Elskede

[Gjest ikke undertegnet]

Ofte føler jeg at jeg valgte feil.Jeg brukte lang tid på å slippe kjæresten min inn og i det jeg gjorde det var jeg overbevisst om at han aldri kom til å såre meg. Men det har han gjort.Mange ganger.Kanskje det ikke har vært med viten og vilje bestandig og kanskje det ikke har vært så ille, men likevel har det hver gang vært reellt for meg. Vi har fått en nydelig datter sammen, hun fyller snart ett år. Jeg har en nydelig datter fra et tidligere forhold. Vi er en liten familie som prøver å ha det fint sammen. Likevel går det nesten ikke en dag uten at kjæresten min og jeg krangler. Og om de minste bagateller. Vi har mistet fotfestet inne i en mørk dal og ingen av oss klarer å komme oss på bena igjen. Ingen av oss forstår hvor vi skal begynne å lappe sårene sammen. I alle fall 4 ganger hver uke ber jeg han pakke kofferten å gå. I alle fall 4 ganger hver uke sier han jeg skulle vært innlagt på mentalinstitusjon. Han går på byen i alle fall 2 ganger i uka, selv om jeg i flere år har bedt han om å trappe litt ned på festingen. Og aldri forteller han meg hva jeg betyr. Selvfølgelig blir det sagt på fylla, men aldri ellers. Ikke viser han meg det heller. Hver dag går jeg rundt med en følelse av at han egentlig ikke vil være sammen med meg, men at det er en vanesak og mer praktisk å bli. Jeg er sikkert enormt urettferdig nå... Men jeg sliter. Jeg vil bare leve i et godt forhold med kjærlighet i fokus, er det mye å ønske seg?