det spiller ingen rolle

[alive]

Har akkurat spist en hel pizza alene nå....utrolig at hele den sammen med en liter med brus kan få plass i lille meg, 160 cm, men det er ikke noe problem. For pizzaen skal ikke ligge der særlig lenge uansett. Bar jeg er ferdig med å skrive her så skal jeg gå å spy.

Har hatt sf i 3,5 år nå. Det har blitt en vane, gidder ikke prøve å gjøre noe med det lenger. Jeg har aldri vært særlig deprimert o.l, bare litt lei meg inne i mellom, men ikke så det er blitt noe problem. Men jeg VET at jeg har et problem, et alvorlig problem, men jeg har ingen motivasjon for gjøre noe med det. Gir bare faen liksom. Går greit å leve med det.

[fran]

Tror du virkelig det?

Mvh

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære alive.Du sier at du vet at du har et problem, men har ikke motivasjon til å gjøre noe med det. Det er mange som sliter med sf som ikke skjønner alvoret av sin lidelse. Jeg tenker på forskjellige skader som du selv påfører din egen kropp og dine tanker + følelser som sliter. Har du noen som du kan snakke med som kunne hjelpe deg med å begynne å gjøre noe med ditt problem, før kroppen tar varig skade sf-en. Lurer på om det egentlig er så greit for deg å leve med det? Det har blitt en del av deg og vet du egentlig hvordan dine dager ville ha vært uten spiseforstyrrelsen? Det kan være godt for mange å føle at de vet hva dagene vil bringe altså fortsette å leve med sf-en. Likevel er de fleste som klarer å bli bedre fra sitt problem svært takknemlig fordi de en gang klarte å starte å tørre å begynne et nytt liv. Jeg ønsker deg lykke til med å jobbe med motivasjonen til etterhvert å "ta tak " i ditt problem!

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege