Kan du svare meg Solveig Vennesland

[Gjest anchou]

Jeg har skrevet har under mange nick de siste årene. Jeg har hatt store sorger og også mye gleder i den tiden. Jeg er 44 år og ble separert i fjor ette et langt ekteskap og har to tenåringsdøtre på 14 og 19 år. To flotte jenter som er absolutt sin mors stolthet. Jeg er ikke norsk statsborger, men har et annet skandinavisk statsborgerskap. Dvs. jeg har ikke familie eller opprinnelse i Norge. For tre år siden hadde jeg et års opphold i USA, for å studere og jobbe. Jeg har høy utdannelse og bor nå i egen leilighet, har fast jobb og ordnet økonomi, jeg jobber mye og kan tilby jentene mine en del, f.eks. utenlandsferier.

Under studieoppholdet i USA forelsket jeg meg i en Amerikaner, noe som gjorde meg bevist på min egen livssituasjon og gjorde at jeg tok et oppgjør med mitt ekteskap og livssituasjon. I begynnelsen av september i fjor reiste jeg til USA for å møte min kjæreste. Jeg møtte en syk, nedbrutt mann. Han var soldat i Vietnam og hadde aldri holdt det hemmelig at han hadde slitt seg gjennom livet. Vi møttes igjennom studiene på universitetet, han greide ikke å avslutte dem enda mindre å komme seg i jobb.

Alle vet hva som skjedde i USA 11. september, jeg måtte velge. Jeg har gamle foreldre og døtre som trodde jeg var helt alene i et fremmed land. Jeg snudde tilbake til døtrene mine og livet i Norge. Jeg fikk et oppgjør og kjøpte en egen leilighet og bil og startet et nytt liv med døtrene mine. I sommerferien jobbet jeg en del ekstra, og hadde det fantastisk. Var en del ute i det fantastiske sommerværet, traff nye mennesker og følte meg levende på nytt. Noen av de gamle vennene ble borte, andre har støttet meg men har nok med eget liv på en måte. Jeg begynte å treffe menn via internett og syntes det var greit men holdt det hemmelig.

En fredagskveld i sommer gikk jeg alene på kino, etterpå satte jeg meg på en uterestaurant og tok meg en øl. Etter en liten stund kom en mann og pratet og flørtet. Jeg ble veldig oppløftet til det viste seg at han bodde et annet sted i landet og var gift der. Han presiserte for meg at han ikke hadde rørt sin kone på fem år, men jeg var ikke intressert og gikk min vei. På veien ut sendte jeg en veninne SMS og var så opptatt med det at jeg gikk rett i fanget på en mann mye yngre enn meg, han hadde bare vært her i landet noen få måneder, kommer fra Algerie. Vi fikk god kontakt og holdt kontakten videre. Noe som resulterte i heftig kjærlighetsforhold. Han hadde høy utdannelse fra hjemlandet og høy status der, omvendt ved her. Forskjellene ble for store og vi kranglet fort om stort og smått. Gjorde det slutt og da møtte jeg en norsk mann i samme situasjon som jeg, separert etter et langt ekteskap. Det var så greit, noe å presentere for venner osv. Vi møttes først via internett, han overtalte meg til å komme hjem til han i august og grille og fikk meg til å bryte et av prinsippene mine, dvs å aldri møte en mann hjemme første gang. Det var fullt klaff, vi pratet godt og har møttes noen ganger både hjemme hos meg og ham. Han er en fantastisk elsker og snill og omtenksom, men jeg har hele tiden på følelsen at han ikke har glemt sin kone. Han har ikke hatt tid til å treffe meg på noen uker og siste helg fikk jeg SMS fra asylsøkeren igjen. Han hadde problemer, hadde det vondt, viste ikke om han ville få varig oppholdstillatelse, viste ikke hvor han skulle bo osv. Jeg gikk med på å treffe han og følelsene var de samme som i sommer.

Jeg holder på å bli gal, jeg har barn, tenåringsdøtre som jeg må beskytte samtidig med å leve et eget liv. Den alerianske elskeren min har vært klar over at jeg er bare separert helt fra begynnelsen av. Jeg har ikke følelsen av at han er ute etter å bruke meg selvom tanken har vært der. Han sier selv at det er bare en fordel at jeg er eldre og har en mere livsinnsikt og tålmodighet. Jeg har en utdannelse og jobb innenfor flerkulturalitet og vet en del om det, har selv bodd i fem vestlige land. Jeg er ikke profesjonell i denne sammenhengen bare et fortvilet menneske. Gi meg noen tanker og råd med på veien er du snill.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei! For det første forstår jeg at det er godt å bli elsket igjen etter samlivsbruddet med din tidligere mann. Gleden over å kjenne seg som attraktiv kvinne har vel gjort at du har flyttet deg litt rundt og har latt deg beta av flere, og nå av to samtidig. Og her kommer det andre jeg vil si til deg: Tenk deg om før du gir deg bort. Du sier jo selv i brevet ditt at at du vil prioritere tenåringsdøtrene dine. Da må du vel tenke nøye gjennom hvor du må bo så lenge de bor hjemme. Videre er det slitsomt å bli kjæreste med en mann som sliter med å bli ferdig med sitt egne tidligere samliv. Din norske kjæreste er kanskje der? Dette kan gi deg retningslinjer for valg av partner videre.

Med 3 menn på kort tid som du har falt for, men som du likevel tviler på, vil jeg tro du har godt av å falle til ro med deg selv alene på egne ben og ikke være så aktiv på jakt etter ny partner. Ikke bind deg fast til noen før du er helt sikker selv! Du høres ut som en flott ressurssterk kvinne, så du vil sikkert få flere tilbud fra menn. Men når du "holder på å bli gal", som du sier, er det bra å finne seg selv og ta det med ro en tid. Hold deg i form gjennom mosjon og frisk luft.