Vil jeg dette mer?

[989kp]

Etter 10 års ekteskap begynner jeg nå å få alvorlige problemer med å se for meg 10 nye. Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med det. Vi har tre barn hvorav ett, kanskje to, er utviklingshemmet. Grunnen til kanskje to er at vi ikke har bekreftet diagnose på den ene. Dette har vært en stor belastning som ikke har gjort det lett å overleve som ektepar. Uten at jeg skal gå i detalj har det vært og er en ganske ekstrem situasjon påkjenningsmessig.Dette for kort å forklare noe av bakgrunnen.

Problemet mitt oppsto for ca. 1. år siden, da jeg oppdaget at min kones forhold til en kollega var mye nærmere enn det jeg hadde trodd. Jeg har visst at de var venner, men når jeg oppdaget at de hadde kontakt daglig på telefon og SMS begynte jeg å lure. I tillegg vet jeg at han har vært på besøk enkelte ganger når jeg ikke var hjemme. Jeg ble ikke spurt om dette var greit.Jeg nedla forbud om dette uten at jeg var hjemme, og siden har han ikke vært der.. Samtidig var det aldri kontakt dem i mellom mens jeg var tilstede, dvs. hjemme, noe jeg synes var litt pussig ettersom de tydeligvis hadde og har et stort kontaktbehov. Jeg konfronterte henne med dette, og fikk en nokså bastant reaksjon; de var kun venner. Selv om hun forsto at jeg reagerte. Jeg fortsatte å følge med, og avdekket flere tilfeller der hun løy til meg om hvem hun hadde snakket med osv. Senere ble koden på telefonen hennes endret, regninger ble forsøkt gjemt, visning av eget nummer fjernet, m.m. Når jeg sa jeg syntes dette var en merkelig handlemåte hvis det ikke var noe dem i mellom var svaret at "jeg ble jo så sint." I tillegg antydet hun at jeg hadde psykiske problemer ettersom jeg ikke kunne stole på henne og la dette ligge. Et dårlig svar synes jeg. Samtidig forsvant det lille som tidligere var av samliv, og jeg gadd heller ikke ta mer initiativ. Gav opp rett og slett.Tilliten som alltid har vært 110% er totalt forsvunnet, særlig ettersom jeg så hvor lett det var for henne å lyve til meg. Rådgivning er forsøkt, men ble avsluttet etter to besøk "da det eneste som var i veien var seksuallivet." Det stikker mye dypere enn det, men jeg har gitt opp å diskutere noe som helst. Alt jeg oppnår er at hun blir sint fordi jeg er håpløs og ikke forstår. Noe den andre tydeligvis gjør. "Vi har det sånn som vi har det, og det er ikke noe å gjøre noe med." er gjennomgangstonen, og siuasjonen med barna har alltid vært eneste parameter for hvordan vi har det.

Mener selv å være en ganske tålmodig person, men nå er jeg i ferd med å bli lei. Beklager hvis dette ble veldig sytete, men nå er jeg dritt lei.

Sannsynligvis er jeg selv skyld i noe av dette, da jeg sikkert ikke har vært den idelle partner i disse årene. Men hvem er egentlig det?

[Gjest kate72]

Lat som du har truffet en annen som du har mye kontakt med, og oppfør deg på samme måte som henne. Barnslig ??? Ja i høyeste grad, men kansje du når frem.Bryr hun seg ikke om det, vel så er det fordi hun enten ikk er glad i deg lenger , ELLER at hun faktisk kjenner igjen seg selv i det du gjør og hun vet jo selv at hun ikke "gjør noe ulovlig"., og da kan jo du også få ha venninner. Det var et dårlig råd sikkert, men det virker som er fastkjørt situasjon hvor du ikke når frem, så da er det lov å ta i bruk litt drastiske hjelpemidler...

[red]

Slik jeg ser det, har du mistet tilitt til din kone.

Enten er det berettiget (hun lyver om forholdet til vennen), eller så er det uberettiget, og din kone gjør tilltak for å hindre deg i å uberettiget snoke i hennes saker.

At hun ikke lar dere møtes, kan være forstålig,men kanskje dumt og. Ved å la dere treffes vil kanskje din usikkerhet endres.

Om din kone nekter for at noe skjer, er det ingen som kan fortelle deg om du vil mer eller ikke. Da får du gjøre deg opp en mening om du orker å leve med usikkerheten som gnager på deg eller ikke.

[Gjest Aina E]

Motstand gjør sterk, vettu...

Vel - jeg har lært et par ting den siste tiden. Man må jobbe for å få et forhold til å fungere. Hele tiden. Man må gi av seg selv, kommunikasjonen må fungere og man må stole på hverandre.

Jeg skjønner godt kona di, som "skjuler" kontakten med vennen sin, dersom du "nedlegger forbud" og virker mistenksom i forhold til han. Det er ikke rart hun lyver da, for hun liker ikke at du blir sint.

En annen ting er spørsmålet om du har grunn til å være mistenksom? Er hun utro? Kanskje (hvis man ser fra hennes side) er hun også i ferd med å gi opp? Som du selv sier, er du ikke den perfekte partner, men du må snakke med henne om det og prøve å bry deg om henne på en måte som ikke virker nedlatende ovenfor henne.

Hvis ikke familieterapien fungerte, foreslår jeg at dere forsøker et annet sted, om ikke annet for å bedre kommunikasjonen dere i mellom. Det er viktig å være ærlige og å kunne stole på hverandre.

Om du vil dette mer? Tja... Hvor langt skal man la det gå, før man gir opp?

Selv har jeg kommet til den konklusjonen at så lenge vi har barna våre, gir jeg ikke opp før ALT er forsøkt og vist seg mislykket.

Forelskelsen og lykken i et forhold varer som regel bare en viss tid. Deretter kommer slitet, det dagligdagse og utfordringene.

Det er nå det virkelige livet begynner og jeg mener at hvis dere gir opp nå, har dere gitt opp før det virkelig har begynt. Dere må komme dere over en kneik, men ikke uten å jobbe hardt for å komme igjennom det.

Du kan jo f.eks. sammenlikne med muslimske forhold, hvor partnerskapet ikke er basert på forelskelse, men intenst samarbeid og respekt mellom partene (Glem det med kvinnesyn og undertrykkelse). Det er minimalt med skilsmisser i disse forholdene, fordi bl.a. kvinnene innfinner seg med at det ikke finnes noe som heter "automatisk lykkelig", men de tilpasser seg i stedet...

Bare tenk deg å skulle starte på nytt.

Du har allerede barn og etter en tid alene, vil du mest sannsynlig få lyst til å etablere deg igjen.

Først må du finne et passende "emne", deretter må du bli kjent med dette. Tenk alle de årene du har brukt på å bli kjent med din kone og hvor trygt dette er?

Etter å ha blitt kjent med en ny kvinne og deres første utfordring med dagliglivet kommer: Skal du da gå igjennom masse slit med henne også, for så å finne ut at du er "dritt lei" en gang til? Eller vil du jobbe deg igjennom det, for så å få det bra etterpå?

Konklusjonen da vil jo bli at det kunne du jo ha gjort i ditt første forhold?!

For slitet vil komme - garantert. Ingen forhold er så prikkfrie og perfekte at dere "lever lykkelige i alle deres dager".

Så jeg mener det bare er å ta utfordringen når den kommer.

Eller la være og la det skure og gå og ta en dag om gangen...

Hva velger du, tro??

[Nyco]

Ta din hatt og gå du.

Enten våkner dama, eller så får du i alle fall sjansen til å møte ei anna dame som bryr seg om deg.

[Gjest carlina]

Lat som du har truffet en annen som du har mye kontakt med, og oppfør deg på samme måte som henne. Barnslig ??? Ja i høyeste grad, men kansje du når frem.Bryr hun seg ikke om det, vel så er det fordi hun enten ikk er glad i deg lenger , ELLER at hun faktisk kjenner igjen seg selv i det du gjør og hun vet jo selv at hun ikke "gjør noe ulovlig"., og da kan jo du også få ha venninner. Det var et dårlig råd sikkert, men det virker som er fastkjørt situasjon hvor du ikke når frem, så da er det lov å ta i bruk litt drastiske hjelpemidler...

Skal de da lulle seg inn i en verden hvor de skal lure hverandre da?

Sånn kan man ikke holde på,de skal jo tross alt samarbeide om tre barn!

Nei nei nei dette var et lusent råd kate72.

Jeg er sikker på at du kan komme opp med noe bedre! =o)

[Gjest kate72]

Skal de da lulle seg inn i en verden hvor de skal lure hverandre da?

Sånn kan man ikke holde på,de skal jo tross alt samarbeide om tre barn!

Nei nei nei dette var et lusent råd kate72.

Jeg er sikker på at du kan komme opp med noe bedre! =o)

I krig og kjærlighet er alt tillatt. Var vel mest ment som et hint ovenfor kona, og se om hun ville reagere på motastt situasjon. Har jo for all del ingenting med barna å gjøre, slik drar man ikke dem inn i uansett, før et evt. brudd er et faktum. Har de ikke skjønt det om moren har en venn, skjønner de det heller ikke om faren later som han har det....

Mente selvfølgelig at 989kp skulle prøve å sette sin kone inn i samme situasjon.

[red]

I krig og kjærlighet er alt tillatt. Var vel mest ment som et hint ovenfor kona, og se om hun ville reagere på motastt situasjon. Har jo for all del ingenting med barna å gjøre, slik drar man ikke dem inn i uansett, før et evt. brudd er et faktum. Har de ikke skjønt det om moren har en venn, skjønner de det heller ikke om faren later som han har det....

Mente selvfølgelig at 989kp skulle prøve å sette sin kone inn i samme situasjon.

Kan slå utrolig feil og,da.

[Gjest kate72]

Kan slå utrolig feil og,da.

Vel om alt annet er prøvd så kan det jo ikke skade mer. Jeg forstår kona dersom hun har "rent mel " i posen, utrolig frustrerende å ikke bli trodd.

[Gjest carlina]

I krig og kjærlighet er alt tillatt. Var vel mest ment som et hint ovenfor kona, og se om hun ville reagere på motastt situasjon. Har jo for all del ingenting med barna å gjøre, slik drar man ikke dem inn i uansett, før et evt. brudd er et faktum. Har de ikke skjønt det om moren har en venn, skjønner de det heller ikke om faren later som han har det....

Mente selvfølgelig at 989kp skulle prøve å sette sin kone inn i samme situasjon.

Jeg skjønner hva du mente,men jeg mener slik taktikk hører 16 års alderen til..

Dessuten vil de jo ikke løse konflikten på den måten, bare legge ett ekstra skjelett til i haugen.

Ikke alle er fødte skuespillere heller?

=o)

[Gjest kate72]

Jeg skjønner hva du mente,men jeg mener slik taktikk hører 16 års alderen til..

Dessuten vil de jo ikke løse konflikten på den måten, bare legge ett ekstra skjelett til i haugen.

Ikke alle er fødte skuespillere heller?

=o)

En del av det å bli voksen er jo å tenke rasjonelt og forstå konsekvenser, æsj... synd og sant..!. Syntes det er akseptabelt av voksne å ta i bruk barnslige knep for å nå frem i enkelte situasjoner.

Det blir også faktisk en mer"ekte" reaksjon.

[Gjest carlina]

En del av det å bli voksen er jo å tenke rasjonelt og forstå konsekvenser, æsj... synd og sant..!. Syntes det er akseptabelt av voksne å ta i bruk barnslige knep for å nå frem i enkelte situasjoner.

Det blir også faktisk en mer"ekte" reaksjon.

=o)

[Zirine]

Slik jeg ser det, har du mistet tilitt til din kone.

Enten er det berettiget (hun lyver om forholdet til vennen), eller så er det uberettiget, og din kone gjør tilltak for å hindre deg i å uberettiget snoke i hennes saker.

At hun ikke lar dere møtes, kan være forstålig,men kanskje dumt og. Ved å la dere treffes vil kanskje din usikkerhet endres.

Om din kone nekter for at noe skjer, er det ingen som kan fortelle deg om du vil mer eller ikke. Da får du gjøre deg opp en mening om du orker å leve med usikkerheten som gnager på deg eller ikke.

Et vettugt svar red. Jeg er enig med deg.