Snart krig?

8. september 2002

Lærdommer for i dag

Den norske arbeiderbevegelsens historie i tidsrommet 1903-1924 er en historie om en verden mellom krig og revolusjon. Det er en historie sosialister i dag bør kjenne til, fordi vi ved slutten av århundret står ved innledningen til en epoke med mange av de samme fellestrekkene.

Balkankrigen i 1999 understreker at kapitalismen fører til krig, også i dag. Den økonomiske krisa - som kom til dramatisk uttrykk da Asia-syken kom til Vesten høsten 1998 - fører til tiltagende konkurranse. Omleggingen til et mer aggressivt nytt NATO viser at imperialisme ikke er gårsdagens nyheter. Vi lever i en verden der - fra Taiwan til Tsjetsjenia - eksemplene på krigsfarer øker daglig. Forlengst inne i atombombens tidsalder så er endepunktet for krig i det neste århundre ikke skyttergravens redsler fra 1914, men total utslettelse av alt liv på planeten. Samtidig så vi med revolusjonen i Indonesia våren 98, at revolusjon, såvel som krig, følger av kapitalismen. Revolusjonen i Indonesia, må ses på som begynnelsen på en prosess, ikke bare i Indonesia selv, men i verden forøvrig

Historien om antimilitarisme i norsk arbeiderbevegelse fra 1903 til 1924 viser, at kampen mot krig ikke kan vinnes sålenge antimilitarisme blir løsrevet fra kampen for sosialisme. Samtidig har antimilitarisme og revolusjon aldri seinere i norsk historie vært nærere å smelte fullstendig sammen enn i denne perioden. Sosialister og krigsmotstandere i dag har derfor ikke råd til å la være å trekke lærdommene.

1. En effektiv antimilitarisme må ledsages av en klar marxistisk teori. De to viktigste bestanddelene i marxismen er internasjonalisme og arbeiderklassens egenaktivitet som nøkkelen til forandring.

Som både unionsoppløsningen og verdenskrigen vitner om, er nasjonalismen den giften som kapitalistene bruker for å ta brodden av krigsmotstanden. Arbeidere i alle land - forén dere, er den eneste holdbare motgiften. Internasjonalismen må være kompromissløs, ikke bare i festtalene, men i alle politiske spørsmål. Bare slik kan arbeidere vaksineres mot det nasjonalistiske hysteriet, som er enhver krigs uunngåelige tvillingbror.

Den eneste sosiale klassen som har felles interesser internasjonalt, og som har makt til å hindre det fullstendige barbari i neste århundre, er arbeiderklassen. Bare etter at de russiske arbeiderne tok makten i sine egne hender, klarte man å sette en stopper for 1. verdenskrig. I de landene hvor arbeiderne bare hadde parlamentarisk innflytelse, gjorde de reformistiske partiene knefall for kapitalistenes prioriteringer. Heller ikke her holder det med proklamasjoner. De ledende sosialister i Norge nølte ikke med å ta i bruk ord som "klassereisning nedenfra" eller "revolusjon", men vek i de avgjørende øyeblikk bort fra den nødvendige agitasjonen som kunne styrke arbeidernes tro på egne krefter.

2. Militærapparatet er en del av klassekamparenaen. Den samme motsetningen som finnes på hver eneste arbeidsplass eksisterer i forsterket form i militærapparatet. NSUs budskap om ikke å la seg "kujonere", er det derfor avgjørende å fremme i dag. Foruten den obligatoriske kadaverdisiplinen foretas det nå daglige endringer av Forsvaret over hodene på menige soldater som ikke har noe de skulle ha sagt. Soldatopptøyene fra 1911 viser med all tydelighet hvor viktig kollektiv bevisstgjøring og aksjoner innenfor militærleirene er. Men i motsetning til militærnekting, som definitivt spilte fallitt som virkemiddel for å avskaffe militarismen, er kamp blant soldater en uunnværlig strategi for å ufarliggjøre og overta militæret, for så å kunne avskaffe alt krigsmaskineri. De soldater og sosialister som under Balkankrigen delte ut soldatavisen "Hærverk" på flere militærleire er derfor på rett spor. Sosialistiske vernepliktige bør gå inn i militæret og agitere for sosialistisk antimilitarisme.

3. Pasifisme må bekjempes. Problemet med NSUs og Tranmæls antimilitarisme var at kampen mot krig overskygget alt annet. Det førte blant annet til den spesielle situasjon at soldatrådene varte lengre enn arbeiderrådene i Norge. Det førte også til at spørsmålet om bruk av vold ble tatt ut av sin sammenheng. En seierrik revolusjon kommer ikke først og fremst an på soldatene. Først når den politiske bevisstheten hos arbeiderne er så godt utviklet at de er villige til å bevæpne seg selv, kan soldatene ha tro på seier og gå til det skritt å overta kontrollen over militærapparatet. Tranmæl ønsket med militærstreiken å overlate spørsmålet om makterobring til soldatene, samtidig som han argumenterte for pasfisme. Det var en nederlagsstrategi. Kristin Halvorsens uttalelse om at Sosialistisk Venstreparti "aldri har vært pasifister" som unnskyldning for sin støtte til NATOs krig på Balkan illusterer hvordan den prinsipielle voldsmotstand avsløres når virkelige dramatiske situasjoner - krig og revolusjon - oppstår.

4. Revolusjonære sosialister må slåss for reformer. Som vi så, vant Tranmæl og NSU makten i Arbeiderpartiet ved å stille spørsmålet "om partiet ... vil stille sin moralske autoritet og sin intellektuelle kraft til raadighet for arbeiderne i det øieblikket revolutionen er uundgaaelig." Sosialister i dag kan ikke innta en slik fatalistisk holdning, der de ser seg selv som en slags velkomstkomite for revolusjonen. De må tvert om gå i spissen for forandring her og nå, i å slåss for reformer. Det betyr å drive en systematisk agitasjon mot bevilgninger til forsvaret, for mer demokrati i militærleirene og mot NATOs nye strategi. Men det betyr også å slåss for enhver liten forbedring for arbeiderklassen, for skoler, helse, utdanning og boliger. Ethvert forsøk på å splitte arbeiderklassens interesser, nasjonalisme, rasisme, sexisme eller homofobi må nådeløst bekjempes. Samtidig må alle små kamper forstås og forklares som et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Et samfunn der de virkelige verdiskapere, den internasjonale arbeiderklassen, har demokratisk kontroll over rikdommen og fordeler den etter behov, ikke profitt. "Kampen for sosiale reformer er midlet - den sosiale revolusjon målet", for å si det med Rosa Luxemburg. [214]

5. Bygg et revolusjonært arbeiderparti. Den aller viktigste lærdommen for i dag er likevel denne: Revolusjonære arbeiderpartier må bygges opp, i Norge såvel som i resten av verden. Et parti som har sin antimilitarisme forankret i en klar marxistisk teori, og med en revolusjonær praksis som kan bekjempe krig og militarisme mest mulig effektivt her og nå, kan imidlertid ikke bare erklæres. Et slikt parti må bygges. SVs støtte til Balkankrigen viser at reformistiske organisasjoner i dag, såvel som i 1914, ikke består den testen krig er. De sosialister som velger å jobbe innenfor slike partier, vil oppleve den samme handlingslammelse og ende opp med den samme pessimisme som opposisjonen til Arbeiderpartiet opplevde. Den indre linjes strategi tapper arbeiderklassen for sosialister som bør bruke sin tid på organiseringen av motstanden i arbeiderklassen, ikke på interne partistridigheter.

Selv om revolusjonære organisasjoner per definisjon vil være små sålenge en revolusjonær situasjon ikke eksisterer, betyr ikke det at man er dømt til å være ubetydelige. Å ha tillit til arbeidernes egenaktivitet betyr å samle den minoriteten av arbeidere som er åpne for revolusjonære ideer, for derigjennom å trekke arbeiderklassen et skritt videre. Chris Harman sier det bra: "Slutt å snakke om hva klassen som helhet kan oppnå, og begynn å snakk om hvordan vi som en del av dens utvikling skal handle." [215] Internasjonale Sosialisters prosjekt er å bygge et revolusjonært arbeiderparti som kan spille en avgjørende rolle i kampen mellom arbeidere og kapitalister. Konkurransen mellom de imperialistiske røvere som ødelegger kloden i sin jakt på profitt, kan utnyttes til å styrte kapitalismen gjennom en sosialistisk revolusjon.

Hvis større interesse, les hele saken her:

http://www.intsos.no/is/is04antimil.html#c34

8. september 2002

Lærdommer for i dag
Den norske arbeiderbevegelsens historie i tidsrommet 1903-1924 er en historie om en verden mellom krig og revolusjon. Det er en historie sosialister i dag bør kjenne til, fordi vi ved slutten av århundret står ved innledningen til en epoke med mange av de samme fellestrekkene.

Balkankrigen i 1999 understreker at kapitalismen fører til krig, også i dag. Den økonomiske krisa - som kom til dramatisk uttrykk da Asia-syken kom til Vesten høsten 1998 - fører til tiltagende konkurranse. Omleggingen til et mer aggressivt nytt NATO viser at imperialisme ikke er gårsdagens nyheter. Vi lever i en verden der - fra Taiwan til Tsjetsjenia - eksemplene på krigsfarer øker daglig. Forlengst inne i atombombens tidsalder så er endepunktet for krig i det neste århundre ikke skyttergravens redsler fra 1914, men total utslettelse av alt liv på planeten. Samtidig så vi med revolusjonen i Indonesia våren 98, at revolusjon, såvel som krig, følger av kapitalismen. Revolusjonen i Indonesia, må ses på som begynnelsen på en prosess, ikke bare i Indonesia selv, men i verden forøvrig
Historien om antimilitarisme i norsk arbeiderbevegelse fra 1903 til 1924 viser, at kampen mot krig ikke kan vinnes sålenge antimilitarisme blir løsrevet fra kampen for sosialisme. Samtidig har antimilitarisme og revolusjon aldri seinere i norsk historie vært nærere å smelte fullstendig sammen enn i denne perioden. Sosialister og krigsmotstandere i dag har derfor ikke råd til å la være å trekke lærdommene.

1. En effektiv antimilitarisme må ledsages av en klar marxistisk teori. De to viktigste bestanddelene i marxismen er internasjonalisme og arbeiderklassens egenaktivitet som nøkkelen til forandring.
Som både unionsoppløsningen og verdenskrigen vitner om, er nasjonalismen den giften som kapitalistene bruker for å ta brodden av krigsmotstanden. Arbeidere i alle land - forén dere, er den eneste holdbare motgiften. Internasjonalismen må være kompromissløs, ikke bare i festtalene, men i alle politiske spørsmål. Bare slik kan arbeidere vaksineres mot det nasjonalistiske hysteriet, som er enhver krigs uunngåelige tvillingbror.
Den eneste sosiale klassen som har felles interesser internasjonalt, og som har makt til å hindre det fullstendige barbari i neste århundre, er arbeiderklassen. Bare etter at de russiske arbeiderne tok makten i sine egne hender, klarte man å sette en stopper for 1. verdenskrig. I de landene hvor arbeiderne bare hadde parlamentarisk innflytelse, gjorde de reformistiske partiene knefall for kapitalistenes prioriteringer. Heller ikke her holder det med proklamasjoner. De ledende sosialister i Norge nølte ikke med å ta i bruk ord som "klassereisning nedenfra" eller "revolusjon", men vek i de avgjørende øyeblikk bort fra den nødvendige agitasjonen som kunne styrke arbeidernes tro på egne krefter.
2. Militærapparatet er en del av klassekamparenaen. Den samme motsetningen som finnes på hver eneste arbeidsplass eksisterer i forsterket form i militærapparatet. NSUs budskap om ikke å la seg "kujonere", er det derfor avgjørende å fremme i dag. Foruten den obligatoriske kadaverdisiplinen foretas det nå daglige endringer av Forsvaret over hodene på menige soldater som ikke har noe de skulle ha sagt. Soldatopptøyene fra 1911 viser med all tydelighet hvor viktig kollektiv bevisstgjøring og aksjoner innenfor militærleirene er. Men i motsetning til militærnekting, som definitivt spilte fallitt som virkemiddel for å avskaffe militarismen, er kamp blant soldater en uunnværlig strategi for å ufarliggjøre og overta militæret, for så å kunne avskaffe alt krigsmaskineri. De soldater og sosialister som under Balkankrigen delte ut soldatavisen "Hærverk" på flere militærleire er derfor på rett spor. Sosialistiske vernepliktige bør gå inn i militæret og agitere for sosialistisk antimilitarisme.
3. Pasifisme må bekjempes. Problemet med NSUs og Tranmæls antimilitarisme var at kampen mot krig overskygget alt annet. Det førte blant annet til den spesielle situasjon at soldatrådene varte lengre enn arbeiderrådene i Norge. Det førte også til at spørsmålet om bruk av vold ble tatt ut av sin sammenheng. En seierrik revolusjon kommer ikke først og fremst an på soldatene. Først når den politiske bevisstheten hos arbeiderne er så godt utviklet at de er villige til å bevæpne seg selv, kan soldatene ha tro på seier og gå til det skritt å overta kontrollen over militærapparatet. Tranmæl ønsket med militærstreiken å overlate spørsmålet om makterobring til soldatene, samtidig som han argumenterte for pasfisme. Det var en nederlagsstrategi. Kristin Halvorsens uttalelse om at Sosialistisk Venstreparti "aldri har vært pasifister" som unnskyldning for sin støtte til NATOs krig på Balkan illusterer hvordan den prinsipielle voldsmotstand avsløres når virkelige dramatiske situasjoner - krig og revolusjon - oppstår.
4. Revolusjonære sosialister må slåss for reformer. Som vi så, vant Tranmæl og NSU makten i Arbeiderpartiet ved å stille spørsmålet "om partiet ... vil stille sin moralske autoritet og sin intellektuelle kraft til raadighet for arbeiderne i det øieblikket revolutionen er uundgaaelig." Sosialister i dag kan ikke innta en slik fatalistisk holdning, der de ser seg selv som en slags velkomstkomite for revolusjonen. De må tvert om gå i spissen for forandring her og nå, i å slåss for reformer. Det betyr å drive en systematisk agitasjon mot bevilgninger til forsvaret, for mer demokrati i militærleirene og mot NATOs nye strategi. Men det betyr også å slåss for enhver liten forbedring for arbeiderklassen, for skoler, helse, utdanning og boliger. Ethvert forsøk på å splitte arbeiderklassens interesser, nasjonalisme, rasisme, sexisme eller homofobi må nådeløst bekjempes. Samtidig må alle små kamper forstås og forklares som et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Et samfunn der de virkelige verdiskapere, den internasjonale arbeiderklassen, har demokratisk kontroll over rikdommen og fordeler den etter behov, ikke profitt. "Kampen for sosiale reformer er midlet - den sosiale revolusjon målet", for å si det med Rosa Luxemburg. [214]
5. Bygg et revolusjonært arbeiderparti. Den aller viktigste lærdommen for i dag er likevel denne: Revolusjonære arbeiderpartier må bygges opp, i Norge såvel som i resten av verden. Et parti som har sin antimilitarisme forankret i en klar marxistisk teori, og med en revolusjonær praksis som kan bekjempe krig og militarisme mest mulig effektivt her og nå, kan imidlertid ikke bare erklæres. Et slikt parti må bygges. SVs støtte til Balkankrigen viser at reformistiske organisasjoner i dag, såvel som i 1914, ikke består den testen krig er. De sosialister som velger å jobbe innenfor slike partier, vil oppleve den samme handlingslammelse og ende opp med den samme pessimisme som opposisjonen til Arbeiderpartiet opplevde. Den indre linjes strategi tapper arbeiderklassen for sosialister som bør bruke sin tid på organiseringen av motstanden i arbeiderklassen, ikke på interne partistridigheter.
Selv om revolusjonære organisasjoner per definisjon vil være små sålenge en revolusjonær situasjon ikke eksisterer, betyr ikke det at man er dømt til å være ubetydelige. Å ha tillit til arbeidernes egenaktivitet betyr å samle den minoriteten av arbeidere som er åpne for revolusjonære ideer, for derigjennom å trekke arbeiderklassen et skritt videre. Chris Harman sier det bra: "Slutt å snakke om hva klassen som helhet kan oppnå, og begynn å snakk om hvordan vi som en del av dens utvikling skal handle." [215] Internasjonale Sosialisters prosjekt er å bygge et revolusjonært arbeiderparti som kan spille en avgjørende rolle i kampen mellom arbeidere og kapitalister. Konkurransen mellom de imperialistiske røvere som ødelegger kloden i sin jakt på profitt, kan utnyttes til å styrte kapitalismen gjennom en sosialistisk revolusjon.

Hvis større interesse, les hele saken her:

http://www.intsos.no/is/is04antimil.html#c34

Mangelen på avsnitt gjer artikkelen umogleg å lesa...

8. september 2002

Hei.

Ja jeg må si at jeg er stort sett enig i det som står her. Men det er vanskelig å forandre på verden slik det er i dag, krig er en skremmende ting som vanligvis skaper mye lidelse og smerte. Jeg har aldri synes at krig er en god løsning på noe problem. Men vi burde helt klart gjøre noe med den egoismen og de kapitalistiske tankene som finns i mange vestlige hoder.