Når de sterkeste ikke orker mer...

[Gjest anonym for anledningen]

...eller lignende, het noe jeg leste for noen år siden.

Slik føler jeg meg nå.

Som tidligere psykiatrisk pasient passer vel egentlig ikke betegnelsen "sterk" på meg, men de som ikke kjenner meg fra den gang jeg var syk oppfatter meg som "sterk". Jeg er typen som blir spurt om å ta tillitsverv på jobben, osv.

Jeg har vært "frisk" i noen år nå. Frisk i betydningen symptomfri. (Har en "kronisk" diagnose)

Trodde faktisk at jeg var "frisk" jeg nå... har jo hatt det veldig bra i flere år.... men nå... det begynner å balle på seg igjen...

Den gamle, kjente "uroen" i kroppen er så sterk... fortvilelsen vokser...

og selvforakten...

Var tidligere selvskader.. har sluttet med dette for mange år siden - og har "sverget" overfor meg selv å aldri skade meg selv igjen... Men den siste uken har disse tvangstankene kommet tilbake..

Aldri i livet om jeg kommer til å gi etter for disse tankene igjen...selvskading ER et tilbakelagt kapittel i mitt liv!

Men det i seg selv at tankene - trangen- gjør seg gjeldende igjen skremmer meg noe helt vannvittig. Fordi det er et tegn på at jeg er i ferd med å bli syk igjen.

Jeg er redd for en ny runde i det store sorte hullet inne i meg, jeg....

*grøss*

(måtte bare få det ut - takk for at du leste)

[thinkerbell]

jeg håper du har et sikkerhets nett rundt deg... Noen som kan hjelpe deg med å beholde fotfestet...?

Ellers kan jeg ikke si så mye annet enn at ..bruk tid på deg selv... stell godt med deg selv.. og hold fast på at tanken om selvskading er et tilbakelagt kapittel i livet ditt.

hilsen.....

[Gjest anonym for anledningen]

jeg håper du har et sikkerhets nett rundt deg... Noen som kan hjelpe deg med å beholde fotfestet...?

Ellers kan jeg ikke si så mye annet enn at ..bruk tid på deg selv... stell godt med deg selv.. og hold fast på at tanken om selvskading er et tilbakelagt kapittel i livet ditt.

hilsen.....

Egentlig ikke noe sikkerhetsnett, nei.

For jeg har vært "så frisk" så lenge at sikkerhettsnettet er fjernet. Dette inkluderer også min "gamle" lege og medisinene. Har enkelte venner som kjenner til fortiden min som langvarig psykiatrisk pasient, men de av disse som ikke har mer enn nok med seg selv(og som jeg faktisk representerer håpet om at det går an å bli frisk for), har altfor dårlig erfaring med min sykdom. Tegn til tilbakefall hos meg ville føre til _stor_ bekymring for dem....

Og mine "nye" venner - vel de kjenner i liten grad til min fortid. I alle fall ikke nok til å forstå hvorfor min nedtur bekymrer meg så veldig....

Men å fastholde tanken på "tilbakelagt kapittel" skal jeg i alle fall...

[thinkerbell]

Egentlig ikke noe sikkerhetsnett, nei.

For jeg har vært "så frisk" så lenge at sikkerhettsnettet er fjernet. Dette inkluderer også min "gamle" lege og medisinene. Har enkelte venner som kjenner til fortiden min som langvarig psykiatrisk pasient, men de av disse som ikke har mer enn nok med seg selv(og som jeg faktisk representerer håpet om at det går an å bli frisk for), har altfor dårlig erfaring med min sykdom. Tegn til tilbakefall hos meg ville føre til _stor_ bekymring for dem....

Og mine "nye" venner - vel de kjenner i liten grad til min fortid. I alle fall ikke nok til å forstå hvorfor min nedtur bekymrer meg så veldig....

Men å fastholde tanken på "tilbakelagt kapittel" skal jeg i alle fall...

Jeg vil råde deg til å ta kontakt med din primærlege, slik at han kan holde seg oppdatert. Jeg ville også informert ham om dine tidligere erfaringer... det er viktig at dere klarer å forebygge tilbakefall.. og ikke la tanken om at "jeg tar det når det kommer" råde.

Jeg håper virkelig at du klarer å overvinne den snikende følelsen du kjenner komme... men husk nå for all del.. man skal ikke klare alt selv...

Forsøk.. dersom du ser en mulighet for det.. å snakk med dine venner. Dersom de har kunnskap kan det være de kan være til stor hjelp for deg..

-beste hilsner fra...

[vicca]

Jeg vil råde deg til å ta kontakt med din primærlege, slik at han kan holde seg oppdatert. Jeg ville også informert ham om dine tidligere erfaringer... det er viktig at dere klarer å forebygge tilbakefall.. og ikke la tanken om at "jeg tar det når det kommer" råde.

Jeg håper virkelig at du klarer å overvinne den snikende følelsen du kjenner komme... men husk nå for all del.. man skal ikke klare alt selv...

Forsøk.. dersom du ser en mulighet for det.. å snakk med dine venner. Dersom de har kunnskap kan det være de kan være til stor hjelp for deg..

-beste hilsner fra...

Hei!!

Jeg leste innlegget ditt og kjente meg veldig godt igjen i det du skrev. Selv blir jeg også sett på som en veldig sterk person, kommer lett i kontakt med folk og har fått mange tillitsverv gjennom tidene. Det i seg selv er egentlig en stor belastning, for meg er det faktisk et press det at jeg virker så sterk. For da må jeg jo være det også. Det er ikke så lett i perioder da kaoset råder og det er som om jeg skal falle ned i det svarte hullet igjen.

Som Thinkerbell råder deg til vil jeg også anbefale deg å ta kontakt med legen din igjen. Og aller helst, gjør det i dag! For vi har ingen tid å miste, når vi spiller et spill med livet som innsats.

Jeg synes ikke du skal unngå og kalle deg selv sterk, selv om du er har vært psykiatripasient. For var det ikke litt sånn da, at du etter du hadde klart å vise de mest sårbare og såkalt "svake" sidene, at du følte deg sterkere enn noengang? Det er befriende å gråte, skrike, kaste ting rundt seg. Det er bedre å få det ut enn å sitte inne med alt sammen selv. Så vær så snill, ring og fortell hvordan du har det. Jeg skal stå her på sidelinjen og heie på deg!

Når det gjelder det med selvskading kjenner jeg meg igjen i det også. Jeg gjorde det en del før, men sluttet etter jeg ble "bra" (les: bedre). Nå kommer tankene snikende igjen, men jeg har klart å holde igjen til nå. Håper at du klarer det også. Men det er viktig at du er åpen om dette til legen også, for den eneste måten de kan hjelpe oss skikkelig på, det er jo at vi tør være ærlige om det som plager oss.

Det at du valgte å skrive inn her, det gjør deg sterk, synes jeg. For nå er det noen som vet hvordan du har det.

Lykke til, det mener jeg virkelig.

Stor klem fra

[Gjest anonym for anledningen]

Hei!!

Jeg leste innlegget ditt og kjente meg veldig godt igjen i det du skrev. Selv blir jeg også sett på som en veldig sterk person, kommer lett i kontakt med folk og har fått mange tillitsverv gjennom tidene. Det i seg selv er egentlig en stor belastning, for meg er det faktisk et press det at jeg virker så sterk. For da må jeg jo være det også. Det er ikke så lett i perioder da kaoset råder og det er som om jeg skal falle ned i det svarte hullet igjen.

Som Thinkerbell råder deg til vil jeg også anbefale deg å ta kontakt med legen din igjen. Og aller helst, gjør det i dag! For vi har ingen tid å miste, når vi spiller et spill med livet som innsats.

Jeg synes ikke du skal unngå og kalle deg selv sterk, selv om du er har vært psykiatripasient. For var det ikke litt sånn da, at du etter du hadde klart å vise de mest sårbare og såkalt "svake" sidene, at du følte deg sterkere enn noengang? Det er befriende å gråte, skrike, kaste ting rundt seg. Det er bedre å få det ut enn å sitte inne med alt sammen selv. Så vær så snill, ring og fortell hvordan du har det. Jeg skal stå her på sidelinjen og heie på deg!

Når det gjelder det med selvskading kjenner jeg meg igjen i det også. Jeg gjorde det en del før, men sluttet etter jeg ble "bra" (les: bedre). Nå kommer tankene snikende igjen, men jeg har klart å holde igjen til nå. Håper at du klarer det også. Men det er viktig at du er åpen om dette til legen også, for den eneste måten de kan hjelpe oss skikkelig på, det er jo at vi tør være ærlige om det som plager oss.

Det at du valgte å skrive inn her, det gjør deg sterk, synes jeg. For nå er det noen som vet hvordan du har det.

Lykke til, det mener jeg virkelig.

Stor klem fra

Takk for svaret ditt.

:-)