Slites mellom familiene våre..

[Gjest Slitenjeg]

Jeg og min mann kommer fra familier med helt forskjellige miljøer. Min familie er enkel og lite selvhøytidlige. Bryr seg om indre verdier, ikke ytre. Min manns familie er selvhøytidlige og overflatiske. Man må bo på de rette stedene, oppføre seg sånn og sånn. Har man bra jobb og tjener bra er man perfekt i deres øyne. Min mann er en annen type en resten av familien, han er mer lik min familie og er lite selvhøytidelig, han er ikke-fordømmende og er en virkelig snill mann! Kanskje litt for snill?

Av min svigerfamilie har jeg fått kommentarer for utseendet mitt. At hårsveisen min ikke var riktig, at jeg og min mann hadde fått litt dobbelhake og har gått opp litt i vekt. De er veldig fordømmende og fordomsfulle. Min svigerinne har ei venninne som er frisør. De ringte meg en gang og spurte om jeg ville klippe håret sånn og sånn og ta perm. Fikk virkelig føle på kroppen at jeg ikke var god nok for denne familien. Og det har jeg egentlig aldri følt siden.

Personlig har jeg blitt litt påvirket av min manns familie gjennom årene jeg og min mann har vært sammen. Følte en sterk trang til å bli godtatt av dem. Jeg har blitt mer som min manns familie. Vi har hørt på dem, vi bor på et bra sted, har gode jobber og tjener bra. Jeg kler meg alltid stilig og huset er pusset opp moderne. Vi har jaget etter penger og status. Og vi har fått det. Men vi er ikke noe lykkeligere for det, det er nok mer den andre veien. Vi har mye å leve opp til, det er slitsomt å holde fasaden i orden hele tiden.

Jeg slites mellom to miljøer. Føler jeg svikter min familie og føler meg nesten litt for fin for dem. Mens i forhold til min manns familie føler jeg aldri jeg blir god nok. Trives best sammen med min familie, der kan jeg være meg selv og få forståelse om det skulle oppstå problemer. Jeg får være meg selv, den jeg egentlig er.

Synes livet er vanskelig jeg...

Noen andre som har opplevd det sammen? Hvordan takler dere dette?

[Angela1365380318]

Hold deg til din famile, de godtar dere for hvem dere er. Dere er rett og slett for gode for din mans famile, synd de tror det er omvendt.

[naiv]

Du/dere må selvfølgelig finne ut hva dere selv står for. Hvilke verdier som dere setter høyest.Dere er jo selv en selvstendig familie med barn som skal skape deres egne verdier og miljø.

Du/dere behøver verken være lik den ene eller den andre familien. Dere skal være det som er naturlig for dere selv. Man kan da omgåes med andre selv om de ikke er lik en selv.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for et innsiktsfullt brev. Du beskriver kort men godt hvordan det har virket på deg å skulle tilpasse seg to ulike familier, og hvordan det samtidig har forstyrret deg og din mann i å finne sin egen plattform. Dere har åpenbart greid mye både i jobb og hjemme.

Jeg lurer på om du har kommet såpass mye til sjels år og alder at du nå mer enn tidligere vil legge opp ditt og deres eget løp uavhengig av hva andre forventer og mener om dere? Det behøver nødvendigvis ikke skje som et oppgjør utad mot familiene deres. Jeg tror ikke på det i denne omgang. Dere kan ta det oppgjøret innad med hverandre: at nå vil dere gjøre som dere selv finner riktigst når det gjelder forbruk og stil og at dere vil bruke tiden på det som er verdier for dere. Det vil etter hvert kanskje merkes av familiene deres. Men hvis dere to er klare på hvordan dere vil leve og støtter hverandre, vil det utløse respekt. Jeg tror dere må forsøke å løsrive dere fra familiens forventninger kan få det bedre og "rikere" både med hverandre og med egen trygghet og trivsel. Lag dere et eget prosjekt "vår rikdom" og bruk mer tid på å bli kjent med hverandres tanker og holdninger. Fortell hverandre hva dere drømmer om og vil fremover. Sett av tid et par ganger i uken for å prate om dette, f.eks. mens dere går tur sammen. Det kan jo fremme lysten til intimtet også.

Lykke til!

[Alja]

Hva er det verste du kan finne på å gjøre i forhold til din manns familie? Hva vil få dem til å gi deg/dere fullstendig opp?

Hvordan vil det være å gjøre nettopp dette? Hvis de gir dere opp, er det jo heller ingen forventninger å leve opp til. Når de ikke greier å forandre dere blir de kanskje nødt til å godta dere som dere er eller helt forkaste dere.

Har testet denne sjokkmetoden i en del sammenhenger. Det hender den virker, i hvert fall på meg. ;-) Slutter å bry meg om hva andre mener og søke deres gunst... Men mange ganger har jeg sett den har ført til endret holdning hos de jeg sjokkerer.

Det kan være et ganske festlig prosjekt.

;-)