Deprimert av forhold

[Gjest Spurven]

Eg har funnet ut (tok to forhold) at eg blir deprimert av å være i forhold. Sikkert fordi eg blir så besatt av at den andre skal ha det bra at min egen vilje blir forsømt. Typen gjør alt for at min vilje skal komme frem men for meg er det store marerittet at vi skal gjøre/spise/se osv noe han egentlig ikke vil, derfor sier eg alltid samme for meg, vet ikke eller du skal bestemme. Tror det er grunnen ja..

Å sette mine egne behov først er noe eg aldr har gjort på grunn av spesielle famile forhold. Vet at eg ikke kommer til å klare det, delvis eg vet et eg kan si nei nå går vi helller hjem til deg en hos meg eller jo i dag blir det grønn pasta, men den dårlige samvittigheten ville bare gnaget meg så mye at eg ikke hadde nytt det et sekund, tilogmed en fotballkamp ville vært bedre (det liker han)

Skal eg slå opp slik at eg blir bedre, tror dere at det kommer seg med årene (er 18) eller må eg bare holde ut og lære meg å være i et forhold.

han er veldig snill og får oss avogtil til å gjøre ting han vet eg liker uten at eg sier det, feks en film eller å spise salat, men alikevel etterpå får eg alltid så dårligsamvittighet at eg blir lei meg.

føler meg ansvarlig for andres lykke liksom. er det best for oss begge om eg gjør det slutt?

[Gjest nå hauken]

Hei,

vet akkurat hvordan du har det. Jeg var selv en "selvutslettende" person i mange år, faktisk helt frem til jeg var 31. Som for deg var det også familiære forhold og oppvekst som hadde satt sine spor hos meg.

Det som fikk øynene opp på meg var da kona (dengang kjæreste) sa utrykkelig i fra at hvis jeg ikke tok meg sammen og ble mine meninger bevisst ville hun pakke sakene og dra, hun orket bare ikke å være sammen med en som aldri hadde noen meninger og bare jattet med til alt.

Det kom selvfølgelig som en bombe for meg, jeg trodde jeg bare var snill som lot henne alltid få sin vilje. Jeg så ikke selv hvor ødelegende dette var både for meg selv og mitt selvbilde og overfor vårt forhold.

Jeg bestilte time til psykolog og gikk der i 3 år. Det var utrolig hvor det hjalp. Jeg fikk etterhvert et helt annet syn på meg selv og var ikke lenger redd for å si min mening.

Forholdet til kona ble også mye bedre, selvom jeg trodde på forhånd at det skulle bli værre. Hun likte å ha en som sa sine meninger og stod for dem, å ha en å "bryne seg på" som hun sier.

Mitt råd til deg er å snarest komme deg til psykolog slik at du kan få selvrespekten tilbake. Det er ikke flaut å innse at en trenger hjelp for å komme ut av en låst situasjon. Jeg tror også din kjæreste vil sette pris på en som har egne meninger.

[Gjest Spurven]

Hei,

vet akkurat hvordan du har det. Jeg var selv en "selvutslettende" person i mange år, faktisk helt frem til jeg var 31. Som for deg var det også familiære forhold og oppvekst som hadde satt sine spor hos meg.

Det som fikk øynene opp på meg var da kona (dengang kjæreste) sa utrykkelig i fra at hvis jeg ikke tok meg sammen og ble mine meninger bevisst ville hun pakke sakene og dra, hun orket bare ikke å være sammen med en som aldri hadde noen meninger og bare jattet med til alt.

Det kom selvfølgelig som en bombe for meg, jeg trodde jeg bare var snill som lot henne alltid få sin vilje. Jeg så ikke selv hvor ødelegende dette var både for meg selv og mitt selvbilde og overfor vårt forhold.

Jeg bestilte time til psykolog og gikk der i 3 år. Det var utrolig hvor det hjalp. Jeg fikk etterhvert et helt annet syn på meg selv og var ikke lenger redd for å si min mening.

Forholdet til kona ble også mye bedre, selvom jeg trodde på forhånd at det skulle bli værre. Hun likte å ha en som sa sine meninger og stod for dem, å ha en å "bryne seg på" som hun sier.

Mitt råd til deg er å snarest komme deg til psykolog slik at du kan få selvrespekten tilbake. Det er ikke flaut å innse at en trenger hjelp for å komme ut av en låst situasjon. Jeg tror også din kjæreste vil sette pris på en som har egne meninger.

Har egne meninger til en viss grad, hva eg vil med fremtiden min, og litt politiske.

eg vet stort sett hva eg vil (tror eg) men om vi gjør som eg vil og eg vet at dette kansje ikke er hans første valg så får eg så dårlig samvittighet at eg ikke får noe positivt ut av det, istedet bruker eg tiden på å planlegge hva godt eg må gjøre til hans gjengjeld

[Gjest deprimert tror jeg ikke du er :)]

Har egne meninger til en viss grad, hva eg vil med fremtiden min, og litt politiske.

eg vet stort sett hva eg vil (tror eg) men om vi gjør som eg vil og eg vet at dette kansje ikke er hans første valg så får eg så dårlig samvittighet at eg ikke får noe positivt ut av det, istedet bruker eg tiden på å planlegge hva godt eg må gjøre til hans gjengjeld

Du bli "deprimert" fordi du ikke hører på deg selv. Tror du trenger tid til å først lære deg selv å kjenne, før du begynner med å være i et parforhold der det er to du må kjenne, deg og han. Du får ikke vist hvem du egentlig er hvis du alltid lar han bestemme hva dere skal gjøre til enhver tid. Siden du ikke vil såre ham så lar du han bestemme og du forsømmer din egen levestil og du blir "deprimert". Du blir "deprimert" eller lei,fordi du vet innerst inne at du vil noe annet enn det du selv sier, men tør ikke si i fra i frykt for å skuffe han. Du må huske at hvis han ikke vil gjøre det du ønsker så sier han ifra om det. og det samme bør du også, si nei avogtil.

Det har med å kjenne seg selv og vite hva som er best for en selv. Din selvtillit er alt. Stol på deg selv og våg å si din mening. Selv om det bare er valg av fargen på pastaen, det er en begynnelse på å tørre å si hva du selv ønsker. Hvis han vet at du har vanskeligheter med å si og gjøre det du vil, så kan du be han om å bli flinkere til å gi deg ros når du gjør et valg. Gi ros er tungt å gi, men nødvendig, og veldig godt når det kommer fra en som står deg nært og virkelig mener det! Lykke til