Om å gifte seg...

[Gjest Skulle ønske at..]

Etter å ha vært i superromantisk bryllup i helga, begynner jeg å drømme igjen..Jeg drømmer virkelig om å gifte meg, men det gjør absolutt ikke samboeren min. På en måte burde dette føles som en bagatell - selvfølgelig er hovedsaken at vi har det bra sammen, og at hverdagen er bra.Og det er den. Men jeg kan ikke hjelpe for det - det føles sårt at han ikke vil gifte seg med meg. Han ser nok på et bryllup som bortkastet tid og penger. Jeg er fullt klar over at vi per i dag ikke har råd til å holde et bryllup, men det hadde jo gått an å spare!

Er det en sånn kjønnsting det der med å drømme om bryllup tro - drømmen om å være "prinsesse for en dag"?

Men det er jo liksom ikke det som er hovedsaken heller da - "prinsesse for en dag". Men det ville vært den ultimate kjærlighetserklæring - nå føles det litt sånn;"ok, han sier at han elsker meg, men ikke nok til å gifte seg". Føler på en måte at det hele tida er jeg som strekker meg og tøyer grenser - det er jeg som stadig vekk blir med på ting i senga f.eks. som jeg aldri hadde trodd at jeg ville gjøre - ikke fordi jeg føler meg presset til deg, men fordi vi etter hvert begynner å få en tillit til hverandre som gjør at jeg ikke skremmes av å skulle gjøre disse tingene, og ønsker det selv.

Er jeg sprø som føler at han ikke "elsker meg nok" når han ikke vil gifte seg? Kan også legge til at i familiene våre er de fleste parene gift, og jeg må stadig "stå til rette" for at vi ikke har giftet oss.Og at det viktigste ikke er selve bryllupet, men det å skulle være gift..

[Nyco]

Har du prøvd å forklare ham det du sa her?

*skjønner deg godt jeg*

[Gjest Nicolaus]

Mange potensielt fine framtidsforhold er historisk sett blitt ødelagt av kvinner som absolutt må opp kirkegulvet før begge er modne.

Jenter klarer å grave fram utrolig mange vikarierende "følelsesmessige" argumenter for å få være brud, og imponere omverdenen.

[Gjest ikke nå.]

Ville bare si at dette kunne jeg selv ha skrevet. Akkurat sånn har jeg det også. Liten trøst i det kanskje? ;o))

[Gjest been there, done that]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg tenkte også slik for noen år siden. Til slutt fridde samboern og vi hadde alt klart, men så skar det seg et halvt år før bryllupet.

Det er jeg glad for nå. Fordi det gjorde at jeg traff mannen i mitt liv, som fridde etter knapt 2 måneder... Og da hadde han gått og lurt på om det var for tidlig å fri nå ganske lenge. Vi visste nemlig med en gang at det var det eneste riktige...

Derfor synes jeg du skal vente til han er klar, ikke press ham, det kommer det ikke noe godt ut av. Å gifte seg er noe begge må ville fullt og helt.

Lykke til og smør deg med tålmodighet.

[Gjest keg]

Syns ikke du skal gi deg der. Det å gifte seg er noe de fleste tar som en selfølge, at "ja, når man møter den rette, så.." eller som at selfølgeli skal man ha barn..!

Lar du være å bli gift, trur du ikke du kommer til å føle at du gikk glipp av noe her i livet..?

Hilsen ei som er bestemt på å få være brud en dag!

[dewey]

Syns du skal tenke minst mulig på dette. Ikke mas på ham, det kan forsure hele forholdet.

Men jeg må si jeg ikke helt skjønner den tankerekken din om at han ikke elsker deg høyt nok til å gifte seg med deg? Hva mener du egentlig? Må man gjøre absolutt alt selv om den man elsker ønsker det? Elsker du ham høyt nok til å basehoppe for eksempel? Ikke det? Hva om han hadde blitt skuffet og lei seg for det?

Ikke alle ønsker å gifte seg, vi er to her hjemme med den holdningen. Det betyr ikke at vi ikke elsker hverandre høyt nok, det betyr bare at ekteskap ikke er vår "stil". Eller noe sånt:-)

[Gjest Skulle ønske at...]

Syns du skal tenke minst mulig på dette. Ikke mas på ham, det kan forsure hele forholdet.

Men jeg må si jeg ikke helt skjønner den tankerekken din om at han ikke elsker deg høyt nok til å gifte seg med deg? Hva mener du egentlig? Må man gjøre absolutt alt selv om den man elsker ønsker det? Elsker du ham høyt nok til å basehoppe for eksempel? Ikke det? Hva om han hadde blitt skuffet og lei seg for det?

Ikke alle ønsker å gifte seg, vi er to her hjemme med den holdningen. Det betyr ikke at vi ikke elsker hverandre høyt nok, det betyr bare at ekteskap ikke er vår "stil". Eller noe sånt:-)

Tja..hadde kanskje blitt med på basehopp jeg..(heller jeg enn han, tror jeg)

Men over til det jeg mente; for meg ville det å gifte seg være en måte å vise for hverandre og hele verden at jeg virkelig mener alvor med at jeg ønsker å dele livet mitt med akkurat ham. (Andre ser kanskje på samme måten på basehopp..)Jeg vet selvsagt at man ikke kan vite om kjærligheten kommer til å vare livet ut. Og samtidig ser jeg på datteren vår som et sterkere bånd mellom oss enn det å være gift ville være - vi ville garantert kjempet hardere for forholdet for hennes skyld, enn for en underskrift på et papir, for å si det sånn.

Og fornuftsmessig vet jeg at disse følelsene egentlig er urimelige - jeg vet jo egentlig at han elsker meg! Men det er ikke alltid så lett å styre hva man føler.

Vi har forresten snakket litt om dette etter at jeg skrev forrige innlegg, og jeg tror kanskje han forsto litt mer hvordan jeg føler det. Han sa da at han ikke hadde ment at vi aldri kommer til å gifte oss, bare at det ikke er aktuelt akkurat nå (bl.a. pga økonomi osv).

Men jeg synes egentlig ikke at jeg er helt urimelig om jeg ikke er villig til å strekke mine grenser på enkelte ting, når han ikke er interessert i å gifte seg - og ikke er villig til å rikke på sine (da mener jeg ikke at jeg er furten og nekter ham sex og sånn, men at det er enkelte ting hvor jeg føyer meg, selv om jeg egentlig ikke har spesielt lyst, men gjør det likevel som et tegn på tillit til ham, og fordi jeg er glad i ham og ønsker å glede ham). Dessuten - han har jo valgt å bo sammen med meg og få barn med meg, og det er da egentlig et større skritt (sånn jeg ser det) enn det å gifte seg, er det ikke?Derfor ser jeg heller ikke den enormt store barrieren her!

[Gjest Pås]

Mange potensielt fine framtidsforhold er historisk sett blitt ødelagt av kvinner som absolutt må opp kirkegulvet før begge er modne.

Jenter klarer å grave fram utrolig mange vikarierende "følelsesmessige" argumenter for å få være brud, og imponere omverdenen.

Du irriterer meg med det du skriver! Hvorfor skal det alltid fremstilles som at det er KVINNEN i forholdet som absolutt vil gifte seg!

Det er ikke slik lenger at du blir "godt gift og forsørget", eller at du oppnår noen "prestisje" blant andre kvinner fordi om du er gift.

Til din orientering kan jeg fortelle deg at hos oss var det mannen min som "absolutt" ville gifte seg, da jeg sa at jeg ønsket meg barn. Så det så! Han var vel "giftesyk" da, kan jeg tenke meg!

[Tornerose]

Jeg synes det blir feil av deg å si at han ikke elsker deg hvis han ikke vil gifte seg. Jeg kan godt klare meg uten å gifte meg, faktisk synes jeg de praktiske årsakene ved å gifte seg veier mer enn "drømmen om å være prinsesse for en dag". Jeg elsker samboeren min og vil dele resten av livet med ham, men å gifte seg dreier seg jo bare om et papir. Hvis du trenger et bryllup som bevis for at dere elsker hverandre så sier det vel mer om deg enn om ham som tydeligvis har sterke nok følelser allerede.

[Gjest Hydra 1]

Om det er økonomien som gjer at de ikkje gifter dykk, så vil eg påstå du har feil motiv. Det kostar ikkje ei krone å gifte seg, fullt prinsessebryllup derimot er dyrt.

[dewey]

Tja..hadde kanskje blitt med på basehopp jeg..(heller jeg enn han, tror jeg)

Men over til det jeg mente; for meg ville det å gifte seg være en måte å vise for hverandre og hele verden at jeg virkelig mener alvor med at jeg ønsker å dele livet mitt med akkurat ham. (Andre ser kanskje på samme måten på basehopp..)Jeg vet selvsagt at man ikke kan vite om kjærligheten kommer til å vare livet ut. Og samtidig ser jeg på datteren vår som et sterkere bånd mellom oss enn det å være gift ville være - vi ville garantert kjempet hardere for forholdet for hennes skyld, enn for en underskrift på et papir, for å si det sånn.

Og fornuftsmessig vet jeg at disse følelsene egentlig er urimelige - jeg vet jo egentlig at han elsker meg! Men det er ikke alltid så lett å styre hva man føler.

Vi har forresten snakket litt om dette etter at jeg skrev forrige innlegg, og jeg tror kanskje han forsto litt mer hvordan jeg føler det. Han sa da at han ikke hadde ment at vi aldri kommer til å gifte oss, bare at det ikke er aktuelt akkurat nå (bl.a. pga økonomi osv).

Men jeg synes egentlig ikke at jeg er helt urimelig om jeg ikke er villig til å strekke mine grenser på enkelte ting, når han ikke er interessert i å gifte seg - og ikke er villig til å rikke på sine (da mener jeg ikke at jeg er furten og nekter ham sex og sånn, men at det er enkelte ting hvor jeg føyer meg, selv om jeg egentlig ikke har spesielt lyst, men gjør det likevel som et tegn på tillit til ham, og fordi jeg er glad i ham og ønsker å glede ham). Dessuten - han har jo valgt å bo sammen med meg og få barn med meg, og det er da egentlig et større skritt (sånn jeg ser det) enn det å gifte seg, er det ikke?Derfor ser jeg heller ikke den enormt store barrieren her!

Jeg syns rett og slett du skal respektere at han ikke ønsker å gifte seg. At du ikke syns det er noe kjempestort skritt og sånt er jo ganske irrelevant.

Forøvrig er jeg enig i at den virkelige forpliktelsen deres er ungen. Vi har den varianten her hjemme: Vi er ikke interessert i å gifte oss, ungene binder oss mer sammen enn noe papir noen gang kan gjøre.

[Lula]

Jo mer du maser, desto steilere kommer han til å bli. Det er bare til å slutte å gnage om det, og la tiden gå sin gang, så kommer han nok til å snu på det han og.

Her i huset fridde han, angret litt etterpå. Tror nok han fridde etter en god del mas fra meg ja, når jeg tenker etter. Etter fem år og enda et barn, fant vi det naturlig å gifte oss, og har nå vært gift i 6 mnd.

Jeg er glad for at vi ventet. Nå vet jeg nemlig at han virkelig ønsket det, og at han ikke gjorde det bare av pliktfølelse.