hva ville dere gjort?

[Gjest fremtidig studine?]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart tre år og vi har vært samboere i et år. Vi har det stort sett veldig bra sammen.Han er ferdig student til våren og til høsten er det min tur. Saken er den at mest sannsynelig må jeg flytte til en annen by for å komme inn på det studiet jeg vil.Vi har snakket litt om dette, og han vil ikke flytte med meg. Kan godt forstå det på en måte. Han er endelig ferdig og har sett frem til å komme i gang med en ordentlig jobb og kjøpe hus og virkelig etablere seg. Så det frister nok ikke å flytte til en annen by for en tre-års periode. Men, jeg føler meg allikevel veldig såret over det. Trodde jo at når vi først bor sammen og har et seriøst forhold, så ville han blitt med meg. Har sagt til han at jeg ikke tror jeg vil klare et avstandsforhold i tre hele år. Det synes jeg ville blitt for vanskelig og det er han egentlig enig i. Så da blir det antagelig slutt da.Jeg trenger virkelig å begynne å studere og komme i gang med noe ordenlig. Er i midten av 20-åra og vært mye plaget med depresjoner. Men fæler meg endelig sterk nok til å komme meg videre her i livet. Aller helst med mannen jeg elsker. Er jeg egoistisk som vil flytte selv om han ikke vil? Er han egoistisk som ikke blir med? Hva ville dere gjort? Kansje han rett og slett ikke elsker meg nok, vet ikke..

Synes det blir litt urettferdig, for jeg har jobbet mye for å forsørge oss mens han har studert. Og føler jeg har ofret mye for oss. Noen råd til meg?

[petter smart]

Hvorfor har du ikke tatt en utdanning før da? Når du ikke har gjort det kan det jo være for sent.

Hva ønsker du å studere? Er det ikke noe interessant der du bor, eller nære nok til at du kan i alle fall ukependle.

Har han fått jobb? I så fall vil han neppe flytte. Er det enkelt for ham å få jobb der du vil flytte?

Har dere familie og venner der dere bor?

Dersom han har mye som holder ham igjen så skjønner jeg at han ikke vil flytte. Det er ikke bare bare å flytte bort i 3 år for så å komme tilbake.

Ville nok anbefalt deg å prøve å finne noe nærmere der dere bor. Evt ta utdannelsen din over internett eller på en måte som gjør at du kan være mest mulig hjemme.

[Lora]

Hvorfor har du ikke tatt en utdanning før da? Når du ikke har gjort det kan det jo være for sent.

Hva ønsker du å studere? Er det ikke noe interessant der du bor, eller nære nok til at du kan i alle fall ukependle.

Har han fått jobb? I så fall vil han neppe flytte. Er det enkelt for ham å få jobb der du vil flytte?

Har dere familie og venner der dere bor?

Dersom han har mye som holder ham igjen så skjønner jeg at han ikke vil flytte. Det er ikke bare bare å flytte bort i 3 år for så å komme tilbake.

Ville nok anbefalt deg å prøve å finne noe nærmere der dere bor. Evt ta utdannelsen din over internett eller på en måte som gjør at du kan være mest mulig hjemme.

Det er da aldri for sent å ta en utdannelse! Jenta er jo bare i 20-årene, altså ærlig talt!

Klarer dere ikke å bo i hver deres by i tre år hadde ikke forholdet deres holdt likevel.

[red]

Det er da aldri for sent å ta en utdannelse! Jenta er jo bare i 20-årene, altså ærlig talt!

Klarer dere ikke å bo i hver deres by i tre år hadde ikke forholdet deres holdt likevel.

Nåja, er litt usikkert på det.

Mye skjer på 3 år, mens man enda er ung.

[Lora]

Nåja, er litt usikkert på det.

Mye skjer på 3 år, mens man enda er ung.

Hva er du usikker på?

Jeg synes hun skal reise bort å studere det faget hun har LYST til å studere. Ikke studere et annet fag bare fordi det er i samme by som typen bor.

Klarer man ikke 3 år i hver sin by (noe jeg tror de IKKE klarer; studietida = masse festing, nye venner... osv) så hadde det ikke vart uansett.

[petter smart]

Det er da aldri for sent å ta en utdannelse! Jenta er jo bare i 20-årene, altså ærlig talt!

Klarer dere ikke å bo i hver deres by i tre år hadde ikke forholdet deres holdt likevel.

3 år er lenge. Det kommer jo også an på hvor langt unna det er. Er det for langt for ukentlige besøk er det ikke rart om det ryker. Selv om de kunne levd lykkelig sammen resten av livet.

Det er ikke moro å leve uten sin kjære nær seg. Jeg har gjort det og det var ikke enkelt. En savner nærheten.

Trumfer hun gjennom dette er hun litt egoistisk. Hun burde i alle fall sett på alternativer.

Og hvorfor kom ikke dette opp før nå?

[red]

Hva er du usikker på?

Jeg synes hun skal reise bort å studere det faget hun har LYST til å studere. Ikke studere et annet fag bare fordi det er i samme by som typen bor.

Klarer man ikke 3 år i hver sin by (noe jeg tror de IKKE klarer; studietida = masse festing, nye venner... osv) så hadde det ikke vart uansett.

Som du sier, jeg tror ikke de er sammen etter 3 år fra hverandre, hvor den ene studerer.

Det jeg er usikker på er utsagnet om at 'det hadde ikke gått likevell'.

Hvorfor skulle det ikke gått, selv om de ikke klarer å være avstandskkjærester over tre år ?

At hun bør ta studiene hvis det er det hun vil, er jeg selfølgelig helt enig i.

[mrxx]

Jeg synes du skal ta studiene dine og ikke la dette ødelegge for fremdtiden din. Det er ikke noe mer egostisk at han ikke vil være med deg eller at du forlanger at han er med deg. Så derfor mener jeg at han etablerer seg der han bor nå og du reiser bort.

Skulle ikke forholdet holde på grunn av dette, så skal det mye til at det ville ha holdt likevel.

Lykke til med studiene dine:-))

[Lora]

Som du sier, jeg tror ikke de er sammen etter 3 år fra hverandre, hvor den ene studerer.

Det jeg er usikker på er utsagnet om at 'det hadde ikke gått likevell'.

Hvorfor skulle det ikke gått, selv om de ikke klarer å være avstandskkjærester over tre år ?

At hun bør ta studiene hvis det er det hun vil, er jeg selfølgelig helt enig i.

Hvis man ikke ser hverandre en eneste gang på 3 år tror jeg ikke det går. Hvis man derimot har muligheten til å sees et par-tre ganger i mnd og i tillegg har kontakt via mail og telefon tror jeg det kan gå - hvis det er ekte kjærlighet. Og det er det jo sjelden det er...

[petter smart]

Hvis man ikke ser hverandre en eneste gang på 3 år tror jeg ikke det går. Hvis man derimot har muligheten til å sees et par-tre ganger i mnd og i tillegg har kontakt via mail og telefon tror jeg det kan gå - hvis det er ekte kjærlighet. Og det er det jo sjelden det er...

Som tidligere nevnt har jeg opplevd avstandsforhold. Og det gikk bra. Men hadde jeg kunnet unngå hadde jeg gjort det. Dessverre var ikke det mulig. Derfor bør hun se om det finnes andre alternativer. Og da evt om de begge skal flytte permanent dersom det er mulig.

Et forhold basert på ekte kjærlighet kan sikkert stå imot så mangt, inkludert utroskap og avstand, men det er jo ting en helst vil unngå.

[Gjest erfaren]

Hvis du har jobbet og forsørget dere begge mens han studerte, ventet med dine egne behov til det passet bedre for dere begge... Så skjønner jeg godt du føler det litt "urettferdig" eller dårlig gjort at han ikke vil bli med deg.

På en annen side så kan man jo skjønne han også at han ikke vil dra fra alle venner og kjente, men man kan jo flytte tilbake en gang?

Det blir kanskje tungt å ta den avgjørelsen, men jeg synes du skal studere det du har lyst til. Å ta en lang utdannelse innenfor noe du egentlig ikke vil blir for dumt. Hvem vet, kanskje det alikevel blir slutt en gang (muligheten er jo tilstede i et hvert forhold) da vil du iallefall angre at du ikke gjorde som du ville.

Om dere overlever et avstandforhold er det bare tiden som vil vise.

Lykke til!

[Gjest mksdlfj]

Hvorfor har du ikke tatt en utdanning før da? Når du ikke har gjort det kan det jo være for sent.

Hva ønsker du å studere? Er det ikke noe interessant der du bor, eller nære nok til at du kan i alle fall ukependle.

Har han fått jobb? I så fall vil han neppe flytte. Er det enkelt for ham å få jobb der du vil flytte?

Har dere familie og venner der dere bor?

Dersom han har mye som holder ham igjen så skjønner jeg at han ikke vil flytte. Det er ikke bare bare å flytte bort i 3 år for så å komme tilbake.

Ville nok anbefalt deg å prøve å finne noe nærmere der dere bor. Evt ta utdannelsen din over internett eller på en måte som gjør at du kan være mest mulig hjemme.

Jah, det er jo tross alt bare et kvinnfolk????

dust

[Gjest fjklsødaf]

3 år er lenge. Det kommer jo også an på hvor langt unna det er. Er det for langt for ukentlige besøk er det ikke rart om det ryker. Selv om de kunne levd lykkelig sammen resten av livet.

Det er ikke moro å leve uten sin kjære nær seg. Jeg har gjort det og det var ikke enkelt. En savner nærheten.

Trumfer hun gjennom dette er hun litt egoistisk. Hun burde i alle fall sett på alternativer.

Og hvorfor kom ikke dette opp før nå?

Kjempeegoistisk! Hva med han da, hun har forsørget han i tre år, og dette er takken!

[spirito]

Jeg og kjæresten min er nå inne i vårt femte år med avstandsforhold. Det har gått bra til tross for at vi er unge (20 og 21, var 16 da vi ble kjærester) og har mange venner på hver vår kant.

Det er nå tre år til jeg er ferdig med studiene, og jeg har kjøpt meg leilighet helt alene.

Han har sagt at han ikke har lyst til å flytte hit (han har bare et år igjen av studiene + siviltjeneste som han kan ta her i "min" by). Så da er det vel bare å vente på at de tre årene skal tusle avgårde. Innen vi flytter sammen har vi antakeligvis vært kjærester i 7 år!

[Gjest onomattepoetikon]

Som tidligere nevnt har jeg opplevd avstandsforhold. Og det gikk bra. Men hadde jeg kunnet unngå hadde jeg gjort det. Dessverre var ikke det mulig. Derfor bør hun se om det finnes andre alternativer. Og da evt om de begge skal flytte permanent dersom det er mulig.

Et forhold basert på ekte kjærlighet kan sikkert stå imot så mangt, inkludert utroskap og avstand, men det er jo ting en helst vil unngå.

Jeg vil gi deg det råd å gjøre hva DU føler for. Ønsker DU å studere et fag som krever at du må bo et annet sted i 3 år så gjør du det.

Jeg har selv erfaring fra nettopp dette. Min X klarte å overtale meg til å ikke studere 5 år i utlandet på det universitetet jeg alltid hadde hatt lyst til å studere. Valgte derfor en litt annen rettning og studerte hjemme.

Takken for dette var at min X noen år senere var utro (noe han sikkert hadde gjort anyway).

Jeg angrer som en hund den dag i dag at jeg ikke fulgte mitt opprinnelige ønske og studerte hva jeg ville i utgangspunktet.

Når man er ung bør man ikke la et forhold overstyre alle ambisjoner og ønsker når det gjelder utdanning. Forholdet kan holde, men også ryke. Din utdannelse derimot vil prege deg og din livssituasjon resten av livet.

Du kan ende opp som meg og angre bittert på at du ikke fulgte din magefølelse.

Lykke til!! $:-)

[petter smart]

Jeg vil gi deg det råd å gjøre hva DU føler for. Ønsker DU å studere et fag som krever at du må bo et annet sted i 3 år så gjør du det.

Jeg har selv erfaring fra nettopp dette. Min X klarte å overtale meg til å ikke studere 5 år i utlandet på det universitetet jeg alltid hadde hatt lyst til å studere. Valgte derfor en litt annen rettning og studerte hjemme.

Takken for dette var at min X noen år senere var utro (noe han sikkert hadde gjort anyway).

Jeg angrer som en hund den dag i dag at jeg ikke fulgte mitt opprinnelige ønske og studerte hva jeg ville i utgangspunktet.

Når man er ung bør man ikke la et forhold overstyre alle ambisjoner og ønsker når det gjelder utdanning. Forholdet kan holde, men også ryke. Din utdannelse derimot vil prege deg og din livssituasjon resten av livet.

Du kan ende opp som meg og angre bittert på at du ikke fulgte din magefølelse.

Lykke til!! $:-)

Hva med alle de som gjør det de har lyst til og så strander forholdet? Noe det gjerne ikke hadde gjort ellers.

Selv om kjærligheten er sterk er 5 år lenge. Og når du trumfer gjennom å studere i utlandet så sårer det gjerne den andre personen. Og en kommer ikke igang med livet sitt. Alt må på vent.

[Gjest onomattepoetikon]

Hva med alle de som gjør det de har lyst til og så strander forholdet? Noe det gjerne ikke hadde gjort ellers.

Selv om kjærligheten er sterk er 5 år lenge. Og når du trumfer gjennom å studere i utlandet så sårer det gjerne den andre personen. Og en kommer ikke igang med livet sitt. Alt må på vent.

Hvem er det som går på vent? og hvem er det som trumfer igjennom sine ønsker?

Jeg mener bestemt at man ikke skal brenne alle bruer når man er ung og i et forhold.

Man bør gi hverandre en mulighet til å utvikle sine iboende muligheter og ønsker.

Det handler om å gi og ta, begge parter må yte noe her.

Det kan ikke være slik at den ene parten skal få viljen sin på bekostning av den andre bare fordi h*n er ferdig med sine studier og nå vil stifte hjem og familie!

PS! min X var svært sjalu og dette var hovedårsaken til at han ikke ville la meg studere i utlandet.

[-Riksklysa]

Jeg og kjæresten min er nå inne i vårt femte år med avstandsforhold. Det har gått bra til tross for at vi er unge (20 og 21, var 16 da vi ble kjærester) og har mange venner på hver vår kant.

Det er nå tre år til jeg er ferdig med studiene, og jeg har kjøpt meg leilighet helt alene.

Han har sagt at han ikke har lyst til å flytte hit (han har bare et år igjen av studiene + siviltjeneste som han kan ta her i "min" by). Så da er det vel bare å vente på at de tre årene skal tusle avgårde. Innen vi flytter sammen har vi antakeligvis vært kjærester i 7 år!

er det noen som med vitende vilje vil flytte til Særp?

[Gjest Oriel]

Flytt. Prøv å overtale han, appelere til "rettferdigheten" ("Du har ventet", etc.)

Og blir han ikke med, er det enda bedre at du bare flytter, for da er han ikke Mr. Right.

[spirito]

er det noen som med vitende vilje vil flytte til Særp?

Studier *sukk*