Hva skal jeg gjøre?

[Gjest anonym akkurat nå]

Hvorfor alt hysteriet rundt det at noen ønsker å ta livet av seg? Er det ikke en menneskerett å få dø dersom man mener livet er meningsløst og helt uutholdelig å leve?

Man kan ikke snakke om det til noen man kjenner for da blir de redde og engstelige og kan til og med føle seg ansvarlige dersom noe skjer.Man kan heller ikke snakke med fagfolk om det med mindre man har behov for å få hjelp til å komme bort fra slike tanker. Man kan da risikere å bli tvangsinnlagt på psyk.Noe verre kunne jeg ikke tenke meg.

Mitt problem i denne forbindelsen er at jeg har et barn. Jeg elsker henne over alt og hun er eneste grunnen til at jeg fortsatt lever. Selvom hun vil føle sorg og smerte dersom jeg dør, vil jeg tro at det i den store sammenhengen ville være til det beste for henne. Jeg bruker alt jeg har av energi for å ta meg godt av henne og jeg er ikke aggressiv eller noe sånt, men klart hun ville være tjent med å leve sammen med mennesker som har et mer positivt syn på livet. Selvom jeg aldri gir uttrykk ovenfor henne at jeg ser negativt på livet.

Jeg har jo så lite energi. Det eneste jeg orker å gjøre er å gå på jobben, og å ta meg av min datter. Jeg føler at jeg gjør en dårlig jobb også, selvom min arbeidsgiver og mine kolleger sier de er fornøyd med innsatsen min. Det er antagelig bare for å oppmuntre meg. Jeg er nødt til å gå på jobben for min egen del. Ellers blir jeg bare liggende på sofaen og synke enda dypere ned i gjørma.

Jeg er enslig mor og har ingen nær familie unntatt foreldre på 80 år. Så hva skal det bli med min datter hvis jeg dør? Jeg skulle ønske jeg kunne snakke med noen om dette. Sånn at hun kunne få bli kjent med en trygg og god familie mens jeg lever, og ikke blir kastet inn i noe nytt og ukjent. Men jeg kan altså ikke snakke med noen om dette fordi det ikke er akseptert å ta livet av seg. Jeg synes det er grusomt.

Har noen noe forslag til hva jeg kan gjøre? Ikke si at jeg kan snakke med barnevernet, for de vil straks sørge for å få meg tvangsinnlagt og plassere datteren min i et ukjent fosterhjem. Det vil ikke være noen trygg og god løsning for noen av oss.

Bortsett fra min datter er det ingen som vil savne meg. Mine foreldre har alltid ment jeg har vært et håpløst tilfelle helt fra jeg ble født. Jeg skreik hele natta som baby, og sånn fortsatte det oppover.Verken juling på blanke messingen, avvisning eller annen straff hjalp på meg.I en alder av 43 år går alle våre samvær ut på at de kritiserer meg for alt fra hårfrisyre - som er helt ordinær - til hvordan stua er møblert, hvor vi skal reise på ferie osv. Men de elsker og beundrer min datter, og det er eneste grunnen til at jeg omgås dem.

Jeg har noen venner, men ingen som vil savne meg. Jeg er så redd for å bli avvist at jeg klamrer meg til folk og er veldig intens. Når jeg tror jeg snart vil bli avvist - avviser jeg selv for å slippe å få bekreftelsen. Jeg har også sluttet hos min psykiater fordi jeg er sikker på at han er møkka lei av meg.

Hva skal jeg gjøre?

[thinkerbell]

"Stå stilla i smärtan..... rotad i det ljus som är Dig.

Låt svärdet gå igenom dig.

Kanske är det inte alls ett svärd?

Kanske är det en stämgaffel... du bli en ton.

Du blir den musik du alltid längtad att få höra.

Du visste inte at du var en sång"

(Y.E)

Din datter trenger deg....

Om ikke du kjenner noen mening med livet akkurat nå.. la hun være meningen. Hun trenger deg nå.. og det vil hun alltid gjøre..

varme tanker fra bella

[ulva]

Høres ganske kjent ut! Kjenner igjen dette problemet med å snakke om selvmord - det er og blir et tabu! Ingen klarer helt å forstå at livet faktisk kan være så vondt og vanskelig at man heller velger å dø. Og alle blir engstelige, sinte eller redde... Selv psykiatere. Men du - det er jo ikke det at man egentlig ønsker å dø; eller å dø fra noen: Man vil ganske enkelt slippe mer lidelse, og endelig få fri fra seg selv! Det er aldri for sent å gi opp, men har du først gjort det, er det ingen vei tilbake. Er akkurat hvor du er nå: Jeg har en sønn som jeg elsker over alt annet, og som jeg ikke ønsker å dø fra, men livet er rett og slett bare for vondt og for krevende til at jeg holder det ut!

Så spørsmålet er egentlig: Hva i livet ditt må gjøres/være annerledes for at du skal få lindring, og holde ut? Hva kan gjøres akkurat NÅ for at du skal få det bedre? Altså som et alternativ til å dø?

Du må ikke være så redd for at barnevernet skal ta fra deg barnet - det er lov å ha det vanskelig, selv om man er mor! Synes det var fryktelig dumt at du sluttet i terapi - jeg er helt sikker på at psykiateren din ikke er lei av deg. Har tenkt samme tanken tusen ganger, og tilogmed sagt at jeg vil slutte - men jeg tenker som så at det faktisk er jobben hans, og at han får betalt for det. Så da så. Da er det irrelevant om han er lei av meg - og det kunne han jo godt være, etter tre års terapi uten noen andre resultater enn en langsom forverring.

Dessverre vrimler det ikke av muligheter til umiddelbar hjelp i dagens psykiatri. Tror du må velge mellom følgende:

- Terapi, som kan gi en langvarig bedring over tid - men du må holde ut! Du må ikke gi opp fordi du har negative tanker om deg selv. Det er slett ikke sikkert at psykiateren din er lei av deg, selv om han tidvis synes at du er vanskelig. Terapien er ikke avhengig av hans kjærlighet til din person, men til et langvarig og stabilt samarbeid. Min erfaring er tvert imot at våre gjensidige tårer har gitt et mye sterkere samhold!

- Medisiner - jeg vet ikke hva du har prøvd før, men det finnes medisiner som hjelper både mot angst og depresjon. De kan gi det lille overskuddet til å bryte ut av problemene.

- Avlastningshjem. Siden du er alenemor (slik jeg forstod det?) kan det jo godt hende at du ville ha godt av litt tid for deg selv! Barnevernet kan faktisk hjelpe deg med å finne et velegnet fosterhjem som kan ha barnet et par ganger i uka, bare noen timer, om du tror dette vil hjelpe. De kommer ikke til å ta fra deg barnet før de tror det er full omsorgssvikt. Helst av alt vil de hjelpe til med å finne løsninger som gavner både mor og barn, og som gjør at barnet kan ha det godt der det aller helst bør være: Sammen med sin mor!

- Langvarig/kortvarig innleggelse, hvor du kan få hjelp til å se nærmere på lidelsen din, medisinering, økonomiske problemer, sosiale forhold...osv. De har ikke bare leger, men også sosionomer, og kan hjelpe til med å tilrettelegge for deg etter utskrivelse. En innleggelse kan være en liten ferie fra alt ansvar og alle problemer. Det behøver ikke vare i månedsvis.

- Alternativ behandling kan være en god støtte til annen behandling, dersom denne ikke er tilstrekkelig. De beste tilbudene tror jeg du vil finne innen akupunktur, homøopati, Rosèn-terapi, og for velværets skyld: Massasje og aroma-terapi.

Kursteder finnes det dessverre lite av, med unntak av Modum bad. Vet ikke så mye om opphold der, foruten at du må søke.

Uansett: Fokus nå må være på å finne en umiddelbar lindring, som gjør at du holder ut. Deretter må du se på hvordan du kan få det bedre over tid. Datteren din trenger helt klart en mor - og husk at det beste for barnet er å ha en mor som har det godt. Personlig hater jeg å måtte involvere hjelpeapparatet, og av samme grunner som deg: Er livredd for tvangsinnleggelse, som jeg har opplevd før, og jeg er redd for at de skal ta fra meg barnet. Men det har ikke skjedd; ikke engang da jeg forsøkte å begå selvmord og han bare var fire uker gammel. Håper du finner en vei videre - dessverre er ikke helsevesenet særlig effektive til å finne løsninger som monner og hjelper. Så det blir opp til deg å finne ut av HVA slags hjelp du faktisk trenger, og deretter gå ut og KREVE det.

[Gjest anonym akkurat nå]

Høres ganske kjent ut! Kjenner igjen dette problemet med å snakke om selvmord - det er og blir et tabu! Ingen klarer helt å forstå at livet faktisk kan være så vondt og vanskelig at man heller velger å dø. Og alle blir engstelige, sinte eller redde... Selv psykiatere. Men du - det er jo ikke det at man egentlig ønsker å dø; eller å dø fra noen: Man vil ganske enkelt slippe mer lidelse, og endelig få fri fra seg selv! Det er aldri for sent å gi opp, men har du først gjort det, er det ingen vei tilbake. Er akkurat hvor du er nå: Jeg har en sønn som jeg elsker over alt annet, og som jeg ikke ønsker å dø fra, men livet er rett og slett bare for vondt og for krevende til at jeg holder det ut!

Så spørsmålet er egentlig: Hva i livet ditt må gjøres/være annerledes for at du skal få lindring, og holde ut? Hva kan gjøres akkurat NÅ for at du skal få det bedre? Altså som et alternativ til å dø?

Du må ikke være så redd for at barnevernet skal ta fra deg barnet - det er lov å ha det vanskelig, selv om man er mor! Synes det var fryktelig dumt at du sluttet i terapi - jeg er helt sikker på at psykiateren din ikke er lei av deg. Har tenkt samme tanken tusen ganger, og tilogmed sagt at jeg vil slutte - men jeg tenker som så at det faktisk er jobben hans, og at han får betalt for det. Så da så. Da er det irrelevant om han er lei av meg - og det kunne han jo godt være, etter tre års terapi uten noen andre resultater enn en langsom forverring.

Dessverre vrimler det ikke av muligheter til umiddelbar hjelp i dagens psykiatri. Tror du må velge mellom følgende:

- Terapi, som kan gi en langvarig bedring over tid - men du må holde ut! Du må ikke gi opp fordi du har negative tanker om deg selv. Det er slett ikke sikkert at psykiateren din er lei av deg, selv om han tidvis synes at du er vanskelig. Terapien er ikke avhengig av hans kjærlighet til din person, men til et langvarig og stabilt samarbeid. Min erfaring er tvert imot at våre gjensidige tårer har gitt et mye sterkere samhold!

- Medisiner - jeg vet ikke hva du har prøvd før, men det finnes medisiner som hjelper både mot angst og depresjon. De kan gi det lille overskuddet til å bryte ut av problemene.

- Avlastningshjem. Siden du er alenemor (slik jeg forstod det?) kan det jo godt hende at du ville ha godt av litt tid for deg selv! Barnevernet kan faktisk hjelpe deg med å finne et velegnet fosterhjem som kan ha barnet et par ganger i uka, bare noen timer, om du tror dette vil hjelpe. De kommer ikke til å ta fra deg barnet før de tror det er full omsorgssvikt. Helst av alt vil de hjelpe til med å finne løsninger som gavner både mor og barn, og som gjør at barnet kan ha det godt der det aller helst bør være: Sammen med sin mor!

- Langvarig/kortvarig innleggelse, hvor du kan få hjelp til å se nærmere på lidelsen din, medisinering, økonomiske problemer, sosiale forhold...osv. De har ikke bare leger, men også sosionomer, og kan hjelpe til med å tilrettelegge for deg etter utskrivelse. En innleggelse kan være en liten ferie fra alt ansvar og alle problemer. Det behøver ikke vare i månedsvis.

- Alternativ behandling kan være en god støtte til annen behandling, dersom denne ikke er tilstrekkelig. De beste tilbudene tror jeg du vil finne innen akupunktur, homøopati, Rosèn-terapi, og for velværets skyld: Massasje og aroma-terapi.

Kursteder finnes det dessverre lite av, med unntak av Modum bad. Vet ikke så mye om opphold der, foruten at du må søke.

Uansett: Fokus nå må være på å finne en umiddelbar lindring, som gjør at du holder ut. Deretter må du se på hvordan du kan få det bedre over tid. Datteren din trenger helt klart en mor - og husk at det beste for barnet er å ha en mor som har det godt. Personlig hater jeg å måtte involvere hjelpeapparatet, og av samme grunner som deg: Er livredd for tvangsinnleggelse, som jeg har opplevd før, og jeg er redd for at de skal ta fra meg barnet. Men det har ikke skjedd; ikke engang da jeg forsøkte å begå selvmord og han bare var fire uker gammel. Håper du finner en vei videre - dessverre er ikke helsevesenet særlig effektive til å finne løsninger som monner og hjelper. Så det blir opp til deg å finne ut av HVA slags hjelp du faktisk trenger, og deretter gå ut og KREVE det.

Takk for godt og konstruktivt svar.

Når det gjelder terapi så tror jeg det er nytteløst. Jeg har gått over ett år i psykoterapi hos en psykiater. Det har ikke gitt noen bedring, bare ført til at jeg er mer fokusert på problemene. Det er klart han må bli lei av meg når det ikke er noen framgang. Jeg føler heller ikke at jeg har noen nytte av det selv. Vi er enige om at jeg har et ekstremt dårlig selvbilde, og at det sannsynligvis er årsaken til mine problemer. Men han kan ikke gi meg noen konkrete forslag til hva jeg skal gjøre for å bedre det. Når jeg spør hva jeg skal gjøre blir han irritert og sier at han ikke er noen trollmann. Han sier han ikke vet om noen annen måte enn å snakke om det. Nå har jeg snakket og snakket 1-2 timer pr. uke i over ett år. Jeg skulle så gjerne hatt noen konkrete forslag til hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen, noen "teknikker" eller at vi gjør avtaler om noe jeg skal jobbe med til neste gang osv. Men han er ikke interessert i noe sånt. Timene varer 45 min, og når jeg endelig har kommet i gang med å prate sier han:"Nå må vi avslutte for i dag". Uansett om jeg er midt i en setning eller tankerekke. Jeg har spurt om han ikke kan si ifra fem minutter før sånn at vi kan avslutte samtalen ordentlig og gjøre en oppsumering, men det er ikke sånn han arbeider. Vi tar heller ikke opp tråden igjen neste gang. Jeg skal bare snakke om det som opptar meg akkurat da, situasjoner jeg har opplevd siden sist, drømmer o.l. For meg blir dette helt feil. Ikke misforstå. Psykiateren er en hyggelig og snill mann som aldri har krenket meg eller påført meg negative tanker.

Har du samme erfaringer med terapi? Det er helt klart at jeg har behov for terapi hvis jeg skal fortsette å leve og fungere. Men hvor skal jeg finne noe som passer for meg? Jeg er temmelig sær og vanskelig som du sikkert forstår. Jeg har ikke råd til å betale store summer, så det må være noe som gir trygderefusjon. Det er jo så lange ventelister overalt også.

Jeg prøvde cipramil i 3 måneder. Jeg orket ikke å fortsette for det ga så mange bivirkninger, og ikke merket jeg noen særlig bedring heller. Følelses livet ble bare litt mer "flatt" Jeg er en vanskelig person på alle måter.

Kanskje avlastning kunne være en tanke. Ikke fordi jeg har behov for å være mindre sammen med min datter, men fordi hun da ville bli kjent med en familie som kanskje kan ta seg av henne dersom noe skjer med meg.

[Gjest anonym akkurat nå]

Takk for godt og konstruktivt svar.

Når det gjelder terapi så tror jeg det er nytteløst. Jeg har gått over ett år i psykoterapi hos en psykiater. Det har ikke gitt noen bedring, bare ført til at jeg er mer fokusert på problemene. Det er klart han må bli lei av meg når det ikke er noen framgang. Jeg føler heller ikke at jeg har noen nytte av det selv. Vi er enige om at jeg har et ekstremt dårlig selvbilde, og at det sannsynligvis er årsaken til mine problemer. Men han kan ikke gi meg noen konkrete forslag til hva jeg skal gjøre for å bedre det. Når jeg spør hva jeg skal gjøre blir han irritert og sier at han ikke er noen trollmann. Han sier han ikke vet om noen annen måte enn å snakke om det. Nå har jeg snakket og snakket 1-2 timer pr. uke i over ett år. Jeg skulle så gjerne hatt noen konkrete forslag til hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen, noen "teknikker" eller at vi gjør avtaler om noe jeg skal jobbe med til neste gang osv. Men han er ikke interessert i noe sånt. Timene varer 45 min, og når jeg endelig har kommet i gang med å prate sier han:"Nå må vi avslutte for i dag". Uansett om jeg er midt i en setning eller tankerekke. Jeg har spurt om han ikke kan si ifra fem minutter før sånn at vi kan avslutte samtalen ordentlig og gjøre en oppsumering, men det er ikke sånn han arbeider. Vi tar heller ikke opp tråden igjen neste gang. Jeg skal bare snakke om det som opptar meg akkurat da, situasjoner jeg har opplevd siden sist, drømmer o.l. For meg blir dette helt feil. Ikke misforstå. Psykiateren er en hyggelig og snill mann som aldri har krenket meg eller påført meg negative tanker.

Har du samme erfaringer med terapi? Det er helt klart at jeg har behov for terapi hvis jeg skal fortsette å leve og fungere. Men hvor skal jeg finne noe som passer for meg? Jeg er temmelig sær og vanskelig som du sikkert forstår. Jeg har ikke råd til å betale store summer, så det må være noe som gir trygderefusjon. Det er jo så lange ventelister overalt også.

Jeg prøvde cipramil i 3 måneder. Jeg orket ikke å fortsette for det ga så mange bivirkninger, og ikke merket jeg noen særlig bedring heller. Følelses livet ble bare litt mer "flatt" Jeg er en vanskelig person på alle måter.

Kanskje avlastning kunne være en tanke. Ikke fordi jeg har behov for å være mindre sammen med min datter, men fordi hun da ville bli kjent med en familie som kanskje kan ta seg av henne dersom noe skjer med meg.

Jeg skulle gjerne vært innlagt en periode dersom jeg kunne få hjelp og hvile, og samtidig ha med min datter. Jeg har undersøkt på Modum, men der tar de bare imot par med barn, ikke enslige. Det vil skape alt for mye angst og usikkerhet både for meg og min datter dersom jeg blir innlagt et sted uten å kunne ha med henne. Hun er stor jente - 9 år.

[Gjest varme tanker til deg fra meg]

Kjære deg

Som jeg kjenner meg igjen av beskrivelsen din av terapi! Bare snakke, for så å bli avbrutt av at nå er timen slutt. Man blir så minnet på at man bare er en kunde, en pasient - øker ikke akkurat selvtilliten. Jeg har også lurt på hvor man kan finne hjelp som hjelper. Ikke bare ta imot time hos den psykologen som har ledig! Men jeg har gitt opp, og jeg baler med mine ting på egen hånd.

Modum må da ha et annet tilbud enn til familier (som er par med barn) eller enslige??

Ta vare på datteren din! Hun trenger deg. Hun vil gi deg nye opplevelser, kanskje vil hun åpne noen muligheter for deg også.

[ulva]

Takk for godt og konstruktivt svar.

Når det gjelder terapi så tror jeg det er nytteløst. Jeg har gått over ett år i psykoterapi hos en psykiater. Det har ikke gitt noen bedring, bare ført til at jeg er mer fokusert på problemene. Det er klart han må bli lei av meg når det ikke er noen framgang. Jeg føler heller ikke at jeg har noen nytte av det selv. Vi er enige om at jeg har et ekstremt dårlig selvbilde, og at det sannsynligvis er årsaken til mine problemer. Men han kan ikke gi meg noen konkrete forslag til hva jeg skal gjøre for å bedre det. Når jeg spør hva jeg skal gjøre blir han irritert og sier at han ikke er noen trollmann. Han sier han ikke vet om noen annen måte enn å snakke om det. Nå har jeg snakket og snakket 1-2 timer pr. uke i over ett år. Jeg skulle så gjerne hatt noen konkrete forslag til hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen, noen "teknikker" eller at vi gjør avtaler om noe jeg skal jobbe med til neste gang osv. Men han er ikke interessert i noe sånt. Timene varer 45 min, og når jeg endelig har kommet i gang med å prate sier han:"Nå må vi avslutte for i dag". Uansett om jeg er midt i en setning eller tankerekke. Jeg har spurt om han ikke kan si ifra fem minutter før sånn at vi kan avslutte samtalen ordentlig og gjøre en oppsumering, men det er ikke sånn han arbeider. Vi tar heller ikke opp tråden igjen neste gang. Jeg skal bare snakke om det som opptar meg akkurat da, situasjoner jeg har opplevd siden sist, drømmer o.l. For meg blir dette helt feil. Ikke misforstå. Psykiateren er en hyggelig og snill mann som aldri har krenket meg eller påført meg negative tanker.

Har du samme erfaringer med terapi? Det er helt klart at jeg har behov for terapi hvis jeg skal fortsette å leve og fungere. Men hvor skal jeg finne noe som passer for meg? Jeg er temmelig sær og vanskelig som du sikkert forstår. Jeg har ikke råd til å betale store summer, så det må være noe som gir trygderefusjon. Det er jo så lange ventelister overalt også.

Jeg prøvde cipramil i 3 måneder. Jeg orket ikke å fortsette for det ga så mange bivirkninger, og ikke merket jeg noen særlig bedring heller. Følelses livet ble bare litt mer "flatt" Jeg er en vanskelig person på alle måter.

Kanskje avlastning kunne være en tanke. Ikke fordi jeg har behov for å være mindre sammen med min datter, men fordi hun da ville bli kjent med en familie som kanskje kan ta seg av henne dersom noe skjer med meg.

Høres ut som en temmelig meningsløs terapi, ja. Nei, psykiateren min er heldigvis ikke slik. Men jeg har gått der to ganger i uka i snart tre år, og heller ikke merket noen fremgang: Så jeg har tenkt det samme som deg! Men det er ikke tilfelle: Han har lang erfaing og tålmodighet, og sier det er nok for ham at jeg får nok utbytte av timene til å klare meg gjennom dagene, og ikke tar livet av meg. Eller; at jeg er mer stabil, i det minste!

Av svaret ditt tenkte jeg umiddelbart at det du etterlyser er kognitiv terapi: I kognitiv terapi jobber man konkret med hvordan du kan endre tankemønstre og handlingsmønstre, og graver ikke fullt så mye i gammel dritt... Et utmerket eksempel på kognitiv terapi er arbeidet med stemmehørere: Istedenfor å medisinere dem bort, noe som ikke alltid går, har noen psykiatere og psykologer nå begynt å arbeide med hvordan de som hører stemmer skal mestre å høre dem. De gir konkrete oppgaver de kan jobbe med: F.eks. å snakke med stemmene, og avtale en bestemt tid med dem slik at de ikke forstyrrer hele døgnet. Det høres ganske utrolig ut, men: Det hjelper!

De fleste psykologer og psykiatere med privatpraksis tilbyr prøvetimer, slik at dere kan finne ut om kjemien stemmer før dere begynner et samarbeid. Det er temmelig viktig! Dessverre er det som du sier; lang ventetid, det er derfor det er viktig å søke mange og dessuten ringe rundt og spørre dem om de har plass. Det hender man har flaks! Da kan du samtidig spørre dem om hva slags terapi de benytter - mange blander inn elementer fra ulike typer.

Synes det høres ut som en god ide å ha et slags "hjemmearbeid" til neste gang: Det gir en raskere fremgang. Det bør du nevne når du søker på nytt, og kommer til "prøvetimer" - dersom du vil det. Og dessuten være helt ærlig om hvorfor det skar seg med den forrige! Både om hva du var misfornøyd med i timene, og at du følte at han var lei av deg. Et godt hjemmearbeid som du isåfall kan ta med, er en tidsakse. Du skriver opp alle årstall hvor det har skjedd noe spesielt viktig for deg, og hva som skjedde: Skilsmisser, dødsfall, avsluttet skolegang, innleggelser, sykdom, fødsel... Da får terapeuten en grei skisse og oversikt over livet ditt med en gang.

Når det gjelder medisiner: 3 mnd. er lang nok tid til å se at det ikke virker, men å prøve bare en medisin? Det er mange som må prøve flere ulike før de finner en som passer. Medisinene har ulik "profil", og kan virke ulikt på ulike problemer.

Da jeg var innlagt sist, fikk jeg faktisk tilbud om å ha med meg barnet, men ville ikke. Da var han bare en liten baby. Jeg vet ikke hvordan det er med innleggelser og å ha med store barn, men det kan du kanskje formulere i et spørsmål til NHD? Jeg vet i det minste at de er svært innstilt på at de skal tilpasse forholdene best mulig. Ser ikke bort fra at det ikke skulle være mulig å få til en ordning for deg - iallefall med tettere oppfølging. Det finnes forresten dagavdelinger, også. Alt dette vet fastlegen din - synes du skal snakke med ham. Han har oversikt over hva som finnes i ditt distrikt, og kan helt sikkert undersøke for deg og ta kontakt med de ulike institusjonene. Du kan jo samtidig diskutere medisiner - dersom du fortsatt synes det er interessant. Nei, de fjerner ikke dårlig selvtillit, men kan gi deg mer overskudd til å takle problemene.

Jeg tenkte akkurat som deg når det gjelder avlastningshjem: Da har barnet noe trygt og kjent å forholde seg til dersom det skulle skje noe med deg. Dessuten er det også en mulighet dersom du ikke får ha med barnet ved en evt. innleggelse. Husk at det ikke betyr at du ikke får se henne! Det er dessuten vanlig at man får permisjoner, og får reise hjem i kortere perioder. Når det gjelder Modum bad, synes jeg det høres merkelig ut om de aldri kunne gjøre et unntak. Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg har hatt en veldig dyktig utearbeider fra sykehuset, og hva hun fikk til... Er det en vilje, er det en vei! Hun ringte rundt og maste på alle institusjonene, og fikk fortgang i det meste. Dèt var nyttig i en periode jeg ikke hadde all verdens tid, og langsomt ble verre. Dessverre er ikke psykiateren min like rask... Men, poenget er: Det går an! Du må bare sørge for å ha de riktige støttespillerne. Så det gjelder for deg å få en fast kontaktperson som kan være der for deg over lang tid, og som kan hjelpe deg med det praktiske. Det kan godt være en annen enn en ny psykolog/psykiater: Hjemmesykepleien, fastlegen din, sosionom... Det beste er selvsagt om det er en ny terapeut.

Noe av grunnen til at psykiateren min holder trofast ut, uansett hvor mange skuffelser og tilbakeslag vi har opplevd, er dette: Han har lang erfaring med å jobbe med tungt schizofrene, og har forstått det mest sentrale i sykdomsbildet: Manglende tillit. Det går igjen også hos bedre pasienter, og det gjennomgående er at terapien ikke kan fungere uten tillit! Og akkurat det tar lang tid: Han har ikke regnet med at jeg kommer til å ha noen bedring på bare tre år. Disse årene har han jobbet hovedsakelig med å bygge opp et tillitsforhold. Hvor lang tid det tar, er avhengig av hvor stor "skaden" er. Er den dyp nok, skjer det kanskje aldri. Men opparbeidelsen av tillit er avhengig av langvarig kontakt. Så om det ikke skjer noen verdens ting - som er fryktelig frustrerende! - vil ganske enkelt det at jeg kommer dit allikevel langsomt gjøre meg vant til ham og bygge opp tilliten. Det er iallefall hans erfaring - og som har gjort ham i stand til å hjelpe andre, alvorlig syke, før.

Håper det går bra med deg - kan du ikke snakke med fastlegen din om alt dette? Lufte ut hvilke muligheter du har, og forklare hvordan du har det og hva du ønsker? Han kan i det minste være en støttespiller for deg, som er relativt nøytral.

[goliane]

Har lest meg gjennom spørsmål og svar.

Reaksjonen min er:

For noen flotte, reflekterte, varme, omtenksomme personer dere er!

Det er sånne mennesker som dere verden trenger. Så bli her i verden! Ungene deres er heldige som har dere. Dere har jo evnen til å bry dere om andre enn dere sjøl!

Mange oppmuntringsklemmer fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje du skullle prøve behandling mot depresjon?

Kombinasjonen psykoterapi og medisiner kan sikkert hjelpe deg.

[Gjest anonym akkurat nå]

Har lest meg gjennom spørsmål og svar.

Reaksjonen min er:

For noen flotte, reflekterte, varme, omtenksomme personer dere er!

Det er sånne mennesker som dere verden trenger. Så bli her i verden! Ungene deres er heldige som har dere. Dere har jo evnen til å bry dere om andre enn dere sjøl!

Mange oppmuntringsklemmer fra

Takk skal du ha goliane. Det var pent sagt. Takk til dere andre som har svart også.