Hva gjør jeg ????

[Gjest ikke undertegnet]

Heisann.

Håper noen kan hjelpe meg med et stort problem.

Jeg er samboer med verdens snilleste mann, og vi har en sønn på 2,5 år sammen.

Vi ønsker oss fler barn, og prøver å bli gravide nå. Vi har prøvd lenge, men får det ikke til... Plutselig har jeg fått litt kalde føtter... Er det egentlig dette jeg vil ??? Jeg er utrolig glad i han, og ønsker å leve resten av livet mitt med han... tror jeg... Han er glad i oss begge to, men har litt problemer med å vise det. Han "kaster" oss ganske ofte ut av huset. Han føler for å være hjemme alene sier han. Det plager meg litt, for jeg vil helst tilbringe all min tid (nesten) sammen med han. Og jeg mener at hvis han vil være alene, så kan vel heller han ta seg en tur ut...? Et annet problem er sexlivet vårt. Det er helt på bunn... Han tar ALDRI initiativet, og avviser meg ofte når jeg gjør det. "Men du har vel ikke eggløsning enda???", Jeg orker ikke, er sååå trøtt, eller har så vondt i hodet..." Jeg klarer ikke å skjønne meg på han for tiden. Det er kanskje et utslag av at vi ikke klarer å bli gravide, men vi får i allefall ikke fler barn hvis vi ikke har sex... Nei, sånn som det er nå, har vi sex en gang i mnd... Eller kanskje to, og alltid kun rundt eggløsning. Det er fryktelig frustrerende, og jeg vil ike ha det sånn resten av livet... Vi hadde det mye bedre sammen før vi fikk barn...

Akkurat nå har jeg ikke lyst på fler barn sammen med han. Har mest lyst til å flytte ut, og glemme hele greiene...

Jeg har prøvd å snakke med han om det, men han kan ikke se at det er noe galt. Han har til og med seriøst lurt på hva det var med meg fordi jeg her lyst på sex mer enn en gang i mnd.

Det er liksom ikke kun sexen det går på heller... Jeg kunne nok ha klart meg fint uten sex jeg hvis jeg bare fikk litt kos innimellom også. Vi koser og klemmer nesten aldri lenger, og jeg kan ikke huske sist vi klinte...

Dette er det første seriøse forholdet han har hatt, mens jeg har et langvarig samboerforhold bak meg... Kanskje han tror at alt er som det skal være ??? Men jeg vet at det er så mye som mangler i forholdet vårt. Jeg vet at det kan være så mye bedre...

Jeg vet at det er helt opp til meg om jeg vil fortsette forholdet eller ikke, men jeg håper dere kan gi meg noen tilbakemeldinger på tankene mine...

Klem...

[Gjest ikke nå...]

Hei!

Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det du skriver. Er gift med den mannen jeg har barn med. Venter dessuten mitt andre barn med samme mann.

Sexlivet vårt har også blitt helt anderledes. Det er skrekkelig sjeldent vi gjør noe med det, og hver gang vi gjør det har jeg dårlig samvittighet siden det blir så sjeldent. Er ikke sikker på hvorfor det er sånn, men jeg har en liten teori om at småbarnsforeldre i mer enn full jobb ved siden av oppussing, hus og hjem rett og slett ikke alltid har overskudd. Regner med at det med tid og stunder vil gå over og at vi blir aktive igjen. Når vi har energi og overskudd.

Når det gjelder det å ha tid for seg selv så er jeg både enig og uenig med deg. Jeg har selv litt behov for litt "bare meg tid", men da går jeg som regel ut. Ikke fordi det er noe galt mellom oss, men rett og slett fordi jeg ønsker litt luft rundt øra! Vil ikke være mamma, kone og organisator for hus og hjem HELE tiden. Hadde jeg blitt kastet ut på den måten du beskriver tror jeg nok jeg ville tatt det opp. Men du kan jo også snu på det! Gjør det til en spesielt koselig stund for deg og barnet ditt!

Når det gjelder å ha sex bare i forbindelse med eggløsning tror jeg kanskje man havner litt i den modusen når man prøver å få barn. Vi har selv et barn og et på vei takket være at vi har fått litt medisinsk hjelp på veien. I de mnd. vi har prøvd å få barn da har ikke sex vært i våre hoder en gang med tanke på lyst! Det blir rett og slett en jobb som må gjøres!

Når det gjelder å vite hva du vil er dette en stor avgjørelse. Jeg har flere ganger tenkt det samme, men så tenker jeg på hvordan min hverdag ville vært uten ham. Har funnet ut at jeg trives ganske så bra sånn jeg har det, og at jeg ikke ønsker å leve alene.

Føler at vi har et veldig godt forhold sammen som mennesker, men ikke alltid som kjærester. Har også funnet ut at mange forhold har blitt bygget på denne måten!

Synes det er vanskelig å råde deg til noe, men dersom du er usikker bør du kanskje legge barneplanene på hylla?

Lykke til i alle fall!

Klemmer

[Gjest Waldemar]

Dette er et fenomen som er mer normalt enn unormalt. Ingen trøst kanskje, men det er svært, svært mange par som havner i denne situasjonen.

Men kan jo ikke forvente at den første tidens lyst til å "spise opp hverandre", skal vedvare. Det er veldig vanskelig å komme inn i et nytt spor, når man har havnet i det uføre dere har.

Når den ene ikke har lyst på den andre lenger, ha man tårdt over en "grense", som gjør at man ikke kan "pålegge" seg selv lyst.

Jeg tror du skal reise spørsmålet om det i det heletatt er noe vits i å gå videre med forholdet. Beklager å måtte si det, men jeg har både opplevd selv, og sett andre, som har måttet avvikle forholdet. Noen holder ut veldig lenge, er litt feige, mens andre til beste for alle parter, velger å avslutte.

Lykke til!

[Amos73]

Uff, dette høres ut som en veldig vond og vanskelig situasjon

Som de andre er inne på så tror jeg nok ikke det er en uvanlig situasjon, allikevel er det ikke holdbart så lenge du (og kanskje også han) blir ulykkelig av det.

Jeg mener dette er problemer dere trenger profesjonell hjelp til å takle. Familievernkontoret i kommunen f.eks., eller andre rådgivningskontor (nå ble jeg helt blank her på hva de faktisk heter!).

Jeg er ikke enig i det Waldemar sier om at det kanskje er best å avvikle forholdet så snart som mulig. Det er normalt at forhold svinger, og kan ha voldsomme bølgedaler. Jeg synes IKKE det er feigt å holde ut og prøve å finne løsninger.

Men altså - nøkkelen til en løsning er vel kommunikasjon. Du MÅ få ham til å prate med deg, og jeg ville vel krevd at han ble med på en samtale med en profesjonell tredjepart. Samtidig ville det være lurt å legge planene om barn nr 2 på hylla, til dere er sikre på at det er dette dere vil. Kanskje blir det en vekker for ham om du forteller at du (midlertidig) vil kutte ut prøvingen.

De beste ønsker for dere, håper inderlig det ordner seg!

ps: Dette er jo bare synsing og meninger fra meg, hevder på ingen måte å sitte med fasiten...

[Gjest elapela]

Uff, dette høres ut som en veldig vond og vanskelig situasjon

Som de andre er inne på så tror jeg nok ikke det er en uvanlig situasjon, allikevel er det ikke holdbart så lenge du (og kanskje også han) blir ulykkelig av det.

Jeg mener dette er problemer dere trenger profesjonell hjelp til å takle. Familievernkontoret i kommunen f.eks., eller andre rådgivningskontor (nå ble jeg helt blank her på hva de faktisk heter!).

Jeg er ikke enig i det Waldemar sier om at det kanskje er best å avvikle forholdet så snart som mulig. Det er normalt at forhold svinger, og kan ha voldsomme bølgedaler. Jeg synes IKKE det er feigt å holde ut og prøve å finne løsninger.

Men altså - nøkkelen til en løsning er vel kommunikasjon. Du MÅ få ham til å prate med deg, og jeg ville vel krevd at han ble med på en samtale med en profesjonell tredjepart. Samtidig ville det være lurt å legge planene om barn nr 2 på hylla, til dere er sikre på at det er dette dere vil. Kanskje blir det en vekker for ham om du forteller at du (midlertidig) vil kutte ut prøvingen.

De beste ønsker for dere, håper inderlig det ordner seg!

ps: Dette er jo bare synsing og meninger fra meg, hevder på ingen måte å sitte med fasiten...

Jeg stiller meg bak innlegget til Amos73. Ville også gjerne prøvd å fått en samtale på et familievernkontor. Har selv tenkt på det innimellom, og jeg er klar over at det er et steg å ta. Synes i grunnen ikke noe om at han "kaster" deg ut av huset hver gang han vil være alene. Av og til har han sikkert behov for å være hjemme alene, og det er vel greit, men ikke hver gang, vel? Noen ganger kan han vel dra ut selv også?? Men du bør ikke bli gravid akkurat nå som du har sånne tanker og følelser. Ingen barn har kommet til verden og reddet et forhold som allerede har vært håpløst!

[Britt66]

Jeg syns det er vondt å høre att du sliter sånn og jeg er enig med de andre her,oppsøk hjelp.Famileterapi.Jeg håper det ordner seg for deg og ønsker deg lykke til.

[Gjest ikke undertegnet]

Heisann.

Takk for alle tilbakemeldingene.

Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre...

Vi satt oppe og pratet i hele natt. Sov kun 2 timer før en blid og opplagt liten gutt kom og vekket meg.

Vi pratet masse, og fant ut at vi skulle gi forholdet en ny sjanse (igjen...)

Det virker kanskje teit av meg og vurdere å avslutte forholdet pga dette, men det er så mye mer som spiller inn. Men jeg tror det er det jeg har skrevet her, som er utslaget i alt. Vi har ikke best økonomi for tiden, og det bekymrer samboeren min mye mer enn det bekymrer meg. Jeg vet at det vil ordne seg, og vi klarer oss jo greit selv om vi ikke har mest å rutte med. Jeg kan liksom bekymre meg litt i en times tid, så er det over, mens han går å tenker på det konstant...Han tar bekymringene med seg i senga, og det gjør ikke jeg !!!

Han er storforbruker av penger, og har null økonomisk sans. Jeg har styringa over alt, trodde jeg, men... Han får ikke ha med seg kontanter når han handler, og jeg har knekt visakortet hans i to. Når han skal handle, får han med seg liste, og mitt kort. Jeg merket for en stund siden at det forsvant en ekstra 200 lapp nesten hver gang han handlet. Jeg tok det opp med han, og han innrømmet at den gikk på en spilleautomat...

Jeg ble fly forbannet, og han har sluttet med det nå. Endelig kontroll igjen tenkte jeg, men nei... I dag kom skatteoppkreveren på døra vår. Han har unlatt å betale 4000,- i skatt. Herregud altså... Det hadde jo ikke vært så stort problem å få betalt om jeg hadde visst om det... Neida, han har holdt det skjult for meg. Heldigvis står både huset og bilene i mitt navn...

Jeg la også på meg endel kilo i svangerskapet, og det liker han ikke... Jeg liker det ikke selv heller, og har tatt av meg ti kilo, men det er fortsatt noe igjen til der jeg var før. Han sa en gang at han ikke "tente" så lett på meg lengre, etter at jeg la på meg. Det gikk veldig inn på meg. Han har prøvd å bortforklare det med at "han mente det ikke sånn"... Nei, det kan godt være, men da gjør det det ikke noe bedre at sexlivet er så skralt som det er...

Huff, dette ble mye klaging, men det er deilig å få det ut. Jeg vet alvorlig talt ikke hva som er best for meg og lillegutt.

Jeg har også prøvd å overtale han til å få hjelp, men det vil han ikke.

Jeg fikk brev også i dag fra sykehuset med time hos gynekolog til utredning...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men det er ikke før i desember, så jeg har jo litt tid på meg.

Nei, det skal ikke være lett.

Vurderer å true han til å søke hjelp sammen med meg, hvis ikke går jeg fra han.

Men, jeg kommer nok kanskje ikke til å gjøre det uansett. (

Jeg vil gjerne ha tilbake den mannen han var da jeg traff han. Joda, alle forandrer seg, men jeg kan ikke si at jeg liker den veien det har tatt her. Det er nok min egen feil også, som ikke har tatt skikkelig tak i det før nå, men jeg har liksom hele tiden gått og ventet og håpet på at det skal ordne seg...

Takk til dere som har klart å følge med helt hit.

Klem