I svarteste!!!

[En_Mamma]

Les mitt svar til veldig anonym.

Mine tanker ER basert på barnets opplevelse. Meg selv som barn.

Det stemmer veldig dårlig overens med hva lovverket og det offentlige mener er best.

Det passer selvfølgelig ikke med hva og hvordan andre barn opplever det, men jeg JEG er ikke istand til å skille mine følelser i fra en objektiv vurdering i forhold til andre barns følelser.

Nyco,

Jeg leste det du skrev. Jeg skjønner godt hva du mener. Det blir ikke det beste for barna, aldri, det blir alltid, i høyden, det nestbeste, eller et valg mellom flere "onder".

I barnevernet idag er man opptatt av "det biologiske prinispp", man skal forsøke fremfor alt å styrke relasjonen mellom barnet og dets biologiske familie, ved utstrakt bruk av hjelpetiltak, og ved å lete etter ressurspersoner i det biologiske nettverket der hvor foreldrene ikke makter oppgaven.

Det er på inge måte vanskelig å fantasere om bedre løsninger for mange familier: f.eks om hvordan endel saker ville sett ut hvis mot fikk den støtten hun trengte fra f.eks politiet til å bli kvitt en voldelig far.

mvh,

[nalle noll]

Jeg er ikke en fagperson av noe slag, og jeg svarer basert på min egen livserfaring.

Mange av sakene her berører meg voldsomt fordi jeg ikke har glemt den lille jenta i meg selv.

Jeg har vokst opp i et hjem der det burde vært reagert fra det offentliges side.

Og i mange år slet jeg voldsomt med meg selv fordi ingenting ble gjort. Voksne var for redde til å si noe. For redde til å risikere sitt eget skinn.

Og jeg har på en måte løst problemet ved å sette meg inn i deres situasjon, og på den måten fått en forståelse av deres redsel.

I dag er jeg glad for at ingen tok meg 100% vekk fra foreldrene mine, uansett hvor ille det var! Fordi foreldrene mine aldri sluttet å være glad i meg på tross av sine mangler og utilstrekkelighet.

Jeg vet at et barns evne til tilgivelse og forståelse er så stort, at universet blir lite! Og nødvendigheten av å vite hvor man kommer fra er livsviktig for å forstå seg selv.

Ja, jeg skjønner nødvendigheten av å skille barn fra sine foreldre i det daglige i enkelte saker.

Men å nekte dem kontakt for evig er å straffe barna like mye, med mindre det er snakk om fare for livet. Fordi ingen kan erstatte mor eller far, det biologiske opphavet, uansett situasjon. Lojaliteten er evig! Ønsket om å være nær dem blir aldri borte. Vite hvem de er, hvor de kommer fra.

Jeg føler at vi undervurderer barns evne til å se hvorfor mor og/eller far ikke kan være der i det daglige liv. Og tror at barna har det best ved å ikke vite noe om foreldrene før de er voksne selv.

Jeg er på ingen måte objektiv her. Jeg vet bare hva jeg føler selv. Jeg hadde gått til grunne om noen hadde tatt meg fra min mor, selv om hun egentlig ikke var skikket til å ta seg av meg.

Det er det som opprører meg, denne troen på at barn bare glemmer og har det best uten å vite noe om hvordan foreldrene har det, uten å se dem av og til. Uansett hvor nede foreldrene er.

Som sagt, jeg kan bare snakke for meg selv. Og prøve å forstå hvordan andre tenker.

hei Nyco:)

Det du skriver er slik jeg også føler det.

jeg er selv et eksempel på samfunnets barnevernslov "barnas beste".

Ble tatt fra hjemmet i ung alder, med forbud av foreldrekontakt.

Jeg hadde kontakt med mine foreldre i smug og vet ikke hvordan jeg kunne klart meg uten.

Vel, under b.v. hadde jeg rene klær, mat,stabilt og tak over hodet, men det var ingen som brydde seg som mine foreldre (kjærlighet).

Jeg kan selfølgelig ikke klare å se denne saken objektivt pga min barndom,

men jeg vet hvilket savn og spørsmål som vil surre rundt i hodet på de barna som mister all kontakt med sine foreldre vil ha. Og det unner jeg dem ikke:)

[nalle noll]

Ser ut som det ikke er "lov" å ytre seg - spesielt ikke hvis man kan dokumentere det man sier. Da får man spørsmål om man ikke snart er ferdig, at man tar debatten innover seg, og antydninger om at man har problemer.

Dårligste måten å debattere på er å "angripe" noen personlig. Har man ikke argumenter selv, når man er nødt til å bruke "slike metoder?

Hei Vanedis.

Jeg tror ikke det er snakk om å angripe.Vi, alle snakker om våre erfaringer.

Du snakker etter boka og jeg snakker etter erfaringer.

De to tingene er ikke alltid enige:)

[Gjest Veldig anonym i dag!]

Jeg er ikke en fagperson av noe slag, og jeg svarer basert på min egen livserfaring.

Mange av sakene her berører meg voldsomt fordi jeg ikke har glemt den lille jenta i meg selv.

Jeg har vokst opp i et hjem der det burde vært reagert fra det offentliges side.

Og i mange år slet jeg voldsomt med meg selv fordi ingenting ble gjort. Voksne var for redde til å si noe. For redde til å risikere sitt eget skinn.

Og jeg har på en måte løst problemet ved å sette meg inn i deres situasjon, og på den måten fått en forståelse av deres redsel.

I dag er jeg glad for at ingen tok meg 100% vekk fra foreldrene mine, uansett hvor ille det var! Fordi foreldrene mine aldri sluttet å være glad i meg på tross av sine mangler og utilstrekkelighet.

Jeg vet at et barns evne til tilgivelse og forståelse er så stort, at universet blir lite! Og nødvendigheten av å vite hvor man kommer fra er livsviktig for å forstå seg selv.

Ja, jeg skjønner nødvendigheten av å skille barn fra sine foreldre i det daglige i enkelte saker.

Men å nekte dem kontakt for evig er å straffe barna like mye, med mindre det er snakk om fare for livet. Fordi ingen kan erstatte mor eller far, det biologiske opphavet, uansett situasjon. Lojaliteten er evig! Ønsket om å være nær dem blir aldri borte. Vite hvem de er, hvor de kommer fra.

Jeg føler at vi undervurderer barns evne til å se hvorfor mor og/eller far ikke kan være der i det daglige liv. Og tror at barna har det best ved å ikke vite noe om foreldrene før de er voksne selv.

Jeg er på ingen måte objektiv her. Jeg vet bare hva jeg føler selv. Jeg hadde gått til grunne om noen hadde tatt meg fra min mor, selv om hun egentlig ikke var skikket til å ta seg av meg.

Det er det som opprører meg, denne troen på at barn bare glemmer og har det best uten å vite noe om hvordan foreldrene har det, uten å se dem av og til. Uansett hvor nede foreldrene er.

Som sagt, jeg kan bare snakke for meg selv. Og prøve å forstå hvordan andre tenker.

Du aner ikke hvor enig jeg er med deg!

Barneloven setter fokus på at alle avgjørelser skal bygge på det som er best for barnet.

dessverre så er det ingen som riktig vet hva som er best i hvert enkelt tilfelle. Men vi har en usvikelig plikt til å forsøke, etter beste evne,å sette oss inn i hver enkelt situasjon.

Teoriene er kun teorier, rettesnorer for det allmenne. Stirrer vi oss blinde på dem og mister enkeltindividene av syne, så er vi på farlige veier. Og det er vi ofte, når så viktige ting som tilknytning blir oversett.

Det er så mye enklere å henge seg opp i ytre, målbare faktorer og tillegge dem for stor vekt.

Utrolig mye kan gjøres ved hjelp av forebyggende tiltak, og kanskje kunne man bli enda flinkere her.

Det virker kanskje etterhvert her som om jeg er svært så kritisk og negativ til barnevernet. Det er jeg ikke. Jeg er kritisk til endel holdninger, ...og til at enkelte iblant glemmer at vi har så stor makt at det derfor bør stilles uhyre strenge krav til oss...både av oss selv og andre.

[Vanedis]

Javel. Jeg skjønner vedkommede godt, fordi all livserfaring JEG har, tilsier at alle offentlige rapporter og lovverk, mening og intensjoner faktisk ikke bestandig fungerer i vikeligheten i alle saker, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Og samme hvor mye man vrir og vender på det, så blir enkeltindividet av og til overkjørt og ødelagt av systemet.

Min oppfatning blir på en måte ødelagt av at jeg ikke greier å vær objektiv i slike saker. Fordi jeg har for lett for å sette meg inn i den "fornærmedes" situasjon, og se årsakene til at "fornærmede" gjør som h*n gjør.

Årsak/virkning for voksne menneskers valg blir for meg like vesentlige som den umyndige det går ut over om du skjønner?

Alle har sin skjebne, og sin erfaring. Jeg har heller ikke glemt den lille jenta i meg. Jeg har også erfaring med barn som flere år etter omsorgsovertagelse har takket meg for jobben jeg gjorde den gangen.

Det jeg prøver og vise til - ved å legge ut forskning og resultat fra off. utvalg - er at uten god forskning som veivisere, risikerer vi at mye som gjøres i beste mening er basert på myter. Å tilstrebe at barnevernets virksomhet bygger på forskningsbasert viten, dreier seg blant annet om å vise respekt for barn og foreldre.

Jeg snakker også om erfaring, når jeg viser til hva forskning og offentlige utvalg har kommet frem til. Jeg snakker altså ikke om min egen, men en samling av erfaring fra de som har blitt berørt av bv.t. Dette er ikke teorier.

Det er gjennom hva forskning og hva offentlige utvalg konkluderer man finner ut hva som bør endrest innen bv.t. Dette er viktige signaler å få tilbake. I tillegg skaper det legimitet.

Befringsutvalget har gått inn og sett kritisk på bv.t. og hvordan det fungerer i praksis. De har kommet med hva som fungerer og hva som bør endres.

Derfor har det jeg viste til tyngde - mer enn hva en anonym person på internett påstår å ha erfart. Jeg håper virkelig at man klarer å se dette )

For å vise hvor viktig f.eks. Befringsutvalget sin gjennomgang av barnevernet har vært, kan jeg vise til at de f.eks. har konkludert med at bv.t. bør satse mer på familien, jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/stmeld/004001-040006/index-hov002-b-n-a.html#hov2.2.3

Så det er ikke "alt" som er tull fra forskning og off. utvalg.

Jeg avslutter her diskusjonen - kommer heller ikke til å svare på "tiltale" mer. Har en formening om at uansett hvor grundig dokumentert det jeg skriver er, så har du og andre gjort dere opp meninger som ikke lar seg endre. Skjønner derfor når det er nytteløst å informere videre, og takker for diskusjonen )

[Vanedis]

Du skriver: "Men jeg reagerer sterkt på innlegg som fokuserer så ensidig på den såkallte rettsikkerheten foreldre har i disse sakene.I teorien ser det bra ut, men hverdagene er dessverre noe anderledes.".

Videre skriver du: "Jeg synes det blir for langt å gå inn på foreldres rettsikkerhet i disse sakene. Men bare et stikkord som skulle gjøre problemstillingen åpenbar: Hvem er den svakeste part i en konflikt mellom BV og foreldre ( bortsett fra barnet, selvsagt) Hvem har lettest for å bli hørt? Vi som har titler og ekspertise eller en som har under middels IQ?".

Stemmer "din erfaring" med f.eks. konklusjonen fra Befringsutvalget?

"Befringutvalet konkluderer med at den allmenne oppfatninga er at overgangen til fylkesnemndene som avgjerdsorgan i tvangssakene har ført til auka rettstryggleik. Tvangssakene får no ei grundig og domstolliknande behandling av eit uavhengig avgjerdsorgan. Den prosessuelle rettstryggleiken synest å vere godt sikra, og dei private partane kjenner seg godt tekne vare på i forhandlingsmøtet i fylkesnemnda. Utvalet vurderer fylkesnemndsordninga som vellykka når det gjeld prosessuelle rettstryggleiksforhold. Departementet er einig i desse vurderingane.", jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/stmeld/004001-040006/index-hov008-b-n-a.html#hov8.8.2

Stemmer "din erfaring" med hva forskningen sier?

"Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo har, på oppdrag for Barne- og familiedepartementet, gjennomført prosjektet «Evaluering av rettssikkerheten ved behandling av barnevernsaker i fylkesnemnda». Prosjektet har vore eit ledd i Noregs forskingsråds delprogram «Evaluering av velferdslovene», og er ei tilbakemelding på om fylkesnemndene har svart til forventningane når det gjeld rettstryggleik. Det blei skrive fem avhandlingar i dette prosjektet, i eit historisk, eit rettsteoretisk, eit nasjonalt komparativt, eit internasjonalt komparativt og eit menneskerettsleg perspektiv. Prosjektrapportane blei publiserte i 2000 og 2001. Boka kom ut våren 2002.

Ein av konklusjonane i forskingsprosjektet er at rettstryggleiken er betre i fylkesnemnda enn i den tidlegare barnevernsnemnda/helse- og sosialutvalet og det enda tidlegare verjerådet. Både organiseringa og samansetjinga av fylkesnemnda, saksbehandlinga der og reglane om den etterfølgjande behandlinga av vedtaka som blir gjorde, inneber større rettstryggleik for alle partane i saka enn tidlegare ordningar. Ein annan konklusjon er at fylkesnemnda tek vare på dei formelle krava til rettstryggleik best, samanlikna med andre organ i landet som arbeider etter ein prosess ein kan samanlikne med. Samstundes blir det peikt på at fylkesnemnda gjennom si organisering og grundige saksbehandling kanskje «overoppfyller» krava til rettstryggleik, noko som fører til at behandlinga i fylkesnemnda blir ein svært dyr og omstendeleg prosess.

Ser ein på fylkesnemndsbehandling av barnevernsaker i eit menneskerettsleg perspektiv, er konklusjonane at behandlinga i fylkesnemnda av barnevernsaker tilfredsstiller dei menneskerettslege krava. Det blir stilt spørsmål om ein av omsyn til FNs barnekonvensjon bør vurdere om barn under 12 år skal få betre høve til å bli høyrde enn dei har i dagens system. Dette arbeidet er i gang, sjå kapittel 6.3.2.

Ein tilsvarande omstendeleg og trygg prosess som den fylkesnemnda representerer, finn ein ikkje i dei andre skandinaviske landa, jf. NOU 2000:12 kapittel 17 Barnevern i andre land. Ulempene med ordninga er at ho legg beslag på store økonomiske og til dels knappe personellressursar samstundes som partane kan tyngjast med lang saksbehandlingstid. Eit framlegg til betring av saksgangen for tvangsvedtak i barnevernet er derfor å innføre eigne prosessuelle reglar for fylkesnemndene og ei delvis skriftleg saksbehandling. Det er også stilt spørsmål ved om dagens ordning med to sakkunnige medlemmer i alle forhandlingsmøta er den beste måten å bruke dei sakkunnige ressursane på. Ved å redusere talet på sakkunnige medlemmer i fylkesnemnda frå to til ein, ville fleire psykiatrar, psykologar og røynde sosionomar og barnevernarbeidarar kanskje kunne auke innsatsen på førebyggjande og behandlande område?

Rettstryggleiken i fylkesnemndene er også eit tema i ei spørjeskjemaundersøking som omfatta alle saksbehandlarane i den kommunale barneverntenesta. At saka blir godt opplyst, er ein nødvendig føresetnad både for eigne avgjerder og for at avgjerdene skal bli oppfatta som legitime. 93 prosent av saksbehandlarane meiner at sakene blir godt opplyste i fylkesnemnda. Saksbehandlarane meinte vidare at synspunkta hos aktørane kjem ulikt fram i ei fylkesnemndssak. Medan dei i utprega grad meinte at synspunkta hos barneverntenesta kjem godt fram, og langt på veg synspunkta hos mor, meinte færre det same når det gjaldt synspunkta til far og barnet sjølv. Det mest påfallande er at så vidt få meinte synspunkta hos barnet kom godt fram. Det kan vere fleire grunnar til dette. Det kan vere at barnet ikkje har eit synspunkt, vekslar mellom fleire synspunkt, eller ikkje er blitt spurt. Grunnen kan også vere at både saksframlegg og nemndsforhandlingane fokuserer på foreldra sin situasjon og åtferda deira. Det kan elles vere verdt å merke seg at slik saksbehandlarane oppfatta det, kom synspunkta hos barnet verken betre eller dårlegare fram når det var oppnemnt ein talsperson for barnet, eller når det var oppnemnt psykologisk sakkunnig for å greie ut saka (Havik, 2000).

Fylkesnemndene har ført til ei rettsleggjering i barnevernet. Rettsleggjering viser til at heile avgjerdssprosessen (frå den kommunale saksbehandlinga til prosedyren og vedtaket i fylkesnemnda) skal vere styrt av rettslege prinsipp. Dette inneber ei endring som var meint å styrkje rettstryggleiken for klienten og legitimiteten hos barnevernet gjennom styrking av dei juridiske premissane. Denne rettsleggjeringa har verka med til auka rettstryggleik i saksbehandling, forhandlingar og vedtak, og dessutan gjort sitt til å auke legitimiteten både hos klientane og hos folk flest (Falck, 2000), jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/stmeld/004001-040006/index-hov008-b-n-a.html#hov8.8.2

Vedr. forskning vs personlig erfaring:

Det jeg viser til - ved å legge ut forskning og resultat fra off. utvalg - er at uten god forskning som veivisere, risikerer vi at mye som gjøres i beste mening er basert på myter. Å tilstrebe at barnevernets virksomhet bygger på forskningsbasert viten, dreier seg blant annet om å vise respekt for barn og foreldre.

Jeg snakker også om erfaring, når jeg viser til hva forskning og offentlige utvalg har kommet frem til. Jeg snakker altså ikke om min egen, men en samling av erfaring fra de som har blitt berørt av bv.t. Dette er ikke teorier.

Det er gjennom hva forskning og hva offentlige utvalg konkluderer man finner ut hva som bør endrest innen bv.t. Dette er viktige signaler å få tilbake. I tillegg skaper det legimitet.

Befringsutvalget har gått inn og sett kritisk på bv.t. og hvordan det fungerer i praksis. De har kommet med hva som fungerer og hva som bør endres.

For å vise hvor viktig f.eks. Befringsutvalget sin gjennomgang av barnevernet har vært, kan jeg vise til at de f.eks. har konkludert med at bv.t. bør satse mer på familien, jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/stmeld/004001-040006/index-hov002-b-n-a.html#hov2.2.3

Så det er ikke "alt" som er tull fra forskning og off. utvalg.

Jeg avslutter her diskusjonen - kommer heller ikke til å svare på "tiltale" mer. Har en formening om at uansett hvor grundig dokumentert det jeg skriver er, så har enkelte gjort seg opp meninger som ikke lar seg endre. Skjønner derfor når det er nytteløst å informere videre, og takker for diskusjonen )

[kie]

Alle har sin skjebne, og sin erfaring. Jeg har heller ikke glemt den lille jenta i meg. Jeg har også erfaring med barn som flere år etter omsorgsovertagelse har takket meg for jobben jeg gjorde den gangen.

Det jeg prøver og vise til - ved å legge ut forskning og resultat fra off. utvalg - er at uten god forskning som veivisere, risikerer vi at mye som gjøres i beste mening er basert på myter. Å tilstrebe at barnevernets virksomhet bygger på forskningsbasert viten, dreier seg blant annet om å vise respekt for barn og foreldre.

Jeg snakker også om erfaring, når jeg viser til hva forskning og offentlige utvalg har kommet frem til. Jeg snakker altså ikke om min egen, men en samling av erfaring fra de som har blitt berørt av bv.t. Dette er ikke teorier.

Det er gjennom hva forskning og hva offentlige utvalg konkluderer man finner ut hva som bør endrest innen bv.t. Dette er viktige signaler å få tilbake. I tillegg skaper det legimitet.

Befringsutvalget har gått inn og sett kritisk på bv.t. og hvordan det fungerer i praksis. De har kommet med hva som fungerer og hva som bør endres.

Derfor har det jeg viste til tyngde - mer enn hva en anonym person på internett påstår å ha erfart. Jeg håper virkelig at man klarer å se dette )

For å vise hvor viktig f.eks. Befringsutvalget sin gjennomgang av barnevernet har vært, kan jeg vise til at de f.eks. har konkludert med at bv.t. bør satse mer på familien, jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/stmeld/004001-040006/index-hov002-b-n-a.html#hov2.2.3

Så det er ikke "alt" som er tull fra forskning og off. utvalg.

Jeg avslutter her diskusjonen - kommer heller ikke til å svare på "tiltale" mer. Har en formening om at uansett hvor grundig dokumentert det jeg skriver er, så har du og andre gjort dere opp meninger som ikke lar seg endre. Skjønner derfor når det er nytteløst å informere videre, og takker for diskusjonen )

Jeg vet du ikke svarer på tiltale mer, men jeg vil komme med en generell kommentar omkring det "de anonyme" sier.

Jeg kjenner flere som jobber innenfor samme system og som påpeker mye av det samme som bl.a. Veldig anonym i dag! og nalle noll påpeker.

Jeg VET at de jeg kjenner har den erfaringen de har, så jeg har ingen problemer med å tro på det nalle noll og Veldig anonym i dag! sier.

Selvsagt er det lettere å tilkjennegi hvem man er når man forsvarer sin "arbeidsgiver" og "viser lojalitet" sånn som du gjør!

Jeg VET om tilsynsførere som har mistet jobben fordi de ikke "så nok galt" med en familie. Det kom bl.a. frem i rettsaken i ettertid. Både dette og at det faktisk ikke var snakk om så mye galt å se!

Jeg VET at du har større rettssikkerhet som butikktyv enn som barn og forelder innen barnevernssystemet. Man må selv komme på, og sørge for å ha advokat hele veien.

Selvsagt vet jeg ikke om Veldig anonym i dag! har den erfaringen h*n sier. Jeg vet heller ikke om du har det. Men jeg VET at den anonyme peker på ting jeg har hørt om og sett før.

http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/10/16/180437.html

Om sakkyndig vurdering skrives dette i artikkelen:

"Det er ofte behov for sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet, uten forutgående kontakt og fullstendig over hodet på den private part, sakkyndige. Ofte benyttes da sakkyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengig av barnevernet, ofte tidligere ansatte eller med nær tilknytning her.

Slike sakkyndige opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den private part er tilstede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbegynt. I sakkyndige rapporter kan vi ikke sjelden lese at de sakkyndige ukritisk bygger på helt feil faktisk grunnlag, f.eks. barnevernets subjektive nedtegning av vitneforklaringer, angivelig «referater», som sterkt bestrides av vitnene selv.

I straffe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som oppnevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler. I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige. Om et barn skal fortsette å bo hos sine foreldre eller ikke, vil ikke sjelden være avhengig av om den ene eller den annen sakkyndige oppnevnes. Vi har opplevet saker der de sakkyndige oppnevnt av barnevernet har gitt klare konklusjoner om omsorgsovertakelse, hvoretter vi etter lang kamp, og kanskje pga. tilfeldigheter i tillegg, har fått oppnevnt nye sakkyndige. Disse har så slaktet de tidligere rapporter, og konkludert med at det beste for barna er at de forblir hjemme.

I straffesaker må de rettspsykiatrisk sakkyndige sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon, som veier rapportens faglige innhold, både premisser, vurdering og konklusjon. Sakkyndige utredninger i barnevernssaker avgis derimot uten noen form for overordnet faglig kontroll, noe som ikke sjelden medfører at man kan lese de mest selsommme uttalelser i rapporten. F.eks. at mor misbruker heroin, basert på blod- eller urinprøve som kun viser at mor har tatt Paralgin Forte, som viser seg å være foreskrevet av lege. I et annet tilfelle konkluderte den sakkyndige med at far var kronisk narkotikamisbruker, basert på urinprøver som ikke tilfredsstilte de gjeldende minstekrav. Vi kunne ha gitt ytterligere eksempler, nærmest i det uendelige."

Jeg TROR at de aller aller fleste i barnevernet gjør en god jobb, det er ikke det.

Men, jeg siterer artikkelen igjen: "Så lenge systemet får fortsette å leve som i dag, vil overgrep skje i rettsløshetens navn."

Mvh

[Vanedis]

Jeg vet du ikke svarer på tiltale mer, men jeg vil komme med en generell kommentar omkring det "de anonyme" sier.

Jeg kjenner flere som jobber innenfor samme system og som påpeker mye av det samme som bl.a. Veldig anonym i dag! og nalle noll påpeker.

Jeg VET at de jeg kjenner har den erfaringen de har, så jeg har ingen problemer med å tro på det nalle noll og Veldig anonym i dag! sier.

Selvsagt er det lettere å tilkjennegi hvem man er når man forsvarer sin "arbeidsgiver" og "viser lojalitet" sånn som du gjør!

Jeg VET om tilsynsførere som har mistet jobben fordi de ikke "så nok galt" med en familie. Det kom bl.a. frem i rettsaken i ettertid. Både dette og at det faktisk ikke var snakk om så mye galt å se!

Jeg VET at du har større rettssikkerhet som butikktyv enn som barn og forelder innen barnevernssystemet. Man må selv komme på, og sørge for å ha advokat hele veien.

Selvsagt vet jeg ikke om Veldig anonym i dag! har den erfaringen h*n sier. Jeg vet heller ikke om du har det. Men jeg VET at den anonyme peker på ting jeg har hørt om og sett før.

http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/10/16/180437.html

Om sakkyndig vurdering skrives dette i artikkelen:

"Det er ofte behov for sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet, uten forutgående kontakt og fullstendig over hodet på den private part, sakkyndige. Ofte benyttes da sakkyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengig av barnevernet, ofte tidligere ansatte eller med nær tilknytning her.

Slike sakkyndige opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den private part er tilstede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbegynt. I sakkyndige rapporter kan vi ikke sjelden lese at de sakkyndige ukritisk bygger på helt feil faktisk grunnlag, f.eks. barnevernets subjektive nedtegning av vitneforklaringer, angivelig «referater», som sterkt bestrides av vitnene selv.

I straffe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som oppnevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler. I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige. Om et barn skal fortsette å bo hos sine foreldre eller ikke, vil ikke sjelden være avhengig av om den ene eller den annen sakkyndige oppnevnes. Vi har opplevet saker der de sakkyndige oppnevnt av barnevernet har gitt klare konklusjoner om omsorgsovertakelse, hvoretter vi etter lang kamp, og kanskje pga. tilfeldigheter i tillegg, har fått oppnevnt nye sakkyndige. Disse har så slaktet de tidligere rapporter, og konkludert med at det beste for barna er at de forblir hjemme.

I straffesaker må de rettspsykiatrisk sakkyndige sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon, som veier rapportens faglige innhold, både premisser, vurdering og konklusjon. Sakkyndige utredninger i barnevernssaker avgis derimot uten noen form for overordnet faglig kontroll, noe som ikke sjelden medfører at man kan lese de mest selsommme uttalelser i rapporten. F.eks. at mor misbruker heroin, basert på blod- eller urinprøve som kun viser at mor har tatt Paralgin Forte, som viser seg å være foreskrevet av lege. I et annet tilfelle konkluderte den sakkyndige med at far var kronisk narkotikamisbruker, basert på urinprøver som ikke tilfredsstilte de gjeldende minstekrav. Vi kunne ha gitt ytterligere eksempler, nærmest i det uendelige."

Jeg TROR at de aller aller fleste i barnevernet gjør en god jobb, det er ikke det.

Men, jeg siterer artikkelen igjen: "Så lenge systemet får fortsette å leve som i dag, vil overgrep skje i rettsløshetens navn."

Mvh

Kie, jeg gjør gjerne ett unntak for deg, og kommenterer når jeg blir feiltolket )

Jeg har aldri skrevet at der ikke finnes tilfeller, slik du og andre har opplevd eller lest om. Klart de finnes. Der finnes også tilfeller som er helt motsatt. Dette representerer helheten, og det er den man er ute etter ved forskning og off. utvalg.

Derfor har Befringsutvalget og forskning _mer tyngde_ siden de har gått inn og undersøkt.

Poenget mitt var altså at når enkelte skal ha det til at enkeltreferanser har mer tyngde, enn forskning og Befringsutvalget, blir det helt feil. Og det er det jeg håper man makter å se )

Vedr. artikkelen, så er den ensidig fremlagt. Skulle tro at forskningen som jeg viste til, fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo og Befringsuvalget, viser ett mer helhetlig bilde.

Bare så det er sagt: Jeg har aldri påstått at der aldri har skjedd overgrep fra bv.t. sin side, men har vist til hva utvalg og forskning har sagt om rettstryggheten vedr. fylkesnemndsaker, jfr. dette.

[kie]

Kie, jeg gjør gjerne ett unntak for deg, og kommenterer når jeg blir feiltolket )

Jeg har aldri skrevet at der ikke finnes tilfeller, slik du og andre har opplevd eller lest om. Klart de finnes. Der finnes også tilfeller som er helt motsatt. Dette representerer helheten, og det er den man er ute etter ved forskning og off. utvalg.

Derfor har Befringsutvalget og forskning _mer tyngde_ siden de har gått inn og undersøkt.

Poenget mitt var altså at når enkelte skal ha det til at enkeltreferanser har mer tyngde, enn forskning og Befringsutvalget, blir det helt feil. Og det er det jeg håper man makter å se )

Vedr. artikkelen, så er den ensidig fremlagt. Skulle tro at forskningen som jeg viste til, fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo og Befringsuvalget, viser ett mer helhetlig bilde.

Bare så det er sagt: Jeg har aldri påstått at der aldri har skjedd overgrep fra bv.t. sin side, men har vist til hva utvalg og forskning har sagt om rettstryggheten vedr. fylkesnemndsaker, jfr. dette.

Jada, det ble kanskje feil lagt det innlegget.

Det begynte som en kort kommentar, også ble jeg litt ivrig da jeg skrev. For dette engasjerer meg.

Vi er nok enige i det meste.

Jeg tror alle parter vil tjene på å bedre rettssikkerheten i sånne saker. (Det har også du påpekt)

Rapporter o.l. gir kanskje et mer helhetlig bilde, men det er viktig å se litt på enkelthistoriene og erfaringene også.

Enkeltindivider forsvinner jo ofte i store helheter.

I et av tilfellene jeg vet om fikk barnevernet kraftig refs i en rettssak som jo omhandlet en enkeltsak. Hele saken stinket!

Dette førte til at dette barnevernskontoret forandret mye. Det var dette kontoret jeg har hatt så god erfaring med senere. En av artikkelforfatterne var med som min advokat i denne prosessen og h*n var VELDIG positivt overrasket over rutinene her.

Enkeltsaker, helheter...jeg tror man kan se seg blind på begge deler. :-)

Jeg ville hatt mye større tillit til utfallet av sånne saker dersom de hadde hatt samme strenge krav til prosedyre, kontroll og forarbeid som man har i andre saker.

F.eks:

"I straffesaker må de rettspsykiatrisk sakkyndige sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon, som veier rapportens faglige innhold, både premisser, vurdering og konklusjon. Sakkyndige utredninger i barnevernssaker avgis derimot uten noen form for overordnet faglig kontroll"

Det bør bli like vanskelig å frata noen et barn som det er å sette folk i fengsel.

Mvh

[Vanedis]

Jada, det ble kanskje feil lagt det innlegget.

Det begynte som en kort kommentar, også ble jeg litt ivrig da jeg skrev. For dette engasjerer meg.

Vi er nok enige i det meste.

Jeg tror alle parter vil tjene på å bedre rettssikkerheten i sånne saker. (Det har også du påpekt)

Rapporter o.l. gir kanskje et mer helhetlig bilde, men det er viktig å se litt på enkelthistoriene og erfaringene også.

Enkeltindivider forsvinner jo ofte i store helheter.

I et av tilfellene jeg vet om fikk barnevernet kraftig refs i en rettssak som jo omhandlet en enkeltsak. Hele saken stinket!

Dette førte til at dette barnevernskontoret forandret mye. Det var dette kontoret jeg har hatt så god erfaring med senere. En av artikkelforfatterne var med som min advokat i denne prosessen og h*n var VELDIG positivt overrasket over rutinene her.

Enkeltsaker, helheter...jeg tror man kan se seg blind på begge deler. :-)

Jeg ville hatt mye større tillit til utfallet av sånne saker dersom de hadde hatt samme strenge krav til prosedyre, kontroll og forarbeid som man har i andre saker.

F.eks:

"I straffesaker må de rettspsykiatrisk sakkyndige sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon, som veier rapportens faglige innhold, både premisser, vurdering og konklusjon. Sakkyndige utredninger i barnevernssaker avgis derimot uten noen form for overordnet faglig kontroll"

Det bør bli like vanskelig å frata noen et barn som det er å sette folk i fengsel.

Mvh

Om du er interessert anbefaler jeg utredningen fra Barne- og familiedepartementet (BFD) - NOU 2000: 12. Barnevernet i Norge - Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer. I utredningen omtales empiriske studier: http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/utredninger/NOU/000001-020006/index-ind001-b-n-a.html

Resultatet ble St.meld. nr. 40 (2001-2002). Tilråding fra BFD 05.07.02, godkjendt i statsråd samme dagen: http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/stmeld/004001-040006/index-inn001-b-n-a.html

[Nyco]

Alle har sin skjebne, og sin erfaring. Jeg har heller ikke glemt den lille jenta i meg. Jeg har også erfaring med barn som flere år etter omsorgsovertagelse har takket meg for jobben jeg gjorde den gangen.

Det jeg prøver og vise til - ved å legge ut forskning og resultat fra off. utvalg - er at uten god forskning som veivisere, risikerer vi at mye som gjøres i beste mening er basert på myter. Å tilstrebe at barnevernets virksomhet bygger på forskningsbasert viten, dreier seg blant annet om å vise respekt for barn og foreldre.

Jeg snakker også om erfaring, når jeg viser til hva forskning og offentlige utvalg har kommet frem til. Jeg snakker altså ikke om min egen, men en samling av erfaring fra de som har blitt berørt av bv.t. Dette er ikke teorier.

Det er gjennom hva forskning og hva offentlige utvalg konkluderer man finner ut hva som bør endrest innen bv.t. Dette er viktige signaler å få tilbake. I tillegg skaper det legimitet.

Befringsutvalget har gått inn og sett kritisk på bv.t. og hvordan det fungerer i praksis. De har kommet med hva som fungerer og hva som bør endres.

Derfor har det jeg viste til tyngde - mer enn hva en anonym person på internett påstår å ha erfart. Jeg håper virkelig at man klarer å se dette )

For å vise hvor viktig f.eks. Befringsutvalget sin gjennomgang av barnevernet har vært, kan jeg vise til at de f.eks. har konkludert med at bv.t. bør satse mer på familien, jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/publ/stmeld/004001-040006/index-hov002-b-n-a.html#hov2.2.3

Så det er ikke "alt" som er tull fra forskning og off. utvalg.

Jeg avslutter her diskusjonen - kommer heller ikke til å svare på "tiltale" mer. Har en formening om at uansett hvor grundig dokumentert det jeg skriver er, så har du og andre gjort dere opp meninger som ikke lar seg endre. Skjønner derfor når det er nytteløst å informere videre, og takker for diskusjonen )

Igjen er jeg overasket over at det synes som om du tar det personlig!?

"Jeg kommer ikke til å svare på tiltale igjen" Hvorfor det? Er ikke dette en god og fornuftig debatt?

"du og andre har gjort dere opp en mening" Hvilken mening?

Hvis du leser her at jeg har bestemt meg for at barnevernet bare er dritt, så har ikke du skjønt hva jeg sier, eller så har ikke jeg formulert meg godt nok!

En annen ting er ; anonyme folk på nett. Vel JEG er anonym for deg, og DU er helt ukjent for meg! Hvordan kan jeg vite om DU faktisk er den du sier? Og spiller det noen rolle? Debatten er som jeg sa god og interessant, med en masse lærerike poeng.

Jeg mener slett ikke at barnevernet er ubrukelig. På ingen måte. Tvert imot!

Men det er ikke lover og regler og god forskning, viten om dette eller annet man møter når man kontakter barnevernet. Det er vanlige mennesker.

Mennesker som tolker disse reglene, av og til etter hva de er farget av i livet selv.

Mennesker som er redde for sitt eget skinn, som kanskje burde valgt en annen retning i livet, mennesker som burde lært enda litt mer før de fikk makt til å styre andres liv.

Det skal noe til å virkelig kunne plassere seg i andre menneskers sko, enten det er barn eller voksne, når all erfaring man har er tatt fra bøker og regler.

Se hvor mange unge som faller igjennom, der barnevernet går inn for å hjelpe, og glemmer å spørre hva vil du??! Fordi barn "ikke er modne nok til å vite noe om hva som er best for dem selv".

Jeg tviler ikke på at du har gjort en god jobb, og at mange har takket deg for det. Og at de fleste innen hjelpeapparatet faktisk er dyktige fagpersoner som vet hva de gjør.

Men av og til, så er de bare mennesker de og.

[En_Mamma]

Igjen er jeg overasket over at det synes som om du tar det personlig!?

"Jeg kommer ikke til å svare på tiltale igjen" Hvorfor det? Er ikke dette en god og fornuftig debatt?

"du og andre har gjort dere opp en mening" Hvilken mening?

Hvis du leser her at jeg har bestemt meg for at barnevernet bare er dritt, så har ikke du skjønt hva jeg sier, eller så har ikke jeg formulert meg godt nok!

En annen ting er ; anonyme folk på nett. Vel JEG er anonym for deg, og DU er helt ukjent for meg! Hvordan kan jeg vite om DU faktisk er den du sier? Og spiller det noen rolle? Debatten er som jeg sa god og interessant, med en masse lærerike poeng.

Jeg mener slett ikke at barnevernet er ubrukelig. På ingen måte. Tvert imot!

Men det er ikke lover og regler og god forskning, viten om dette eller annet man møter når man kontakter barnevernet. Det er vanlige mennesker.

Mennesker som tolker disse reglene, av og til etter hva de er farget av i livet selv.

Mennesker som er redde for sitt eget skinn, som kanskje burde valgt en annen retning i livet, mennesker som burde lært enda litt mer før de fikk makt til å styre andres liv.

Det skal noe til å virkelig kunne plassere seg i andre menneskers sko, enten det er barn eller voksne, når all erfaring man har er tatt fra bøker og regler.

Se hvor mange unge som faller igjennom, der barnevernet går inn for å hjelpe, og glemmer å spørre hva vil du??! Fordi barn "ikke er modne nok til å vite noe om hva som er best for dem selv".

Jeg tviler ikke på at du har gjort en god jobb, og at mange har takket deg for det. Og at de fleste innen hjelpeapparatet faktisk er dyktige fagpersoner som vet hva de gjør.

Men av og til, så er de bare mennesker de og.

Hei Nyco,

Jeg fikk lyst til å svare deg selv om dette ikke er skrevet til meg, håper du syns det er greit.

"Igjen er jeg overasket over at det synes som om du tar det personlig!? "

-Denne diskusjonen kan jo bli litt personlig for noen og enhver fordi den er så engasjerende? Og folk her trekker frem eksempler fra egen kontakt med barnevernet, eller egen jobbsituasjon osv.

"Jeg mener slett ikke at barnevernet er ubrukelig. På ingen måte. Tvert imot!"

-Det er ikke vanskelig å få inntrykk av at mange i disse trådene syns det motsatte.

"Men det er ikke lover og regler og god forskning, viten om dette eller annet man møter når man kontakter barnevernet. Det er vanlige mennesker.

Mennesker som tolker disse reglene, av og til etter hva de er farget av i livet selv.

Mennesker som er redde for sitt eget skinn, som kanskje burde valgt en annen retning i livet, mennesker som burde lært enda litt mer før de fikk makt til å styre andres liv.

Det skal noe til å virkelig kunne plassere seg i andre menneskers sko, enten det er barn eller voksne, når all erfaring man har er tatt fra bøker og regler."

Gjennomsnittsalderen på de som sitter i 1.linjen i barnevernet er lav. Mange er nyutdannede. Arbeidsplassene i førstelinjen er svært krevende, veldig mange blir utbrente. Lønnen er meget lav. Det gir lite status å jobbe i barnevernet. De blir ofte utsatt for trusler og sjikane. Mediadekning av barnevernets arbeid er som oftest svært negativ og tabloid/skandalepreget.

mvh,

[Nyco]

Hei Nyco,

Jeg fikk lyst til å svare deg selv om dette ikke er skrevet til meg, håper du syns det er greit.

"Igjen er jeg overasket over at det synes som om du tar det personlig!? "

-Denne diskusjonen kan jo bli litt personlig for noen og enhver fordi den er så engasjerende? Og folk her trekker frem eksempler fra egen kontakt med barnevernet, eller egen jobbsituasjon osv.

"Jeg mener slett ikke at barnevernet er ubrukelig. På ingen måte. Tvert imot!"

-Det er ikke vanskelig å få inntrykk av at mange i disse trådene syns det motsatte.

"Men det er ikke lover og regler og god forskning, viten om dette eller annet man møter når man kontakter barnevernet. Det er vanlige mennesker.

Mennesker som tolker disse reglene, av og til etter hva de er farget av i livet selv.

Mennesker som er redde for sitt eget skinn, som kanskje burde valgt en annen retning i livet, mennesker som burde lært enda litt mer før de fikk makt til å styre andres liv.

Det skal noe til å virkelig kunne plassere seg i andre menneskers sko, enten det er barn eller voksne, når all erfaring man har er tatt fra bøker og regler."

Gjennomsnittsalderen på de som sitter i 1.linjen i barnevernet er lav. Mange er nyutdannede. Arbeidsplassene i førstelinjen er svært krevende, veldig mange blir utbrente. Lønnen er meget lav. Det gir lite status å jobbe i barnevernet. De blir ofte utsatt for trusler og sjikane. Mediadekning av barnevernets arbeid er som oftest svært negativ og tabloid/skandalepreget.

mvh,

Ja det er svært beklagelig at de skal bli utsatt for slike ting i forbindelse med jobben. det er slett ikke riktig å gjøre sånt. For de trenges virkelig.

Det jeg filosoferer over er det at disse unge menneskene, som kanskje kommer fra gode normale hjem, der det verste som skjedde var at foreldrene skilte seg da de var 14 år.

Som har kun boklig lærdom å forholde seg til.

Skal kunne gå inn i en familie der barnet på 8 år har like mye erfaring på jævelskap og på følelsesmessige traumer. Og selv har utviklet omsorgsevne som en på 40 for sine ødelagte foreldre og søsken, og fortelle dette barnet at det ikke vet sitt eget beste?

Det jeg tenker (som er basert på egne føleser og opplevelser) er at dette barnet utmerket god vet at det ikke kan leve slik og må flyttes vekk. Men å aldri se foreldrene sine igjen (jamfør hemmelig adresse) er et like stort overgrep som a la det bli hos foreldrene.

Fordi bekymringen og redselen, lojaliteten og kjærligheten til barnet ovenfor foreldrene aldri slipper taket.

Ikke for alle barn selvfølgelig. Men hos noen. Og balansegangen her er hårfin og krever svært mye innsikt fra de som jobber med disse problemene.

Jeg vil anta at dette er godt dokumentert og i de fleste tilfeller blir tatt hensyn til.

Jeg tror det mange mennesker reagerer på er barnevernets tilsynelatende arroganse ovenfor mennesker som lever rundt en slik familie. Ved å komme med ting som "Vi vet mer om denne familien enn dere" Basert på noen ganske få observasjoner et par måneder, og med støtte i faglig litteratur, fremfor det bygda, byen og nabolaget har sett over flere år.

Skjønner du?

[Vanedis]

Igjen er jeg overasket over at det synes som om du tar det personlig!?

"Jeg kommer ikke til å svare på tiltale igjen" Hvorfor det? Er ikke dette en god og fornuftig debatt?

"du og andre har gjort dere opp en mening" Hvilken mening?

Hvis du leser her at jeg har bestemt meg for at barnevernet bare er dritt, så har ikke du skjønt hva jeg sier, eller så har ikke jeg formulert meg godt nok!

En annen ting er ; anonyme folk på nett. Vel JEG er anonym for deg, og DU er helt ukjent for meg! Hvordan kan jeg vite om DU faktisk er den du sier? Og spiller det noen rolle? Debatten er som jeg sa god og interessant, med en masse lærerike poeng.

Jeg mener slett ikke at barnevernet er ubrukelig. På ingen måte. Tvert imot!

Men det er ikke lover og regler og god forskning, viten om dette eller annet man møter når man kontakter barnevernet. Det er vanlige mennesker.

Mennesker som tolker disse reglene, av og til etter hva de er farget av i livet selv.

Mennesker som er redde for sitt eget skinn, som kanskje burde valgt en annen retning i livet, mennesker som burde lært enda litt mer før de fikk makt til å styre andres liv.

Det skal noe til å virkelig kunne plassere seg i andre menneskers sko, enten det er barn eller voksne, når all erfaring man har er tatt fra bøker og regler.

Se hvor mange unge som faller igjennom, der barnevernet går inn for å hjelpe, og glemmer å spørre hva vil du??! Fordi barn "ikke er modne nok til å vite noe om hva som er best for dem selv".

Jeg tviler ikke på at du har gjort en god jobb, og at mange har takket deg for det. Og at de fleste innen hjelpeapparatet faktisk er dyktige fagpersoner som vet hva de gjør.

Men av og til, så er de bare mennesker de og.

Her trengs en forklaring:

Jeg tar det ikke personlig, men engasjerer meg. Grunnen til at jeg takker for meg, er at jeg føler at vi snakker forskjellige språk, og derfor fører ikke debatten noen vei.

Skal prøve og forklare:

Jeg viste til bl.a. Befringsutvalget. Utvalget har blandt annet lagt til grunn empiriske studier. De har derfor bl.a. påpekt sånne ting som du er redd for - om kunnskapen er god nok hos barnevernansatte, hvordan er rettssikkerheten osv. Derfor er utredningen interessant for alle og enhver. Spesielt for oss som jobber innenfor etaten, og for alle de som er/har vært berørt av barneverntjenesteloven.

Når jeg viser til denne utredningen - som har tatt for seg barnevernet, så svarer du:

"...all livserfaring JEG har, tilsier at alle offentlige rapporter og lovverk, mening og intensjoner faktisk ikke bestandig fungerer i vikeligheten i alle saker, uansett hvordan man vrir og vender på det.".

Jeg følte derfor for å prøve og forklare og svarte bl.a.:

"Befringsutvalget har gått inn og sett kritisk på bv.t. og hvordan det fungerer i praksis. De har kommet med hva som fungerer og hva som bør endres.".

Vi diskuterer på to forskjellige språk. Du ønsker å fortelle din erfaring og subjektive mening, mens jeg ønsker å vise til hva utvalg og forskning kan vise til.

Når jeg viser til at vi snakker forskjellige språk, så mener jeg ikke det har noe med hvem som har rett eller ikke. Det betyr bare at jeg ikke ser noen hensikt i å diskutere, siden det ser ut til å føre til misforståelser. Føler heller ikke at den informasjonen jeg gir, er noen vits i å komme med - har iallefall ikke fått noen tilbakemelding om det. Derfor takker jeg for meg.

Det er altså ikke noe personlig, kun at jeg ikke gidder mer )

[En_Mamma]

Ja det er svært beklagelig at de skal bli utsatt for slike ting i forbindelse med jobben. det er slett ikke riktig å gjøre sånt. For de trenges virkelig.

Det jeg filosoferer over er det at disse unge menneskene, som kanskje kommer fra gode normale hjem, der det verste som skjedde var at foreldrene skilte seg da de var 14 år.

Som har kun boklig lærdom å forholde seg til.

Skal kunne gå inn i en familie der barnet på 8 år har like mye erfaring på jævelskap og på følelsesmessige traumer. Og selv har utviklet omsorgsevne som en på 40 for sine ødelagte foreldre og søsken, og fortelle dette barnet at det ikke vet sitt eget beste?

Det jeg tenker (som er basert på egne føleser og opplevelser) er at dette barnet utmerket god vet at det ikke kan leve slik og må flyttes vekk. Men å aldri se foreldrene sine igjen (jamfør hemmelig adresse) er et like stort overgrep som a la det bli hos foreldrene.

Fordi bekymringen og redselen, lojaliteten og kjærligheten til barnet ovenfor foreldrene aldri slipper taket.

Ikke for alle barn selvfølgelig. Men hos noen. Og balansegangen her er hårfin og krever svært mye innsikt fra de som jobber med disse problemene.

Jeg vil anta at dette er godt dokumentert og i de fleste tilfeller blir tatt hensyn til.

Jeg tror det mange mennesker reagerer på er barnevernets tilsynelatende arroganse ovenfor mennesker som lever rundt en slik familie. Ved å komme med ting som "Vi vet mer om denne familien enn dere" Basert på noen ganske få observasjoner et par måneder, og med støtte i faglig litteratur, fremfor det bygda, byen og nabolaget har sett over flere år.

Skjønner du?

"Ja det er svært beklagelig at de skal bli utsatt for slike ting i forbindelse med jobben. det er slett ikke riktig å gjøre sånt. For de trenges virkelig."

-Yes. Jeg antar alle er enige i at vi trenger et barnevern.

"Det jeg filosoferer over er det at disse unge menneskene, som kanskje kommer fra gode normale hjem, der det verste som skjedde var at foreldrene skilte seg da de var 14 år. "

Ja, sånn er det nok for de aller fleste. Men barnevernspedagoger jobber i team, de står ikke alene om store avgjørelser.

Det jeg tenker (som er basert på egne føleser og opplevelser) er at dette barnet utmerket god vet at det ikke kan leve slik og må flyttes vekk. Men å aldri se foreldrene sine igjen (jamfør hemmelig adresse) er et like stort overgrep som a la det bli hos foreldrene.

-Det skal veldig mye til før et barn blir flyttet til hemmelig adresse. Det er ikke ofte det skjer, og når det skjer er det for å beskytte barnet mot skade, hvis foreldrene er voldelige e.l. Etter at barnet har blitt 18 år kan det selv ta kontakt.

"Fordi bekymringen og redselen, lojaliteten og kjærligheten til barnet ovenfor foreldrene aldri slipper taket."

-Enig. Uansett hvordan barnet har hatt det.

"Ikke for alle barn selvfølgelig. Men hos noen. Og balansegangen her er hårfin og krever svært mye innsikt fra de som jobber med disse problemene."

-Veldig enig.

"Jeg tror det mange mennesker reagerer på er barnevernets tilsynelatende arroganse ovenfor mennesker som lever rundt en slik familie. Ved å komme med ting som "Vi vet mer om denne familien enn dere" Basert på noen ganske få observasjoner et par måneder, og med støtte i faglig litteratur, fremfor det bygda, byen og nabolaget har sett over flere år."

Skjønner du? "

Ja jeg skjønner. I saken vi har diskutert stemmer ikke dette helt, slik jeg ser det. Bygda er delt i sitt syn, det er flere bekymringsmeldinger på familien.

mvh,

-