Kan man misbruke en depresjon

[Gjest Hun vanlige]

-eller annen psykisk sykdom?

Tenker så ofte når det er ting jeg skal gjøre, som jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre, som det faktisk er NORMALT for også FRISKE å ikke ha lyst til å gjøre, at det er ikke så farlig. det gjør ikke noe om jeg ikke oppnår gode resultater, for jeg er jo ikke akkurat "helt i form".

Er det i orden å tenke sånn?

Er det farlig/skummelt?

Burde vel greie å trosse "det psyke", og jobbe effektivt mot visse mål, på tross av det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, alle sykdommer kan misbrukes.

I klassisk litteratur kalles dette sekundærgevinsten. En fritas for ansvar, får økt omsorg og benytter seg av dette.

Mange mener at spesielt i psykiatrien kan en ikke komme utenom å diskutere sekundærgevinsten med pasienten. Denne kan nemlig bidra til å forlenge sykdom/forhindre bedring fordi pasienten ikke ønsker å gi slipp på de "privillegier" sykdommen gir.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[Gjest fnugg]

Hei!

Det er vel ofte slik at man venner seg til å være syk eller psyk gjennom livet. Det blir en livsstil. Noe av grunnen til at man ikke blir bra ofte, kan være fordi det har oppstått noen skjulte gevinster ved det å være syk.

Man kan ha makt over andre ved å være hjelpesløs, få omsorg, osv som Nhd skriver.

Man kan også slippe utfordringer i livet som du skriver.

Når man har vent seg til å slippe ansvar og få omsorg på en lett måte, er det vanskelig å gi slipp på psykdommen.

Derfor er det en utfordring for mange psyke å innse denne mekanismen.

Nå høres jeg sikkert "belærende ut". Men det er ikke meningen. Forteller bare mine egne erfaringer...

[Gjest Magna]

Ja, alle sykdommer kan misbrukes.

I klassisk litteratur kalles dette sekundærgevinsten. En fritas for ansvar, får økt omsorg og benytter seg av dette.

Mange mener at spesielt i psykiatrien kan en ikke komme utenom å diskutere sekundærgevinsten med pasienten. Denne kan nemlig bidra til å forlenge sykdom/forhindre bedring fordi pasienten ikke ønsker å gi slipp på de "privillegier" sykdommen gir.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Dette er en interesant problemstilling. Innen adferdspsykologi definerer man at det tilføres positive forsterkninger som opprettholder en uønsket adferd. Det må gi pasienten noe positivt i det å være frisk, og tanken er at det må gi pasienten positive tilbakemeldinger fra omgivelsene å være psyk. Det er ikke for ingenting den uønskede adferden er etablert. I en periode i livet kan den ha vært nødvendig. I fortsettelsen er den et hinder for å komme videre i livet.

[Gjest Bjartrik]

Ja, alle sykdommer kan misbrukes.

I klassisk litteratur kalles dette sekundærgevinsten. En fritas for ansvar, får økt omsorg og benytter seg av dette.

Mange mener at spesielt i psykiatrien kan en ikke komme utenom å diskutere sekundærgevinsten med pasienten. Denne kan nemlig bidra til å forlenge sykdom/forhindre bedring fordi pasienten ikke ønsker å gi slipp på de "privillegier" sykdommen gir.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Jeg har noen tanker rundt dette som jeg lurer litt paa. Jeg tror jeg har et enormt behov for aa hoere at jeg er flink, verdifull og slikt. Og saa har jeg slitt mye med angst. Etterhvert jobbet jeg meg bra ut av angsten. Og selv om det var en vanskelig tid var det ogsaa godt. Folk visste at jeg hadde angst og at jeg jobbet med den. Jeg fikk masse oppmuntring og ros og alt slikt naar jeg fikk til noe. Og det gjorde det ennaa lettere aa bli ennaa bedre.

Saa hadde jeg jobbet meg saa langt ut av angsten at jeg fungerte som normalt og jeg flyttet til et nytt sted for aa leve som normalt. Ettersom jeg da paa alle fordrag og fremfoeringer og slikt oppfoerte meg som en helt vanlig person og det ikke syntes paa meg at jeg hadde noe angst lenger ble det braatt slutt paa all oppmuntringen og rosen. Ingen gikk lenger rundt og sa jeg var flink som fikk det til. De tenkte vel ikke paa aa si det. De kunne heller kanskje komme med smaa negative kommentarer naar det ikke gikk saa bra. I begynnelsen var jeg fortsatt likevel stolt av meg selv og alt jeg fikk til, men etterhvert ble dette vanskelig alene.

Naa merker jeg at angsten sakte men sikkert kommer noe tilbake. Jeg _maa_ liksom vise og fortelle alle paa forhaand at jeg har angst og er nervoes. For paa den maaten aa faa dem til aa fortelle meg etterpaa at det har gaatt bra, at jeg har vaert flink og slike ting. Og dessuten foeler jeg liksom jeg har en unnskyldning for at det gaar daarlig nar jeg begrunner det med angsten.

Men paa den andre siden vil jeg jo slett ikke at angsten skal komme slik tilbake. Jeg _vil_ jo leve som normalt. Jeg vil jo egentlig ikke at jeg skal bli saa nervoes foran alle foredrag og fremfoeringer. Jeg _vil_ faa det til paa linje med andre. Men _noe_ i meg faar altsaa denne angsten til aa dukke opp igjen. Og jeg _tror_ det kan ha med oppmerksomhet og ros og oppmuntring aa gjoere?

Hva tenker du rundt dette, NHD? Og har du noen raad til hva jeg skal gjoere? Jeg _vil_ jo vaere frisk. Det _var_ nydelig aa ikke foele angsten under fremfoeringer, men...