Til dere som har tatt livets valg:hvor mye ofrer man for typen?

[Gjest Ung og med livets valg]

Hele livet har jeg bare ledd av folk som er villig til aa gi opp alt paa himmel og jord for en gutt. Ser meg selv om en resurssterk jente og jeg har alltid sett det viktige i utdannelse og det aa vaere selvstendig. Jada, saa sitter jeg her da, med VALGET. Typen min (vaert sammen i nesten et aar) er naa i militaeret og jeg er i utlandet paa skole. Forst og fremst, jeg hater aa vaere her. Det gaar ikke et sekund uten at jeg tenker paa han og jeg lever paa tlf samtalene vaare. Jeg vet akkurat hvor mange dager det er til juleferien og, vel, livet mitt er ganske patetisk for oyeblikket, da jeg innser at jeg ikke klarer aa bli kvitt savnet etter han. (Vet at det hadde vaert mye bedre aa vaere her om jeg ikke hadde hatt type hjemme) Problemet derimot er at jeg maa bestemme meg ganske snart for neste aar. Universitet i England eller hjemme for aa ta opp noen fag slik at jeg kan studere hva jeg vil. Medisin har jeg alltid hatt lyst til aa gjore, men som mamma sa, 'fikk du plutselig lyst til aa gjore det bare fordi det gir deg sjansen til aa vaere hjemme med x'?. Godt spm., men jeg mener svaret er nei. Hjemlengselen her er ikke bare pga av typen men ogsaa hjemmet og venner.

Vel, det aa dra paa universitet i England hores sikkert bra ut, blir sikkert bra og. God utdannelse (men det folger jo og med medisin) og international opplevelse. Men jeg vil ikke bruke resten av livet paa telle ned dagene til jeg skal hjem. Og saa typen. Jeg vet bedre enn at dette er en 'dum, liten forelskelse', det er alt jeg har tenkt a si slik at jeg slipper aa legge ut om hvor godt vi passer sammen, hvor gode venner vi er osvosv. Vet at han foler paa samme maate ang meg, men valget uansett opp til meg. Mitt liv....

Jeg spurte om hvor mye man ofrer for typen, men som det kanskje virker som, er ikke dette noe jeg ofrer ettersom jeg vil studere medisin (hvos jeg drar til Eng. er det ikke for medisin, da jeg ikke har fagene), men poenget, da, er at jeg vet at om jeg vekger medisin maa jeg vaere hjemme (hvertfall i et aar)....med typen. Og denne ideen kom ikke opp for jeg innsaa hvor jaevlig hardt det var her og det aa vaere borte fra typen. Og, ja, jeg vet at vi kommer til aa klare aa holde dette gaaende til sommeren.

Velger jeg Eng. er det gone and farewell for 4 aar (ikke si at man kan holde et forhold gaaende i 4 aar. SIkkert mulig det, men den smerten vil jeg ikke tillate meg selv aa gaa igjennom)....velger jeg hjemme..blir det typen, men ogsaa mulig anger. Er ikke utenlandsreiser og studier i utlandet alle drommer om naar de sitter og kjder seg ihjel i en jobb som 40aaring og onsker de gjorde mere naar de var ung. For jeg vil ikke baere paa det resten av livet med en gutt som grunn (igjen litt realistisk holdning....hvem vet om vi skal gaa til alters sammen).

Men igjen..vil ikke sitte i Eng. aa grine i 4 aar over hva jeg har gaat glipp av.....

Vet at innstillinga mi til uni i Eng. virker veldig negativ her, men jeg vel vel bare at dere skal si 'bli hjemme'. Sannheten er at jeg vet risikoene for anger for aa gi opp det for typen min....men jeg vet ogsaa risikoene for det motsatte. Er vel noytral til begge ideene, men noen ganger onsker jeg bare aa kunne 'se klart' uten aa ha min kjaere i tankene. Er vel sant at jeg baade gir opp og faar masse samme hva jeg velger, men tryggheten er storre, men igjen, er ikke livet om aa ta sjenaser? (tok jo valget om aa dra hit, angrer akkurat naa...sikkert ikke om et aar)

hjelp....litt raad. Er vel bare og ta positive og negative sider opp mot hverandre, men det funker rett og slett ikke. noen nye og interessante synspunkt? Erfaringer????

Tusen hjertelig takk for svar. Er helt fortvila og hjelpeslos.

[Gjest orakelengelen]

Hva med å gjøre det du har lyst til akkurat _nå_? Det er kanskje ikke alltid like lurt å spare gleder til senere på bekostning av øyeblikket.

Livet består av øyeblikk - nyt dem!

Å angre på ting som allerede er gjort er meningsløst. Blindveier finnes ikke, bare nødvendige rekognoseringsrunder. Får du senere lyst til å omgjøre beslutningen din er det jo aldri for sent heller...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei - ung og med livets valg!

Du skriver så jeg nesten hører hva du føler. Dere er så flinke til å uttrykke dere spontant dere unge.

Det som slår meg i brevet ditt er sammenblandingen av kjæreste og studievalg. Jeg forstår at ting henger sammen og får virkninger på hverandre. Likvel vil jeg oppfordre deg til å forsøke å tenke på valg av studium og studiested som en sak, og følelser for typen din som en annen. Verden er liten i dag. Kommunikasjonen mellom folk, og kjærester, foregår uavhengig av geografisk avstand. Det mest langsiktige valg du står overfor vil jeg si er lyst og ønsker for studium og yrke.

Vennlig hilsen