Kjærlighet/vennskap

[Gjest Nøkkelblom]

Hei!

Hvordan vet jeg om det er kjærlighet og ikke vennskap jeg føler etter ni år sammen med samboeren og far til våre to barn?

Siden jeg lurer på akkurat det, er det mest sannsynlig at jeg bare har vennskapelige følelser for ham da?

Hilsen

[Gjest reima]

Hva så da? Et godt vennskap kommer man langt med!

[Anki]

Tja..hvordan kan man vite det? Etter så lang tid sammen som kjærester/samboere, så har man jo et godt vennskap også som er vel så viktig som kjæreste-følelsene. Lidenskapen og forelskelsen kan for perioder forsvinne om man ikke får pleid kjærligheten.

Tar dere dere tid til å bare være kjærester innimellom også - ikke bare foreldre liksom? Det tror jeg er veldig viktig

Håper dere finner tilbake til de gode kjæreste-følelsene også Lykke til!

[Gjest Nøkkelblom]

Hva så da? Et godt vennskap kommer man langt med!

Jo da, kan komme langt med vennskap, men både jeg og samboeren er av den oppfatning at sex er forholdsvis viktig i et forhold.

Ingenting galt med sexlysten min, men jeg tenner ikke på samboeren og dermed blir det ikke sex.

I tillegg har vi ingen felles interesser bortsett fra barna. Ikke samme humor. Jeg er rolig og hjemmekjær, han er veldig sosial og rastløs.

Vi har rett og slett ikke noe felles.

Er dette noe å basere resten av livet på?

[Streken]

Kan være litt vanskelig så lenge dere ikke har noe felles. Nå kan det virke som om dere er i en form for "samlivskrise". Har et vennepar som var der dere er nå. De gikk inn for å jobbe med det - og man kan knapt se et mer forelska par nå, 4-5 år etter..

Det finnes vel neppe en "evig" forelskelse - i allefall er den vel svært sjelden. Forventer du å gå med forelskelsen og lysten i deg hele tida, tror jeg du blir skuffet. Og det er kanskje det du er? Men alfa og omega - tror jeg - er å ha noen felles interesser også.. Og å være innstilt på å jobbe i "motbakke".

[Sair]

Jo da, kan komme langt med vennskap, men både jeg og samboeren er av den oppfatning at sex er forholdsvis viktig i et forhold.

Ingenting galt med sexlysten min, men jeg tenner ikke på samboeren og dermed blir det ikke sex.

I tillegg har vi ingen felles interesser bortsett fra barna. Ikke samme humor. Jeg er rolig og hjemmekjær, han er veldig sosial og rastløs.

Vi har rett og slett ikke noe felles.

Er dette noe å basere resten av livet på?

Nei, det er ikke lett i den situasjonen du er i. Jeg har det på samme måte. Etter 9 års samliv lurer jeg på følelsene mine. Er VELDIG glad i han, men sexlysten er helt borte. Vi har ikke hatt sex på et år og jeg vet det sårer enormt. Sitter dermed med samme spm. som du, men jeg har ingen barn å ta hensyn til.Har lyst på barn, men uten sex ingen barn...

Jeg og min mann har gått gjennom en tung tid siste året, men nå kan vi ha det gøy sammen og trives i hverandres selskap. Likevel er ikke sexlysten der fra min side og dette skaper problemer både for meg og han.Jeg er derfor veldig enig med deg at et samliv uten sex vil få problem! Har likevel ikke lyst å gi opp helt enda fordi jeg er så glad i han (som venn??)...

Er det bare du som har mistet sexlysten og føler at dere har lite til felles eller er det begge to?

Håper du/dere klarer å komme frem til en løsning på en eller annen måte!

-Sair-

[Gjest Nøkkelblom]

Nei, det er ikke lett i den situasjonen du er i. Jeg har det på samme måte. Etter 9 års samliv lurer jeg på følelsene mine. Er VELDIG glad i han, men sexlysten er helt borte. Vi har ikke hatt sex på et år og jeg vet det sårer enormt. Sitter dermed med samme spm. som du, men jeg har ingen barn å ta hensyn til.Har lyst på barn, men uten sex ingen barn...

Jeg og min mann har gått gjennom en tung tid siste året, men nå kan vi ha det gøy sammen og trives i hverandres selskap. Likevel er ikke sexlysten der fra min side og dette skaper problemer både for meg og han.Jeg er derfor veldig enig med deg at et samliv uten sex vil få problem! Har likevel ikke lyst å gi opp helt enda fordi jeg er så glad i han (som venn??)...

Er det bare du som har mistet sexlysten og føler at dere har lite til felles eller er det begge to?

Håper du/dere klarer å komme frem til en løsning på en eller annen måte!

-Sair-

Hei!

Det er jeg som har mistet sexlysten og går rundt og tviler. Han ønsker å fortsette forholdet, og prøver virkelig å få det til.

Men vi er enig om at vi har veldig lite felles.

Vi har også veldig forskjellig behov for fysisk nærhet. Jeg liker godt å klemme, sitte i armkroken m.m Han synes det blir klamt og ubehagelig. Slik at jeg har gått med savn og han har synes jeg er klengete...

Vi går til familievernkontoret sammen og har en fin psykolog som hjelper oss der.

Det som gjør det hele litt vanskelig for meg er at jeg lurer på om jeg egentlig var forelsket da vi ble sammen. Litt kriblet det nok, men jeg var ung og flink å hjernevaske meg selv. Følte vel det jeg innbilte meg jeg ville føle.

I alle år har jeg gått med en liten tvil som jeg ikke har tørret ta frem å gjøre noe med - før nå.

Og med det kom lettelse (og depresjon og fortvilelse)

og et nytt syn på samboeren. Jeg tror jeg ser ham mer for den han er, uten å tillegge han skyld for at jeg i perioder har vært ulykkelig.

Jeg innser at det er min manglende kontakt med mine følelser som har fått meg i den situasjonen jeg er.

Jeg ser også nå bedre hvor god gutt han er, hjelpsom, omtenksom og en god far.

Når ikke jeg greier å være sikker i mine følelser for ham - for jeg tror du kan bygge et godt forhold selv om den stormende forelskelsen ikke er innledningen til det - så synes ikke jeg at han skal kaste bort tiden sin på meg.

Det er nok lettere å bli i forholdet enn å flytte ut, men føler grunnene til å bli er egoistiske. Han fortjener ikke at jeg blir fordi det er økonomisk trygt og at vi har et godt arbeidsfellesskap.

Føler også at jeg har mye mer å gi i det rette forholdet, tror jeg.

Vi har jobbet mye med forholdet også, og mye av problemene våre ligger i at vi er lite flinke å snakke sammen. Og det er jo noe som kan læres.

Tenk om jeg gjør mitt livs feil ved å flytte ut?

[Sair]

Hei!

Det er jeg som har mistet sexlysten og går rundt og tviler. Han ønsker å fortsette forholdet, og prøver virkelig å få det til.

Men vi er enig om at vi har veldig lite felles.

Vi har også veldig forskjellig behov for fysisk nærhet. Jeg liker godt å klemme, sitte i armkroken m.m Han synes det blir klamt og ubehagelig. Slik at jeg har gått med savn og han har synes jeg er klengete...

Vi går til familievernkontoret sammen og har en fin psykolog som hjelper oss der.

Det som gjør det hele litt vanskelig for meg er at jeg lurer på om jeg egentlig var forelsket da vi ble sammen. Litt kriblet det nok, men jeg var ung og flink å hjernevaske meg selv. Følte vel det jeg innbilte meg jeg ville føle.

I alle år har jeg gått med en liten tvil som jeg ikke har tørret ta frem å gjøre noe med - før nå.

Og med det kom lettelse (og depresjon og fortvilelse)

og et nytt syn på samboeren. Jeg tror jeg ser ham mer for den han er, uten å tillegge han skyld for at jeg i perioder har vært ulykkelig.

Jeg innser at det er min manglende kontakt med mine følelser som har fått meg i den situasjonen jeg er.

Jeg ser også nå bedre hvor god gutt han er, hjelpsom, omtenksom og en god far.

Når ikke jeg greier å være sikker i mine følelser for ham - for jeg tror du kan bygge et godt forhold selv om den stormende forelskelsen ikke er innledningen til det - så synes ikke jeg at han skal kaste bort tiden sin på meg.

Det er nok lettere å bli i forholdet enn å flytte ut, men føler grunnene til å bli er egoistiske. Han fortjener ikke at jeg blir fordi det er økonomisk trygt og at vi har et godt arbeidsfellesskap.

Føler også at jeg har mye mer å gi i det rette forholdet, tror jeg.

Vi har jobbet mye med forholdet også, og mye av problemene våre ligger i at vi er lite flinke å snakke sammen. Og det er jo noe som kan læres.

Tenk om jeg gjør mitt livs feil ved å flytte ut?

Ja, jeg sitter med samme spørsmålet; "Gjør jeg min livs feil ved å gi slipp på ham?"

Kan ikke tenke meg noen bedre far til mine fremtidige barn, men det er egoistisk å tenke slik. Vi står på liste for å komme til familierådgiver, men vet ikke hvor mye de kan hjelpe. Følelsene kan jo ikke de gjøre noe med, eller...

Noe vi har tenkt på er om det vil hjelpe om vi bor hver for oss en stund slik at jeg kan sortere ut følelsene mine.Begge er slitne av å gå slik og han vet ikke om han orker å se meg hver dag fordi alt er så sårt. Har snakket om at selv om vi evt. flytter så vil ikke det si at vi gir opp, men at det kanskje gjør at vi kommer videre i prosessen. Begge føler at vi er i et slags vakum nå, hvor vi ikke kommer videre i det hele tatt...Dette steget er kanskje mye enklere for oss enn for dere med tanke på barna...

Problemet for oss slik det er nå er at jeg ikke orker å ha noe sex og dermed tør jeg heller ikke gi ham en klem osv fordi jeg er redd for at han skal ønske mer.Må si at jeg faktisk ikke har lyst å gi ham et kyss en gang og det er ikke fordi at han ikke ser bra ut, for det gjør han.Det er bare det at følelsene er i fullt kaos!

-Sair-

[Goliath]

Ja, jeg sitter med samme spørsmålet; "Gjør jeg min livs feil ved å gi slipp på ham?"

Kan ikke tenke meg noen bedre far til mine fremtidige barn, men det er egoistisk å tenke slik. Vi står på liste for å komme til familierådgiver, men vet ikke hvor mye de kan hjelpe. Følelsene kan jo ikke de gjøre noe med, eller...

Noe vi har tenkt på er om det vil hjelpe om vi bor hver for oss en stund slik at jeg kan sortere ut følelsene mine.Begge er slitne av å gå slik og han vet ikke om han orker å se meg hver dag fordi alt er så sårt. Har snakket om at selv om vi evt. flytter så vil ikke det si at vi gir opp, men at det kanskje gjør at vi kommer videre i prosessen. Begge føler at vi er i et slags vakum nå, hvor vi ikke kommer videre i det hele tatt...Dette steget er kanskje mye enklere for oss enn for dere med tanke på barna...

Problemet for oss slik det er nå er at jeg ikke orker å ha noe sex og dermed tør jeg heller ikke gi ham en klem osv fordi jeg er redd for at han skal ønske mer.Må si at jeg faktisk ikke har lyst å gi ham et kyss en gang og det er ikke fordi at han ikke ser bra ut, for det gjør han.Det er bare det at følelsene er i fullt kaos!

-Sair-

Du bør i hvert fall ikke gjøre noe overilet nå.

Det virker på meg som om det er din egen usikkerhet over dine egne følelser og din dårlige samvittighet over det som sliter mest på deg.

Og så reagerer du veldig uheldig overfor mannen din, slik at det også sliter veldig på han.

Få orden på deg selv og dine følelser før du gjør noe du veldig mulig vil angre på resten av livet. Og da mener jeg ikke bare dine følelser for han, men dine følelser i et litt større perspektiv.

Får du god og riktig hjelp til å se dette fra et litt annet "ståsted" - istedet for fastlåst der du nå sansynligvis befinner deg - så kan det hende at du vil velge å gjøre noe helt annet enn å gå.

Lykke til!

Mvh