foreldrene mine hater samboeren

[Gjest trespa]

Hva i all verden gjør man når ens foreldre hater samboeren så sterkt at all familiesammenkomst oss imellom er utelukket?

Jeg er en jente på 30 år, har fått meg en kjæreste som jeg er skikkelig glad i og som jeg venter barn med.

Problemet er at vi to tidligere har hatt turbulens, noe som foreldrene mine ikke vil/kan glemme. De sier at jeg må velge,- dem eller ham.

Jeg har prøvd å megle, å si at jeg hverken KAN eller skulle være nødt til å velge, jeg vil at de skal skvære opp. Jeg vil ha dem alle!

Det gamle grumset har jo han og jeg lagt bak oss, det burde jo telle.

De nekter å bli venner med han, selv om HAN så gjerne vil. Vi har begge en svært liten familie, og føler at vi ikke kan miste noen.

I dag sa min mor at de ikke kom til å bli så godt kjent med barnet jeg venter fordi det er HANS barn, og fordi de ikke vil ha noe å gjøre med noe som angår han. SNAKK om å såre! Tenker på barndåpen vi skal ha,- den kommer til å bli bra avstumpet. For ikke å snakke om julaften og alle våre bursdager.

Foreldrene mine vil gjerne ha meg og ungene på besøk så ofte de kan, men sambo er uønsket. Nå prøver de i tillegg å få istand en kjempefamiliejulefeiring (ca 30 stk)som ungene og jeg MÅ delta på, men HAN må finne på noe annet....Hørt på maken..?

Syns det er så merkelig dette, de er jo høyst oppegående og populære mennesker med godt rykte.

Er det noen her som opplever noe lignende, eller som kan gi oss et godt råd her.

[Gjest mmmmmmmm]

Jeg har vert sammen med en gutt i ett år nå, og vi har nettopp forlovet oss.

Mamma og pappa liker han ikke i det hele tatt, men pappa er verst.

Han synes ingen er god nok for meg, og har ikke hatt en eneste samtale med min kjære på det året vi har ert sammen.

Dette er veldig ødeleggende både for meg og selfølgelig for min forlovede.

Pappa klager altid på at han er for lat, tjukk...osv.. enda min forlovede alltid spør min far om han trenger hjelp til noe med huset eller noe sånnt.

Pappa er av den typen som liker best folk som jobber og sliter mye..for det gjør han..ikke forde han må, men forde han liker det.. derfor forventer han at alle andre må det og..

Det er veldig hardt for meg at de ikke greier å akseptere at det er han jeg vil ha, han jeg vil dele livet med..han jeg elsker.. Og håpet er ikke stort for at de noen gang kommer til å gjøre det..

Enkelte ting må man bare leve med.. Lykke til ..håper alt ordner seg

gode klemmer fra...

[Gjest Bjørn]

Hvis du elsker hem, og han deg, og dere venter barn sammen, så har dere to startet en ny familie. Dere får barn og barnebarn og svigerbarn osv osv.

Hva dine og evt hans foreldre gjør og ikke gjør kan dere ikke ta ansvaret for. Om de velger dere bort så er det deres eget valg. Det er smertefullt å bli avvist, og dine foreldre gjør en uklok handling når de er så kategoriske.

Du kan ikke tvinge dem til forståelse, men kan jo håpe at de mykner med tiden.

Men jeg ville aldri gå alene i et juleselskap med barnet men uten min mann! Da signaliserer jeg at jeg aksepterer avvisningen av min kjæreste. Da heller ha det vondt, og håpe at foreldrene med tiden innser hva de gjør med deg.

Jeg har dessverre sett en del tilfeller der foreldrene aldri godtok svigerbarnet. Men det er lov å håpe. good luck.

[Gjest pyrrhos]

Har selv slitt med nesten samme problemstilling i 3 år. Har vært gift i 6 år. Min kone og min far er som Gro og Kåre i annen potens. Hun sier blått, og han hører rødt - og omvendt. Hun tror hun diskuterer - han mener han blir trakkasert. Han sier sin menig om noe - hun mener han er kranglete. Vel - dette var mens de snakket sammen. 14 dager etter fødselen av vårt første barn (3 år ) fikk jeg beskjed av kona at jeg kunne bare glemme at datteren vår og skulle ha noen kontakt med bestefaren sin. Snakk om lyn fra klar himmel - hun ble så stresset av å være i samme rom som han og var overbevist om at datteren vår ville føle det på samme måte. Gal ?

Hadde jo hørt om hormonubalanse etc etter fødsel etc. så jeg prøvde å roe det ned litt for å gi det hele litt tid (mistake no. 1). Min far har hele tiden vært klar over at forholdet har vært anstrengt, og har prøvd å innrette seg etter dette, men noen ganger plumper han uti det. (Etter slike episoder har jeg fått ham til å ringe min kone for å skvære opp, men hun er som en elefant )Sa ikke noe til min far om dette. Heldigvis dro vi til en annen by for å jobbe i et år men da vi kom tilbake ville jeg være åpen overfor han om hvorfor vi ikke kom på besøk eller aldri inviterte ham (mor død). Trodde det ville hjelpe dialogen litt oss imellom ettersom jeg slapp å finne på dårlige unnskyldninger hele tiden (mistake nr. 2). Resultat: Blindt hat fra min far overfor min kone som selvfølgelig også påvirker mitt forhold til ham. Min kone skjønner ikke hvor dårlig forholdet til min far er (har lært å sile infor etterhvert), og vi har diskutert dette i det vide og det breie og hun har lovet å tilnærme seg og at barna (jada, vi fikk for sikkerhets skyld en til) skal ha kontakt med bestefar. Men nå nekter min far å treffe min kone......Men det vet ikke min kone.....Er det rart det blir krig i verden. Eneste som holder meg gående er barna og et håp om man ihvertfall kan være i samme rom

Hadde jeg hatt fasitsvar hadde jeg forhåpentligvis ikke sittet i denne suppa. Jeg tror, med mindre du har en utrolig forståelsesfull mann, så vil han ha/få problemer med aldri å bli invitert til dine foreldre, og kan få problemer med at du og deres felles barn har kontakt med dem. Det høres ikke ut som om dine foreldre vil skjønne annet enn at de må velge - ikke du. Dere alle - eller ingen. Sålenge du har støtte hos din mann så er situasjonen litt lettere for deg, men det er ikke lette å velge bort sine foreldre.

Det ble litt lang men...

Lykke til...."sometime you are the pidgeon, and sometimes you are the statue"

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Det aller viktigste er at du og samboeren din har god og åpen kontakt om forholdet til dine foreldre. Hvis dere er samstemte og trygge på hverandre, vil i alle fall barnet dere venter få det godt hos sine foreldre.

Dessverre er du i godt selskap med andre mht problemer med foreldre/svigerforeldre.

Du nevner det ikke, men jeg lurer på om disse tidligere problemene du og samboeren din har hatt, er av en slik art at foreldrene dine tror liknende problemer vil dukke opp igjen? Er det derfor de har en så negativ innstilling?

Uansett - du må ta ansvar for ditt liv - og det nye spirende livet som du og samboeren din har felles.

Kanskje dere må finne dere i at dine foreldre ikke blir forandret med det første. Da kan en løsning være å bryte med dem for en stund fordi det blir for belastende for dere. Du kan f.eks. skrive et brev til dem og fortelle hvorfor du vil ha pause fra dem en tid og begrunne det for dem.

En annen ide er å foreslå for dem at dere går til et familiekontor og ber om hjelp. Det kan hende at foreldrene dine vil se saken annerledes om den løftes ut av familien.

Jeg håper du finner en brukbar løsning så du kan falle til ro videre i samboerskapet og svangerskapet ditt.