Det er såååå mye å ta hensyn til, men blir det tatt hensyn til meg?

[afytos]

NÅ klikker det snart...... Min mann og jeg er separert(hans valg) på på 7. måned.... Og det hele er utrolig forvirrende.... Vi er av og på i perioder. D.v.s. hen er, jeg er håpløst fastbestemt på å løse dette. Vil ikke kaste så mange år overbord..... Seff. har vi et barn sammen, men det er ikke bare derfor jeg vil fortsette..

Bruddet kom så plutselig oppi en periode hvor jeg så at han slet... Det viser seg at han "lider" av depresjon og det har han "lidd" under i mange år. P.g.a. at jeg da mener at avgjørelsen hans kanskje var for mye preget av sinnstillstanden, så lar jeg han styre på for å la han finne ut av ting.

Men nå etter så mange måneder, og det at han fremdeles ikke vet hva han vil, så har jeg lyst til å sparke ham i rompa og si "kom ikke tilbake før du vet om du vil seriøst prøve igjen!!" Fant nettopp ut at han mener at selv om vi tilbringer tid sammen og elsker o.s.v., så anser han ikke det som et forhold!! Og jeg føler jo at det blir galt. Det må jo være en eller annen betegnelse å sette på det. Jeg forventer ikke at vi nødvendigvis finner tilbake til hverandre. Men når vi først har disse periodene, så forventer jeg jo at det betyr at han er interessert!??

Men nå når jeg hadde tenkt å gi ham inn, så har det haglet inn med ord fra familie (fra begge sider) at jeg ikke skal være så "egoistisk", at han strir veldig i sitt eget hode og i sitt eget følelses liv. Det vet jeg jo, men når skal jeg få¨lov til å kreve noe for meg selv.

Seff kan jeg kjefte og smelle. Men jeg ser jo også (siden jeg kjenner ham så godt ;-)) at jeg fort kan skremme ham vekk, når han sliter sånn som han gjør nå. Og jeg vil ikke det, jeg ønsker bare at han skal tenke over det og finne ut om det noensinne er en sjanse for at han kan sette fingeren på problemet. Nå skylder han på forholdet/meg, noe han som regel gjør når han er misfornøyd med sitt eget liv.

Men jeg er så sliten og ensom...... Han er den jeg elsker, og jeg har så vondt av ham når han sliter... Men samtidig, når alle (+ sikkert han) forventer at jeg skal ha tålmodighet med situasjonen, så har jeg så lyst til å spørre: hva med meg???

Kan jeg gi slipp uten å slå meg selv for det senere??

[Nyco]

Nå var jeg fristet til å si man er sin egen lykkes smed...

Og med det mener jeg at du er den eneste som kan definere hva som gjør deg lykkelig, og hvordan du kan oppnå det.

Du kan velge å sette livet ditt på vent nå, og kanskje i lange tider fremover. Kanskje det ordner seg, og etter en tid er tilbake på vent igjen.

Det blir litt feil i mne ører at du hele tiden skal ta hensyn til hans psyke. Hva med din psyke når du blir tvunget til å "slutte å leve i perioder"? Å sitte sånn som du gjør nå er minst like ødeleggende som det han sliter med med seg selv.

Jeg har kanskje ingen gode råd å gi, men hvis du velger å være "egoist" i dette tilfellet, og gå videre med livet ditt. Så skal du gjøre det med hevet hode!

[Lingus]

Hvis mannen din sliter med depresjoner og psykiske lidelser, så vil han nok neppe greie å slå seg til ro hos deg før han har kommet over problemene.

Første steg burde derfor bli å få ham til å komme gjennom sine egne problemer. Her kan du helt sikkert hjelpe til. Hvis du gir ham et ultimatum, så gjør du det nok bare verre for ham.

Jeg sier ikke at du skal ta hensyn til ham på alle mulige måter, men få ham til å jobbe med problemene. Hjelp ham med å sette fingeren på hva som er galt. Still krav til ham. Snakk med ham om det, eller få ham til å gå til psykolog.

Hvis han blir gradvis bedre, så har forholdet deres absolutt et håp, hvis du derimot ikke merker noen bedring, så tror jeg det blir vanskelig.

Det er ofte sånn at hvis man har vært gjennom kjipe ting i livet, men aldri tatt mot til seg å bearbeide følelsene, så ligger det der som en verkebyll og skaper psykiske problemer på et senere stadium.

Selv om det var han som gjorde det slutt, så er det ikke sikkert det var det han virkelig ønsket. Når man sliter mentalt, så ser man ofte ikke årsaken til problemene. Det kan derfor være slik at han trodde det skulle bli bedre for ham når dere ble separert, men at de egentlige problemene fins i hans eget hode, ikke i forholdet deres.

[Gjest ikke undertegnet]

Nå var jeg fristet til å si man er sin egen lykkes smed...

Og med det mener jeg at du er den eneste som kan definere hva som gjør deg lykkelig, og hvordan du kan oppnå det.

Du kan velge å sette livet ditt på vent nå, og kanskje i lange tider fremover. Kanskje det ordner seg, og etter en tid er tilbake på vent igjen.

Det blir litt feil i mne ører at du hele tiden skal ta hensyn til hans psyke. Hva med din psyke når du blir tvunget til å "slutte å leve i perioder"? Å sitte sånn som du gjør nå er minst like ødeleggende som det han sliter med med seg selv.

Jeg har kanskje ingen gode råd å gi, men hvis du velger å være "egoist" i dette tilfellet, og gå videre med livet ditt. Så skal du gjøre det med hevet hode!

Du høres fryktelig sliten ut. Jeg synes du skal passe på deg selv. Det er ikke så lett å vite når grensene dine er nådd, og det kan ta fryktelig lang tid før du får kjempet deg opp igjen.

Det virker som om du har dårlig samvittighet. Jeg synes du har gjort mye for eksmannen din. Selv om en har psykiske problemer, behøver en ikke bli hensynsløs (jfr. det at han sier dere ikke er sammen, samtidig som han vil ha et forhold osv.). Jeg kjenner personer med psykiske diagnoser som likevel oftest er hensynsfulle og omtenksomme. Skil diagnosen fra resten av hans personlighet.

Forsøk å kutte han helt ut en periode. Dersom du føler deg fri og lykkelig, bør du ikke ta han tilbake. Og ikke håp han blir bedre, prognosene er dårlige og det virker som han er en egoist som forsøker å skaffe seg fordeler av sine diagnoser.

[afytos]

Du høres fryktelig sliten ut. Jeg synes du skal passe på deg selv. Det er ikke så lett å vite når grensene dine er nådd, og det kan ta fryktelig lang tid før du får kjempet deg opp igjen.

Det virker som om du har dårlig samvittighet. Jeg synes du har gjort mye for eksmannen din. Selv om en har psykiske problemer, behøver en ikke bli hensynsløs (jfr. det at han sier dere ikke er sammen, samtidig som han vil ha et forhold osv.). Jeg kjenner personer med psykiske diagnoser som likevel oftest er hensynsfulle og omtenksomme. Skil diagnosen fra resten av hans personlighet.

Forsøk å kutte han helt ut en periode. Dersom du føler deg fri og lykkelig, bør du ikke ta han tilbake. Og ikke håp han blir bedre, prognosene er dårlige og det virker som han er en egoist som forsøker å skaffe seg fordeler av sine diagnoser.

Ja, jeg forstår hva du mener når du skriver at jeg skal forsøke å kutte ham ut for en periode.... Men det er så vanskelig å gi slipp!!

Vi kom sammen da jeg var under 20, og det varte i 10 år. Jeg har en følelse av at han vil finne seg en ny dame "tvert" hvis jeg ikke er "tilgjengelig", og jeg vet at dette høres dumt ut, men derfor er jeg redd for å miste ham.... (kjempe teit, vet at det i utgangspunktet da vil være til det beste,men...). Men samtidig, så grunner det i at siden vi har et barn sammen og alle disse årene, så må det jo være noe å "kjempe" for. Men ett sted må vel grensen gå, selv for meg.....

Alle rundt meg av felles venner og andre, vil jo at jeg skal droppe ham. Han har med andre ord gjort mange skikkelig dumme ting mot meg, som de fleste hadde kastet ham ut for. Så det har vært vanskelig i mange år....så helt ærlig, så skjønner jeg ikke at jeg gidder......Men to viktige ting

1. "til døden skiller dere ad..." Er forbanna sta...;-)

2. .....tross alt så elsker jeg ham.....

Lurer fælt på om familie rådgivere tar imot bare den ene parten. Han får jeg ikke med meg...("tenk hvis de skulle gjøre det bra"...)

[afytos]

Hvis mannen din sliter med depresjoner og psykiske lidelser, så vil han nok neppe greie å slå seg til ro hos deg før han har kommet over problemene.

Første steg burde derfor bli å få ham til å komme gjennom sine egne problemer. Her kan du helt sikkert hjelpe til. Hvis du gir ham et ultimatum, så gjør du det nok bare verre for ham.

Jeg sier ikke at du skal ta hensyn til ham på alle mulige måter, men få ham til å jobbe med problemene. Hjelp ham med å sette fingeren på hva som er galt. Still krav til ham. Snakk med ham om det, eller få ham til å gå til psykolog.

Hvis han blir gradvis bedre, så har forholdet deres absolutt et håp, hvis du derimot ikke merker noen bedring, så tror jeg det blir vanskelig.

Det er ofte sånn at hvis man har vært gjennom kjipe ting i livet, men aldri tatt mot til seg å bearbeide følelsene, så ligger det der som en verkebyll og skaper psykiske problemer på et senere stadium.

Selv om det var han som gjorde det slutt, så er det ikke sikkert det var det han virkelig ønsket. Når man sliter mentalt, så ser man ofte ikke årsaken til problemene. Det kan derfor være slik at han trodde det skulle bli bedre for ham når dere ble separert, men at de egentlige problemene fins i hans eget hode, ikke i forholdet deres.

Skjønner hva du mener, men tilstanden hans har i utgangspunktet forverret seg over mange år.

Nå jeg ble gravid, så begynte det å skli ut....jeg krevde mer og han begynte seff å føle ansvaret mer...

De tre siste årene har han jobbet utenlands (med korte perioder hjemme), og dette har hele tiden vært et underliggende problem. Men har hele tiden tenkt at når han er ferdig, så skal vi endelig få ta tak i det. Har jo ymtet frempå for flere år siden at han burde gå til lege. Nevnt for ham at det kan være en depresjon han sliter med. Men han har ikke villet høre på meg. Han har sikkert ment at det var tull og tøys.... Men nå er han ihvertfall diagnosert.

Men når han sliter, så sliter jeg....

Har lyst til å hjelpe, men han slipper meg ikke til. Og hvis jeg setter små krav i forhold til egeninnsats vedr. depresjonen, så føler han seg nok helt fanget.

Men alt i alt, så vet jeg for _lite_ om hvordan "oppføre" seg mot depresive... En ting er venner, men en forhenværende livspartner som man elsker, så kan det være vanskelig å være "nøytral"....

[afytos]

Nå var jeg fristet til å si man er sin egen lykkes smed...

Og med det mener jeg at du er den eneste som kan definere hva som gjør deg lykkelig, og hvordan du kan oppnå det.

Du kan velge å sette livet ditt på vent nå, og kanskje i lange tider fremover. Kanskje det ordner seg, og etter en tid er tilbake på vent igjen.

Det blir litt feil i mne ører at du hele tiden skal ta hensyn til hans psyke. Hva med din psyke når du blir tvunget til å "slutte å leve i perioder"? Å sitte sånn som du gjør nå er minst like ødeleggende som det han sliter med med seg selv.

Jeg har kanskje ingen gode råd å gi, men hvis du velger å være "egoist" i dette tilfellet, og gå videre med livet ditt. Så skal du gjøre det med hevet hode!

Hevet hode..... jo, ja.... men jeg er redd for at jeg skal "gi" opp for tidlig... Jeg skyver hele tiden grensen for hva jeg skal finne meg i, ...må holde ut litt lenger...

En ganske håpløs situasjon med andre ord....