Hvor mye skal til, egentlig? (langt)

[Gjest Anonym for anledningen]

Hvor god grunn skal en ha for å bryte ut av et forhold der det er barn? Jeg har vært sammen med den samme mannen i årevis, er gift og vi har flere barn sammen. Jeg er ikke akkurat sint på mannen min, men jeg tror dessverre ikke jeg er særlig glad i ham lenger, heller. Faktisk er det svært mange sider ved ham jeg ikke liker, selv om jeg først og fremst føler likgyldighet. Hva han føler for meg må gudene vite, men det er nok omtrent det samme, vil jeg tro.

Han er en flink og engasjert far på mange måter, f.eks. når det gjelder å følge opp aktiviteter barna holder på med, men han er veldig irritabel, har lett for å brøle og skrike til dem og har tatt vel hardt i dem under enkelte konflikter. Da hater jeg ham slik at jeg gjerne skulle flyttet på sekundet, men dette skjer heldigvis ikke ofte.

Forholdet oss imellom er greit nok når det gjelder praktiske ting og økonomi. Før kranglet vi en del om husarbeid, men ettersom jeg nå jobber mindre og ungene er blitt større og mer selvhjulpne synes jeg ikke det er så stort problem lenger.

Ellers har vi ikke så mye å si til hverandre. Jeg holder på med mitt og han med sitt. Vi har ikke særlig mange felles interesser, og det han snakker om kjeder meg. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han synes det samme om meg.

Noe fysisk forhold har vi knapt lenger, og det er jeg glad for. Det byr meg imot å skulle ligge med en mann som jeg ikke føler noe for. Jeg har virkelig prøvd å finne igjen slike følelser for ham, men de er nok døde og begravet for mange, mange år siden.

Han for sin del ser ut til å være fornøyd med tingenes tilstand. I alle fall sier han ikke noe. Jeg vet ikke helt, men jeg tror på en måte jeg kommer til å angre på at jeg brukte så mange år av livet mitt på å bo sammen med ham, men samtidig er det så mye problemer forbundet med en skilsmisse. Jeg er bekymret for økonomien, for hvordan ungene ville ta det, om jeg ville finne et skikkelig sted å bo, om jeg ville klare både jobben min og alt som ellers kreves når det gjelder å følge opp det barna holder på med, om det ville bli krangel om samvær med ungene - kort sagt: mer problemer og ubehageligheter enn det er pr. i dag. Jeg er stygt redd for det, i grunnen.

Noen synspunkter?

[favn]

Det er vanskelig å gi bestemte råd og det vet du nok?

Vanskene er selvsagt konsentrert rundt barna. Men tenk... tror du de takker deg dersom de en gang får vite at du holdt ut på grunn av dem? Jeg hadde blitt vanvittig rasende om mine foreldre hadde gjort noe slikt.

Spør deg selv om du tror du kommer til å ende opp som bitter hvis du fortsetter som nå? Vil livet bli uoverkommelig på egen hånd? Det er uansett nødvendig å tenke i større perspektiver i livssituasjoner slik du snakker om.

Tror at du / dere må komme til et punkt: 'Hit, men ikke lenger. Nå må vi prøve å gjen-etablere et forhold som er til å leve med eller vi må avslutte det som er.'

Enten tror du på kjærligheten og avslutter et tomt ekteskap, eller du velger et mer pragmatisk syn på livet og går for det. Det er det valget ditt handler om.

Lykke til.

[lionmother]

Å, så godt jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Dog har jeg, etter mange kvaler, kommet frem til at jeg ikke orker å leve i et slikt ekteskap. Jeg ville så gjerne være gift, gi barna den rammen det er å ha to foreldre. Men når jeg bare blir mer og mer deprimert, selv om vi har vært til familierådgivning i flere omganger, er det bare ødeleggende å fortsette. Men - det at vi har brukt så lang tid på dette, har også gjort meg mer forberedt på det bruddet som kommer. Vi bor på et lite tettsted, så det tar tid å finne et egnet sted for den av oss som skal flytte ut. Alt det praktiske jeg var så redd/bekymret for før, virker litt lettere nå. Jeg - som du - er voksne mennesker som klarer oss. Det BLIR forandring, det blir vanskelig, men tumultene varer antakeligvis ikke så lenge. Så blir livet kanskje lettere etterpå, kanskje ikke så økonomisk behagelig, men totalt sett bedre for både sinn og helse.

Jeg ser nå at det kan se ut som om jeg prøver å gi deg noen råd om hva du skal gjøre, og det er ikke meningen. Men jeg kjente meg bare så alt for godt igjen i innlegget ditt, så tenkte bare å dele noen av mine erfaringer med deg. Du er ikke den eneste som sliter med disse tankene!

Alt godt,

[Gjest anonym konemor]

Det ser nesten ut som vi er gift med sammen mannen :-) Min mann og jeg har vært gift i 16 år og har to barn på 4 og 7 sammen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg heller, men hensynet til våre to små barn veier tungt i vektskålen. Jeg føler at jeg i alle fall må holde ut til de er i skolealder begge to. Jeg tror og håper også at forholdet skal bedre seg når ungene blir litt større og hverdagen blir litt enklere. Min mann er flink med ungene på aktivitere, men han takler ikke uro, bråk og voldsom lek. Han er sliten når han kommer fra jobb og vil ha ro til middag og den daglige hvilen (!!!!). Det er som oftest aktivt og full fart hos oss med to glade barn, så det er ikke så lett å få til. Dette går seg gjerne til når ungene blir større og de er mere på farten, men jeg er engstelig for at det har gått for langt og at kjærligheten ikke er der lengre hos oss. Føler meg veldig likegyldig til hele forholdet for tiden, og synes det går tungt. Vårt sexliv har vært dårlig i mange år, men det har vi klart å leve med - i alle fall hittil. Det har sine medisinske årsaker, som vi sammen prøver å takle. Det gikk greit så lenge forholdet vårt ellers var bra, men nå begynner jeg å synes at det er mange ting hos oss som ikke er bra - ikke bare sexlivet. Før var det mannen min som ikke hadde lyst, men nå er jeg helt likegyldig de få gangen det blir gjort tilnærmelser. Jeg bekymrer meg også for en ev. skilsmisse med tanke på at min mann skal ha samværsrett med barna. Jeg synes han er veldig streng og oppfarende, og selv om jeg er fornøyd med hans omsorgsevne når det gjelder praktiske ting så er jeg ikke så sikker på hvordan ungene ville ha det hos ham. Vi har to trygge fornøyde og glade barn, så de lider ingen nød - bare så det er sagt! Barna ville i alle fall vokse opp i to hjem med veldig forskjellig oppdragelse. Han vil ha kustus, mens jeg vil sette klare grenser samtidig med at jeg har en god porsjon tålmodighet; og selvfølgelig gi masse kjærlighet og kos. Han gir kjærlighet og kos hvis de gjør som han 'befaler' hvis ikke så blir straffen å gå rett på rommet. Jeg synes det blir for mange trusler og for mye belønning "hvis du er snill". Det liker ikke jeg. Barneoppdragelse er et av de tingene vi er mest uenige om, og som det blir mest krangler om også. Ellers så krangler vi lite. Vi er egentlig gode venner - men ikke noe mere føler jeg. Er det riktig å fortsette et forhold på det grunnlaget? Bør man av hensyn til barna vente til de har blitt eldre ? De er veldig knyttet til pappa (spesielt eldstemann), så det ville bli veldig vanskelig for de om vi flyttet fra hverandre. Vi ville ha problemer med å bo i sammen skolekrets også for det er et dyrt boligområde med få leiligheter, men med dyre eneboliger. Eldstemann er veldig knyttet til skolen og vennene og ville da få enda et brudd å forholde seg til. Det er ikke bare at vi ikke skal bo sammen med pappa, men vennene forsvinner også.

Kanskje vi burde søke faglig hjelp ? Er det noen her med erfaring fra å gå i familieterapi? Huff - mange spørsmål og et rotete innlegg fra meg, men jeg er så fortvilet for tiden. Føler meg nedstemt og at gleden og lykken har forlatt meg; for godt.

Hilsen fra

[Nyco]

Det ser nesten ut som vi er gift med sammen mannen :-) Min mann og jeg har vært gift i 16 år og har to barn på 4 og 7 sammen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg heller, men hensynet til våre to små barn veier tungt i vektskålen. Jeg føler at jeg i alle fall må holde ut til de er i skolealder begge to. Jeg tror og håper også at forholdet skal bedre seg når ungene blir litt større og hverdagen blir litt enklere. Min mann er flink med ungene på aktivitere, men han takler ikke uro, bråk og voldsom lek. Han er sliten når han kommer fra jobb og vil ha ro til middag og den daglige hvilen (!!!!). Det er som oftest aktivt og full fart hos oss med to glade barn, så det er ikke så lett å få til. Dette går seg gjerne til når ungene blir større og de er mere på farten, men jeg er engstelig for at det har gått for langt og at kjærligheten ikke er der lengre hos oss. Føler meg veldig likegyldig til hele forholdet for tiden, og synes det går tungt. Vårt sexliv har vært dårlig i mange år, men det har vi klart å leve med - i alle fall hittil. Det har sine medisinske årsaker, som vi sammen prøver å takle. Det gikk greit så lenge forholdet vårt ellers var bra, men nå begynner jeg å synes at det er mange ting hos oss som ikke er bra - ikke bare sexlivet. Før var det mannen min som ikke hadde lyst, men nå er jeg helt likegyldig de få gangen det blir gjort tilnærmelser. Jeg bekymrer meg også for en ev. skilsmisse med tanke på at min mann skal ha samværsrett med barna. Jeg synes han er veldig streng og oppfarende, og selv om jeg er fornøyd med hans omsorgsevne når det gjelder praktiske ting så er jeg ikke så sikker på hvordan ungene ville ha det hos ham. Vi har to trygge fornøyde og glade barn, så de lider ingen nød - bare så det er sagt! Barna ville i alle fall vokse opp i to hjem med veldig forskjellig oppdragelse. Han vil ha kustus, mens jeg vil sette klare grenser samtidig med at jeg har en god porsjon tålmodighet; og selvfølgelig gi masse kjærlighet og kos. Han gir kjærlighet og kos hvis de gjør som han 'befaler' hvis ikke så blir straffen å gå rett på rommet. Jeg synes det blir for mange trusler og for mye belønning "hvis du er snill". Det liker ikke jeg. Barneoppdragelse er et av de tingene vi er mest uenige om, og som det blir mest krangler om også. Ellers så krangler vi lite. Vi er egentlig gode venner - men ikke noe mere føler jeg. Er det riktig å fortsette et forhold på det grunnlaget? Bør man av hensyn til barna vente til de har blitt eldre ? De er veldig knyttet til pappa (spesielt eldstemann), så det ville bli veldig vanskelig for de om vi flyttet fra hverandre. Vi ville ha problemer med å bo i sammen skolekrets også for det er et dyrt boligområde med få leiligheter, men med dyre eneboliger. Eldstemann er veldig knyttet til skolen og vennene og ville da få enda et brudd å forholde seg til. Det er ikke bare at vi ikke skal bo sammen med pappa, men vennene forsvinner også.

Kanskje vi burde søke faglig hjelp ? Er det noen her med erfaring fra å gå i familieterapi? Huff - mange spørsmål og et rotete innlegg fra meg, men jeg er så fortvilet for tiden. Føler meg nedstemt og at gleden og lykken har forlatt meg; for godt.

Hilsen fra

Man får det man ber om. Med det mener jeg at det du sender ut er og det som reflekteres tilbake til deg.

Det høres ut for meg som om du og mannen din har sluttet å kommunisere med hverandre.

Det er bare du selv som kan gjøre noe med problemet, enten ved å snu fokuset eller ta din hatt og gå. Å sette seg ned å tenke at man gjør ungene en tjeneste ved å la ting skure å gå er tull. Barn tilpasser seg fort, og de har det bedre med to lykkelige foreldre, enn to voksne som lever som fremmede for hverandre.

Og å si at du misliker hans måte å oppdra barna på mener jeg er noe du burde tenkt på FØR du valgte ham som far!

Nå er han far til barna, og om han gir uttrykk for å være sliten og ikke har overskudd til å være annet enn grensesetter. Så er det opp til dere sammen å finne en løsning.

Det blir i alle fall temmelig feil å sitte å spekulere på om ungene vil ha det bra hos ham ved en skilsmisse!

Sett deg ned å snakk med ham. Og begynn med JEG føler at, og JEG tenker at. Siden spør du hva føler og tenker DU? Hva ønsker DU? Om DU kunne velge på øverste hylle?

Og så får dere finne en løsning sammen.

[Gjest anonym konemor]

Man får det man ber om. Med det mener jeg at det du sender ut er og det som reflekteres tilbake til deg.

Det høres ut for meg som om du og mannen din har sluttet å kommunisere med hverandre.

Det er bare du selv som kan gjøre noe med problemet, enten ved å snu fokuset eller ta din hatt og gå. Å sette seg ned å tenke at man gjør ungene en tjeneste ved å la ting skure å gå er tull. Barn tilpasser seg fort, og de har det bedre med to lykkelige foreldre, enn to voksne som lever som fremmede for hverandre.

Og å si at du misliker hans måte å oppdra barna på mener jeg er noe du burde tenkt på FØR du valgte ham som far!

Nå er han far til barna, og om han gir uttrykk for å være sliten og ikke har overskudd til å være annet enn grensesetter. Så er det opp til dere sammen å finne en løsning.

Det blir i alle fall temmelig feil å sitte å spekulere på om ungene vil ha det bra hos ham ved en skilsmisse!

Sett deg ned å snakk med ham. Og begynn med JEG føler at, og JEG tenker at. Siden spør du hva føler og tenker DU? Hva ønsker DU? Om DU kunne velge på øverste hylle?

Og så får dere finne en løsning sammen.

....for svar. Jeg skal følge dine råd og ta en lang samtale med min mann. Jeg er ikke helt enig i alt du skriver, men jeg trenger å få noen innspill fra utenforstående som ser ting på en annen måte en jeg gjør. Jeg skal gjøre, nok et, forsøk på å få ekteskapet tilbake på et bedre spor - hvis ikke blir det en ny tilværelse å ta stilling til.

Håper anonym for anledningen også finner et svar på sine samlivsproblemer. Jeg hadde dessverre ingen gode råd å komme med - bare en annen og lignende historie.