Om adopterte barn og problemer

[Gjest snø]

Heisann :-)

Jeg ville bare ta opp tråden i det miluppa skrev under tråden "har vi tatt oss vann over hodet". Et innlegg jeg forøvrig synes var veldig godt :-)

Jeg vil aller først starte med å si at jeg ikke prøver å slå tvil om de problemene folk her inne har gitt uttrykk for. Jeg ser at det har vært en del innlegg om relasjonsskader her, og jeg tviler ikke et sekund på at dere opplever høyst reelle problemer.

Uansett, jeg synes det miluppa skriver om at alle problemer som som adopterte har har en tendens til å tilskrives det at de er adopterte er en høyst reell problemstilling, og noe som opptar meg som adoptivmor.

Da vi gikk på foreldreforberedende kurs reagerte jeg veldig på at det var utrolig problemfokusert. Det var i all fall ingen mulige problemer knyttet til adopsjon man ikke var forberedt på etter å ha gått på det, så mye er sikkert ;-) Det hadde sikkert sin misjon det også. Man skal jo ikke tro at alt nødvendigvis er rosenrødt. Men! Jeg mener det er et ganske stort _men!_ her.

Jeg har møtt ganske mange i min karriere som adoptant som knytter problemer barna har opp til det at de er adoptert. Og nå snakker jeg både om adoptivforeldre og mennesker som _kjenner_ adopterte barn. Som miluppa skriver - er de engstelige, skyldes det at de er adoptert, er de utadvente, skyldes det at de er adoptert, osv., osv. Jeg betviler ikke at det i noen, kanskje i mange tilfeller, er sant. Men er det rett å begrunne _alt_ med at "barnet er adoptert" og "traumer knyttet til det å være adoptert"??

Hvorfor må vi forklare all oppførsel til barna våre, kan det ikke i svært mange tilfeller være at det er _personligheten_ til barnet som gjør at det er utadvent/innadvendt/hissig/rolig osv.?

Jeg møtte en gang en adoptivmor som _aldri_ hadde hatt barnevakt til sønnen, fordi han var så engstelig. Selvfølgelig knyttet til at han var adoptert. De fikk ham da han var kun noen uker gammel. Jeg sa det selvfølgelig ikke, men jeg tenkte med meg selv at denne moren gjorde sønnen en bjørnetjeneste og _underbygget_ den siden av sønnen sin. Jeg har selv en liten, engstelig nevø. Egenfødt. Jeg tror aldri foreldrene hans ville ha tenkt tanken på å aldri bruke barnevakt til ham av den grunn. _Er_ forskjellen SÅ stor på egenfødte å adopterte, nødvendigvis?

Jeg leste også en artikkel i lokalavisen her om adopsjon, og da ble det intervjuet et par der deres (adopterte) sønn hadde tatt livet sitt. De hadde senere fått vite at hans biologiske foreldre hadde en historie med alvorlige psykiske problemer. Arvelige. Problemene til sønnen deres var altså ikke alene knyttet til at han var adoptert, men lå i arven fra de biologiske foreldrene, i personligheten.

Som jeg begynte innlegget med - jeg tviler ikke et sekund på at det er forledre som opplever at deres barn har reelle alvorlige - og også mindre alvorlige - problemer knyttet til adopsjonsprosessen. Men jeg tror likevel at det er mange barn som får "diagnoser" av foreldre og/eller omgivelsene som knytter deres problemer til det at de er adoptert. Når virkeligheten er at problemene er knyttet til personen uavhengig av det at barnet er adoptert. Om noen forstår hvor jeg vil henn?

Selv har vårt liv som (adoptiv-)foreldre til nå vært fullstendig problemfritt. Jeg er klar over at vi kun har to års erfaring, og at problemer kan oppstå i framtiden. Men vi ikke skal møte alt som hun opplever som problematisk med "det er fordi du er adoptert". Tror det lett kan bli en sovepute og en litt for lettvint "løsning".

Jeg betviler ikke at relasjonsskader er et reelt problem. Men jeg lurer på om ikke enkelte av de som får den diagnosen av foreldre/fagpersoner/andre hadde hatt den samme personligheten og de samme problemene om de hadde forblitt hos sine biologiske foreldre. Altså at det som oppfattes som en relasjonsskade egentlig er en del av barnets personlighet.

Mulig jeg snakker over meg, men da får dere bære over med meg og opplyse meg i stedet. Dette innlegget er ikke vondt, ment, bare utganspunktet for en dsikusjon om noe som opptar meg litt (mye...).

Beste hilsen fra

[Gjest twist]

Hei!

Jeg nikker samtykkende til alt du skriver, har tenkt mye på det du nevner.

Og er helt enig!

Har bare 1,5 års erfaring som adoptivmor, men likevel.

Hilsen

[Gjest adoptant]

Det er ingen grunn til å tvile på at adoptivbarn har like stor sannsynlighet for alm. psykiske problemer som alle andre. Men i tillegg har de opplevet flere adskillelser i tidlig barndom, ofte forsømmelse/omsorgssvikt, er rusmiddelskadet eller direkte mishandlet/misbrukt.

Selv et barn som blir adoptert bort som en 6 mnd. gammel baby kan ha alvorlige relasjonsskader - det avhenger også av barnets psykiske "utrustning" hvor mye det tåler før skadene inntreffer.

Av våre to adoptivbarn, har det ene alvorlige relasjonsskader i tillegg til rusmiddelskade. Personligheten hans er også slik at han sannsynligvis lett skades psykisk. Vår yngste datter har meget sterk og "sunn" psyke, til tross for at hun egentlig har hatt en "tøffere" start på livet - og at hun i tillegg har ADHD. Hun viser også tegn på adskillelsesangst/angst for å miste oss - men er av et tøffere kaliber og takler bedre at vi f.eks. er på kino en kveld mens ungene har barnevakt.

Det er vanskelig for "ikke-profesjonelle" å vurdere hva som er hva med våre barn. Sikkert er det at de har opplevelser i sin bagasje som biologisk egenfødte barn som regel slipper å ha med seg. Dette tror jeg er viktig å ha i bakhodet, selv om adoptivbarnet ikke viser tegn til psykisk ubalanse tidlig i livet. Denne typen "bagasje" blir av og til ikke merkbar før i ungdomstiden.

[Gjest snø]

Det er ingen grunn til å tvile på at adoptivbarn har like stor sannsynlighet for alm. psykiske problemer som alle andre. Men i tillegg har de opplevet flere adskillelser i tidlig barndom, ofte forsømmelse/omsorgssvikt, er rusmiddelskadet eller direkte mishandlet/misbrukt.

Selv et barn som blir adoptert bort som en 6 mnd. gammel baby kan ha alvorlige relasjonsskader - det avhenger også av barnets psykiske "utrustning" hvor mye det tåler før skadene inntreffer.

Av våre to adoptivbarn, har det ene alvorlige relasjonsskader i tillegg til rusmiddelskade. Personligheten hans er også slik at han sannsynligvis lett skades psykisk. Vår yngste datter har meget sterk og "sunn" psyke, til tross for at hun egentlig har hatt en "tøffere" start på livet - og at hun i tillegg har ADHD. Hun viser også tegn på adskillelsesangst/angst for å miste oss - men er av et tøffere kaliber og takler bedre at vi f.eks. er på kino en kveld mens ungene har barnevakt.

Det er vanskelig for "ikke-profesjonelle" å vurdere hva som er hva med våre barn. Sikkert er det at de har opplevelser i sin bagasje som biologisk egenfødte barn som regel slipper å ha med seg. Dette tror jeg er viktig å ha i bakhodet, selv om adoptivbarnet ikke viser tegn til psykisk ubalanse tidlig i livet. Denne typen "bagasje" blir av og til ikke merkbar før i ungdomstiden.

Takk for opplysende svar :-)

SOm sagt, jeg tviler ikke så mye som et sekund på at det er barn som har skader som skyldes at de er adoptert. Det var for alt i verden ikke det jeg prøvde å si!

Mitt poeng er at man ikke nødvendigvis kan knytte _alle_ problemer knyttet til et adoptert barn til det at barnet er adoptert.

Ellers tviler jeg heller ikke på at ekspertisen på området er så-som-så :-(

Igjen, jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærene her. Jeg regner med at dette er et følsomt tema.

Beste hilsen fra

[Mamta]

Hei, snø!

Relasjonsskader eller tilknytningsproblemer kan pr. definisjon ikke tilskrives arv alene. Disse skadene oppstår som navnet sier, i barnets relasjon til omsorgstaker(ne) eller mangel på stabile sådanne.

Ellers er jeg enig i at problemer som adoptivbarnet/ adoptivfamilien møter, ikke alene kan diagnostiseres utfra det faktum at de er adoptert. Men når det gjelder sosiale/ emosjonelle vansker, så er nettopp adopsjonen (det at adoptivbarn har opplevd minst to skifter av nær omsorgsperson i tidlig alder), en viktig faktor å ta med i utredningen.

Identitetskrisen i tidlig tenårsalder rammer alle, og _kan_ slå ut ekstra hos adoptivbarn. Men ikke nødvendigvis. Jeg tror man i så fall vil oppdage hvorvidt det er adopsjonen som er problemet eller ikke.

En av gevinstene av problemfokuseringen, er all nyere forskning som er gjort på adoptivbarn og voksne adopterte. En annen er jo at vi på bakgrunn av ny viten om adopterte, som foreldre kan være med og forebygge en rekke problemer f.eks. knyttet til identitet. Det er jo verdt å ta med seg i alle tilfelle!

:-)

Hilsen fra

[Gjest snø]

Hei, snø!

Relasjonsskader eller tilknytningsproblemer kan pr. definisjon ikke tilskrives arv alene. Disse skadene oppstår som navnet sier, i barnets relasjon til omsorgstaker(ne) eller mangel på stabile sådanne.

Ellers er jeg enig i at problemer som adoptivbarnet/ adoptivfamilien møter, ikke alene kan diagnostiseres utfra det faktum at de er adoptert. Men når det gjelder sosiale/ emosjonelle vansker, så er nettopp adopsjonen (det at adoptivbarn har opplevd minst to skifter av nær omsorgsperson i tidlig alder), en viktig faktor å ta med i utredningen.

Identitetskrisen i tidlig tenårsalder rammer alle, og _kan_ slå ut ekstra hos adoptivbarn. Men ikke nødvendigvis. Jeg tror man i så fall vil oppdage hvorvidt det er adopsjonen som er problemet eller ikke.

En av gevinstene av problemfokuseringen, er all nyere forskning som er gjort på adoptivbarn og voksne adopterte. En annen er jo at vi på bakgrunn av ny viten om adopterte, som foreldre kan være med og forebygge en rekke problemer f.eks. knyttet til identitet. Det er jo verdt å ta med seg i alle tilfelle!

:-)

Hilsen fra

man blir klok av å engasjere seg på DOL, forstår jeg :-)

Du har absolutt mange poeng!

Jeg tror jeg må understreke at jeg IKKE snakker om tunge/alvorlige problemer. Jeg tenker mer på "småtingene" i personligheten til barnet. Som hvorvidt det er utadvendt/innadvent. Huff, det er litt vanskelig å si hva jeg mener uten å riskere å tråkke folk på tærene og såre følelser.

Konkret mener jeg feks at et adoptivbarn kan bli mobbet, uten at mobbingen er relatert til at barnet er adoptert. Eller at et barn kan være mamma-/pappadalt, uten at det er relatert til at det er adoptert. At et barn kan være hissig, passivt osv, bare som en del av personligheten, uten at det _egentlig_ bør sees på som et problem,

At barn kan ta alvorlig skade av flere å stadig miste omsorgspersoner betviler jeg ikke. Og at det forskes på det er også kjempeflott. Men jeg blir litt frustrert når det nesten framstilles som om _alle_ adopterte har/kommer til å få problemer. Da tipper det litt for mye over på den andre siden...

Takk for lærerike innlegg. Mer, mer, sier jeg :-))

Beste hilsen fra

[brilleslangen]

Hei!

Jeg nikker samtykkende til alt du skriver, har tenkt mye på det du nevner.

Og er helt enig!

Har bare 1,5 års erfaring som adoptivmor, men likevel.

Hilsen

Tanken har flere ganger streifet meg. Jeg mener det umulig kan være riktig å tillegge adopsjonen skylden for alle evt problemer barnet får. At adopsjonen blir vurdert som en mulig grunn til problemene mener jeg er riktig, men ikke at den automatisk "får skylden". For jeg har også tenkt som Snø at det kan ligge andre årsaker bak de eventuelle problemene. Det er tross alt ikke bare de adopterte barna som kan ha problemer av ulik slag. OG evt problemer kan kan også skyldes en kombinasjon av flere ting. Så hvis man opplever problemer tror jeg det er viktig atman får en ordentlig utredning der man får en saklig og sakkyndig vurdering som vurderer og som ser på og vurderer alle mulige årsaker.

[laurits]

Flott innlegg SNØ !

Jeg tror du har helt rett. Foreldre har som mennesker flest et behov for forklare og forstå ting rundt seg. Det at et barn er adoptert er en enkel knagg å henge opp det en ønsker på.

Et ordtak heter at hvis det eneste verktøyet du har er en hammer så ser alt ut som en spiker.....

Mao. det blir veldig lett å tilskrive alt utenome normalen til det at et barn er adoptert.

Ref. undersøkelsen som viser at mange barn som er diagnostisert som allergikere og som går på dietter slett ikke er allergiske.

Vi er veldig opptatt av barns helse og helbred, men vi må være mer ydmyke og holde alle muligheter åpne og ikke "shoppe" diagnoser på barna basert på et spinkelt grunnlag.

[venterigjen]

Flott inlegg snø!

Jeg er så enig i at det er altfor lett å bruke "adopsjonen" som en forklaringsfaktor hvis det er noe.

Det er aldri noen garanti når man får barn- adoptert eller egenfødt. "Leap of faith" brukes ofte på amerikanske adopsjonssider - og det gjelder like mye uansett hvordan man velger å få barn.

Vil samtidig si at jeg vet at enkelte adopterte har relasjonsskader og at dette er en stor utfordring for foreldrene og barnet - men vi skal ikke skjære alle over en kam. Stort sett går det greitt.

Barn kan bli syke, ha læringsvansker, være hyperaktive, være engstelige osv.osv. uansett adoptert eller egenfødt. Det er vår jobb som foreldre å støtte og hjelpe våre barn, fremelske det positive, gi de trygghet og kjærlighet.

[laban]

Jeg er ikke adoptivmor, men har lang fartstid som småbarnsmor. Jeg syntes også miluppa hadde noen gode poeng, og jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har iblant tenkt noe liknende når jeg har lest innlegg her om det jeg betrakter som vanlige problemer med vanlige barn. Men selvfølgelig er det viktig at man kan få råd her uansett - det kommer jo mange spørsmål på Foreldreforum også, om egenfødte barn, hvor man får 10 svar av typen "slapp av, det går over, og det er ingenting du kan gjøre" :-)

F.eks. i forhold til det å begynne i barnehagen, har jeg hatt en av hver sort - én med "angst for å bli forlatt" som brukte laaang tid på å venne seg til å være der, og én med "tilknytningsproblemer" som aldri har brydd seg stort om det er foreldrene eller noen andre som tar seg av ham. De to har de samme biologiske foreldrene og det er 8 1/2 år mellom dem, så begge har fått være familiens baby i like stor grad. Men minstemann kan være så utålmodig og masete innimellom at jeg gjerne hadde tilskrevet ham alvorlig understimulering i første leveår dersom jeg ikke hadde visst bedre ;-)

Nå rører jeg fælt og blander meg sikkert opp i noe jeg bør ligge unna. Men jeg tror at adoptivforeldre av og til bekymrer seg unødig (akkurat som andre foreldre!). Et annet eksempel er det idylliske familielivet - det er veldig normalt og forståelig at ting ikke er så rosenrøde i en periode etter at man har fått barn nr. 2, for eksempel. Det er vanlig å ha følelsen av å ikke rekke å gjøre noenting ordentlig, og at minst ett av barna er misfornøyd uansett hvor mye man strever. Man er ikke mislykket om man innrømmer det.

Poenget mitt er vel kanskje at småbarn kan ha problemperioder uten at de egentlig har problemer. Det betyr ikke at man skal overse dem, men kanskje vente med å sette for alvorlige merkelapper på dem. Samtidig er det nå engang sånn at man kan betrakte andre ungers influensa uten angst, mens man frykter hjernehinnebetennelse mm. straks egne barn blir syke...

[seinfeld]

Jeg var en gang på et foredrag med AFs kurator. Hun sa da noe slikt som dette (fritt etter hukommelsen): 'Adoptivbarn har en spesiell forhistorie som kan slå ut på forskjellige måter når barnet kommer til sin nye familie. Dette må hverken overdrives eller bagatelliseres, men vi må ha respekt for barnets situasjon og ha det i bakhodet'.

Grunnen til at jeg husker nettopp det, er at jeg synes det var veldig klokt sagt.

Ellers så vil jeg jo si at engstelige foreldre er engstelige foreldre, enten man har adoptivbarn eller biologiske barn. For engstelige adoptivforeldre er det lett å henge alt på knaggen 'adopsjon'. For andre engstelige foreldre vil det være andre knagger som brukes, f.eks 'skilsmisse', 'søskensjalusi', 'umulig skole' - you name it.....

[Vanedis]

Hei Snø!

Jeg hører ikke til her inne, men er opptatt av barns oppvekstvilkår - både gjennom jobben og privat.

Jeg er enig med deg i at man ikke skal fokusere for mye på at barnet er adoptert, samtidig som man er klar over (som dere er) at barnet har en "bagasje" med seg. Om det senere oppstår problemer er det vanskelig å vite konkret om det er arv eller miljø som er årsken. Hvis man ser på utviklingspsykologien så tyder erfaringen på at det er usikkert hvor stor del av personlighetsutviklingen som skyldes arv. Det de aller fleste er enige om, er at arv og miljø nesten alltid spiller sammen.

Husker forresten der var noen interessante artikler i Foreldre og Barn nr. 8/99, vedr. adopsjon, og lette fram bladet.

Sosialfagleg ansvarlig Kristin Holtedahl i Verdens Barn, uttalte bl.a. følgende i en artikkel der:

"Holtedahl mener det er viktig å ikke fokusere for mye på adoptivbarns problemer: - Det er mange barn som har det vanskelig i Norge, og adoptivforeldre er faktisk underrepresentert i barnevernet i forhold til biologisk fødte barn helt opp til puberteten. Adoptivbarn mellom 15 og 20 år er til gjengjeld overrepresentert.

Puberteten og tenårene kan være en vanskelig periode hvor hormonene bruser og kroppen gjennomgår store forandringer på kort tid. De adopterte er ofte på aktiv leting etter sin egen identitet, stiller mange spørsmål og kan ikke lenger "beskyttes" av familien sin...".

[koreamamma1365380166]

Tanken har flere ganger streifet meg. Jeg mener det umulig kan være riktig å tillegge adopsjonen skylden for alle evt problemer barnet får. At adopsjonen blir vurdert som en mulig grunn til problemene mener jeg er riktig, men ikke at den automatisk "får skylden". For jeg har også tenkt som Snø at det kan ligge andre årsaker bak de eventuelle problemene. Det er tross alt ikke bare de adopterte barna som kan ha problemer av ulik slag. OG evt problemer kan kan også skyldes en kombinasjon av flere ting. Så hvis man opplever problemer tror jeg det er viktig atman får en ordentlig utredning der man får en saklig og sakkyndig vurdering som vurderer og som ser på og vurderer alle mulige årsaker.

Slutter meg også til.... Er som andre her redd for å missforstås når jeg også mener at det blir for lettvint å skylde alt på adopsjonen. Er overbevist om at mange adoptivbarn- og foreldre sliter med senvirkninger av en traumatisk start, så dere må for all del ikke missforstå meg.

Derimot har jeg lest ganske mye om adopsjon og forhold rundt dette, samtidig som jeg har masse barn rundt meg til daglig, både families barn og venners barn (jobber ikke med større barn til daglig og er ikke pedagogisk utdannet). Det som slår meg er hvor vanlig det er med både problemer med språkutvikling og andre ting blant disse egenfødte barna. Tenk bare på hvor mange egenfødte barn som opplever flere separasjoner gjennom barndommen!

Det er for meg merkelig å skylde på adopsjonen om mitt barn skulle rammes av alvorlige ting somfks lese-og skrivevansker, stamming, erting, identitetskriser og opposisjonsproblemer i tenåra, at barnet havner på skråplanet eller andre problemer som rammer ganske mange familier. Jeg ville ikke i første omgang legge årsaken på det faktum at barnet er adoptert. Til det har jeg sett for mange egenfødte barn med samme problemer.

Er litt redd for at dere tolker meg feil nå, jeg mener ikke at jeg ikke forstår at mange adoptivbarn kan slite med alvorlige ettervirkninger som tilknytningsproblemer, separasjonsangst og identitetskriser, det er bare litt for lettvint å skylde ALT på adopsjonen.

Forskinga viser også at forholdsvis store skader kan leges når barnet får trygghet, omsorg og kjærlighet og de kan dermed vokse opp til lykkelige og fullstendige mennesker.