Hjelp !

[Gjest SOS - fra en som vil gjøre det riktige]

Veien videre ?

Jeg befinner meg på en måte i et emosjonelt blindspor og vakuum nå. Jeg ber derfor om hjelp fra det store antall lesende på Doktor Online. Her virker å være mange mennesker i tilsvarende, eller i alle fall noenlunde like situasjoner.

Jeg har reist langs selvransakelsens kronglete stier, for å finne svarene, men trenger ytterlige input for å kunne kalkulere, de riktige svarene. I reisen i de selvransakende øyeblikk har man måtte innrømme at man kanskje har fattet beslutninger, som burde vært mer gjennomtenkt. Jeg innså relativt tidlig i prosessen at jeg måtte ta reisen helt tilbake hvor behovet for å etablere forhold til det motsatte kjønn kom til syne. Mine ungdoms år var upåklagelig – vil omgivelsene si. Preget av ro og harmoni, og med mange muligheter. Mentalt var årene tunge og vanskelig. Drømmen om det kjærelig og harmoniske forholdet til en kvinne forliste gang på gang. I all hovedsak fordi jeg aldri torde å være med på løpet. Det ble derfor bare kort glimt av det man kunne misforstå for kjærlighet i mørket (ei les dette å være seksuelle eskapader, for det var det ikke). Seksuelt debuterte jeg meget sent i dagens terminologi, ut fra at jeg tidlige etablert et moralsk forhold til at seksuell omgang ikke skulle utøves ut fra rent behovsmessige aspekter. Den seksuelle akten skulle være forbundet med følelser var min klare overbevisning. Edelt og nobelt, ja vel, men i dag virker det å være en pris å betale igjen.

Men den som venter på noe, venter ei forgjeves, sier jo det slitte klisjeen. Ut av det blå traff jeg ei jente, som slo beina under meg vekk. Yrende rosenrød forelskelse fulgte i dets fotspor. Lykken kunne ei være mer fullkommen. I disse dagene, priste jeg meg lykkelig for min tålmodige venting. Alle avslagene jeg gav på veien til der jeg var. For dette var ekte, dette var alle mine drømmer samlet i en eneste presang. Ja vel, naiv, eller forelskelsens dumdristighet, vet ikke helt. Den videre ferden utspant seg som et eventyr. Likevel skremmende hurtig. Vi flyttet sammen. Giftet oss. Bygde hus, og fikk barn i løpet av noen få hektiske år. Gjennom disse årene, utdannet denne kvinnen meg i alt det jeg hadde avstått fra selv. Hun lot meg se meg selv gjennom andres øyne, og . Hun bygde opp deler av min personlighet, som jeg aldri hadde turt å tro på. Jeg ble voksen også emosjonelt og seksuelt.

I dag er jeg leder i en stor bedrift, og har utviklet meg veldig mye som menneske, kanskje mye takket være min elskverdige kone. Jeg spiller på mange register, og tiltrekker meg positiv oppmerksomhet fra både menn og kvinner. Lang akademisk utdannelse, gir avkastning både i anseelse, posisjon, makt, og økonomi.

Alt virker å være en solskinnshistorie. Men det er bare utenpå – akkurat som ungdomsårene. Jeg kan ikke fravriste meg følelsen, at livet igjen skal prøve meg. Denne gangen, i troskapen til ekteskapet. Tro nå ei, at dette er et slags dekret fra den angrende ektemannen, for det er det ikke.

Følelsen av å på en måte ha grepet til det første og beste, som kom inn i livet mitt, slipper ikke taket. Følelse livet er fryktelig komplekst for tiden. Tankene likeså. Kompleks, liten oversikt. Min lojalitet til min kone, og mor til mitt barn svikter meg. Det er en vanskelig følelse. Den oppleves nesten å være av utroskapsmessig karakter. Følelsene løper i alle andre retninger, til kvinner der vandrer inn i mitt liv, spesielt kvinner møtt i profesjonelle sammenhenger. Har for ordens skyld, selvsagt ikke handlet basert på disse følelsene. Den unge gutten inni meg, beskylder meg på en måte å ha ikke gitt meg selv tilstrekkelige sjanser.

Selvsagt lider også det faktiske familie livet og kjæreste forholdet under mitt emosjonelle fravær. Vi er redusert til å dele kjøkkenbord, og på en måte redusert til en praktisk forordning. Vi har liksom hele voksen livet vårt, vevd inn en felles skjebne, som mine følelser føler å være et fengsel. Det er blitt en mental påkjenning, for det er et motstridende tema. På den ene siden, vil den akademiske og rasjonelle delen av meg si; at du får bli ved din kones side, og arbeide med ekteskapet ditt. På den mer myke side, sliter tusen ville hester, i meg for å innrømme nederlaget til ekteskapet, og finne veien ut der du var, ved begynnelsen (selv om jeg vet at den tapte tid kan jeg aldri finne tilbake til). Det som videre er skremmende, er at tanken på å miste henne, og familien føles ikke å være verdens undergang. I øyeblikk, tenker man på barna, og strammer opp følelsene til å stå i giv akt. I det neste øyeblikk, tenker man, ja men omgivelsene (kone og barn) fortjener bedre. De fortjener ikke å leve med et emosjonelt spøkelse fra en tid ikke her lengre.

Så her sitter jeg da. Like grønn og uerfaren, i å vurdere å endre kjærligheten, som jeg var den gang jeg lette etter den. Hjelp – hvor går veien videre !

[Nyco]

Det der høres like mye ut som en livskrise, ikke bare en ekteskapskrise.

Jeg sitter med bildet av den vellykkede femtiåringen, som plutselig kasserer kona som har sørget for at han ble vellykket, finner seg ei dum blondine på 23 og kjøper en Ferrari...;0)

Neida, ikke sånn ment altså! Du skriver veldig fint om det som plager deg.

Jeg tror du heller skal ta kontakt med en psykolog. Eller spørre din kone om en samlivsterapeut kan være aktuellt. Fremfor å høre på hobbypsykologene her inne :0)

Det er til slutt bare deg og din kone som kan finne ut av ting. Kommunisere med hverandre.

Noe annet råd har jeg ikke.