Gå i fra han eller ikke ?

[Gjest forvirret25]

Min mann og jeg har vært sammen i 4 år, har vært gift i 1 år og har en datter på 3 år.

Jeg er av typen som ikke klarer å åpne meg og snakke om følelser så lett. Jeg stuer de gjerne bort, men de dukker opp til slutt.

Nå som vi har kjøpt hus og solgt leilighet, sprakk det for meg. Jeg hadde absolutt ingen lyst til å fortsette.

Jeg var fast bestemt på å bryte ut, men har alle i mot meg. Jeg føler meg presset og har begynt å tvile på min avgjørelse. Men det jeg ikke klarer å finne ut av selv er om jeg tviler pga presset eller om jeg tviler pga at jeg tror kankskje vi har en sjanse allikevel.

Jeg føler at jeg trenger å få litt profesjonell hjelp av en psykolog eller rådgiver. Han vil også gjerne gå til samme psykolog som meg (men ikke samtidig), så kanskje han/hun kan hjelpe oss.

Jeg har funnet to alternativer. En psykolog og en psykriatisk sykepleier som driver sin egen klinikk. Jeg er usikker på hvem jeg bør gå til. Er en psykolog "bedre" enn en psykriatisk sykepleier ?

Tilbakemeldinger mottas med stor takk. Kanskje noen som har erfaringer her eller vet mer enn meg.

[forvirra pia...]

Hvorfor vil du ikke fortsette? Hva er det som gjør alt så uutholdelig?

Vær åpen mot deg selv. Det er lettere å ta avgjørelser hvis du har noen å snakke om det med? Vet han i det hele tatt at du har i tenkt på å forlate ham?

[Gjest forvirret25]

Hvorfor vil du ikke fortsette? Hva er det som gjør alt så uutholdelig?

Vær åpen mot deg selv. Det er lettere å ta avgjørelser hvis du har noen å snakke om det med? Vet han i det hele tatt at du har i tenkt på å forlate ham?

Ja, det vet han. Vi har snakket om det.

Vi har ingen felles interesser og ingen felles venner. Jeg føler meg utafor i hans miljø (han kommer fra Spania) og han føler seg utafor i mitt miljø.

Vi har alltid ulike forventinger til ting vi gjør, og det ender da opp med at vi krangler og dagen blir ødelagt. En idé hadde selvsagt vært å snakke om forventingene man har først, før man gjør det.

Jeg føler at jeg ikke får gjort det jeg har lyst til. Jeg gikk hjemme i 2 år etter fødselen og han var mye borte pga jobben. Kanskje det har bidratt til at ting har blitt som de er.

Jeg har mistet forelskelsen (regner ikke med at den skal vare evig, men..) og føler heller ingen stor glede når han kommer hjem fra jobb. Jeg blir ikke glad lenger. Det er nesten så jeg tenker "Deilig å være alene, da har jeg ingen andre å ta hensyn til en datteren vår".

Vi har alltid hatt litt problemer, men det har bare blitt verre etter at vi fikk barn.

Vi skal til samme psykolog begge to, men hver for seg til å begynne med. Kanskje vi klarer å finne ut av ting da ?

[forvirra pia...]

Ja, det vet han. Vi har snakket om det.

Vi har ingen felles interesser og ingen felles venner. Jeg føler meg utafor i hans miljø (han kommer fra Spania) og han føler seg utafor i mitt miljø.

Vi har alltid ulike forventinger til ting vi gjør, og det ender da opp med at vi krangler og dagen blir ødelagt. En idé hadde selvsagt vært å snakke om forventingene man har først, før man gjør det.

Jeg føler at jeg ikke får gjort det jeg har lyst til. Jeg gikk hjemme i 2 år etter fødselen og han var mye borte pga jobben. Kanskje det har bidratt til at ting har blitt som de er.

Jeg har mistet forelskelsen (regner ikke med at den skal vare evig, men..) og føler heller ingen stor glede når han kommer hjem fra jobb. Jeg blir ikke glad lenger. Det er nesten så jeg tenker "Deilig å være alene, da har jeg ingen andre å ta hensyn til en datteren vår".

Vi har alltid hatt litt problemer, men det har bare blitt verre etter at vi fikk barn.

Vi skal til samme psykolog begge to, men hver for seg til å begynne med. Kanskje vi klarer å finne ut av ting da ?

Det høres ut som om det blir vanskelig når ingen av dere engasjerer seg i hverandres venner og interesser. Er det ikke en liten interesse for hva han gjør?

Forventninger til hverandre og at man forutsetter ting er ikke helt bra. Hvis du forutsetter hva han kommer til å si eller gjøre så kan det skape mange unødvendige konflikter. Begynn å prate med han... Bli kjent med han igjen, spør han om ting du tidligere ikke har turt, eller giddet å spørre om.

Skriv brev om hva du føler, det er litt lettere å skrive ting, siden man slipper å si det rett ut. På et ark eller pc kan du skrive og feile og så slette det som høres helt rart ut.

[Gjest midtspiss]

Ja, det vet han. Vi har snakket om det.

Vi har ingen felles interesser og ingen felles venner. Jeg føler meg utafor i hans miljø (han kommer fra Spania) og han føler seg utafor i mitt miljø.

Vi har alltid ulike forventinger til ting vi gjør, og det ender da opp med at vi krangler og dagen blir ødelagt. En idé hadde selvsagt vært å snakke om forventingene man har først, før man gjør det.

Jeg føler at jeg ikke får gjort det jeg har lyst til. Jeg gikk hjemme i 2 år etter fødselen og han var mye borte pga jobben. Kanskje det har bidratt til at ting har blitt som de er.

Jeg har mistet forelskelsen (regner ikke med at den skal vare evig, men..) og føler heller ingen stor glede når han kommer hjem fra jobb. Jeg blir ikke glad lenger. Det er nesten så jeg tenker "Deilig å være alene, da har jeg ingen andre å ta hensyn til en datteren vår".

Vi har alltid hatt litt problemer, men det har bare blitt verre etter at vi fikk barn.

Vi skal til samme psykolog begge to, men hver for seg til å begynne med. Kanskje vi klarer å finne ut av ting da ?

Folk må da vel for f*en ikke løpe til psykologer fordi om et ekteskap er dårlig????

Det er da for helvete ingen sykdom det!!!

[kjerra1]

Må bare komme med litt "pepper" her!!

1. Dere har ingen felles venner.

2. Dere har ingen felles interesser.

3. Du kan ikke snakke med mannen din om dine tanker /føleleser.

Bare et spørsmål:

Hva var det som gjorde at du :

1 . Flyttet sammen med ham?

2 . Fikk barn med ham?

3 . Giftet deg med ham?

Trodde du virkelig at et forhold KUN kan baseres på forelskelse??!!

*sukk*

[Velouria]

"Det er like vanskelig å leve sammen med den man elsker, som å elske den man lever sammen med"

Jean Rostand.

[midtimellom]

"Det er like vanskelig å leve sammen med den man elsker, som å elske den man lever sammen med"

Jean Rostand.

he he -du gir deg ikke

jeg er forsåvidt enig jeg...

[Velouria]

he he -du gir deg ikke

jeg er forsåvidt enig jeg...

Dette syns jeg er så godt sagt at jeg skulle ønske jeg var opprinnelsen til det. *S*

[laban]

"Det er like vanskelig å leve sammen med den man elsker, som å elske den man lever sammen med"

Jean Rostand.

Helt enig.

Her er en i samme gate, som Winston Churchill visstnok har fått æren for:

Å gjøre det du liker, har ingen betydning. Du skal like det du gjør!

[midtimellom]

Dette syns jeg er så godt sagt at jeg skulle ønske jeg var opprinnelsen til det. *S*