Samværsrett, hjelp

[Gjest fortvilet mor]

Hei

Vi er samboere, har en datter på ett år, og har delt foreldreansvar. Vi kommer kanskje til å gå i fra hverandre, jeg vil ikke, men samboer mener at vi begge to kommer til å bli mer lykkelig av å bo hver for oss. Han sier han er veldig glad i meg, men at vi bryter ned hverandre.

Vi krangler ikke og skriker hjemme.

Hvordan blir det med samværsordning. Er det slik at mor har det daglige samværet, og at far har annenhver helg + en dag i uken.

Han mener at vi skal ha en uke hver, men det vil ikke jeg pt, da jeg mener hun foreløpig er for liten til det !

Kan noen hjelpe meg å gi meg et svar om hva som er vanlig, og hva som eventuelt vil mest sannsynlig dersom han velger rettens vei

Jeg har vært hjemme med henne i 11 måneder og han er nå hjemme i 1 mnd, fedrekvote.

- Fortvilet mor

[oslogutt]

Begge deler er mulig. Det mest vanlig er fortsatt at barnet bor hos en av foreldrene (mest vanlig moren) og har avtalt samvær med den andre av foreldrene.

Dersom dere har delt foreldrerett må dette avtales nærmere, da dere i utgangspunktet har lik "rett". Er dette ikke avtalt har mor "retten" og far blir automatisk den "andre"

Det "minste" den andre kan kreve er annenhver helg + en kveld i uka. Dette kan strekkes utover dersom foreldrene er enige og det fungerer for barnet.

Husk på det økonomiske. Det er bidrag, barnetrygd og skatteklasse.

Dersom man overstiger 40% samvær for "andre" vil dette gi innflytelse på beregening av bidrag.

Ved 50/50% vil hver av foreldrene få skatteklasse II annethvert år.

Delt samvær krever at foreldrene virkelig kan samarbeide. Uansett er det beste å lage en skriftlig avtale som behandler alle sider ved samværet.

Eksempler:

Hva menes med helg, er det søndag kveld eller mandag morgen? Hva er en jul? Er det fra julaften til nyttår, eller kortere? Hva menes med annenhver jul og påske? Hva er 2 uker ferie? Er det 14 dager eller 17 dager? Når på sommeren kan den bestemmes? Hvor blir samværshelgene påvirket av sommerferier og jul/påsker?

Å hå slike ting på plass med en gang gir deg kjøreregler, og da er det også mye lettere å tilpasse seg senere!

Kunne sikkert utbrodert dette mer, da jeg har en viss erfaring, men dette holder vel foreløpig?

[Gjest Mannen]

Begge deler er mulig. Det mest vanlig er fortsatt at barnet bor hos en av foreldrene (mest vanlig moren) og har avtalt samvær med den andre av foreldrene.

Dersom dere har delt foreldrerett må dette avtales nærmere, da dere i utgangspunktet har lik "rett". Er dette ikke avtalt har mor "retten" og far blir automatisk den "andre"

Det "minste" den andre kan kreve er annenhver helg + en kveld i uka. Dette kan strekkes utover dersom foreldrene er enige og det fungerer for barnet.

Husk på det økonomiske. Det er bidrag, barnetrygd og skatteklasse.

Dersom man overstiger 40% samvær for "andre" vil dette gi innflytelse på beregening av bidrag.

Ved 50/50% vil hver av foreldrene få skatteklasse II annethvert år.

Delt samvær krever at foreldrene virkelig kan samarbeide. Uansett er det beste å lage en skriftlig avtale som behandler alle sider ved samværet.

Eksempler:

Hva menes med helg, er det søndag kveld eller mandag morgen? Hva er en jul? Er det fra julaften til nyttår, eller kortere? Hva menes med annenhver jul og påske? Hva er 2 uker ferie? Er det 14 dager eller 17 dager? Når på sommeren kan den bestemmes? Hvor blir samværshelgene påvirket av sommerferier og jul/påsker?

Å hå slike ting på plass med en gang gir deg kjøreregler, og da er det også mye lettere å tilpasse seg senere!

Kunne sikkert utbrodert dette mer, da jeg har en viss erfaring, men dette holder vel foreløpig?

Skal bare kommentere en ting, Oslogutt: Det er ingenting som heter at om foreldrene ikke blir enige om samværet, så tilfaller hovedomsorgen automatisk mor.

Noe helt annet er det at mange mødre oppfører seg slik, at de har en slik eiendomsrett - men i teorien er det 50/50 etter samlivsbruddet.

Det er ingenting som tilsier at mor er bedre enn far - og at "fortvilet mor" i dette tilfellet mener barnet på ett år er for lite til felles omsorg, ja, hva baserer du det på? Antakelig følelser.

Felles omsorg er ofte en svært god samværsform for barna - og foreldrene. Når far i dette tilfellet ønsker det, fortjener det i alle fall å bli seriøst vurdert.

[Tanitha]

Heisann!!

Ta en titt på denne siden: http://www.aleneforeldreforeningen.no

Der skal være et diskusjonsforum der samvær er diskutert mye.. kan jo være greit å se hvordan andre ordner samvær til det beste for barna...

[petter smart]

Skal bare kommentere en ting, Oslogutt: Det er ingenting som heter at om foreldrene ikke blir enige om samværet, så tilfaller hovedomsorgen automatisk mor.

Noe helt annet er det at mange mødre oppfører seg slik, at de har en slik eiendomsrett - men i teorien er det 50/50 etter samlivsbruddet.

Det er ingenting som tilsier at mor er bedre enn far - og at "fortvilet mor" i dette tilfellet mener barnet på ett år er for lite til felles omsorg, ja, hva baserer du det på? Antakelig følelser.

Felles omsorg er ofte en svært god samværsform for barna - og foreldrene. Når far i dette tilfellet ønsker det, fortjener det i alle fall å bli seriøst vurdert.

Det er forskjell på teori og praksis. Dersom mor ønsker hovedomsorgen får hun nesten alltid det. Med få unntak der hun er narkoman e.l.

Selv om det ikke burde være sånn, og ikke er det i teorien, så er det sånn i praksis.

[Ørkenvandreren]

Det er opp til foreldrene hva slags samværsordning det legges opp. Som en hjelp, er det en obligatorisk foreldremekling for foreldre som har små barn (tror den er obligatorisk også for samboere, ikke bare ektefeller. Uansett er det et nyttig tilbud.)

Hvis ikke dere blir enige dere i mellom, eller i meklingen, er ofte rettsapparatet neste trinn. Det er nok ofte en dårlig løsning, med tanke på at dere skal/må samarbeide i _mange_ år fremover.

Det er fortsatt vanligst med at en av foreldrene har hovedomsorgen (oftest mor), og at den andre (oftest far) har samvær, gjerne hver andre helg og en kveld i uka, som du selv sier.

Dog kan det være naturlig og riktig med en annen løsning i ditt tilfelle. Forutsatt at du er ferdig med ammingen, kan jeg ikke se noen prinsipiell grunn til at barnet er for lite til å ha far som bostedsforelder.

[flisa]

Skal bare kommentere en ting, Oslogutt: Det er ingenting som heter at om foreldrene ikke blir enige om samværet, så tilfaller hovedomsorgen automatisk mor.

Noe helt annet er det at mange mødre oppfører seg slik, at de har en slik eiendomsrett - men i teorien er det 50/50 etter samlivsbruddet.

Det er ingenting som tilsier at mor er bedre enn far - og at "fortvilet mor" i dette tilfellet mener barnet på ett år er for lite til felles omsorg, ja, hva baserer du det på? Antakelig følelser.

Felles omsorg er ofte en svært god samværsform for barna - og foreldrene. Når far i dette tilfellet ønsker det, fortjener det i alle fall å bli seriøst vurdert.

O de ikke har delt foreldrerett så kan faktisk mor gjøre akkurat som hun vil. mange samboere har "glemt" å fylle ut skjemaet for delt foreldrerett.

[Gjest fortvilet mor]

Det er opp til foreldrene hva slags samværsordning det legges opp. Som en hjelp, er det en obligatorisk foreldremekling for foreldre som har små barn (tror den er obligatorisk også for samboere, ikke bare ektefeller. Uansett er det et nyttig tilbud.)

Hvis ikke dere blir enige dere i mellom, eller i meklingen, er ofte rettsapparatet neste trinn. Det er nok ofte en dårlig løsning, med tanke på at dere skal/må samarbeide i _mange_ år fremover.

Det er fortsatt vanligst med at en av foreldrene har hovedomsorgen (oftest mor), og at den andre (oftest far) har samvær, gjerne hver andre helg og en kveld i uka, som du selv sier.

Dog kan det være naturlig og riktig med en annen løsning i ditt tilfelle. Forutsatt at du er ferdig med ammingen, kan jeg ikke se noen prinsipiell grunn til at barnet er for lite til å ha far som bostedsforelder.

Vi har delt foreldreansvar. Det vet jeg. Men det er jeg som i hovedsak har tatt meg av henne nå i ett år. Sørget for at hun har rene klær, får mat til faste tidspunkter, får stå opp når hun våkner etc, etc, etc.

Nå er det slik at det er han som ønsker å flytte og ikke jeg. Jeg ønsker at vi skal være sammen om å oppdra barnet. Og så lenge han ønsker å flytte bare fordi han mener at han har sine egne behov å dekke, feks. gå ut på by'n når han vil, reise på guttetur x antall ganger i året, etc, etc, etc. så mener jeg at det er en god grunn til at hun skal bo hos meg og ikke hos han.

Han velger å flytte fra oss, splitte en familie, vel da får han ta konsekvensen av det. Jeg har ikke ventet til jeg ble 32 år med å få barn, bare for å se det ryke allerede når barnet er ett år.

jeg mener han bør være villig til en runde med familieterapi, da ingen av oss har noe vi kan tape på det.

[Gjest Sandra35]

Hei

Skjønner godt du er fortvilet. Man føler seg veldig truet når mannen sier at han SKAL ha barnet så og så mye,og er jo redd man ikke skal få se ungen omtrent...

Har nettopp gått gjennom et samlivsbrudd. I vårt tilfelle var det jeg som ville ut, og han mente at han burde få foreldreretten. Jeg sa i utgangspunktet ja til dette, fordi jeg hadde så dårlig samvittighet. Men så viste han seg fra sin gjentagende dårlige side (som var en av grunnene til at jeg ville ut) - nemlig at han drakk opp de siste pengene vi hadde på konto, som skulle brukes til mat frem til neste lønning.

Da sa jeg at fra mitt synspunkt så kunne jeg ikke se hvordan han skulle kunne ta seg av hus og bil og to barn med all den organisering det medfører, både praktisk og økonomisk. Jeg sa jeg ville ha hovedomsorgen, og at vi skulle ha vanlig samværsrett hvor han har de en dag i uken og annenhver helg.

Han sa seg enig, og i ettertid har ikke dette vist seg å være feil valg. Han har fått kommet seg ut på byen så mye han vil, og det er jo egentlig det han ønsker. Å leve fritt og uavhengig.

Men ikke dermed sagt at han ikke er med barna sine, det er han for det meste flink til. Noen brutte avtaler blir det jo, men som regel stiller han opp og jeg vet barna har det bra hos han.

Du skal se at etter dere har flyttet fra hverandre så vil han nok skjønne at det er like greit at du har hovedomsorgen. Du kan jo minne han på alt det som faktisk følger med når man skal ta seg av et barn... Det er ikke rent lite å huske på!

Ikke minst binder man seg jo hjemme - hver kveld etter leggetid er man nødt til å være hjemme. Er det virkelig noe HAN ønsker? Ifølge deg er grunnen til at han vil ut at han vil leve livet så å si.

Håper alt løser seg til det beste for dere alle.