Samboerskap og økonomi

[benn]

Jeg er i arbeid og hun er student (fattig). Er dette noen grunn til at jeg skal betale mere husleie enn hun? Vi har bod sammen i 1 år vært sammens i 2 år nå. Vi har helt forskjellige syn på økonomi i samboerskap.

Ønsker meninger fra begge kjønn!!

mvh.

Benn

[Nyco]

Man betaler etter evne.

Det er ikke rettferdig i et samboerskap at den ene skal gå rundt og være konstant fattig på grunn av felles utgifter til hus og hjem, og den andre kan bare kose seg og bruke penger.

Hvis du har den holdningen vil jeg gjette på at hun til slutt går lei av kjipheten din, og finner seg en fyr som er villig til å yte uten å syte!

[Tornerose]

Om dere leier en leilighet så bør dere dele på leien. Hvis du f.eks. eier leiligheten og har lån (den står da på ditt navn) synes jeg det riktigste er at du betaler ned på lånet ditt alene, mens dere deler på husleien. Dere bør betale etter hvor mye penger dere har. Om du tjener tre ganger så mye som henne bør du også betale tre ganger så mye. Hvis hun f.eks. har 6000 kr mens du har 18 000, og halvparten av alle utgiftene er 5000 kr så sier det seg selv at det blir urettferdig. Hun betaler en større del av sin inntekt enn du gjør.

[Bassisten]

Eg støtter Tornerose og Nyco. Deling av utgifter må sjåast i samband med inntektene. Dersom du meiner noko anna er du gjennomført egoistisk og utan særleg idè om rettferd.

[Singularity]

Enig med Bassisten & co.

[SierDuDet]

Jeg er også enig med de under.

[favn]

Hvis du synes det er urettferdig å fordele utgifter etter hvor mye dere har i inntekter burde du kanskje vurdere å finne deg ei som tjener akkurat like mye som deg. Da skulle du vel bli fornøyd. Makan...

[molli]

Jeg ser faktisk ingen grunn til at du skal forsørge henne, og la henne bo og leve tilnærmet gratis bare fordi hun er student.

Jeg har hørt om ekstremtilfelle, der fyren betalte for dama som var student. Så i det øyeblikket studentdamen var ferdig med studiene og fikk jobb, flyttet hun fra fyren. Grunn? Nå trengte hun ham ikke mer - hun hadde jo sluppet å ta studielån, det var jo alt hun hadde trengt ham for.

[molli]

Man betaler etter evne.

Det er ikke rettferdig i et samboerskap at den ene skal gå rundt og være konstant fattig på grunn av felles utgifter til hus og hjem, og den andre kan bare kose seg og bruke penger.

Hvis du har den holdningen vil jeg gjette på at hun til slutt går lei av kjipheten din, og finner seg en fyr som er villig til å yte uten å syte!

Pøh ! Samboerskap er da ikke noe giftermål heller. Det inngås og oppløses samboerskap i hytt og pine. Det er bare å ta med seg en bag og "flytte inn", og vips er man samboere.

Jeg synes det skal mere til. Felles barn og planer om giftermål etter noen år, da begynner det å ligne noe.

[Spenning]

Vær varsom, kan være ugler i mosen men ikke sikkert.

En kolega gjennom mange år, var gift , hadde to barn og kone som jobbet vanlig. Hun hadde jobb i advokatfirma som seretæt. Sluttet å jobbe, begynte å studere og atter mange år på mannens bekostning ble hun advokat. En kveld han kom hjem fra reise så var alle låsene i eneboligen deres skiftet ut, han kom ikke inn. Hun fikk seg advokatjobb, kjøpte huset, satt hans deler i garasjen og takk å farvell. Han fikk et helvete med oppgjøret, hun kunne jo hele tiden trenere å satse på at han ikke hadde råd til advokathjelp, hun hadde kollegaer og seg selv. Et råd til slutt, uansett hvor gode venner dere er, ta vare på kvitteringer for alt du legger ut, skriv gjerne samboerkontrakt, når / hvis dere blir uvenner så er ikke et ord et ord:-(

[Nyco]

Pøh ! Samboerskap er da ikke noe giftermål heller. Det inngås og oppløses samboerskap i hytt og pine. Det er bare å ta med seg en bag og "flytte inn", og vips er man samboere.

Jeg synes det skal mere til. Felles barn og planer om giftermål etter noen år, da begynner det å ligne noe.

Hvis den var til meg så skjønte jeg ikke sammenhengen med økonomi...?

*seile inn på samliv og finne ut*

[molli]

Hvis den var til meg så skjønte jeg ikke sammenhengen med økonomi...?

*seile inn på samliv og finne ut*

Sjekk for eksempel Spenning sitt svar.

Det jeg mener, er at etter ett lusent år som samboere, hadde jeg ikke giddet å åpne bankkontoen min for felles bruk. Ingen "mine penger er dine penger" policy på et så tidlig tidspunkt i "leve-sammen" forholdet.Det kan komme gradvis, og naturlig, etterhvert som årene går og når det f.eks. kommer barn og giftemål med i bildet. Det er ihvertfall ikke det første jeg ville gjort i et samboerforhold....Mange har hatt en god del samboerskap i sitt liv.

Er man student, får man jobbe og ta opp studielån. Som alle andre, som ikke er så heldige å kapre en samboer i jobb når studietiden starter, som man kan leve billig og fett på og slippe og ta opp lån.

Du kan nok påstå at jeg har et lite romantisk syn på saken, men jeg kaller det realistisk! Jeg mener man får stikke finger'n i jorda og innse realitetene. Det er for mange tullinger ute og går.

[Nyco]

Sjekk for eksempel Spenning sitt svar.

Det jeg mener, er at etter ett lusent år som samboere, hadde jeg ikke giddet å åpne bankkontoen min for felles bruk. Ingen "mine penger er dine penger" policy på et så tidlig tidspunkt i "leve-sammen" forholdet.Det kan komme gradvis, og naturlig, etterhvert som årene går og når det f.eks. kommer barn og giftemål med i bildet. Det er ihvertfall ikke det første jeg ville gjort i et samboerforhold....Mange har hatt en god del samboerskap i sitt liv.

Er man student, får man jobbe og ta opp studielån. Som alle andre, som ikke er så heldige å kapre en samboer i jobb når studietiden starter, som man kan leve billig og fett på og slippe og ta opp lån.

Du kan nok påstå at jeg har et lite romantisk syn på saken, men jeg kaller det realistisk! Jeg mener man får stikke finger'n i jorda og innse realitetene. Det er for mange tullinger ute og går.

Nå sånn. Jeg skjønner poenget.

Men jeg er nå av den oppfatning at den tilliten skal ligge der i det man flytter inn.

Hvis ikke kan det fort bli til at disse vanene med "jeg , meg og atter meg" fort blir med som nissen på lasset når ungene er født.

Om man er så usikker på om forholdet kommer så langt som dit, så kan man heller drite i å flytte inn sammen, og unngå krangelen om hvem som betaler hva.

Det er nå min mening da.

[terningkast6]

Det kommer litt an på om du har tenkt å satse på denne damen fremover.

Det må da være bedre å være uten unødige studielån den dagen dere kanskje får barn sammen, skal ha eget hus eller noe slikt. I alle fall sett i forhold til at du nå mener at du må kunne bruke lønna di kun på deg selv mens hun må spinke og spare. På sikt blir du vel likevel med og betale på studielånet hennes senere hvis dette forholdet varer.

[Ulv I Faarikaal]

Jeg mener det ikke er noen grunn til at hun skal betale mindre. Økonomi er matematikk, ikke følelser.

[Anki]

Selvfølgelig bør man se på hvor stor inntekt hver av partene har.

Da mannen min og jeg flyttet sammen var det kun jeg som hadde inntekt, og da betalte selvfølgelig jeg for det som var av utgifter. Nå er det han som har inntekt, og han som betaler utgiftene. Når vi begge har hatt inntekt har vi fordelt det som vi har blitt enige om. Heldigvis har aldri den delen der vært noe som helst problem for oss.

Jeg har hatt det sånn i et tidligere forhold at jeg betalte all min lønn til husholdning mens han satt igjen med 7-8000 hver måned som han brukte på det han ville. Det syns ikke jeg er rettferdig i hvert fall.

[Gjest Lille anonyme meg]

Sjekk for eksempel Spenning sitt svar.

Det jeg mener, er at etter ett lusent år som samboere, hadde jeg ikke giddet å åpne bankkontoen min for felles bruk. Ingen "mine penger er dine penger" policy på et så tidlig tidspunkt i "leve-sammen" forholdet.Det kan komme gradvis, og naturlig, etterhvert som årene går og når det f.eks. kommer barn og giftemål med i bildet. Det er ihvertfall ikke det første jeg ville gjort i et samboerforhold....Mange har hatt en god del samboerskap i sitt liv.

Er man student, får man jobbe og ta opp studielån. Som alle andre, som ikke er så heldige å kapre en samboer i jobb når studietiden starter, som man kan leve billig og fett på og slippe og ta opp lån.

Du kan nok påstå at jeg har et lite romantisk syn på saken, men jeg kaller det realistisk! Jeg mener man får stikke finger'n i jorda og innse realitetene. Det er for mange tullinger ute og går.

Vi har hatt felles økonomi omtrent siden dag 1, vi. Til og med da det stormet som verst og vi bodde fra hverandre i et par måneder, hadde vi felles konto :-)

Vi var begge studenter og dermed temmelig lik inntekt. Vi fikk faktisk først hver vår konto etter at vi kjøpte hus, men har fremdeles felles økonomi og om min konto går tom, så er det bare å gå inn på nettbanken og "stjele" litt av ektemannen ;-) Omvendt skjer sjelden, iom at hans inntekt er større enn min.

Vi har hele tiden hatt rimelig likt forbruk, og det er vel derfor det har gått og går så bra å ha felles økonomi. Hadde den ene vært gnien eller en sløser, hadde det vel neppe gått.

Er man i et forhold man tror vi vare, så ser jeg ikke helt hvorfor man skal være så himla gnien - det er jo bare penger!

Så klart finnes det eksempler som det Spenning nevner, men det er jo heldigvis unntakene.

Jeg kan godt forstå at man vil ha atskilt økonomi om man har et veldig forskjellig forbruk. Men om man på det jevne er enige om hva pengene skal gå til og har planer om å holde sammen, så ser jeg ikke helt problemet med å forsørge hverandre i perioder.

Det må jo være kjiiipt når den ene parten har råd til å dra på flott ferie, mens den andre må dra på telttur.... Veldig mye man ikke kan gjøre sammen når den ene er student og den andre er i full jobb. Eller sånn som hos oss, der han har mer etter skatt enn jeg har før skatt. Sier seg selv at vi ikke kan yte like mye penger inn i forholdet!

Vi kjente et samboerpar en gang som hadde hver sin melk og ost osv. - han spiste jo mer enn henne, og det ville ikke hun betale på...

Satser man på et forhold, så burde ikke penger være et tema, mener jeg!

(forutsatt at den ene parten ikke er veldig gnien eller en alt for stor sløser da...)

[Gjest Novembermom]

Jeg er samboer og har to barn. Er hjemmeværende. Han betaler husleie, strøm, telefon, bredbånd, forsikring m.m.

Mens jeg betaler maten, bokklubb og dagpark.

Jeg får kontantstøtte, småbarnstillegg og barnegtrygd, og har ingenting utenom dette.

Jeg synes at den som tjener mer bør også betale litt mer hvis den andre ikke tjener så mye, er student osv.

Kan ikke hennes penger gå til mat og andre små utigifter da?

Det er sånn det er hos oss og det funker utmerket.

[Tornerose]

Jeg er samboer og har to barn. Er hjemmeværende. Han betaler husleie, strøm, telefon, bredbånd, forsikring m.m.

Mens jeg betaler maten, bokklubb og dagpark.

Jeg får kontantstøtte, småbarnstillegg og barnegtrygd, og har ingenting utenom dette.

Jeg synes at den som tjener mer bør også betale litt mer hvis den andre ikke tjener så mye, er student osv.

Kan ikke hennes penger gå til mat og andre små utigifter da?

Det er sånn det er hos oss og det funker utmerket.

Dette er en type fordeling som dessverre mange samboerpar bruker. Han betaler alt av verdi, du betaler ting som blir brukt opp. Hvis dere da skulle gå fra hverandre sitter han da med hus, bil og hva det måtte være, mens du da bare har betale mat som dere allerede har spist og noen bøker. Jeg hadde i hvertfall aldri akseptert en slik fordeling.

[afytos]

Dette er en type fordeling som dessverre mange samboerpar bruker. Han betaler alt av verdi, du betaler ting som blir brukt opp. Hvis dere da skulle gå fra hverandre sitter han da med hus, bil og hva det måtte være, mens du da bare har betale mat som dere allerede har spist og noen bøker. Jeg hadde i hvertfall aldri akseptert en slik fordeling.

Men det er jo veldig mange som gjør det på denne måten, men som også har en kontrakt i tillegg. D.v.s. ved evt. brudd så fordeles alt etter avtalt prosent??!

Ikke vet jeg, men så lenge en kontrakt ligger til grunn, så spiller det vel ikke så stor rolle om hvordan de deler utgiftene ellers, så lenge begge er fornøyd slvfølgelig.