Frustrert..

[Strilen1365380393]

Jeg har vært gift i 18 år, har to tenåringsbarn. Min kone og jeg har mange felles interesser, og har vel alltid følt at vi "hører" sammen.

Vi er ganske forskjellige i hvordan vi er på (temperament)

Jeg er rolig, og foretrekker å diskutere saken i fred og ro..min kone klarer sjelden å holde seg rolig, og fyker opp i et sinne som veldig ofte ender opp i en krangel, og at hun går inn i et annet rom, smeller igjen døren og låser.

Ser hun en ting på fjernsyn som engasjerer henne, tar hun det opp, kommer med kommentarer. Vi kan være enige om saken.. Prøver jeg å nyansere eller prøver å ymte frempå om at det er lov å ha andre synspunkter, tenner hun fort...og før jeg vet ordet av det, sier hun at jeg egentlig er enig med " de andre". Prøver jeg å forklare hva jeg mente, sier hun bare...Det er sånn du er!! Du er jo en idiot!

Prøver jeg å insistere på at jeg bare prøver å se en ting fra ulikt ståsted,..fortsetter tiradene..Så drar hun inn familien min....sier jeg kan jo ikke hjelpe for at jeg er så dum, mine foreldre har jo ødelagt både meg og de andre ungene sine..

Når hun er kommet så langt, bruker hun veldig høy stemme, skriking, og ofte våkner barna og ber oss ikke krangle.

Jeg har i 12 år holdt kjeft og bare tatt imot, men jeg syns det var for urettferdig at hun til stadighet skulle overhøvle meg for uriktige ting.

Prøver jeg å si at hun må snakke lavere, sånn at hun ikke uroer ungene, både i søvnen og i sinnet, fnyser hun og fortsetter..

Hun skriker og tramper i golvet, og flere ganger kan hun finne på å slenge tallerkener o.l. i vasken sånn at de knuses..

Hun skriker ut forbannelser, banner, og kaller meg de verste ting.

Barna våre spør hvorfor vi krangler så mye, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ser at barna lider. Jeg er veldig knyttet til mine barn, og vet ikke om jeg klarer å leve et liv uten dem. Det er stort sett grunnen til at jeg har vært ""snill gutt".

Hun kan ringe meg på jobben for å si at et av barna ikke ville dekke på bordet..og forlanger at jeg kommer hjem for å ordne opp.

I krangler forlater hun nesten alltid saken, og begynner å angripe meg som person...sier jeg er stygg, jeg er en avviker, en person uten ryggrad, en fiasko i arbeidslivet, en fiasko som person..Jeg vet jo at det ikke er sant, så det hun sier går jo ikke nevneverdig innpå meg, men det faktum at hun vil si noe sånt, enten for å såre meg, eller å flytte fokus på det vi snakker om, opprører meg..

Jeg føler meg fanget..og slites mellom viljen til å stå imot uretten, og ta all "skitten", kontra det å være grei gutt for å spare barna..

Har noen noe konstuktivt å råde meg til??

[Nyco]

Ta ut separasjon og flytt.

Ungene får det neppe verre enn de har det i dag med foreldre som holder leven døgnet rundt.

Skaff deg en god advokat sånn at du blir sikra med tanke på samvær og økonomi.

[Gjest Reidun42]

Ta ut separasjon og flytt.

Ungene får det neppe verre enn de har det i dag med foreldre som holder leven døgnet rundt.

Skaff deg en god advokat sånn at du blir sikra med tanke på samvær og økonomi.

Dette må du bare ikke finne deg i! Du fortjener å ha et bedre liv enn dette.

Hadde det vært meg hadde jeg sagt at jeg ikke holdt ut med det sinnet hennes lenger, og at jeg ville ta ut separasjon. Det kan hende at det alene er nok til at hun tar seg sammen.

Gå til rådgiver, kanskje hver for dere til å begynne med, og så kan rådgiveren ha samtaler med dere sammen og prøve å finne frem til en løsning. Det virker som om kona di ikke har et fnugg av respekt for deg, noe som sikkert er utrolig frustrerende også for henne - dermed "tester" hun deg hele tiden, og finner at du bare gir etter og da får hun enda mindre respekt...

De stakkars barna vil nok få det bedre hvis dere separeres, hvis det blir du som flytter ut så kan du jo bo i nærheten slik at ungene kan sykle bort til deg når de ønsker å være med deg.

Kan hende din kone ikke ønsker hovedansvar, høres ikke ut som om hun er helt god da når hun ringer og klager til DEG over at ungene ikke vil dekke bordet?! Er barna store nok vil deres ønsker også bli tatt hensyn til, og det kan hende de ønsker å bo mest hos deg?

Kan ikke være lett for de å forholde seg til en slik sint mor. Temperamentsfull er det ikke noe galt å være, men hun høres jo bare sint og urimelig ut....

Lykke til i hvert fall. Husk at det kan være noen der ute som ønsker seg en mann som deg - og som kan gjøre dagene dine lyse og glade - istedenfor mørke og triste. Det har jeg personlig opplevd - og det er fantastisk å bryte ut av et vondt ekteskap og oppleve hvor fint livet faktisk kan være!

[petter smart]

Skaff deg vitner og andre bevis på hennes oppførsel. Dette kan være lydopptak eller video.

Dette for å få foreldreretten til barna som i alle fall vil bli ødelagt dersom de må bo med henne.

Tror ikke hun har noen respekt for deg eller vil få det. Derfor har du ikke noe annet valg enn å flytte. Men sørg for at du får ungene, kjemp hardt for det, fordi dine barn fortjener det.