Tunge dager for 8848. Oppdatering.

[8848]

Håper noen tar seg tid til å lese vår historie selv om den blir lang.... Etter en lang og hard prosess både fysisk og psykisk med to ICSI-forsøk og et fryseforsøk føler vi at vi nå er kommet til et punkt hvor vi må ta en avgjørelse. Dette fordi vi er slitne og merker at denne prossessen tar alle våre krefter og at det blir tyngre og tyngre å bære.Helt siden vi fant ut at vi nok ikke blir foreldre uten hjelp har vi hatt adopsjon i bakhodet, men valgte som mange andre å prøve assistert befruktning først.

Vi satte oss et mål på hvor mange forøk vi ville prøve - for å ha en grense å forholde seg til. Vi har utifra dette ett forsøk igjen ( har også betalt for dette) Nå viser det seg at vi vegrer oss for å ta dette forsøket. Føler at grensa for hva kroppen og psyken klarer er nådd. Fram til nå har vi vært positive til forøkene og trodd at det skulle gå bra, men håpet svinner og jeg lurer på hvor mye mer vi kan takle..?Tankene svirrer hele tiden. Hva gjør vi? Er vi "svake " som ikke orker å ta flere forsøk nå selv om det er fire mnd. siden det forrige? er det verdt alt slitet? Men ikke minst: Tanken om at jo lenger vi holder på med ass. befruktning- desto lenger utsetter vi den lange adopsjonsprossessen.... Nå snakker vi mer og mer om å ta kontakt med sosialkontoret. Jeg lurer på hvordan andre jobber seg gjennom denne avgjørelsen og prossessen...?? Vi er 28 år begge to, har visstnok god eggkvalitet, men har likevel ikke lyktes så langt. Selv om mange sier at vi er unge og har tid til både å prøve flere iCSI-forøk og evt. starte en adopsjonsprossess om et års tid føler vi selv at selv om vi er unge så har vi allerede levd med dette i tre år. Hvor mye orker man? Jeg vet at ingen kan fortelle oss hva vi skal gjøre, men jeg tror at mange her inne har vært gjennom assistert befruktning og kanskje hatt mange tanker rundt adopsjon - ICSI/IVF. Hvordan taklet dere situasjonen? Er det lettere for dem som bare kan se for seg et av alternativene? Mange her inne sier jo at de vil fortsette til de lykkes - synes det er fantastisk at dere klarer det og jeg ønsker dere alt godt- men er det fordi adopsjon ikke er et alternativ at dere kan holde ut -eller er vi bare ulike.? Spør fordi jeg er så sliten av å ha disse tankene ihodet...! Vi prøver å veie alternativene opp mot hverandre og har sett at det ikke er barnets hudfarge eller om det ikke er vårt biologiske som er vårt problem. Adopsjon er en lang ventetid , men med et barn i den andre enden. ICSI er en knalltøff prosess, men KAN gi oss et barn om et års tid. Hadde vært lettere å stole på magefølelsen om at adopsjon er det rette for oss hvis ikke legene hadde vært så positive til vår alder og sjanser. Hvordan har dere andre hatt det før avgjørelsen var tatt? Er det en lettelse å kunne ta det endelige valget??

[tieto]

Hei!

Jeg har akkurat satt inn egg på vårt 3. forsøk.

Jeg tror nok at vi kommer til å holde på til det klaffer, innenfor rimelighetens grenser (hva nå enn den er...) Jeg klarer ikke å se for meg at vi skal adoptere så det kan være noe i det du sier. Har så stor tro på at det skal lykkes før eller siden men jeg begynner å bli sliten selv nå, etter 3 forsøk, det tar på... Men ønske om egenfødt barn er stort og vi SKAL få det til!

Det er ikke lett å ta skrittet over til adopsjon og legge forsøkene bak seg men når valget er tatt vil nok de tunge dagene dine svinne hen.

Har du lagt ut samme innlegg på Forum for adopsjon? Der vil det nok være mange med erfaringer fra begge sider som kan svare deg bedre enn jeg kan. Ville bare fortelle deg litt om hva jeg føler...

Håper du får en fin helg!

Klem fra

[juliet2]

Hei 8848

Vondt å høre at dere har så tunge dager. Men jeg tror dere har startet en prossess som dere må igjennom.

Det er ikke alltid at "hva som er rett" svaret kommer av seg selv. Enhver må føle hvor ens (og partnerens) grenser går.

Vi er alle så forskjellige. Jeg har hørt om folk som har stoppet etter første forsøk pga. den fysiske og psykiske belastningen.

Tror Tieto gav deg ett godt råd - legg inn samme innlegg under adopsjon. Der vil du møte mennesker som har valg den løsningen etter avsluttet prøving.

Dere må finne ut hva som er rett for dere. Og vi for oss. Ingen fasitsvar altså - bare tøffe prosesser.

Ønsker dere lykke til - hva enn dere bestemmer dere for.

God helg og ønske om lettere dager fra

[Gjest Stumpen]

Hvis det er mye press og stress for dere akkurat nå, hvorfor ikke vente en stund? Fire måneder er ikke akkurat lang tid til å "hente" seg inn igjen. Prøv å komme inn i "kjæreste"-gjenge igjen, få informasjon om adopsjon og la det hele bero litt. Du forteller at dere allerede har betalt for dette forsøket; er det ikke mulig å få en utsettelse til dere føler at dere har krefter til å prøve igjen? En adopsjonsprosess er lang, og i løpet av den tiden kan dere hente krefter. Jeg kjenner flere som har både prøverørsbarn og adopsjonsbarn. Prøv å kose dere i mens. Gjør morsomme ting. Koble litt av. Lykke til!

[Gjest Dipsey]

Hei du!

Det var et langt men fint stykke du hadde skrevet!

Selv har vi slitt med ufb i ca 4 år. Trodde vi kunne få det til på vanlig måte, men det gikk jo ikke. Har kun ett forsøk bak oss, men det ble det ikke så mye av i og med at det ikke ble noen befruktet egg den gangen.

Før vi begynte med denne ICSI prosessen hadde vi adopsjon veldig klart i hodet, men pga min alder var det ikke aktuelt da. Når egenandelen ble så høy som den gjorde rett etter nyttår, hoppet vi av hele prosessen, og begynte på fosterhjemskurs. Det har gitt oss som par ENORMT masse. Vi har lært hverandre å kjenne på en dypere måte om du forstår hva jeg mener. Vi har fått beskjed om at hvis og når vi vil få tildelt et barn, så blir det et lite barn som mest sannsynlig vil bli hos oss på oppvekstplassering.

Så, jeg har en plan.... Hvis ikke ICSI gir oss en liten bylt, så hopper vi over til å bli fosterforeldre. Lar det gå noen år, for så å sette igang adopsjonsprosessen. Det er planen vi har. Jeg vet at jeg skal ikke bli barnløs resten av livet i alle fall.

Tror det er uhyre viktig å ha kommunikasjon seg imellom når så viktige avgjørelser skal taes.

Håper dere finner ut av det og at det ordner seg for dere..

Kos fra

[agape]

Hei, 8848

Da vi på høsten -99 startet opp vårt første ivf-forsøk, hadde vi 4 lange år med prøving og utredning bak oss. Jeg hadde vært i den aller nederste kjelleretasjen og opp igjen noen ganger, og jeg merket at jeg var veldig sliten. Gjennom forsøket var jeg rimelig avslappet, men ganske pessimistisk i forhold til å lykkes. (Pessimismen var ganske sikkert mitt forsvar mot skuffelsen som kunne komme...) Jeg og mannen min snakket mye om hvor mange forsøk vi eventuelt ville gjennomføre, og selv om vi skjønte at det var et spørsmål vi kom til å måtte vurdere flere ganger, så satte vi 3 forsøk som en foreløpig grense.

I perioden etter innsetting hadde jeg det vanskelig, og i den situasjonen var jeg faktisk usikker på om jeg noen gang ville orke å gjennomføre et eneste forsøk til. Jeg opplevde hele situasjonen som bortimot meningsløs, og jeg ble etter hvert fortvilet over mitt eget behov for å bli gravid, føde og amme et barn. Jeg følte det var meningsløst å kaste bort tiden på noe som der og da føltes som den ultimate selvopptatthet, når vi i stedet kunne komme godt i gang med en adopsjonsprosess. For meg var det to ting som var sentrale; jeg ønsket på den ene siden å oppleve det å være gravid - det å bære et barn i magen, fødselen, spebarnsperioden, amming - "hele pakken". Du vet sikkert hva jeg mener? På den andre siden var det aller viktigste å få et barn, uavhengig av hvilken mage det ble til i. Og jeg visste at ved adopsjon kunne jeg være 99 % sikker på å faktisk få et barn - i motsetning til ivf, hvor sjansen til å lykkes var vesentlig mindre. Vi hadde hele tiden vært enige om at adopsjon var et meget reelt alternativ for oss, men vi var også enige om at det var greit å ta ting i rekkefølge. Først forsøke å få egenfødte barn ved ivf, og om det ble for vanskelig; adopsjon.

Vi slapp å diskutere videre forsøk, og vi utsatte adopsjon på ubestemt tid, for det første forsøket vårt lyktes, og vi ble foreldre til verdens skjønneste lille jente som nå har fylt 2 år. Og etter det har livet vist seg å ha flere overraskelser på lur; vi venter en lillebror eller -søster i april - "hjemmelaget" denne gang.

Jeg har med andre ord sluppet å komme i den situasjonen du er i nå. Likevel kjenner jeg meg igjen i det du beskriver. Jeg tror kanskje at vi hadde orket 3 forsøk, men jeg tror også at jeg da hadde satt strek. Jeg ser at andre holder på lenger; det gjør de fordi det er riktig for dem, fordi det er sånn de må jobbe med det. Men jeg hadde aldri holdt ut å holde på så lenge når jeg visste at det fantes et alternativ som ville gi meg det barnet jeg ønsket meg.

Jeg kan ikke fortelle deg hva du bør gjøre. Jeg kjenner meg igjen i tanken om at flere forsøk bare utsetter adopsjonsprosessen - samtidig vet både du og jeg at det neste forsøket kan være det eneste som skal til. Du er ung; yngre enn jeg var da vi hadde vårt ene forsøk, og med gode egg det kan godt tenkes at det rett og slett bare er god, gammeldags uflaks som er årsaken til at dere ikke har lykkes så langt. Likevel, selv om alle odds er med dere, kan ingen love deg at dere noensinne vil lykkes. Jeg vet at en del opplever å lykkes på 4., 5., 6. eller 7. forsøk, men jeg vet også at noen ikke gjør det.

Dere er IKKE "svake" dersom dere bestemmer dere for å la være å ta det siste forsøket. Det er viktig at dere er enige om det, men dersom dere virkelig føler at dere er klare for adopsjon, og ferdige med ivf, er det helt greit å droppe det siste forsøket. Det er nok viktig at dere er helt sikre, slik at det ubrukte forsøket ikke ligger og lurer i bakgrunnen. Men er dere sikre og enige, ville jeg ikke ha ventet med å sette i gang adopsjonsprosessen.

Jeg kjenner igjen følelsen av å ha "dårlig tid", selv om en i prinsippet er mye yngre enn en del andre i dette sirkuset. Alt er så uavklart, vi kan ikke forutsi noe, og dette gjelder resten av våre liv! Følelsen av å stå på stedet hvil blir sterk når en ikke vet hvilken retning en bør ta...

Vi var enige om at adopsjon var veien å gå om vi ikke lykkes med ivf. Det var viktig for meg, fordi den tanken ga meg trygghet. Vi ville bli foreldre på en eller annen måte. Det var nok også grunnen til at jeg ikke så for meg mange forsøk; jeg visste at den lille optimisme jeg hadde i forhold til ivf, ville avta med hvert mislykket forsøk, og at adopsjonstanken ville bli tilsvarende styrket.

Dette ble langt, 8848. Jeg håper at du og mannen din finner ut av hva dere vil. På den ene siden; hvis dere setter i gang med et forsøk nå snart, vil dere enten være gravide, eller helt ferdig med ivf før jul. En evt adopsjonsprosess vil forsinkes et par måneder, ikke mer. Men hvis dere begge to ikke vil mer, da er dere ikke feige dersom dere nå avlyser det siste forsøket, og bestemmer dere for å gå videre. Da er dere modige, synes jeg!

Lykke til, uansett hva dere velger!! Klem fra

[larisa]

Hei

Har hørt flere adoptivforeldre si: Ja, det var en kjempelettelse da de hadde tatt valget — den dagen de sendte inn søknaden, var det som om en kilo stein løsnet fra skuldrene, osv.

Men: samtidig må man ha litt realisme i forhold til IVF-behandlinger — som til naturlige graviditeter. For dem som kan bli gravide på naturlig vis, er 5-6 måneder en HELT gjennomsnittlig ventetid. Dvs. man har ikke «uflaks» om man ikke lykkes på 2 forsøk!!!

Om man så ikke orker mer, er det en ærlig sak, som ingen andre kan bestemme for en. Kan bare selv si at jeg er blitt først naturlig gravid og deretter vhja ICSI (pga. forandret mannlig faktor) i de syklusene da jeg var helt overbevist om at «dette går ikke likevel» og tenkte på andre ting. Dvs. altfor oppskrudde forventninger er ikke nødvendigvis av det gode? Nå tror jeg oppståtte graviditeter er en rent teknisk- mekanisk sak, men man har jo hørt lignende historier — den dagen man har bestemt seg for å gi opp, eller adoptere, så blir man gravid...

Hvis det er den fysiske prosessen på kvinnekroppen som oppleves mest belastende, bør du kanskje vurdere skånsommere metoder — IVM (modning av ett egg i naturlig syklus) e.l.?? Selv var jeg uhyre skeptisk til ethvert kunstig tilskudd i min kropp. Brukte 1/2 år på å samle mot til å stikke sprøyter, tegnet opp alle slags farlige scenarier osv. osv., og ville gjøre hormonbehandlingen så kort som mulig. Droppet derfor nedreguleringsfasen og brukte Cetrotide, eggløsningshemmende sprøyte som kun settes noen få dager under Puregon/Gonal-perioden. Det koster flere tusen kroner, dvs. over 9000 ekstra hvis man f.eks. trenger flere tre behandlinger, men selv om jeg IKKE har god råd, orket jeg ikke tanken på nedregulering. Hadde også en filosofi om å etterligne naturen mest mulig. Begynte direkte på dag 2 i syklus og følte meg helt normal nesten helt frem til egguttak — bare litt oppblåst i dagene før/etter uttaket. Og det tok kun én syklus etter uttaket før eggløsningene var helt i normal gjenge igjen.

Bruk av Cetrotide/Orgalutran kan være vanskelig å få til ved offentlige sykehus, da uttaksdagen blir vanskeligere å forutsi (mindre samlebåndsprinsipp).

Alle har sine personlige «tak» mht. antall behandlinger. Det er lett for meg å si «prøv én gang til» — jeg slapp med bare ett forsøk inkl. to fryseinnsettinger. (Understreker også at jeg ikke kan snakke for alle med manglende / ustabil eggløsning og andre kvinnelige faktorer — men jeg fikk skrekken etter å ha lest (særlig på UFB-sidene «Spør ekspertene») om dem som opplevde at menstruasjonsperiodene ble helt uforutsigbare etter behandling. Der gikk grensen for mitt mot — andre har nok adskillig høyere terskel for sitt.

Lykke til!

[delfi]

Kjære 8848

Jeg kjenner meg igjen på den usikkerheten du beskriver. Vi har hatt 7 ICSI-forsøk og ett frys-forsøk, uten å få barn. Legene har hele tiden vært veeeldig positive og det har nok vært en ganske stor medvirkende årsak til at det har blitt så mange forsøk på oss. I ettertid synes jeg de nok har vært alt for positive. I stedet for å bare klappe oss på ryggen og si at dette kommer til å gå bra, burde de også gjort sitt for at vi skal se realistisk på det,og innse at det kan mislykkes. Da hadde vi stoppet tidligere.

Når det gjelder adopsjon, så sa jeg veldig tidlig at det ikke var noe for meg. For mannen min har adopsjon alltid vært et alternativ. Litt etter litt har tankene min vendt seg mot adopsjon, og det er der vi er nå. Om et drøyt år,vil vi være foreldre til et barn fra Korea og det er en fantastisk følelse.

Det jeg vil si til deg er at vi er alle forskjellige, men også at vi forandrer oss underveis i dette spillet. I og med at dere er kommet så langt i tankene om adopsjon, kan dere samle inn brosjyrer og snakke med adopsjonsforeningene. Forhåpentligvis vil dere ganske snart føle hvor dere hører hjemme, i adopsjonskøen eller IVF-køen.

Lykke til uansett hva dere måtte velge.

Klem fra

[yogi]

Hei 8848

Jeg har vært der du er nå, og på en måte så er jeg der igjen. Før vi satte i gang med vårt 2. IVF forsøk som resulterte i jenta vår, hadde vi bestemt oss for at det skulle bli det siste. Vi hadde vært på et informasjonsmøte som de forskjellige adopsjonsforeninger hadde. Vi hadde plukket med oss massevis av lesestoff, og tanken på adopsjon var så absolutt moden. Vi ønsket bare å gjennomføre dette siste forsøk for å bli “ferdig med det”. Det første forsøket hadde vært så veldig mislykket, så da neste forsøk var så annerledes og alt gikk bra, ble det nesten et lite sjokk for oss. (Ikke et ubehagelig sjokk da.)

Da tiden kom og vi ønsket oss flere barn, fant vi ut at vi ville prøve et til IVF forsøk for å se om det kunne gå like så greitt. Det gjorde det, men endte dessverre med abort i uke 11. Vi ga oss selv en sjangs til. Oddsen var jo på vår side. Nok en gang graviditet og nok en gang abort. Da møtte jeg veggen. Det ble bare for tøft.

I Bergen ligger fem små nedfryste egg og venter. Jeg gruer meg til vi skal i gang med frysforsøket. På en måte så håper jeg at de ikke skal greie opptiningen slik at jeg kan slippe unna aborten som jeg har fått det for meg, følger noen uker etterpå. Jeg kjenner mer og mer på meg at adopsjon er helt riktig for meg, for oss begge, men jeg må bare bli ferdig med all prøverøring. Jeg kan jo ikke bare la eggene ligge der, for tenk hvis…

Tiden snegler seg fremover. Eggene ligger der ennå og venter. Å prøve nå er ikke aktuelt da kroppen ikke vil og jeg er heller ikke helt klar for det i hodet mitt. Så hva gjør vi i mellomtiden? Vel først og fremst, vi priser oss lykkelig for at vi har vært så utrolig heldige over å ha et barn. Vi er veldig ydmyke med tanke på hvor “billig” vi slapp unna i forhold til alle de som prøver og prøver og prøver. I tillegg så har jeg bestillt og fått lesestoff. Starpakker fra de forskjellige adopsjonsforeningene. Tankene på adopsjon modnes nok en gang mer og mer.

Så hva skal dere gjøre da? Jeg kan dessverre ikke fortelle dere, men hvis dere velger å ikke ta det siste forsøket, så er det det riktige valget for dere og dere er ikke svake. Nå kan det siste forsøket være det som skal til, men det kan ingen vite før dere eventuelt har prøvd det. Derfor er valget deres helt alene. Hvis dere ønsker å avslutte all medisinsk behandling nå, tenk nøye igjennom om tanken på det siste forsøket dere ikke tok, vil henge med dere.

Det jeg kan anbefale dere å gjøre er å bestille startpakkene fra adopsjonsforeningene. Du starter ikke en adopsjonsprosess før du kontakter barnevernet, men i mellomtiden kan det være greitt å lese mest mulig om temaet. Blir det så at dere ønsker å starte prosessen, kan det være greitt å ha tenkt igjennom land og valg av forening, da det, slik jeg har forstått det, er et valg dere må ta tidlig i prosessen. Her er web adressene i tilfelle du ikke har de: www.adopsjonsforum.no www.verdensbarn www.inoradopt.no .

Til slutt vil jeg si at det er ikke for alle å starte på et nytt forsøk rett etter et mislykket forsøk. Noen orker det, andre gjør det ikke. Det gikk lang tid mellom mine to første forsøk. Et år tok det før vi var i gang igjen. Det var helt riktig for oss. Kanskje er det det som skal til for dere også? Ikke vet jeg, men for vår del var det tanken på adopsjon og at vi skulle bli foreldre om det var på den ene eller andre måten, som holdt oss oppe.

Lykke til med valget, og fortell gjerne hvordan det går.

Klem fra