Er prøverørsbarna annerledes? del 2

[Gjest cizz]

Først og fremst: Tusen takk til alle gode svar på mitt tidligere innlegg fra 23/9.

Vi jobber videre med å samle informasjon om ivf(især hva man kan risikere), og jeg er virkelig stolt av sambo som jobber som en helt for å forstå og akseptere hva vi nå må kaste oss ut i.

Har nå finlest informasjonsheftet fra Røde Kors og det hjalp veldig langt på vei.

Men bekymringene er fremdeles mange! Hvis vi skulle få et barn med lærevansker eller astma eller epilepsi, ville vi ikke alltid lure på om det hadde noe med ivf å gjøre?

Jeg blir så imponert over alle dere som går gjennom så mye uten å tilsynelatende heve et øyenbryn. Er det normalt å bekymre seg så veldig mye for om barnet blir annerledes etter assistert befruktning enn ellers?

Er det flere som har vært bekymret for hvordan forholdet til barnet blir når man vet at de første dagene ble tilbragt i en plastskål?Tenker man på det i det hele tatt?

Jeg tenker at siden det skal vokse inni meg i 9 mndr så får man et helt naturlig forhold til det....

Er det noen andre som gjør/har gjort seg slike bekymringer i forkant, eller bør de bare forsvinne i tanken på Målet?

Fortsatt veldig takknemlig for alle svar fra alle dere som er så kloke og vet så mye...

Det føles litt rart å skulle være så skeptisk i forhold til dette, det viktigste av alt er jo at dette er vår mulighet til å bli en familie og få et barn:-)

[Demeter1]

Hei cizz,

det ER tøft å akseptere at man må ha hjelp for å lage barn. Prøverør vet man liksom ikke så mye om - før metoden plutselig viser seg å være den mest sannsynlige (eneste?) metoden som kan resultere i egenfødte barn.

For oss var prøvetiden på egenhånd verst, at månedene og årene gikk uten at det ble noen baby på oss. Jeg følte meg mislykket som kvinne (han har jo barn fra før, så jeg var sikker på at det var min "feil") - og "alle" fødte i vilden sky rundt oss.

Erkjennelsen av problemet og det å få hjelp var en stor lettelse. Da var vi i allfall på vei mot noe. Vi leste alt vi kom over av informasjon, og ble beroliget. Vi har aldri vært bekymret for at vårt barn skal ha noen spesielle "IVF-skader" eller at det skal føles rart at barnet har begynt livet i en liten skål.

Vi venter en IVF-baby - det klaffet på andre forsøk - i februar. Magen vokser og ultralyden viser at alt er som det skal være.

For oss er dette en gave, alt strevet i forkant med hormoner og vanskelige følelser er borte akkurat nå, nå er vi bare tussete lykkelige. I begynnelsen av svangerskapet var vi (ok, jeg) temmelig engstelig(e), delvis på grunn av at vi hadde satset så mye på den lille spiren. Vi orket ikke tanken på en nedtur etter å ha testet to blå. Men etter som tiden går, tenker jeg jo ikke at min baby er noe annerledes enn andres babyer.

Den eneste forskjellen er jo at vi har fått hjelp til selve befruktningen og at livmoren er gjort maksimalt mottakelig for det lille embryoet. Resten fikser kroppen min helt selv. Fantastisk, synes jeg!

Lykke til med prosessen, håper det ordner seg for dere!

Klem fra

[laban]

IVF-befruktning har nå pågått så lenge at det hadde vært synlig på statistikken for lenge siden dersom det hadde vært noen typiske "svakheter".

Generelt vil jeg si at man tenker mye mindre på unnfangelsen etter hvert som svangerkskapet blir "virkelig", og man tenker mye mindre på svangerskapet og fødselen etter hvert som babyen vokser. Det er nært og viktig en kort periode, og så slipper det taket.

Jeg har ingen prøverørsbarn, men jeg har en gutt som ble unnfanget mot alle odds. Vi fikk først en datter helt uten "strev" og dermed ingen tester el.l.. Da vi senere ville ha et barn til, klarte vi det ikke. Undersøkelsene viste at jeg var "normal", mens barnefarens sædkvalitet var kjempedårlig, så dårlig at inseminasjon med hans sæd var utelukket.

Vi var for gamle for alle offentlige køer, så vi tok et privat prøverærsforsøk på Volvat. De ville helst prøve "vanlig" IVF først, men forberedte oss på at det ville bli nødvendig med ICSI. Og det stemte, det ble ingen befruktning i "prøverøret".

Noen mnd etter ble jeg gravid på vanlig måte. Men jeg spontanaborterte etter 11 uker - århundrets nedtur! Vi tenkte da selvfølgelig vårt - naturen ordner opp osv., når det er noe galt med noen av cellene. Jeg var blitt 38 år og eggkvaliteten øker ikke akkurat med tiden, heller.

Vi tok aldri noe ICSI-forsøk. Men året etter var det en stabeis av en sædcelle som slo til igjen. Jeg fikk blødninger etter noen uker, og det så ut som om det skulle gå galt igjen. Men fostert klorte seg fast. Selvfølgelig var vi redde for at det skulle være noe galt allikevel. Vi skulle jo liksom ikke kunne få fler, og det så jo ut til at naturen hadde forsøkt å "ordne opp" nok en gang. Helsevesenet tenkte også i de baner, det merket jeg godt under svangerskapet. Jeg valgte å benytte muligheten til å ta fostervannsprøve for å få så mye informasjon som mulig.

Både prøven og babyen viste seg å være normale. Det vi jo ikke får vite på mange år ennå, er om han får problemer med å bli pappa. Men her spiller mange andre ting enn arv inn.

Vanlig IVF er ikke mye forskjellig fra den vanlige måten å avle barn på. Det kan være helt "mekaniske" ting som gjør at man må ty til det - f.eks. defekte eggledere. Slikt kan oppstå f.eks. fordi en eller annen sløv lege unnlater å gjøre jobben sin, og så får mor eller far et kronisk problem.

Det er så mange ting som kan påvirke barns utvikling. Ikke minst hva man som foreldre klarer å bidra med - leeenge etter unnfangelsen og fødselen. Men jeg tror absolutt ikke du er alene med slike tanker. Poenget mitt er at mange har dem i større eller mindre grad før barnet blir født, IVF eller ikke. Og noe av angsten slipper taket når man venner seg til livet med en sunn baby.

Lykke til!

[yogi]

Forstår at dere er urolige, og en måte å bli kvitt den uroligheten på er å lese seg fram til fakta. En annen måte er også å høre om andres erfaringer med IVF/ICSI barn.

Vi har ei kjernesunn og flott jente som ble til etter IVF. Hun var stor og livskraftig da hun ble født. Hun er sterk fysisk og ligger ikke tilbake for noen andre på hennes alder. Hun er lite syk. Forkjølet som andre barn av og til, men hun blir ikke sengeliggende for det. Hun er glad, utadvent og har temperement. Jeg kan vel holde på i det uendelige, men vil bare tilføye en ting til. Hun er helt normal!. Helt normal. Skiller seg ikke ut på noen måter. (Utenom det at hun er verdens skjønneste da…) Ikke trodde jeg at hun skulle gjøre det heller før hun ble født. Og hvorfor skulle hun det? De få dagene hun lå som et lite egg i en skål før hun ble plassert i livmoren min, er så veldig få i forhold til alle de dagene hun lå i magen min og hadde det aldeles utmerket.

Hva så hvis hun hadde blitt for eksempel et astmabarn. Hadde vi tenkt på det at hun er IVF jente? Med hånden på hjerte, nei. Ikke i det hele tatt. Å få et barn som sliter med mye sykdom kan skje alle. Det er en risiko alle tar. Det viktigste vi kan gjøre er å ta vare på oss selv under svangerskapet. Slutte å røyke, leve sunt, ta de vitaminer vi trenger, mosjonere litt osv., og ikke minst nyte svangerskapet med alle sine plager og gleder. For en ting har jeg fått erfart på egen hånd, det nytter ikke å ta alle sorger på forhånd. De blir ikke lettere for det.

Lykke til videre.

Hilsen

[Gjest a.onymnå]

Jeg tror du bør søke psykologhjelp for og få bearbeidet alle dine(og din manns) tanker!

Barn som er unnfanget med vanlig IVF er akkurat som alle andre unger.Det spiller da ingen rolle hvordan barnet er unnfanget?I dag får folk barn på alle mulige slags måter,det viktigste er at dere er glad i ungen deres og tar vare på barnet.Jeg kan ikke skjønne at noen skulle ha problemer med forholdet til en unge pga at det lå i en glassskål noen dager, da det var et lite egg først på delestadiet.Du får bare unnskylde meg,men for meg høres det latterlig ut!Du skal ikke tenke så mye.....

[Gjest anekari]

Forstår at dere er urolige, og en måte å bli kvitt den uroligheten på er å lese seg fram til fakta. En annen måte er også å høre om andres erfaringer med IVF/ICSI barn.

Vi har ei kjernesunn og flott jente som ble til etter IVF. Hun var stor og livskraftig da hun ble født. Hun er sterk fysisk og ligger ikke tilbake for noen andre på hennes alder. Hun er lite syk. Forkjølet som andre barn av og til, men hun blir ikke sengeliggende for det. Hun er glad, utadvent og har temperement. Jeg kan vel holde på i det uendelige, men vil bare tilføye en ting til. Hun er helt normal!. Helt normal. Skiller seg ikke ut på noen måter. (Utenom det at hun er verdens skjønneste da…) Ikke trodde jeg at hun skulle gjøre det heller før hun ble født. Og hvorfor skulle hun det? De få dagene hun lå som et lite egg i en skål før hun ble plassert i livmoren min, er så veldig få i forhold til alle de dagene hun lå i magen min og hadde det aldeles utmerket.

Hva så hvis hun hadde blitt for eksempel et astmabarn. Hadde vi tenkt på det at hun er IVF jente? Med hånden på hjerte, nei. Ikke i det hele tatt. Å få et barn som sliter med mye sykdom kan skje alle. Det er en risiko alle tar. Det viktigste vi kan gjøre er å ta vare på oss selv under svangerskapet. Slutte å røyke, leve sunt, ta de vitaminer vi trenger, mosjonere litt osv., og ikke minst nyte svangerskapet med alle sine plager og gleder. For en ting har jeg fått erfart på egen hånd, det nytter ikke å ta alle sorger på forhånd. De blir ikke lettere for det.

Lykke til videre.

Hilsen

Må bare få si det - du formulerer deg, som alltid, på en flott og forståelig måte. Du er tydeligvis en person som tar vare på dine medmennesker, og som er veldig medfølende av natur.

God helg til deg!

[Silvana1365380201]

Hei Cizz.

Jeg har full forståelse for at dere lurer, og hvis en av dere har vært ekstra skeptisk blir man fort to om det også.....

Jeg synes det er fint at du bruker dette forumet for å skaffe deg erfaringer. Her er det jo mange som har vært gjennom både vanlig ivf og icsi, og har sikkert tenkt mange av de samme tankene som dere.

Selv har vi blitt gravide etter to forsøk, og det var aldri i våre tanker å la være å forsøke icsi som var eneste muligheten for oss for å i det hele tatt å få et barn.

Jeg har også lest alt jeg har kommet over, og det er ikke påvist noen store forskjeller på barn som har fått litt "assistanse" og andre barn. Astma og andre ting kan påvirkes av arveanleggene som jo er der uansett, og slike sjanser tar man også når barn blir til på vanlig måte.

Dersom du lever sunt, ikke røyker (slutter før forsøket hvis du røker i dag) og ellers spiser og mosjonerer som vanlig, går dette så bra som det ville gjort uten denne hjelpen.

Jeg ønsker dere lykke til, og håper dere velger å få hjelp fremfor å la være å få barn.

Klemz

[tieto]

Hei!

De tankene du nevner har jeg aldri hatt... Slik jeg ser det er risikoen for at barnet ikke kommer til å bli "velskapt" like stor enten vi har fått hjelp eller ikke... Jeg tror det er helt andre faktorer som spiller inn uavhengig om de har "blitt til" i en plastskål eller ikke...

Vennlig hilsen

[icsi]

Kjenner jeg blir matt av innlegget ditt, syns faktisk litt synd på dere. Ikke at det er noe galt i å samle innfo om div.prøverørs metoder....men.....

Det jeg vil formidle er: Takk heller "han der oppe" for at legevitenskapen er kommet så langt at en kan få hjelp. I livet har en ikke garantier uansett hvilken hjelp en får/ trenger av helsevesenet.

En råder heller ikke over naturen, derfor vet en aldri om de barna en får tildelt trenger spesiell oppfølging, uansett om de blir unnfanget ved hjelp av Ivf, icsi, ect, eller uten hjelp. Det jeg mener er at en vet aldri hva som venter en her i livet, og greit er det, ellers hadde det vært kjedelig.

Lykke til, uansett valg dere måtte gjøre.

Hilsen ei med en stor, kjekk ICSI gutt, som takker han der oppe hver dag for at vi har vært så heldige å fått hjelp!!!!

[Margreth]

Kjære deg cizz og sambo!

Leeenge siden sist nå! Jeg ser dere (mannen din) strever med mange litt vonde tanker...Derfor vil jeg gjerne fortelle dere om vår erfaring. Det er for de fleste vondt å finne ut at legebehandling (ivf/icsi) er den mest effektive og hensiktsmessige måten å få barn på.

Som andre før har vært inne på viser all forskning på området at ivf ikke fører til økte missdannelser som kan henføres til befruktningsmetoden. Det er en bitte liten økning i komplikasjoner men det kan henføres til alder og økte flerlingefødsler. Ved icsi (men det er vel ikke aktuelt for dere ??) er det mulig at det i enkelte tilfeller er en mikroskopisk økning som følge av arv fra far...Men vi arver alle fra våre og det trenger ikke gå fra mor til far, men komme fra andre slektsledd også.

Jeg vet for min del at jeg har arvet min diagnose fra min mor (er hormonbarn jeg...), men av den grunn bærer jeg ingen nag til henne!!! Hun har jo støttet meg/oss så godt hun har kunnet gjennom prosessen!

Som du kanskje husker har vi en liten ivf gutt. Han hadde problemer i forbindelse med fødselen pga saltmangel og lavt blodsukker, men dette kan ikke henføres til ivf. Det er økt sjanse for at dette kan skje når jeg nå er gravid uten ivf også. Den lille gutten vår har vært litt plaget av eksem også, men det er sansynligvis arv fra faren. Det har i alle fall aldri streifet oss at det har noe med ivf og gjøre.

Nei, ivf er så likt naturen...mange sædceller kjemper om egg som er hentet ut...

Når jeg nå utrolig nok er gravid på "natur"-metoden, må jeg si at jeg ikke merker noen forskjell i forhold til det! Den eneste forskjellen er at befruktningen var betydelig enklere...Barnet er deres når det er i magen skjønner du. Jeg/vi elsker vår lille ivf gutt over allt i verden. Vi er evig takknemlige for han som vi måtte vente i mange laange år på!!! Og det er klart vi kommer til å elske det barnet vi venter nå! Men lillegutt vil alltid være mitt/vårt første barn som kom etter at vi nærmest hadde gitt opp (i alle fall jeg...mannen var litt mer optimistisk)!!!

Dette ble sikkert veeeldig langt, men jeg måtte skrive det til deg/dere!

Håper det ordner seg for dere og det er klart at kunnskap er aldri noen ulempe! Stol på legene og den forskningen som er gjort på området!

Stor klem fra Margreth

[Gjest cizz]

Kjære deg cizz og sambo!

Leeenge siden sist nå! Jeg ser dere (mannen din) strever med mange litt vonde tanker...Derfor vil jeg gjerne fortelle dere om vår erfaring. Det er for de fleste vondt å finne ut at legebehandling (ivf/icsi) er den mest effektive og hensiktsmessige måten å få barn på.

Som andre før har vært inne på viser all forskning på området at ivf ikke fører til økte missdannelser som kan henføres til befruktningsmetoden. Det er en bitte liten økning i komplikasjoner men det kan henføres til alder og økte flerlingefødsler. Ved icsi (men det er vel ikke aktuelt for dere ??) er det mulig at det i enkelte tilfeller er en mikroskopisk økning som følge av arv fra far...Men vi arver alle fra våre og det trenger ikke gå fra mor til far, men komme fra andre slektsledd også.

Jeg vet for min del at jeg har arvet min diagnose fra min mor (er hormonbarn jeg...), men av den grunn bærer jeg ingen nag til henne!!! Hun har jo støttet meg/oss så godt hun har kunnet gjennom prosessen!

Som du kanskje husker har vi en liten ivf gutt. Han hadde problemer i forbindelse med fødselen pga saltmangel og lavt blodsukker, men dette kan ikke henføres til ivf. Det er økt sjanse for at dette kan skje når jeg nå er gravid uten ivf også. Den lille gutten vår har vært litt plaget av eksem også, men det er sansynligvis arv fra faren. Det har i alle fall aldri streifet oss at det har noe med ivf og gjøre.

Nei, ivf er så likt naturen...mange sædceller kjemper om egg som er hentet ut...

Når jeg nå utrolig nok er gravid på "natur"-metoden, må jeg si at jeg ikke merker noen forskjell i forhold til det! Den eneste forskjellen er at befruktningen var betydelig enklere...Barnet er deres når det er i magen skjønner du. Jeg/vi elsker vår lille ivf gutt over allt i verden. Vi er evig takknemlige for han som vi måtte vente i mange laange år på!!! Og det er klart vi kommer til å elske det barnet vi venter nå! Men lillegutt vil alltid være mitt/vårt første barn som kom etter at vi nærmest hadde gitt opp (i alle fall jeg...mannen var litt mer optimistisk)!!!

Dette ble sikkert veeeldig langt, men jeg måtte skrive det til deg/dere!

Håper det ordner seg for dere og det er klart at kunnskap er aldri noen ulempe! Stol på legene og den forskningen som er gjort på området!

Stor klem fra Margreth

Hei Margreth,

så utrolig koselig å høre fra deg:-)

Ja det er forsåvidt lenge siden, jeg har følt meg veldig distansert fra hele denne barnløs-problemstillingen lenge nå. Trengte en skikkelig pause, av flere årsaker...

Men når vi først er tilbake så er det med et brak inn i ivf-problematikken!

Vi er jo også enige om at muligheten for å få et barn overskygger alle dumme skeptiske tanker, men når nå de tankene er der så er det bedre å la dem luftes helt ut slik at de ikke overmanner oss underveis.

Jeg bare håper at vi blir enige og ferdige slik at vi kan starte denne syklusen (dvs at avgjørelsen ligger ca en uke fram i tid...).

Lykke til med deg og magen, jeg har jo fått med meg de fantastiske nyhetene!

Sist vi "snakket" sammen så drev du jo og skrev brev rundt omkring fordi Røde Kors hadde avvist deg og blodproppen din hvis jeg kan si det sånn:-) Men så ordnet dere opp selv, det er så godt å høre.

Alt godt til deg, og til alle andre som har brydd seg nok om tankene våre til å gi reflekterte gode svar som hjelper oss begge to (han har lest mye på DOL i det siste han også).

Jeg lover at jeg skal oppdatere dere her inne, enten dere vil eller ikke!

Klem fra