Skal eg fortelle det?

[Gjest Den triste]

Har en noen perioder der eg blir skikkelig lei meg og over sensitiv. Er også i et forhold med verdens herligeste gutt som blir ganske forvirret når eg er litt utenfor og ikke vil fortelle hva som er galt.

Eg prøver å sjule det mest mulig, vil ikke at hva det nå er som feiler meg skal gå utover han, og eg synest at eg gjør det ganske bra.

Det eg egentlig vil er å sjerme han for det, tror han ville blitt ganske redd dersom eg fortalte at noen ganger vil eg bare dø. (vurderer ikke å ta selvmord altså, trengen ingen psykriater) Eg vil bare at han skal ha det bra og ikke bekymre seg for meg, for eg kjenner meg selv godt nok til å vite at det er bare slik eg er og at det gåt over.

Alikevel, eg sjuler jo en vesentlig del av meg..

Eg forventer ingen ting av han, vil ikke være hjemme fordi eg føler meg stygg en dag, vi skal ut som vi ble enige om, lar han sove når eg går ut å gråter og prøver alt eg kan å gjøre han lykkelig.

Mesteparten av tiden har eg det jo helt supert uansett, og eg liker faktisk å være trist en gang i blandt..

Men han kan bli litt bekymret for meg, og det kan jo dukke opp en sitvasjon der han føler at eg sjuler noe for han.

Eg vil ikke fortelle han om dette, men bør eg??

Og hvilke reaksjoner kan eg forvente meg, når bør eg si det? Vi har ikke vært sammen så lenge enda.. Og sist men ikke minst, må eg fortelle han det??

[Gjest trist jente]

Jeg synes ikke du skal holde dette for deg selv, selv om du liskom vet at det er sånn du er og at dt går over. Snakk med partneren din, og fortell hvordan du har det. Tror det er godt for der begge om "sannheten" kommer frem. Jeg har i alle fall vært åpen i mitt tidligere samboerskap, og fortalt at innimellom blir jeg lei meg, og da var det godt at han visste det, og kunne trøste...

[lurenavn]

Hmmmm...

En gang hadde jeg et kortere forhold til en kvinne, mens jeg samtidig var noe sånt som lettere deprimert (eller skal jeg kanskje si veldig selvgranskende). Riktignok fikk jeg endelig ei å prate med men, allt jeg hadde inni meg kom vel kanskje litt lite filtrert ut.

Jeg tror jeg skremte henne bort fra meg...

...eller hun ante rett å slett ikke hvordan hun skulle takle det...

Jeg hadde nok heller hatt bedre av en form for 'terapi'-light. Noe som jeg også gjorde, benyttet meg av sosionomtjenesten ved universitet jeg går på.

For all del, jeg vil fortelle min partner hvordan jeg føler det. Men av og til er kanskje ikke kjæresten alltid den beste å begynne med.

[Gjest Ronja]

Hmmmm...

En gang hadde jeg et kortere forhold til en kvinne, mens jeg samtidig var noe sånt som lettere deprimert (eller skal jeg kanskje si veldig selvgranskende). Riktignok fikk jeg endelig ei å prate med men, allt jeg hadde inni meg kom vel kanskje litt lite filtrert ut.

Jeg tror jeg skremte henne bort fra meg...

...eller hun ante rett å slett ikke hvordan hun skulle takle det...

Jeg hadde nok heller hatt bedre av en form for 'terapi'-light. Noe som jeg også gjorde, benyttet meg av sosionomtjenesten ved universitet jeg går på.

For all del, jeg vil fortelle min partner hvordan jeg føler det. Men av og til er kanskje ikke kjæresten alltid den beste å begynne med.

Kunne du si hva du synes om sosionomtjenesten? Vurderer å kontakte dem pga SF, psykolog kunne ikke hjelpe meg da han ikke fant noen grunn til mine problemer, og mente jeg burde kontakte dem. Men jeg vet ikke om jeg tør, orker ikke tanken på å sitte i en gruppe og fortelle om meg selv. Til andre, som ikke har noe med saken å gjøre. Uff, blir dårlig bare ved tanken. Er det ille?