vanskelig samboerforhold

[søker-svar]

Hei. Jeg henvender meg til deg/dere i håp om å få gode råd og veiledning til en del vanskelige situasjoner som jeg har i mitt samboerforhold.

Jeg er en jente på 24 og samboeren min er en gutt på 28. Vi har ingen barn. Vi har vært sammen i 1 år hvorav vi har bodd sammen i ca 8 mnd. Vi kjøpte nylig ny leilighet sammen. Generelt har vi det kjempefint sammen, men et gjengående problem, som ødelegger for oss, er det jeg ønsker hjelp til å løse.

Fra starten av forholdet har jeg reagert på hvordan samboeren min, la oss kalle han Pål, behandler moren sin og også etterhvert hvilken behandling jeg fikk. Det er ikke snakk om alvorlige overtredelser som mishandling, men det går på hvordan man prater til hverandre. Pål har et anstrengt forhold til moren sin, og jeg vil ikke alene legge "skylden" på han, for hun har like mye av "skylden" for at forholdet er så dårlig som det er, men hun holder det bedre skjult. Jeg setter pris på åpenheten hans rundt problemet, noe som gjør det lettere å være bevisst på og "man vet hva man har og forholde seg til". Dette er noe jeg har prøvd å jobbe sammen med Pål for å bedre, til noe fremgang, og det er glad for. Det jeg reagerer mest på, er som sagt hvordan han prater til meg på til tider. Jeg kan snakke til han på en normal måte, hvor jeg noen ganger får et sint / irritert / rasende svar i retur. Jeg skjønner ikke hvor dette sinnet kommet fra, og jeg har virkelig jobbet med meg selv og prøvd for begges beste.Jeg prøver på ingen måte å si jeg ikke kan bli bedre på fremleggingen av problemet / reaksjoner osv, og jeg prøver virkelig å se ting fra alle sider. Hver gang jeg har følt meg urettferdig behandlet, har jeg gitt ham tilbakemelding på hvordan jeg har oppfattet det, og det har enda ikke skjedd at han har svart "ok, der var jeg urimelig" eller engang være villig til å tenke gjennom tilbakemeldingen. Jeg vil til og med si jeg ikke møter noen forståelse i det hele tatt. Jeg ville ihvertfall hørt på en tilbakemelding jeg fikk, om hvordan noen oppfattet min oppførsel, og tatt det til etterretning. Jeg kan gjerne diskutere frem og tilbake om hvordan vi oppfatter tingene etterhvert i diskusjonen, i rolige "normale" former. Det som møter meg er som oftest at jeg ikke er noe bedre selv og en hel del kverulering og bytting av tema for å få bort "søkelyset" på ham. I stedet for å diskutere det som var tema i utgangspunktet, sitter vi i stedet med en masse temaer som mer eller mindre ikke har noe med starten å gjøre.

Jeg prøver ikke å fremstille ham som "slem" og jeg som "snill", for jeg vet jeg har mine ting jeg også kan bli bedre på, noe jeg også forteller ham. Diskusjonene / kranglene ender som oftest med at jeg føler meg dum og overkjørt, og at jeg ikke burde sagt noe i utgangspunktet. Jeg ønsker vi skal ha et sunt forhold hvor vi kan snakke åpent om alt, men jeg føler jeg ikke når frem, og jeg har prøvd lenge nok. Tålmodigheten min har snart nådd max.

Jeg vet han har problemer med arbeidsplassen sin også, og jeg har prøvd å "se mellom fingrene" på noe av frustrasjonen jeg møter nettopp fordi jeg ønsker å være der for ham, og at han skal føle han kan dele alt med meg. Likevel klarer jeg ikke å akseptere behandlingen jeg til tider får, og jeg vil så gjerne ha råd og hjelp om hvordan dette kan løses til alles beste!

Tusen takk!

[Nyco]

Noen mennesker har bare ikke innebygd å kunne se sine egne feil, langt mindre innrømme at de HAR noen feil.

Jeg synes du har vært flink og holdt ut lenge. Prøvd det du kunne prøve. Når ingenting blir bedre over såpass tid, så tror jeg ike det vil bli bedre i fremtiden heller.

Du får ta opp til vurdering om du ønsker å ha et slikt forhold, der du hele tiden føler deg overkjørt. Eller om du skal bryte ut for godt.

Jeg ville valgt det siste FØR det kommer barn til og gjør situasjonen enda verre.

[Gjest erwin]

Jeg orket ikke lese engang halvparten av innlegget ditt, pga at du gir blaffen i avsnitt.

Vil bare si at den største feilen du har gjort, er at dere flyttet sammen etter 3 måneder. Det er altfor tidlig!

[Altman]

Jeg orket ikke lese engang halvparten av innlegget ditt, pga at du gir blaffen i avsnitt.

Vil bare si at den største feilen du har gjort, er at dere flyttet sammen etter 3 måneder. Det er altfor tidlig!

For noe sprøyt! Jeg flyttet sammen etter 5 dager!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Når partnere ikke føler seg forstått og godtatt for det de sier og mener, vil det i lengden kunne ødelegge hele forholdet. Jeg ser at du henviser til hans forhold til moren sin, at han tar henne også. Kanskje det har å gjøre med hans behov for makt og kontroll over kvinner? Kan det være at du er vel sårbar for hans bryske måte å snakke på, som tydeligvis er ulik din?

Siden du/dere har forsøkt å ta saken opp flere ganger uten hell, vil jeg råde deg til å bruke en ekstern rådgiver. Det er best om dere begge vil jobbe med problemet sammen. Hvis ikke, kan det likevel være nyttig for deg å få tilbakemeldinger på hvordan du kommuniserer, hvordan du oppfatter andre og hvordan du selv blir oppfattet.

Lykke til!

[Gjest Pricilla]

Puh! Avsnitt hadde vært fint i innlegget ditt.. Da hadde jeg kanskje orka å lese alt..

bare sånn til neste gang! ; )

[red]

For noe sprøyt! Jeg flyttet sammen etter 5 dager!

Jeg dro på en date som har vart i 2 år nå

[Gjest anonym her og nå]

For noe sprøyt! Jeg flyttet sammen etter 5 dager!

Jeg gjorde det samme en gang i verden. Forholdet varte i omtrent 15 år.