hvem kan jeg snakke med?

[alive]

Hvis jeg skal snakke med noe, hvem skal jeg snakke med da?

Har ingen jeg kan fortelle det til. Fortalte det til en en gang. Han sa at hvis jeg ikke hadde gjort noe med det innen tre måneder skulle han si det til morsan. Joda jeg prøvde da...klarte meg fint i fem dager, så var det slutt. Dette er over et halvt år siden nå, Snakker med personen flere dager i uka, men den spørr aldri hvordan det gikk/går. Jeg vet ikke om personen bare regner med at alt ordnet seg. Er min egen feil ettersom jeg ikke akkurat er av typen som forteller så mye om meg selv. Har aldri vært det.

Klarer ikke fortelle at jeg har sf til noen jeg kjenner nå....alle tror jeg er den perfekte personen som alltid sier noe morsomt, ordner opp hvis det er noen problemer rundt omkring, får ting til å gå i orden. Kan bare ikke si det til noenjeg kjenner. De kommer til å fordømme meg, ikke de nærmeste vennene mine, men de andre. Vet hvordan de snakker om sånne som meg. "Det er dems egen feil så da kan de ha det så godt"

Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne for at ting skal bli bra. Vet i hvert fall at jeg ikke skal si det til noen av mine nærmeste.

[fran]

Jeg tror det er viktig å kunne snakke med personer som du har tillit til. Og om du ikke har en lege eller annen behandler som du har kontakt med bør du søke hjelp. Ta da kontakt med din faste lege og legg fram problemet slik du har gjort i dette forumet. Du bør unngå at problemet ditt bare vokser over hodet på deg og da tror jeg det er viktig å søke profesjonell hjelp, og også tørre å ha tillit til menneskene rundt deg. De kan overraske deg på en positiv måte om du gir dem anledning til det. Du er ikke noe dårlig menneske fordi om du har en spiseforstyrrelse. Å si at dette er selvforskyldt blir for enkelt. Personer som mener dette avdekker i alle fall en manglende forståelse for de problemer du nå er blitt fanget i og som du selv ikke lengre kontrollere. Jeg håper du får profesjonell hjelp og at det er personer rundt deg som du kan ha tillit til og som dermed kan få anledning til å støtte deg når du trenger det mest. Lykke til! Gi deg selv en sjanse.

Vennlig hilsen

[Nedia]

Jeg tror det er viktig å kunne snakke med personer som du har tillit til. Og om du ikke har en lege eller annen behandler som du har kontakt med bør du søke hjelp. Ta da kontakt med din faste lege og legg fram problemet slik du har gjort i dette forumet. Du bør unngå at problemet ditt bare vokser over hodet på deg og da tror jeg det er viktig å søke profesjonell hjelp, og også tørre å ha tillit til menneskene rundt deg. De kan overraske deg på en positiv måte om du gir dem anledning til det. Du er ikke noe dårlig menneske fordi om du har en spiseforstyrrelse. Å si at dette er selvforskyldt blir for enkelt. Personer som mener dette avdekker i alle fall en manglende forståelse for de problemer du nå er blitt fanget i og som du selv ikke lengre kontrollere. Jeg håper du får profesjonell hjelp og at det er personer rundt deg som du kan ha tillit til og som dermed kan få anledning til å støtte deg når du trenger det mest. Lykke til! Gi deg selv en sjanse.

Vennlig hilsen

Du kan jo også snakke med helsesøster eller rådgiver på skolen. Eller en lærer? Det er viktig å prøve å finn en person du kanskje føler tillit til og som du kan stole på. En helsesøster ville jo kanskje vært det beste... Hun har jo taushetsplikt og kan hjelpe deg til å få mere hjelp hvis det behøves.

Jeg er ikke sikker på om det alltid er så lurt å snakke med noen man kjenner veldig godt. Jeg tror det ofte kan være godt å snakke med noen utenforstående. En person du ikke omgås hver dag og som tar ditt parti.

Håper du snakker med noen, det kan hjelpe mere enn du tror.

Lykke til

Stoooooor klem fra

[Caitlin]

Du kan jo også snakke med helsesøster eller rådgiver på skolen. Eller en lærer? Det er viktig å prøve å finn en person du kanskje føler tillit til og som du kan stole på. En helsesøster ville jo kanskje vært det beste... Hun har jo taushetsplikt og kan hjelpe deg til å få mere hjelp hvis det behøves.

Jeg er ikke sikker på om det alltid er så lurt å snakke med noen man kjenner veldig godt. Jeg tror det ofte kan være godt å snakke med noen utenforstående. En person du ikke omgås hver dag og som tar ditt parti.

Håper du snakker med noen, det kan hjelpe mere enn du tror.

Lykke til

Stoooooor klem fra

Kjære alive!

Den første jeg noen gang snakket med var en lærer. Hun er

bare såååååå utrolig viktig for meg nå. Hun kontaktet helsesøstera og snakket med foreldrene mine, jeg kommer aldri til å glemme hva hun gjorde for meg!!! Det er dessuten like greit at foreldrene dine får vite det før de finner det ut selv.

om at jeg spydde. Det er jo også

fysiske ting som gjør det mulig å finne ut av. Hun hadde i allefall oppdaget at jeg var så

hoven på øynene og så rett og slett elendig ut,- og det gjør jeg sikkert ennå. Uansett jeg ønsker deg lykke til!!!!!!!!!!!'

*klem*

[alive]

Kjære alive!

Den første jeg noen gang snakket med var en lærer. Hun er

bare såååååå utrolig viktig for meg nå. Hun kontaktet helsesøstera og snakket med foreldrene mine, jeg kommer aldri til å glemme hva hun gjorde for meg!!! Det er dessuten like greit at foreldrene dine får vite det før de finner det ut selv.

om at jeg spydde. Det er jo også

fysiske ting som gjør det mulig å finne ut av. Hun hadde i allefall oppdaget at jeg var så

hoven på øynene og så rett og slett elendig ut,- og det gjør jeg sikkert ennå. Uansett jeg ønsker deg lykke til!!!!!!!!!!!'

*klem*

en ting er i hvert fall sikkert..... foreldrene mine skal IKKE få vite noe.

[Gjest HyprHeidi]

en ting er i hvert fall sikkert..... foreldrene mine skal IKKE få vite noe.

Hei alive.

Jeg kjenner meg utrolig igjen i beskrivelsen din. Sjølv er jeg livredd for å fortelle det til noen, særlig til foreldrene mine.

- Hva om de ikke tror meg?

- Hva om de tror jeg bare overdriver?

- Tenk om de får vite at jeg er så svak.....

- Tenk om de synes jeg er dum, svak, rar, gal, bare ute etter oppmerksomhet osv...

- Tenk om de ikke bryr seg????

Som sagt, jeg er fortsatt svært usikker, både på meg selv og de andre.....

Jeg er 22 år gammel, og livredd for at noen skal se meg gråte, og dermed skjønne at jeg ikke er så perfekt og sterk som jeg viser omverdnen.....

Jeg håper jeg tør å komme ut av "mat-skapet" snart, sjølv. Andre har jo klart det før meg, så hvorfor ikke....

Lykke til!

Klem.

[email protected]

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Hei alive.

Jeg kjenner meg utrolig igjen i beskrivelsen din. Sjølv er jeg livredd for å fortelle det til noen, særlig til foreldrene mine.

- Hva om de ikke tror meg?

- Hva om de tror jeg bare overdriver?

- Tenk om de får vite at jeg er så svak.....

- Tenk om de synes jeg er dum, svak, rar, gal, bare ute etter oppmerksomhet osv...

- Tenk om de ikke bryr seg????

Som sagt, jeg er fortsatt svært usikker, både på meg selv og de andre.....

Jeg er 22 år gammel, og livredd for at noen skal se meg gråte, og dermed skjønne at jeg ikke er så perfekt og sterk som jeg viser omverdnen.....

Jeg håper jeg tør å komme ut av "mat-skapet" snart, sjølv. Andre har jo klart det før meg, så hvorfor ikke....

Lykke til!

Klem.

[email protected]

Kjære HyprHeidi ! Det er mange som i lang tid bærer på hemmligheten om at de sliter med en spiseforstyrrelse. De fleste som har det slik som deg tror det er de selv det er "noe galt" med. Du er redd for at dine foreldre ikke skal tro deg , at du overdriver, er svak osv. Foreldre er de viktigste i barns oppvekst og som regel vil de også være de beste hjelpere. Jeg vet ikke hvordan ditt forhold er til dine foreldre, men som regel råder vi barn til å fortelle foreldrene om sin sf så snart som mulig. Det kan ofte være en fortrolig tante, en søster, en venninne , en lege som noen velger å fortelle det først, som senere f.eks kan hjelpe deg med å fortelle om det til dine foreldre. Foreldre blir ofte rådville når de får vite at deres barn lider av en spiseforstyrrelse. Ofte ser vi at det er foreldrene som trenger hjelp for at barnet skal få det bedre. Håper du har en person som du stoler på som du kan fortelle om ditt problem. Det er enkelte som klarer seg på egenhånd, men de fleste trenger hjelp. Lykke til med å søke hjelp !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære alive. Du har fått flere gode råd fra andre i forumet. Det er ikke alltid det er riktig å bruke de nærmeste som foreldre, søsken , venn osv. Mange har hatt god erfaring med å snakke med helsesøster, sosiallærer på skolen, helsestasjon for ungdom, helsesenteret der du bor en lege eller sykepleier som kan hjelpe deg videre. Det er alltid vanskelig å gå å bære på en hemmlighet alene over lang tid. Det er godt og dele den med andre, og spesielt er det å stri med en sf tøfft. Det er både kroppslige og psykiske symptomer som belaster en, og som de fleste trenger hjelp til for å klare å komme ut av. Jeg håper du har mot til å ta kontakt med noen av de som er nevt overfor og ikke streve videre på egenhånd, lykke til !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege