På sporet av den tapte tid ?

[abintra]

Krafser med fingre mot glasset. En glasmonter kalt ekteskap. Utenfor eller var det innenfor svinger livet seg i uforpliktende dans. Jeg ser dem smile mot meg tappert; sier stakkars han. De kryper nært i drømmene. Nervøst triller jeg på ringen der omslutter ring fingeren. Selv uten forteller den at den er der. Glassmonteren altså.

Der er hun. Smilende. Øyne blå. Ertende i blikket. Bare se ikke røre står det på glasset. Hvordan kan man egentlig røre når jeg er monteren ? Eller er det livet der ute som egentlig er i glassmonteren jeg betrakter ? Og er det faktisk jeg der har alle mulighetene utenfor monteren ? Jeg snuser i luften. Den ertende duften forsvinner. Jeg strekker meg på tærne for å få med det siste snev.

Jeg tvinner på ringen. Den evige sirkel. Rundt og rundt. Ingen begynnelse. Ingen slutt. Selv i de vanskelig dager, skulle man minnes dets evige rund dans sa presten. For de tunge dager, der utfordrer forpliktelsen kommer sa han, med et strengt blikk på de nygifte. Jo visst kom de. De er ufravikelig utfordringer langs ekteskapets smale sti.

Ja, man kan vel ikke fornekte at man har lekte med tankene fra en mindre forpliktende tid. Hvor livet ei hadde en så markert horisont. Selv neste lørdag, var fremmed og vag. Spennende – jo visst, men litt jagende og usikker likevel. Nå er brikkene lagt langt inn i det neste tiår. Arbeidet, barna, og rutinene legger beslag på tiden, og holder den forlokkende – men likevel skremmende friheten på en arms avstand. Undrende og drømmende, lekende med ringen. Er min tid tapt likevel ? Eller bare erstattet av en annen tid ? Kanskje sågar en bedre tid. Undrende – mens jeg filosoferer – er jeg inni monteren – eller står jeg i mulighetens rom på utsiden ?

[Gjest tøff]

Beklager, hensikten din er sikkert god, men her flyter det over av klisjeer.