Barneførsøk og påvirkning av parforholdet???

[matea]

Hei.

Lurer på om noen av dere har noen erfaringer med hvordan forsøket på å bli foreldre, påvirker parforholdet???

Vi er i en "tidlig" fase av forsøk og så langt har det gått bra. Men det kan jo være ganske mange nedturer før det blir klaff.

[Gjest Stumpen]

Kjære matea! Jeg har et forsøk bak meg, og jeg må dessverre si at påkjeningen det var å gå gjennom et prøverørsforsøk tok knekken på forholdet vårt. Det var selvsagt flere grunner til at det gikk dårlig med forholdet vårt, men det var nok dråpen som fikk begeret til å renne over. Så lenge dere er på bølgelengde, kan snakke sammen om prosessen og hvor (evt.) tungt det kan være, så går det nok bra. Man kan få oppturer, men også nedturer, og det er svært viktig at dere er der for hverandre. Ikke skjul for ham hvordan du har det, og han bør vise forståelse for hva du går igjennom. Håper alt går bra med dere. Hvor langt i prosessen er du kommet?

[Gjest Bamsegutt]

Jeg og min kone har selv vært gjennom to forsøk, hvorav det ene ikke kom lenger enn til 1 ukes svangerskap. Den skuffelsen som kom da svangerskapet ble avbrudt (kun noen dager etter å ha testet positivt), unner jeg ingen. Min kjære kone ble selvsagt svært lei seg, og min oppgave der og da ble å trøste henne så godt jeg kunne. Jeg liker ikke å se henne trist, selvsagt, så da glemmer man egne følelser en stund. Men etter noen dager (kanskje også timer), får man reaksjonen selv, og det er tungt. Jeg er ikke den mest åpne personen som finnes når jeg er lei meg, men jeg åpner meg etter hvert. Min flotte kone bare venter til det skjer.

Dersom jeg skal svare på spørsmålet, kan jeg si at det er klart det sliter. Ingen tvil om det. Men dersom man er glad i hverandre, og prater sammen (viktig!) om hvordan man har det der og da, så går det bra.

Ellers må jeg si at jeg blir litt provosert over hvordan enkelte kvinner tenker (og det viser også Stumpen i sitt innlegg…). Jeg tenker da på at mannen alltid skal vise kvinnen forståelse for hva hun går gjennom. Ja, selvsagt skal mannen det, men mannen har også følelser! Tro det eller ei! Kvinnen må også vise forståelse. Det at kvinnen har den fysiske ”jobben” innebærer ikke at hun også er alene om det psykiske. Etter 4-5 år uten suksess på barnefronten, har vi forstått såpass. Jeg tror mye av den dårlige stemningen mislykkede ivf-forsøk kan skape, kan unngås dersom man er forståelsesfulle mot hverandre, og viser at man bryr seg. Det har i hvert fall fungert for min kone og jeg. Dessuten er det utrolig hvor mye det hjelper med en liten oppmerksomhet i hverdagen; en blomst, en liten hilsen på et ark, en koselig e-post, eller kanskje rett og slett en deilig frokost og en plass i armkroken. Ellers kan jeg gå god for at en lang spasertur (i DET dårlige været), for å kjøpe akkurat DEN sjokoladen til henne (-”Åh, jeg fikk så lyst på en Snickers), gjør susen! En skikkelig innertier mannen kan leve lenge på! ;-)

Konklusjon: Prat sammen og vær oppmerksom på hverandres behov, så går det bra!

[bobla1365380358]

Jeg og min kone har selv vært gjennom to forsøk, hvorav det ene ikke kom lenger enn til 1 ukes svangerskap. Den skuffelsen som kom da svangerskapet ble avbrudt (kun noen dager etter å ha testet positivt), unner jeg ingen. Min kjære kone ble selvsagt svært lei seg, og min oppgave der og da ble å trøste henne så godt jeg kunne. Jeg liker ikke å se henne trist, selvsagt, så da glemmer man egne følelser en stund. Men etter noen dager (kanskje også timer), får man reaksjonen selv, og det er tungt. Jeg er ikke den mest åpne personen som finnes når jeg er lei meg, men jeg åpner meg etter hvert. Min flotte kone bare venter til det skjer.

Dersom jeg skal svare på spørsmålet, kan jeg si at det er klart det sliter. Ingen tvil om det. Men dersom man er glad i hverandre, og prater sammen (viktig!) om hvordan man har det der og da, så går det bra.

Ellers må jeg si at jeg blir litt provosert over hvordan enkelte kvinner tenker (og det viser også Stumpen i sitt innlegg…). Jeg tenker da på at mannen alltid skal vise kvinnen forståelse for hva hun går gjennom. Ja, selvsagt skal mannen det, men mannen har også følelser! Tro det eller ei! Kvinnen må også vise forståelse. Det at kvinnen har den fysiske ”jobben” innebærer ikke at hun også er alene om det psykiske. Etter 4-5 år uten suksess på barnefronten, har vi forstått såpass. Jeg tror mye av den dårlige stemningen mislykkede ivf-forsøk kan skape, kan unngås dersom man er forståelsesfulle mot hverandre, og viser at man bryr seg. Det har i hvert fall fungert for min kone og jeg. Dessuten er det utrolig hvor mye det hjelper med en liten oppmerksomhet i hverdagen; en blomst, en liten hilsen på et ark, en koselig e-post, eller kanskje rett og slett en deilig frokost og en plass i armkroken. Ellers kan jeg gå god for at en lang spasertur (i DET dårlige været), for å kjøpe akkurat DEN sjokoladen til henne (-”Åh, jeg fikk så lyst på en Snickers), gjør susen! En skikkelig innertier mannen kan leve lenge på! ;-)

Konklusjon: Prat sammen og vær oppmerksom på hverandres behov, så går det bra!

hei bamsegutt

kjempefint innlegg!!!

er enig med deg at det faktisk er like viktig for mannen å få trøst og få lov til å føle noe, når forsøket går galt....de er tross alt med å prøver de og

de har et tap de skal gjennom på samme måte som oss damene, selv om vi har de fysiske påkjenningene.

min mann er faktisk veldig lei seg for at det ikke er mulig for ham å ta mer av det fysiske, og det er veldig deilig å høre , da føler jeg at han er der "mer" (c;

det er veldig tøft med disse forsøkene, men det er tøft for begge to!! og da er det viktig at man tar vare på hverandre.

var det ikke sånn at det klaffet for dere denne gangen?

iallefall, lykke til videre på ferden, hvor den enn tar dere (c;

mvh

[Gjest Bamsegutt]

hei bamsegutt

kjempefint innlegg!!!

er enig med deg at det faktisk er like viktig for mannen å få trøst og få lov til å føle noe, når forsøket går galt....de er tross alt med å prøver de og

de har et tap de skal gjennom på samme måte som oss damene, selv om vi har de fysiske påkjenningene.

min mann er faktisk veldig lei seg for at det ikke er mulig for ham å ta mer av det fysiske, og det er veldig deilig å høre , da føler jeg at han er der "mer" (c;

det er veldig tøft med disse forsøkene, men det er tøft for begge to!! og da er det viktig at man tar vare på hverandre.

var det ikke sånn at det klaffet for dere denne gangen?

iallefall, lykke til videre på ferden, hvor den enn tar dere (c;

mvh

Hei Bobla!

Takk for responsen!

Joda, det gikk bra for oss denne gangen. Min kone er 8 uker på vei, så risikoen for spontanabort er jo fremdeles til stede, men vi i krysser det vi har - for sikkerhets skyld!

Kanskje det var Snickers'en som gjorde utslaget...? ;-)

[bobla1365380358]

Hei Bobla!

Takk for responsen!

Joda, det gikk bra for oss denne gangen. Min kone er 8 uker på vei, så risikoen for spontanabort er jo fremdeles til stede, men vi i krysser det vi har - for sikkerhets skyld!

Kanskje det var Snickers'en som gjorde utslaget...? ;-)

hei igjen!!

ja, det må ha vært snickers'en ((c;

krysser alt sammen med dere jeg, så har dere litt ekstra vilje å gå på...hils konen (c;

klem

[Silvana1365380201]

Hei Matea.

Vi har vært igjennom en ganske lang prosess før vi kom frem til at assistert befruktning (ICSI) var vår eneste mulighet for å få egne barn.

Det jeg tror dere skal være veldig oppmerksomme på er at dere må snakke sammen, og at begge må være innstilt på denne prosessen. Det nytter ikke at den ene parten er med "for den andres skyld", og at dere må gjøre opp status i forholdet deres her. Jeg forstår det ikke slik av ditt innlegg heller at dere ikke har det bra, men det er klart det er lov å være bekymret for hvordan man skal takle både perioden før innsetting av befruktede egg, den uutholdelige ventingen på et svar og et eventuelt nederlag.

For vår del har denne prosessen styrket vår kjærlig het til hverandre. Den har blitt dypere, og det er utrolig godt. Tror mye av grunnen er at vi begge har snakket mye om hvor mange forsøk vi skal utsette oss for (det er virkelig en påkjenning), og det at vi faktisk kom frem til at med mitt barn fra tidligere så vil vi kunne ha et flott liv sammen uten felles barn hvis dette skulle bli resultatet. Vi var inne på adopsjon, og har til og med hatt hjemmebesøk fra kommunen vedr dette, men kom også til at dette var uaktuelt for oss.

Første forsøk var mislykket. Jeg synes det var fryktelig å få beskjeden, men fordi jeg på en måte var "forberedt" på dette (følte det på meg), kom jeg meg ganske raskt. Min mann derimot fikk nok en større knekke enn vi var forberedt på, og han trengte tid på å komme seg. Dette ga jeg han selvfølgelig!

Vårt andre forsøk var en stor påkjenning for oss begge, fordi vi var så utrolig redde for en ny knekk. Dagene før testing var ubeskrivelig nervepirrende.

Det har nå så smått begynt å gå opp for oss at vi faktisk skal bli foreldre, og det er fantastisk. Min mann er vel mest utålmodig før ultralyden som skal vise oss at det faktisk er liv der inne!

Hvis jeg skal gi dere noen råd, så må det være å snakke masse sammen, og vise hverandre forståelse for at det faktisk er mange tanker som skal bearbeides. Gjør dette sammen, sett dere et mål for antall forsøk, bli enige om en grense, og så går det helt sikkert bra!!!

Lykke til!!!