Si fra seg farsretten?

[u100048817]

Min samboer har en gutt på 2 1/2 år. Men har ikke sett gutten siden han var en baby. Gutten vet ikke om min samboer og tror at stefaren er faren. Dette er en lang og komplisert historie som jeg ikke kommer inn på nå, men mye skyldes konflikter med moren. Saken nå er at vi prøvde å få kontakt men fikk komme på besøk på den betingelse at vi aldri måtte røpe at samboeren min er den biologiske faren. Er ikke helt enig, men hva er best for barnet? Og ta kontakt eller la barnet vokse opp med stefaren og eventuelt la stefaren adoptere gutten som han tidligere har ønsket...?

Synes dette er fryktelig vanskelig...men det er også fryktelig vanskelig å få noe fornuftig ut av moren,hun slenger bare røret på når vi ringer og kjefter. Er det for lettvint å stikke av og la han adoptere? Eller vil det bli forvirrende for gutten og få enda en pappa nå??

[Gjest ikke undertegnet]

Vanskelig å si hva som er rett i denne saken,men kommmer likevel med noen kommentarer.

Barnet er 2 1/2 år, dvs. at det ennå ikke er 'forsent' å opprette et godt far/sønn forhold.

På den annen side, hvis dette barnet ikke vet om sin far, og det ser ut til å bli et meget konfliktfylt forhold mht til barnets mor, kan det være en fordel om ting bare forblir slik de er.

Barnet har i seg selv ifølge barneloven, rett til å kjenne begge sine foreldre.

Jeg vet ikke hvor 'hardt' denne faren har prøvd med tanke på å bli kjent med sin sønn, eller om dette er noe han nå i den senere tid har funnet ut at han ønsker.

Hvis det ikke er mulig å snakke med barnets mor, hva med stefaren?

Hvis denne er oppriktig interessert og glad i barnet, burde det vel være mulig å få til en dialog med ham?

Han har sikkert gjort seg opp en mening ang. sin framtidige rolle overfor barnet.

Har han selv tenkt tanken på å adoptere, hva om det evt. skjer et brudd mellom ham og barnemoren osv ?

Hvis barnefaren virkelig ønsker å opprette et forhold til sitt barn, har han mulighet til å gå rettens vei, og vil med sikkerhet få medhold. Men da bør han også være sikker på at han vil følge opp i fremtiden også.

Jeg har selv vært involvert i en samværssak der biologisk far var fraværende fra sitt barn fra det var 2 1/2 til det var 7 år. I dette tilfelle skyldtes det rusmisbruk.

Han fikk likevel medhold.

Mitt barn reagerte voldsomt på dette, da det allerede hadde en far, og nå kom det en ny og for ham 'fremmed' person som proklamerte sin rett til å være far.

Det var en meget opprivende fase, hvor barnet var skikkelig fortvilet, redd og lei seg.

Faren forsvant etter 3 samværstimer og har ikke hørt fra ham mer, men greide likevel å ødelegge tryggheten til mitt barn, fordi han selv var egoistisk og kun tenkte på seg selv.

Det har endelig roet seg litt nå, men barnet mitt trekker stadig frem sin bekymring ang. når denne såkalte 'pappaen' skal komme å ta fra ham den pappaen som han kjenner og er glad i.

Mitt råd er iallefall at skal dere gjøre noe i forhold til denne sønnen, bør det skje raskt, før han blir for stor og skjønner for mye av hva som foregår.

Vel, det var noen tanker fra meg.

[favn]

Nei, han må ikke finne på å gjøre noe for å fraskrive seg sin posisjon som far. Tenk så vanvittig skuffet barnet kan komme til å bli en gang i verden hvis h*n får vite at den 'ordentlige' faren fraskrev seg farsretten.

Moren til barnet har ingen som helst rett til å kreve noe slikt. Verste jeg har hørt...

[flisa]

Jeg hadde også slengt på røret om dere to hadde ringt for å kjefte meg opp. Tror dere bør gå fram på en mildere måte.

Om din samboer er interessert i å være far, så lar han ikke en annen mann adoptere han! En dag blir sønnen så stor at det går an å forklare.

[Gjest Linda Merethe]

Hei

Moren til barnet kan selvsagt ikke nekte biologisk far å se barnet sitt. Hvis hun bare legger på når dere ringer så får dere prøve å få kontakt via andre. Enten annen familie eller som siste instans gå rettens vei.

Min sønn hadde intill i sommer ikke sett sin biologiske far før, men jeg har fortalt om han og han har syns det var helt greit å ha to pappaer, selv om stefaren da blir den som for min sønn er den skikkelige pappaen.

I sommer hilste han da på sin far for første gang, og det var utelukkende positivt. Den biologiske faren har ingen mulighet for å følge opp vanlig samvær, så jeg vet ikke når de treffes igjen. Men det var nok veldig greit for min sønn å treffe han og nå ha et ansikt å plassere ordet "biologisk pappa" til.

Hvis din samboer virkelig har tenkt å følge opp samværet med sønnen sin så er det selvsagt verd å kjempe for det. Men som det blir sagt her så kan det være veldig opprivende for denne gutten hvis moren lager rabalder og dette blir en stressende og usikker situasjon for gutten.

Dessverre virker det som om hun nok tenker mest på seg selv og ikke på gutten. Gutten vil selvsagt merke hennes motvilje mot din samboer, og det vil jo gjøre at gutten ikke ønsker å være sammen med denne fremmede mannen...

Fortrinnsvis må jo samværet skje hjemme hos guttens familie til å begynne med. Han må jo venne seg til dere begge. Og en så liten gutt vil nok ikke skjønne dette med biologisk og stefar, så hvis kriteriet fra moren er at dette ikke skal sies noe om, så gå heller med på det til å begynne med, og se hvordan det går. Kanskje hun selv finner ut at det er like greit å fortelle hvordan det ligger an.

Uansett om det er stefaren som adopterer barnet så ville nå JEG har fortalt barnet at det var adoptert og at det hadde en annen pappa et steds. Det er bare tull å holde slikt skjult, det kommer frem en dag uansett og jo senere det gjør det jo mer traumatisk blir det for barnet!