Gudsord til deprimert barn?

[Gjest tårer]

"Den største risikofaktoren for at et barn skal bli deprimert er at mor er deprimert"

Er det bare mor som har "skylden"? Hva med far?

Far må nok ta sin del av skylden, for han er totalt fraværende i guttens liv...

[ariadne]

Far må nok ta sin del av skylden, for han er totalt fraværende i guttens liv...

At mor er deprimert regnes for å være den største risikofaktoren for at barn skal bli deprimerte. Dette er helt generelt, og trenger ikke være grunnen her i det hele tatt! Men _generelt sett_ så vil et barn med en deprimert mor både ha arvelige faktorer og miljøfaktorer som spiller inn og barnet vil derfor lettere kunne reagere med depressive reaksjoner.

Det er derfor sannsynlig at det er bra for tåres barn at tåre får behandling. Jeg ville ikke skrevet det hadde det ikke vært for at nicket "tåre" antydet at mammaen heller ikke har det så lett. Det handler ikke om "skyld".

[pip]

Jeg tenkte vel mer på et enkelt, eller et par Gudsord som kunne være til trøst akkurat nå.. Hadde ikke tenkt å pumpe han full med mange Gudsord pr dag, nei... Ang. mine følelser for Bibelen - jeg er glad jeg hadde min barnetro når jeg var liten. Den gav meg mye trøst og trygghet, faktisk helt opp i 17-års alderen.. Men nå føles den borte for meg - eller på vei tilbake? Jeg vet ikke.

Jeg har egentlig aldri kalt sønnen min deprimert før, hverken til ham eller noen andre. Ikke på BUP, og ikke til legen, og ikke til noen, nei. Jeg valgte vel den betegnelsen her som et samlebegrep for den psykiske "lidelsen" han sliter med. Men jeg vegrer meg litt for å skrive det slik det er, siden jeg er litt skeptisk, faktisk, til å utlevere ham her på nettet.. Selv om vi jo ER anonyme her..

Jeg har forresten tenkt på å kjøpe en Bibel-serie som er laget for barn i hans alder. Flere tynne bøker som beskriver historiene på en enkel måte. De ser fine ut. Hvorfor? Jeg synes det er trist at jeg har oppdratt ham til å bli en ikke-troende. Jeg skulle så gjerne ha sett ham ha en tro å støtte seg til. At han skulle føle ro ved å be f.eks. Jeg føler at jeg har gjort ham urett, tror jeg?

Hvordan jeg som deprimert mor møter ham? Ikke alltid så veloverveid, nei. Men jeg prøver så godt jeg kan, og har søkt hjelp fra de instanser som kan hjelpe oss. Jeg synes faktisk jeg er ganske flink, forholdene tatt i betraktning..

Kjære tårer

Det kan være jeg utrykte meg veldig klønete i natt, jeg var trøtt og sliten, men temaet du tok opp engasjerer meg såpass mye at jeg ikke kalrte å la være å "blande meg borti" alikevel. Håper ikke det gjorde vondt værre eller at du fikk følelsen av at jeg ikke likte det du gjorde, det var ikke meningen, for jeg synes tvert imot at det kan være en god infalsvinkel.

For å si litt om bakgrunnen min til å uttale meg: Jeg har selv vært kronisk deprimert fra jeg var barn. Uten at noen så det eller grep fatt i det overhodet. Jeg synes sønnen din er heldig som har deg som ser ham. Det høres godt og trygt ut for meg. For ham som person tror jeg det er viktigere enn om du er deprimert eller ei -at du er i stand til å se ham, og også forsøker å nå ham der han er. Jeg skulle ønske det hadde vært meg.

Det var den "deprimerte siden av saken". På den andre siden var jeg en meget religiøst barn, og hadde vel lest barnebiblen flere ganger da jeg var på alder med sønnen din. Litt om den religiøse utviklingen min utover det kan du lese på forum for livssyn, om du er interesert. ("Hvorfor ble dere kristne?" 1. oktober)

Nå i voksen alder har jeg blant annet en god del kursing i sjelesorg som også handler om den åndelige dimensjonen av terapi/samtale med folk som har det vondt. Ikke i første rekke for barn, men jeg har vært søndagsskolelærer i en god del år, og jeg er utdannet forteller.

På bakgrunn av dette, men nok mest min egen erfaring på egen kropp, så vil jeg si at det nok er historiene i Bibelen som egner seg -ikke enkeltvers og salmer. Det tror jeg er en ting som kan hjelpe voksne mer enn barn. Men også deprimerte voksne bør være forsiktige med Biblen på egenhånd...

Historiene derimot, synes jeg godt du kan backe han opp med å lese. Jeg ville ikke valgt slike småhefter du nevner, de er stort sett for tynne, og så forenklet at de har lite igjenn, både av det som fenger og av stoff å vokse på. For både eventyr, myter og legender har enormt potensiale for alle mennesker og ikke minst barn med psykiske problemer. Ikke minst for denne gruppa fordi det er så lite annet som kan nå inn. (Om du blir interesert i dette temaet vil jeg anbefale to bøker: Eventyerets helbredende kraft, jeg husker desverre ikke forfatterne, men det er to svenske psykologer (?) som har jobbet med barn på sykehus. En annen bok som har blitt veldig populær, og som nok mest er for voksne kvinner er "kvinner som løper med ulver" av Clarissa Pincola Estes. Det er kanskej en bok du kan ha nytte av for din egen del? Jeg anbefaler deg i alle fall å titte på den :-)

En bok som jeg til nå bare har tittet litt i, men som virker ok er "Den store bibelhistorieboka" på Aschehoug. Jeg vet også at det finnes en god barnebibel som ikke har forkortet og forenklet, men som bare har plukket ut historier. Om du er interesert kan jeg prøve å få sjekket ut tittelen på den, men det kan ta litt tid. I tillegg har det kommet ut en barnebibel på vers nå, med en CD rom til. Den er skrevet om av en dansk teolog/dikter, tror jeg.

En Gudstro kan være en stor hjelp, som du sier. MEN, og det er et stort menn her, en Gudstro kan også være noe som drar ned. Forskjellen ligger (selvfølgelig?) i hvilket syn en har på Gud... Tror en på en Gud som elsker en over alt, som liker en, som backer en opp, og som sørger for at livet aldri vil gi en mer å takle enn det en har krefter til, så er det noe som gir livet håp, og som også gir en positiv åndelig dimensjon til livet. Svært mange deprimerte mennesker har funnet vekstvilkårene for å bli friske nettopp i en opplevelse av å være elsket, og å ha verdi av selve skaperen. -Ingen er akkurat som deg. Det har aldri funnets noen som var som deg. Og det kommer aldri til å bli noen som deg. Og Gud ville at du skulle bli den du var.- Han var det som formet deg i Guds liv, og elsket det han skapte. Lo av glede over å se deg som nyfødt baby. Gråter når du gråter. Lider når du lider. Danser av fryd når du litt etter litt finner tilbake til deg selv. Og som raser over den uretten som blir begått imot deg, og som lover deg at den ikke blir glemt av Ham.

Men Gud er jo en autoritetsperson, og har en dårlige erfaringer med foreldre og de som har hatt ansvaret og skulle hatt omsorgen for en, så overfører en disse tankene på Gud. Det hjelper ikke at svært mange lærer bort at Gud er en som skal "oppdra" deg. Som jakter på gale ting du gjør. Som vil ha deg lydig og konform. At de skaper et bilde av en Gud som binder, ikke som forløser og setter i frihet. Ikke minst deprimerte ser lett en slik Gud.... Fordi en alltid tar på seg skyld og skam i alle situasjoner, så er det dette som blir det en sitter igjenn med når en leser Bibelen. For det står mye som synd, om Guds vrede og om dom i Bibelen. Og en skal kunne sin Bibelenmeget godt når en er deprimert, for å se at dette ikke rammer en selv personlig i negativ forstand. Om en har lyst til å bli kjent med Gud, på nytt, og har lyst til å gå den krsitne veien, så vil jeg anbefale en deprimert å ta kontakt med en _god_ sjelesørger. Svært gjærne på Institutt for sjelesorg på Modum Bad, eller på Loisenbergsykehuset (?) i Oslo. Men som deprimert er det viktig at en finner en god sjelesørger... Et møte med en som ikke har innsikt i denne sykdommen gjør ofte vondt værre.

Konklusjonen min er: Om du leser for barnet ditt på senga, så tror jeg det kan være svært positivt å lese Bibelhistorier (og gjerne også eventyr og myter. Ikke H. C. Andersen, og ikke forkortede eventyr. Det bør være folkeeventyr, og ikke kunsteventyr.) Om han snakker om, eller spør om Gud, så ville jeg holdt opp for ham et Gudsbilde hvor Gud var en som elsket ham over alt på jord. En som ser ham, og bryr seg om ham. Som har det lider med ham når han lider, og som gleder seg med ham når han har det bra. Og om du har lyst til å søke Gud for din egen del, så vil jeg varmt anbefale det -vår skaper er et fantastisk bekjentskap.

[Gjest tårer]

At mor er deprimert regnes for å være den største risikofaktoren for at barn skal bli deprimerte. Dette er helt generelt, og trenger ikke være grunnen her i det hele tatt! Men _generelt sett_ så vil et barn med en deprimert mor både ha arvelige faktorer og miljøfaktorer som spiller inn og barnet vil derfor lettere kunne reagere med depressive reaksjoner.

Det er derfor sannsynlig at det er bra for tåres barn at tåre får behandling. Jeg ville ikke skrevet det hadde det ikke vært for at nicket "tåre" antydet at mammaen heller ikke har det så lett. Det handler ikke om "skyld".

Men skyld føler man dog....

Men jeg vet at det ikke hjelper min sønn, så jeg prøver å la være å føle skyld for situasjonen...

[Gjest tårer]

Kjære tårer

Det kan være jeg utrykte meg veldig klønete i natt, jeg var trøtt og sliten, men temaet du tok opp engasjerer meg såpass mye at jeg ikke kalrte å la være å "blande meg borti" alikevel. Håper ikke det gjorde vondt værre eller at du fikk følelsen av at jeg ikke likte det du gjorde, det var ikke meningen, for jeg synes tvert imot at det kan være en god infalsvinkel.

For å si litt om bakgrunnen min til å uttale meg: Jeg har selv vært kronisk deprimert fra jeg var barn. Uten at noen så det eller grep fatt i det overhodet. Jeg synes sønnen din er heldig som har deg som ser ham. Det høres godt og trygt ut for meg. For ham som person tror jeg det er viktigere enn om du er deprimert eller ei -at du er i stand til å se ham, og også forsøker å nå ham der han er. Jeg skulle ønske det hadde vært meg.

Det var den "deprimerte siden av saken". På den andre siden var jeg en meget religiøst barn, og hadde vel lest barnebiblen flere ganger da jeg var på alder med sønnen din. Litt om den religiøse utviklingen min utover det kan du lese på forum for livssyn, om du er interesert. ("Hvorfor ble dere kristne?" 1. oktober)

Nå i voksen alder har jeg blant annet en god del kursing i sjelesorg som også handler om den åndelige dimensjonen av terapi/samtale med folk som har det vondt. Ikke i første rekke for barn, men jeg har vært søndagsskolelærer i en god del år, og jeg er utdannet forteller.

På bakgrunn av dette, men nok mest min egen erfaring på egen kropp, så vil jeg si at det nok er historiene i Bibelen som egner seg -ikke enkeltvers og salmer. Det tror jeg er en ting som kan hjelpe voksne mer enn barn. Men også deprimerte voksne bør være forsiktige med Biblen på egenhånd...

Historiene derimot, synes jeg godt du kan backe han opp med å lese. Jeg ville ikke valgt slike småhefter du nevner, de er stort sett for tynne, og så forenklet at de har lite igjenn, både av det som fenger og av stoff å vokse på. For både eventyr, myter og legender har enormt potensiale for alle mennesker og ikke minst barn med psykiske problemer. Ikke minst for denne gruppa fordi det er så lite annet som kan nå inn. (Om du blir interesert i dette temaet vil jeg anbefale to bøker: Eventyerets helbredende kraft, jeg husker desverre ikke forfatterne, men det er to svenske psykologer (?) som har jobbet med barn på sykehus. En annen bok som har blitt veldig populær, og som nok mest er for voksne kvinner er "kvinner som løper med ulver" av Clarissa Pincola Estes. Det er kanskej en bok du kan ha nytte av for din egen del? Jeg anbefaler deg i alle fall å titte på den :-)

En bok som jeg til nå bare har tittet litt i, men som virker ok er "Den store bibelhistorieboka" på Aschehoug. Jeg vet også at det finnes en god barnebibel som ikke har forkortet og forenklet, men som bare har plukket ut historier. Om du er interesert kan jeg prøve å få sjekket ut tittelen på den, men det kan ta litt tid. I tillegg har det kommet ut en barnebibel på vers nå, med en CD rom til. Den er skrevet om av en dansk teolog/dikter, tror jeg.

En Gudstro kan være en stor hjelp, som du sier. MEN, og det er et stort menn her, en Gudstro kan også være noe som drar ned. Forskjellen ligger (selvfølgelig?) i hvilket syn en har på Gud... Tror en på en Gud som elsker en over alt, som liker en, som backer en opp, og som sørger for at livet aldri vil gi en mer å takle enn det en har krefter til, så er det noe som gir livet håp, og som også gir en positiv åndelig dimensjon til livet. Svært mange deprimerte mennesker har funnet vekstvilkårene for å bli friske nettopp i en opplevelse av å være elsket, og å ha verdi av selve skaperen. -Ingen er akkurat som deg. Det har aldri funnets noen som var som deg. Og det kommer aldri til å bli noen som deg. Og Gud ville at du skulle bli den du var.- Han var det som formet deg i Guds liv, og elsket det han skapte. Lo av glede over å se deg som nyfødt baby. Gråter når du gråter. Lider når du lider. Danser av fryd når du litt etter litt finner tilbake til deg selv. Og som raser over den uretten som blir begått imot deg, og som lover deg at den ikke blir glemt av Ham.

Men Gud er jo en autoritetsperson, og har en dårlige erfaringer med foreldre og de som har hatt ansvaret og skulle hatt omsorgen for en, så overfører en disse tankene på Gud. Det hjelper ikke at svært mange lærer bort at Gud er en som skal "oppdra" deg. Som jakter på gale ting du gjør. Som vil ha deg lydig og konform. At de skaper et bilde av en Gud som binder, ikke som forløser og setter i frihet. Ikke minst deprimerte ser lett en slik Gud.... Fordi en alltid tar på seg skyld og skam i alle situasjoner, så er det dette som blir det en sitter igjenn med når en leser Bibelen. For det står mye som synd, om Guds vrede og om dom i Bibelen. Og en skal kunne sin Bibelenmeget godt når en er deprimert, for å se at dette ikke rammer en selv personlig i negativ forstand. Om en har lyst til å bli kjent med Gud, på nytt, og har lyst til å gå den krsitne veien, så vil jeg anbefale en deprimert å ta kontakt med en _god_ sjelesørger. Svært gjærne på Institutt for sjelesorg på Modum Bad, eller på Loisenbergsykehuset (?) i Oslo. Men som deprimert er det viktig at en finner en god sjelesørger... Et møte med en som ikke har innsikt i denne sykdommen gjør ofte vondt værre.

Konklusjonen min er: Om du leser for barnet ditt på senga, så tror jeg det kan være svært positivt å lese Bibelhistorier (og gjerne også eventyr og myter. Ikke H. C. Andersen, og ikke forkortede eventyr. Det bør være folkeeventyr, og ikke kunsteventyr.) Om han snakker om, eller spør om Gud, så ville jeg holdt opp for ham et Gudsbilde hvor Gud var en som elsket ham over alt på jord. En som ser ham, og bryr seg om ham. Som har det lider med ham når han lider, og som gleder seg med ham når han har det bra. Og om du har lyst til å søke Gud for din egen del, så vil jeg varmt anbefale det -vår skaper er et fantastisk bekjentskap.

Tusen takk for utfyllende og grundig svar! Det er jo flott for meg å få en slik respons på spørsmålet mitt! Jeg lurte jo på om det var en god ide, og klart jeg er åpen for å høre forskjellige meninger.

Og jeg synes det du sier høres veldig fornuftig ut. Jeg kjenner nok ikke Bibelen så godt at jeg kunne "guide" ham i den..

Jeg skal sjekke ut bøkene du nevnte.

Du er forteller sier du, hvordan da? Jeg selv elsker også å fortelle for barn!