldre om deres erfaringer både her på forumet og kanskje også i lokalforeningen, kan hjelpe deg/ dere til å reflektere videre og finne ut av om det virkelig er dette dere vil. Å adoptere et barn.

Vår erfaring er at det å få (adoptiv)barn medfører store utfordringer og gir ubeskrivelig lykke! Barnestell og oppdragelse kommer neppe helt av seg selv, enten man nå adopterer eller får egenfødte. (Eller på tross av at en har jobbet med barn før man fikk sine egne.) Men vi lærer underveis, og dette er den mest spennende læreprosessen jeg har vært med på...

Før vi fikk vår første tildeling, syns jeg det var veldig vanskelig å forestille meg hvordan barnet kunne være mht. alder/ utseende/ kjønn/personlighet osv. Da vi fikk telefonen om gullgutten vår, falt liksom alle brikker på plass. Det var jo ham - den lille, vakre gutten på litt over året - vi hadde ventet sånn på!

Gutten vår hadde både en og to diagnoser, som etterhvert har medført endel ekstra medisinsk oppfølging. Men slike ting betyr ingenting fra eller til, for han er jo VÅRT BARN! Og for ham kan vi gå 100 mil ekstra og mere til! Slik er det også med vårt andre barn, gulljenta vår, selvom hun er frisk som en fisk.

Ethvert barn kommer til oss med _sin_ spesielle bagasje både hva angår personlighet, medisinsk status og sosiale/ emosjonelle kapasitet. Det gjelder enten de er 2 mnd. eller 2 år når vi får dem hjem. Som foreldre - også adoptivforeldre - tar vi imot dem på godt og vondt og elsker dem for den de er. Noen barn kan ha med seg tyngre bagasje enn barnet og foreldrene kan håndtere alene. Da skal det være hjelp og få.

Vil bare oppfordre deg/ dere til å fortsette refleksjonene omkring dette. Meld dere på foreldreforberedende kurs i lokalforeningen. Kanskje det går an å ta en uformell prat med adopsjonskontakten der, eller også be henne/ ham hjelpe dere å komme i kontakt med noen som nylig har adoptert fra det landet dere skal få barn fra.

Hvis dere er veldig usikre, går det jo også an å ta en pause, sette saken på vent noen uker/ mnd. til dere er sikre på at det er dette dere vil.

Ønsker dere i alle fall lykke til uansett hva dere kommer frem til.

Hilsen fra