Igår ville han gifte seg, idag sitter jeg alene

[håpløst?]

Jeg er 28 år. Mitt første forhold varte fra jeg var 13 til 23, mitt andre brøyt jeg ut av etter 3 år pga mange brutte løfter og alkoholmissbruk. Jeg følte jeg måtte komme meg på beina igjen, bli sterkere, og tanken på at en ny mann skulle få komme inn i livet mitt igjen var veldig fjern. Jeg kunne igrunn ikke forstå at det i det hele tatt fantest en mann der ute som jeg skulle kunne få det bra med…Jeg visste jeg måtte bruke tid på meg selv og verne om meg og mitt før jeg lot noen komme nær igjen.

Men så etter kun 2 mnd,møter jeg en mann (24) som fullstendig bergtar meg. Jeg kjente i samme sekund jeg så han at dette var en mann som skulle få stor betydning for meg. Han var fullstendig hengiven fra første stund. Han sa allerede etter 2 dager at han var glad i meg...(!) Jeg ble forbauset og noe skeptisk over dette,for jeg hadde jo ikke delt så mye av meg selv med han. Dette var på en måte for godt til å være sant. Men vi var sammen praktisk talt daglig og jeg kjente jeg ble så inderlig glad i han. Tanken om å være forsiktig lå hele tiden i bakhodet, men det ble etter hvert helt umulig å stritte imot. Vi hadde mye de samme holdningene til livet og hva som er viktig og igjen mindre viktig. Er begge to impulsive av natur og veldig følelses mennesker. Han ga meg så mye oppmerksomhet og kjærlighet som jeg aldri har kjent før.

Jeg introduserte han til mine kjente og kjære og de ble alle lykkelige over at den kjærligheten de så vi hadde mellom oss. Alle deres advarsler om å trå varsomt frem svant henn når de traff han og ble kjent med han. For dette var virkelig en mann som gang på gang ga meg bekreftelser og bevis på at han forgudet meg og alltid ønsket å være der for meg…

Han begynte tidlig å snakke om sine drømmer og fantasier om oss som familie. Han sa til meg at han håpte så inderlig at jeg stolte på han for han elsket meg over alt i verden. Han visste jeg nylig var blitt kraftig brent og at jeg derfor trengte godt med tid før jeg turte gi meg helt henn til en ny mann. Han forsto det godt og ville gi meg all den tid jeg trengte, men som han sa klarte han ikke holde tilbake de følelsene han hadde for meg. Han pratet ofte om hvordan han så for seg oss med barn og at han ville fri til meg når alt det praktiske lå til rette.

Jeg ble etter hvert han fullstendig hengiven. Jeg elsker han og føler at livet mitt har frem til nå forberedt meg på å møte han.Jeg følte i hvert fall at vi kunne få et veldig fint og harmonisk liv sammen.

Jeg bor på hybel og han sammen med en venn. Jeg spurte om han ville flytte sammen med meg, men han takket nei. Han vil gjerne vente pga flere praktiske årsaker som usikker jobb og vennen er for øyeblikket avhengig av han for å dele boutgifter. Jeg fikk også en liten følelse av at han syntes det var noe tidlig i forholdet.

Noen uker senere får jeg tilbud om å låne en leilighet en mnd og han ble kjempeglad når jeg etter en god stund spør om han vil bo der sammen med meg! Han sa at han hadde håpet jeg skulle spørre fordi han så gjerne ville flytte sammen med meg, men det praktiske lå ikke til rette. Men når vi nå fikk muligheten til å prøve oss en mnd under samme tak var alt bare lykke.

Dager før vi skulle flytte inn, fikk han dårlige nyheter hjemmefra; hans foreldre er midt oppi et traumatisk brudd. Han ble vanvittig skuffa og fikk skikkelig angst for at noe slik skulle skje med oss. Men som han sa visste han innerst inne det aldri kunne skje –noe jeg også gjorde mitt beste for å overbevise han om.

Uka som samboere var ikke lett – pga bekymringer på hans hjemmefront, han er i tillegg sykemeldt (for første gang i sitt liv) og venter svar på sykehus. I tillegg er han samboer for første gang. Så uka har hatt både sine gleder og gnistninger.

Kun 2 dager(!) etter vi flyttet inn sa han at dette gikk ikke bra og at han vurderte å flytte hjem igjen. Lufta ble helt slått ut av meg! Hvordan han kunne gi opp så lett var for meg HELT uforståelig. Når han så min reaksjon fortalte han meg at han i flere situasjoner har gått fra problemene istedenfor å ta tak i de, han gir opp, føler seg feig. Men han følte han fikk seg en oppvekker når han nå skjønte hvor inderlig glad jeg var i han – ettersom jeg reagerte med slik sorg. Han summerte seg frem til at han aldri ville kunne tilgi seg selv hvis han ga opp nå – så han ble. Og han forsikret meg om at jeg betydde så mye for han og at han aldri skulle gi meg opp!!

Dagene som fulgte var for meg noe såre, jeg hadde fått ett lite støkk og var veldig var – kunne jeg stole på han…? Følgene ble at jeg var kanskje noe overfølsom og han ble frustrert (synes han hadde liten tålmodighet med meg,for det var bare snakk om et par anledninger med usikkerhet!)

Etter en uke som samboere har han i dag gått fra meg med beskjed om at jeg har mistet han for all tid. Han sier han er 100% sikker på at vi ikke har noen fremtid sammen og han ønsker overhodet ikke gi oss noen ny sjangs!! Jeg er i sjokk og etter hvert sorg. Han klarer ikke gi meg en eneste grunn til hvorfor, han sier bare at han ikke er klar!

Jeg har gjordt det meste som kan gjøres for å gjøre dagene hans lettere og han sier at bruddet er på ingen måte forårsaket av meg. Han sier det er han som ikke var klar.

Jeg har forsøkt alt av overtalelser,men jeg føler egentlig at jeg ikke skulle være nødt til å overbevise han om at jeg er verdt å kjempe for. For det bør han vite i sitt eget hjerte.

Hvordan kan han si at han elsker meg og at alt i han ønsker å dele fremtiden sammen med meg. For så neste dag ikke ville ha noe med meg å gjøre??? Jeg er helt fortvilet og føler meg nesten lurt! Han brukte så lang tid på å vinne min tillit og når han får den kaster han den på havet!!!

Jeg trenger desperat noen råd for hvordan jeg skal takle dette, jeg trenger å forstå for å få ro i sjela og for å kunne gå videre.

[Gjest rota]

Skjønner godt du er fortvilet og usikker med en slik opplevelse.

Mitt råd er at du skriver et brev til ham eller sender ham en mail og forlanger en mer utfyllende forklaring på hans oppførsel. For hvis du ikke får det, så bidrar han til at du mister tillit til menn, og det vil han vel ikke?

Enten så er han totalt umoden mann, som hadde det bare i kjeften, eller så ble følelsene så sterke at han ikke taklet dem og tror at det beste var å dra langt unna dem, for å unngå å få kjerring, unger, rekkehus og hund på no time.

[Gjest ikke undertegnet]

Du spør hvordan han kan endre følelser for deg fra en dag til neste, selv om du nok innerst inne vet svaret selv?

Grunne følelser og umodenhet.

Mannen er ikke moden til den slags forpliktelse som du trodde han var. De tingene han sa dengang kan du nok desverre ikke ta for god fisk.

Handling er sterkere enn ord.

Forsøk å kom over dette nå, og legg det bak deg en gang for alle. Glem han og se etter en som er moden og ønsker det samme som deg.

Mvh

[soleil]

Skjønner godt du er fortvilet og usikker med en slik opplevelse.

Mitt råd er at du skriver et brev til ham eller sender ham en mail og forlanger en mer utfyllende forklaring på hans oppførsel. For hvis du ikke får det, så bidrar han til at du mister tillit til menn, og det vil han vel ikke?

Enten så er han totalt umoden mann, som hadde det bare i kjeften, eller så ble følelsene så sterke at han ikke taklet dem og tror at det beste var å dra langt unna dem, for å unngå å få kjerring, unger, rekkehus og hund på no time.

Kan hende han har fått problemer i forbindelse med foreldrenes brudd.

Han har kanskje mistet troen på kjærligheten/ekteskapet.

[Gjest ikke nå]

Kjære deg...

Har lest historien din med sterk interesse og med en dyp sympati for deg...Samtidig kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver, og skal prøve å gi deg mine tanker om det hele.

Du forteller om en mann som har vist deg en intens kjærlighet fra dag en, han overøser deg, setter deg på en pidestall, nærmest forguder deg...

Du sier selv du regaerte på dette i starten, og kjente at det kanskje var litt voldsomt at han sa han var blitt glad i deg etter bare to dager...

Her tror jeg du har fått noen aldri så få varselsignaler, som du av en eller annen grunn (som jeg tror heter forelskelse) valgte å fortrenge.

Så skjer det som du sier...Et kjappt samboerskap, og fyren er ute. Jeg tror, i motsetning til noen andre her, ikke at det har med hans foreldre å gjøre. Jeg tror det er helt andre ting..

Men du vet, uansett hvor mye vi her på forumet kan synse og mene ett eller annet om denne fyren, så er det kun du som kjenner ham fullt ut og vet om det stemmer...

Utifra det jeg hører, tenker jeg at gutten ikke er heeelt psykisk stabil. Han kan virke tilsynelatende snill, omsorgsfull, kjærlig, åpen og ærlig - men så skjer det en helomvending hos ham. Og du får ingen forklaring annet enn at han ikke er klar for å binde seg. Noe han jo var rett før dette skjedde.

Hvorfor?

Jeg beklager om dette sårer deg, men jeg tror de varselsignalene du fikk i starten burde ha blitt tatt på alvor.

Jeg har vært ute for noe lignende som deg, og det viste seg at gutten hadde en psykisk lidelse.

Nå tenker du kanskje "jaha, bare fordi DU har opplevd det slik, så trenger da ikke JEG å oppleve det samme."...Enig! Men jeg sier bare at dette KAN være en av grunnene til din forvirring nå.

Fryktelig vondt å sitte igjen og ikke vite, ikke forstå...Dere har hatt et intenst forhold dere det virker jo som målet har vært å dele livet sammen.

Jeg kjenner meg igjen i dette.Hadde det på samme måten. Følte jeg hadde møtt mannen med stor M, som jeg hadde ventet på hele livet. At han var intens, overøsende, litt voldsom og var ekstrem til å legge ut om sine ambisjoner for vårt forhold...det bekymret meg ikke.

I ettertid ser jeg at jeg skulle tatt tegnene mye før. Da hadde jeg sluppet mange ting.

OM det nå er slik at denne gutten skulle være psykisk ustabil/syk, så vær glad du er ute av dette.

Andre grunner til denne reaksjonen hans, KAN selvsagt være en form for panikk når det ble for alvorlig. Mange menn(og kvinner), kan ha lett for å si ting. Ord er så mye lettere enn handling, ikke sant?

Så kanskje er han en mann av ord ikke handling...Hva vet jeg.

Ønsker deg uansett alt godt og håper virkelig du får noen svar på dette...

:-)

[flisa]

Man kan aldri forlange av noen at de skal måtte fortelle HVORFOR det ikke funker, -Du skal være glad at han fortalte det nå, -og det syns jeg var modig av han, for han virket slett ikke klar for hverken samboerskap eller å egentlig "gni det inn". Mulig det er lurt, både for deg og han å ikke dvele ved noen “hvorfor’er!” det kan være MANGE ting som i SUM gjør det umulig for han å fortsette videre, sammen med deg. Jeg syns det virker som han har prøvd, men måtte gi opp, det kan han ikke bebreides for. Og jo, man kan missforstå egne følelser slik han har gjort, fra å høyt elske, til å ikke ville.

Gå bare videre du, verden er full av menn!

[håpløst?]

Tusen hjertligst for alle deres svar !!

Det var virkelig godt å høre fra flere hold! Det har hjulpet meg i noen tunge dager…

Jeg har idag, 4 dager etter bruddet, kommet meg over sjokket.

Han har ikke tatt kontakt og det regnet jeg heller ikke med.

Han er og blir en liten guttepjokk og jeg er vanvittig takknemlig for at han trakk seg ut av forholdet såpass tidlig!!

Han fikk meg virkelig til å få opp øynene for forskjellen mellom ord og handling! Syns han taklet sine negative følelser på en svært umoden måte, og jeg glemmer nok ikke de siste dagers hendelser med det første!

Men sinne bringer meg ingen plass så jeg orker ikke dvele over hvorfor og hvordan han kunne gjøre dette. Det får være hannes greie å finne ut av. Jeg aksepterer heller at han ikke var klar for et voksent forhold, og føler med han som ikke kjenner seg selv bedre!

Kanskje han en dag vil se tilbake og kanskje forstå hvordan han missbrukte min tilitt, kanskje han t.o.m vil angre seg..? Hvem vet? Det eneste som er sikkert er at han har så definitivt brukt opp sin sjangse hos meg, ingen skal behandle meg på den måten, jeg fortjener så absolutt bedre!

Jeg kommer sterkere ut av dette, kjenner det allerede nå at jeg ser opp og frem!

Magefølelsen skal jeg definitivt lære meg å lytte mer til!!!

Tusen takk igjen for all støtte!!!!!!!!!!!!!!

Klem fra ei som fortsatt har trua

[Gjest Ærlig talt.]

Man kan aldri forlange av noen at de skal måtte fortelle HVORFOR det ikke funker, -Du skal være glad at han fortalte det nå, -og det syns jeg var modig av han, for han virket slett ikke klar for hverken samboerskap eller å egentlig "gni det inn". Mulig det er lurt, både for deg og han å ikke dvele ved noen “hvorfor’er!” det kan være MANGE ting som i SUM gjør det umulig for han å fortsette videre, sammen med deg. Jeg syns det virker som han har prøvd, men måtte gi opp, det kan han ikke bebreides for. Og jo, man kan missforstå egne følelser slik han har gjort, fra å høyt elske, til å ikke ville.

Gå bare videre du, verden er full av menn!

Har man lovet høyt og hellig og strødd om seg med ambisjoner og visjoner, bør man ha en forbasket god grunn for å løpe fra alt sammen uten videre. Løfter innebærer forpliktelser.

Kan man ikke stå for det man sier, bør man i det miste lære seg å holde kjeft. Slutte å love.

Det er et tegn på total umodenhet og ansvarsløshet å oppføre seg som 'håpløst' beskriver.

En moden man vil teste ut seg selv og forholdet før han snakker i store ord og evighet. Så vil han sørge for at hans handlinger snakker høyere enn hans ord.

Stikker man bare sånn plutselig uten å kunne gi noen grunn, er grunnen til at man stikker at man er en feiging og drømmer som alltid velger minste motstands vei.

[flisa]

Har man lovet høyt og hellig og strødd om seg med ambisjoner og visjoner, bør man ha en forbasket god grunn for å løpe fra alt sammen uten videre. Løfter innebærer forpliktelser.

Kan man ikke stå for det man sier, bør man i det miste lære seg å holde kjeft. Slutte å love.

Det er et tegn på total umodenhet og ansvarsløshet å oppføre seg som 'håpløst' beskriver.

En moden man vil teste ut seg selv og forholdet før han snakker i store ord og evighet. Så vil han sørge for at hans handlinger snakker høyere enn hans ord.

Stikker man bare sånn plutselig uten å kunne gi noen grunn, er grunnen til at man stikker at man er en feiging og drømmer som alltid velger minste motstands vei.

Ja og så? - Om han er en feiging er det vel enda en grunn til at det er deilig å la han slippe?

Å tro at alle er drømmeprinsen, som er SÅ fornuftig, ærlig, rettskaffen, omtenksom etc. etc. i det "momanget" de skal gjøre det slutt med deg, det er å være blåøyd.

La nå folk få gjøre det slutt, om det så er på en MEGET feige måter, pr. sms, telefon eller bare med å pakke og stikke av, kanskje man rett og slett ikke har godt av å få vite hvorfor han ikke vil ha en? Det kan da ikke være noe poeng i å hale utav en fyr HVORFOR? - det blir bare seigpining av sånt, - nei - sett heller nesa i sky og fortsett videre, livet er for kort til å dvele ved idioter!

[flisa]

Tusen hjertligst for alle deres svar !!

Det var virkelig godt å høre fra flere hold! Det har hjulpet meg i noen tunge dager…

Jeg har idag, 4 dager etter bruddet, kommet meg over sjokket.

Han har ikke tatt kontakt og det regnet jeg heller ikke med.

Han er og blir en liten guttepjokk og jeg er vanvittig takknemlig for at han trakk seg ut av forholdet såpass tidlig!!

Han fikk meg virkelig til å få opp øynene for forskjellen mellom ord og handling! Syns han taklet sine negative følelser på en svært umoden måte, og jeg glemmer nok ikke de siste dagers hendelser med det første!

Men sinne bringer meg ingen plass så jeg orker ikke dvele over hvorfor og hvordan han kunne gjøre dette. Det får være hannes greie å finne ut av. Jeg aksepterer heller at han ikke var klar for et voksent forhold, og føler med han som ikke kjenner seg selv bedre!

Kanskje han en dag vil se tilbake og kanskje forstå hvordan han missbrukte min tilitt, kanskje han t.o.m vil angre seg..? Hvem vet? Det eneste som er sikkert er at han har så definitivt brukt opp sin sjangse hos meg, ingen skal behandle meg på den måten, jeg fortjener så absolutt bedre!

Jeg kommer sterkere ut av dette, kjenner det allerede nå at jeg ser opp og frem!

Magefølelsen skal jeg definitivt lære meg å lytte mer til!!!

Tusen takk igjen for all støtte!!!!!!!!!!!!!!

Klem fra ei som fortsatt har trua

jepp, og den beste "hevn" er å leve et godt liv! :-)

[håpløst?]

Har man lovet høyt og hellig og strødd om seg med ambisjoner og visjoner, bør man ha en forbasket god grunn for å løpe fra alt sammen uten videre. Løfter innebærer forpliktelser.

Kan man ikke stå for det man sier, bør man i det miste lære seg å holde kjeft. Slutte å love.

Det er et tegn på total umodenhet og ansvarsløshet å oppføre seg som 'håpløst' beskriver.

En moden man vil teste ut seg selv og forholdet før han snakker i store ord og evighet. Så vil han sørge for at hans handlinger snakker høyere enn hans ord.

Stikker man bare sånn plutselig uten å kunne gi noen grunn, er grunnen til at man stikker at man er en feiging og drømmer som alltid velger minste motstands vei.

Til "ærlig talt"

Du aner ikke hvor vanvittig enig jeg er med deg! Fy f... så godt det var å lese dine ord, det var mine tanker uten at jeg har klart å sette de på papir!!!!

Ansvarsløshet,feighet og lite moden....jeg blir kvalm av bare tanken på at jeg ikke lytta til magefølelsen!

Nei takk gudskjelov for at det gikk som det gikk!

[Gjest Kartoffel]

Ja og så? - Om han er en feiging er det vel enda en grunn til at det er deilig å la han slippe?

Å tro at alle er drømmeprinsen, som er SÅ fornuftig, ærlig, rettskaffen, omtenksom etc. etc. i det "momanget" de skal gjøre det slutt med deg, det er å være blåøyd.

La nå folk få gjøre det slutt, om det så er på en MEGET feige måter, pr. sms, telefon eller bare med å pakke og stikke av, kanskje man rett og slett ikke har godt av å få vite hvorfor han ikke vil ha en? Det kan da ikke være noe poeng i å hale utav en fyr HVORFOR? - det blir bare seigpining av sånt, - nei - sett heller nesa i sky og fortsett videre, livet er for kort til å dvele ved idioter!

En grunn kan hjelpe den som blir forlatt å akseptere bruddet og komme seg videre.

Jeg synes Solveig sier mye fornuftig her:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=942464

[flisa]

En grunn kan hjelpe den som blir forlatt å akseptere bruddet og komme seg videre.

Jeg synes Solveig sier mye fornuftig her:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=942464

Jeg har ALDRI fortalt min eks noen grunn, det hadde vært mye mer ødeleggende. Tenkt på det?

[Gjest Kartoffel]

Jeg har ALDRI fortalt min eks noen grunn, det hadde vært mye mer ødeleggende. Tenkt på det?

Problemet er at når man ikke får vite noe, så inbiller man seg som regel det værste.

- Var hun utro?

- Var det min dårlige ånde?

- Var jeg ikke fin nok for henne?

- Var jeg for dårlig i senga?

- Likte hun ikke familien min?

- Er hun blitt lesbisk?

- Var det hun som drepte min mor?

- Var hun bare sammen med meg for å loppe meg for penger?

- Elsket hun meg egentlig aldri?

Uansett hva den egentlige grunnen var, så klarer de fleste å tenke på ting som er 100 ganger værre...

[flisa]

Problemet er at når man ikke får vite noe, så inbiller man seg som regel det værste.

- Var hun utro?

- Var det min dårlige ånde?

- Var jeg ikke fin nok for henne?

- Var jeg for dårlig i senga?

- Likte hun ikke familien min?

- Er hun blitt lesbisk?

- Var det hun som drepte min mor?

- Var hun bare sammen med meg for å loppe meg for penger?

- Elsket hun meg egentlig aldri?

Uansett hva den egentlige grunnen var, så klarer de fleste å tenke på ting som er 100 ganger værre...

Tenk om man kunne svare på ALT det - utenom svigermordrap og lesbe.......:-) *blunker*

[Anki]

Problemet er at når man ikke får vite noe, så inbiller man seg som regel det værste.

- Var hun utro?

- Var det min dårlige ånde?

- Var jeg ikke fin nok for henne?

- Var jeg for dårlig i senga?

- Likte hun ikke familien min?

- Er hun blitt lesbisk?

- Var det hun som drepte min mor?

- Var hun bare sammen med meg for å loppe meg for penger?

- Elsket hun meg egentlig aldri?

Uansett hva den egentlige grunnen var, så klarer de fleste å tenke på ting som er 100 ganger værre...

Men - tenk om man har nesten alle de grunnene der da, da måtte det jo vært jævlig å få høre det..da ville det vel vært bedre å ikke vite..syns jeg i alle fall

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Slik du beskriver kjærlighetsforholdet dere to har utviklet, forstår jeg at du føler deg lurt og sveket. Det virker som om du har svelget alt du har fått og gitt i parforholdet, i god tro om at dette var sikkert som fjellet. Om han har kommet til bevissthet først når dere flyttet sammen, er ikke godt å si, men mannen er åpenbart ikke klar for noe felles samliv med deg. Det sier han i hvert fall rett ut. Selv om du ikke kan forstå det, må du godta det, og det skjuler seg kanskje flere grunner bak den begrunnelsen han gir deg. Hvilke de er og hvorfor de kommer frem først nå, er vanskelig å si. Men denne mannen har nok flere sider enn du har sett tidligere.

Hva du kan gjøre:

1. Godta at det er slutt. Det hjelper lite å protestere. Men du kan be om mer forklaring. Det er lettere å godta hvis du forstår hans begrunnelse.

2. Kjærlighetssorg går over, men du må være aktiv. Les mer her på DOL.

3. Oppsøk profesjonell hjelp hvis du føler at det går på helsa løs for deg, i forhold til søvn,matlyst, nedstemthet osv.

[Gjest Kartoffel]

Tenk om man kunne svare på ALT det - utenom svigermordrap og lesbe.......:-) *blunker*

Da er det jo dårlig gjort å ikke ha sagt noe før...

Men likevel - enhver person som ikke har verdens beste selvtillit (og hvem har vel det like etter et brudd) kan lage en liste mange ganger så lang. Det finnes nesten ikke grenser for hva man kan inbille seg når man ikke vet.

Derfor tror jeg helt klart det hadde vært best å få en forklaring.

Faktisk synes jeg det er ganske feigt å forlate et langvarig forhold uten å oppgi den faktiske årsaken. Og enda feigere blir det å unnskylde seg med at man lyver for å "skåne partneren".

[Gjest Kartoffel]

Men - tenk om man har nesten alle de grunnene der da, da måtte det jo vært jævlig å få høre det..da ville det vel vært bedre å ikke vite..syns jeg i alle fall

Jeg er uenig. Når man ikke får vite, så finnes det ikke grenser for hva man kan inbille seg var årsak til bruddet.

(Se også svar til Flisa under).

[flisa]

Da er det jo dårlig gjort å ikke ha sagt noe før...

Men likevel - enhver person som ikke har verdens beste selvtillit (og hvem har vel det like etter et brudd) kan lage en liste mange ganger så lang. Det finnes nesten ikke grenser for hva man kan inbille seg når man ikke vet.

Derfor tror jeg helt klart det hadde vært best å få en forklaring.

Faktisk synes jeg det er ganske feigt å forlate et langvarig forhold uten å oppgi den faktiske årsaken. Og enda feigere blir det å unnskylde seg med at man lyver for å "skåne partneren".

Ok, men da er vi enig om at vi er uenig! :-)