Frivillig barnløshet

[Balto]

Her kommer en problemstilling som jeg gjerne kunne tenke meg å få synspunkter på, helst fra (unge) kvinner.

Jeg er en ung mann på 23 år. Jeg er singel, men jeg savner en partner å dele hverdagen med. Problemet mitt i "jakten" på en kjæreste er at jeg allerede i flere år har vært fast bestemt på at jeg vil leve livet mitt uten barn.

Det er jo en kjennsgjerning at de aller fleste kvinner ønsker å bli mødre og følgelig ønsker en partner som både har evne til og ønske om å bli far til deres barn.

Hvordan skal da jeg gå frem for å finne ei jente som passer for meg? Jeg synes ikke det er naturlig å ta opp temaet barn/ikke barn i etableringsfasen av et forhold, men hun kan jo helt klart få seg en ubehagelig overraskelse etterhver dersom det ikke blir tatt opp. Finnes det i hele tatt unge kvinner i dag som ønsker å forbli barnløse? Ønsker meg gjerne saklige synspunkter på dette.

[molli]

Jeg har ikke noe svar på innlegget ditt, annet enn at det er like greit å være ærlig fra første stund. Du kan like gjerne nevne det i forbindelse med navnet ditt; "Hei, jeg heter Tore og ønsker aldri å bli far til noe barn!" :-) Neida, litt overdrevet, men det finnes sikkert situasjoner der du kan deklamere ditt poeng uten at det diskuteres dønn seriøst.

Men jeg lurer på èn ting; hva er det som får deg, en _så_ ung mann, til å være så skråsikker på en sak? Du har enda mange, mange år igjen, og det er svært tidlig å ta et slikt standpunkt. Jeg kjenner et par tilfeller der folk har måttet svelge den kamelen når de plutselig har funnet Den Rette! :-) Ønsket om å reprodusere seg ligger kanskje ikke klart frem i dagen hos alle, men sammen med det rette mennesket kan vi alle få dette grunleggende, primære ønsket.

[Gjest metronom]

Joda, vi finnes. Antakelig må du lete en god del før du finner oss, fordi det ikke er helt akseptert å ville leve uten barn. Jeg har selv bestemt meg for å leve som frivillig barnløs. Det er flere grunner til at jeg har tatt det valget, bl.a. arvelig sykdom som gjør at jeg har vanskeligheter med å få barn og at jeg ikke liker barn. Kommer ikke overens med dem. Dessverre er det ikke PK å si at man ikke liker unger, derfor er jeg glad for at jeg har sykdommen å skylde på overfor de som spør.

Det fantes en gang en gruppe på news som var for folk som ønsker å leve som frivillig barnløse. Gruppen var amerikansk, men jeg vet ikke om den eksisterer fortsatt og jeg husker ikke hva den het. Let litt, kanskje du kan treffe en partner der om du finner gruppen?

[willow]

Jeg har ikke noe svar på innlegget ditt, annet enn at det er like greit å være ærlig fra første stund. Du kan like gjerne nevne det i forbindelse med navnet ditt; "Hei, jeg heter Tore og ønsker aldri å bli far til noe barn!" :-) Neida, litt overdrevet, men det finnes sikkert situasjoner der du kan deklamere ditt poeng uten at det diskuteres dønn seriøst.

Men jeg lurer på èn ting; hva er det som får deg, en _så_ ung mann, til å være så skråsikker på en sak? Du har enda mange, mange år igjen, og det er svært tidlig å ta et slikt standpunkt. Jeg kjenner et par tilfeller der folk har måttet svelge den kamelen når de plutselig har funnet Den Rette! :-) Ønsket om å reprodusere seg ligger kanskje ikke klart frem i dagen hos alle, men sammen med det rette mennesket kan vi alle få dette grunleggende, primære ønsket.

Jeg ønsket meg ikke barn før jeg møtte ham som jeg er sammen med nå. Ting kan stadig forandre seg. Men om du alltid har det bestemt, hele ditt liv, at du ikke vil ha barn, bør du være ærlig om det. Du trenger ikke si det først i et forhold, men om det blir seriøst bør du ta det opp.

[Angela1365380318]

eg vet om MANGE jenter som sier at de ikke vil ha barn, så det finnes. De fleste som har sagt det til meg ligger rundt 18 år, så vi er kansje blitt mer frie med årene?

er det noen grunn til at du ikke liker barn, feks hadde du en vond oppvekst?

eg ville iallefall ikke stresset så mye med disse tankene når du er så ung, det kan fort forandre seg.

plutselig en dag møter du drømme dama og får lyst til å skape noe vakkert sammen med henne, eller blir onkel og dønn sjalu på din bror/søster eller lignende.

mitt intrykk er at det er ganske vanlig, særlig for gutter å ikke ville ha barn. hos de fleste forandrer nok dette seg, men noen velger å forbli barnløse hele livet.

du kan sikkert ha et godt og lykkelig liv uten barn;-)

[Gjest metronom]

Joda, vi finnes. Antakelig må du lete en god del før du finner oss, fordi det ikke er helt akseptert å ville leve uten barn. Jeg har selv bestemt meg for å leve som frivillig barnløs. Det er flere grunner til at jeg har tatt det valget, bl.a. arvelig sykdom som gjør at jeg har vanskeligheter med å få barn og at jeg ikke liker barn. Kommer ikke overens med dem. Dessverre er det ikke PK å si at man ikke liker unger, derfor er jeg glad for at jeg har sykdommen å skylde på overfor de som spør.

Det fantes en gang en gruppe på news som var for folk som ønsker å leve som frivillig barnløse. Gruppen var amerikansk, men jeg vet ikke om den eksisterer fortsatt og jeg husker ikke hva den het. Let litt, kanskje du kan treffe en partner der om du finner gruppen?

Fant nyhetsgruppen:

alt.support.childfree

[Gjest viljesterk kone]

Vær ærlig om dette helt fra begynnelsen dersom du anser forholdet som alvorlig. Min mann har aldri ønsket seg barn og ga tidlig uttrykk for det. Jeg tok det ikke så alvorlig, og som den evige optimist jeg er så antok jeg at det ville gå seg til etterhvert. Vi giftet oss etter 3 år som samboere, og tanken på barn begynte å melde seg hos meg. Han derimot var fremdeles helt sikker på at et barnløst liv var det han kunne tenke seg. For å gjøre en laaaaang historie kort så ble det mange diskusjoner, tårer og krangler før vi kom til at det var viktigere for meg å få barn enn for ham å ikke bli far. Dermed hadde jeg, på en måte, fått min vilje. I dag er vi foreldre til to små barn, men hans manglende barneønske innvirker sterkt på vår familiesituasjon, hans engasjement overfor meg og barna og hans bidrag til den delen av familielivet som omhandler barna. Han er veldig glad i ungene, og flink med det - når det passer han. Men, innerst inne tror jeg han helst kunne tenkt seg et liv der han hadde sin kone for seg selv, kunne sove lenge om morgenen når han har fri, kunne reise til spennende steder, jobbe masse og leve kun for sine egne ønsker og behov. Livet har vel ikke blitt helt som vi hadde tenkt for noen av oss, men jeg er veldig glad for våre to flotte barn og ville ikke valgt annerledes. Kanskje jeg burde vurdert å gå ut av forholdet tidligere og funnet meg en mann med samme ønsker, men så var det den kjærligheten da ...! Selv om livet som tilnærmet alenemor har vært tøft så har jeg det bra, og det tror jeg vel også gjelder for min mann, for det meste. Det har gått hardt utover vårt forhold i perioder, men vi går på med krum hals og holder sammen tross alt *s*

Lykke til med dine valg. Det kan nok godt hende at du forandrer mening etterhvert, men gjør du ikke det så gjør det helt klart for din partner at du ikke ønsker barn. I mitt tilfelle var signalene litt uklare og jeg tolket de da umiddelbart i positiv retning. Det vist seg ikke å stemme overens men min manns ønsker.

[Zelig]

Det finnes mange jenter som ikke ønsker seg barn. Det som ofte skjer likevel er at det kommer en periode, gjerne i slutten av 20-årene, der det blir et biologisk behov hos både mannen og kvinnen å få barn. Bli derfor ikke overrasket over om en som sier at hun ikke vil ha barn plutselig ombestemmer seg. For gutter er dét vanlig i enda større grad.

Du høres jo veldig bestemt ut, så det ovenstående gjelder muligens ikke deg..

Fremgangsmåten jeg ville ha foretrukket ville vært å ikke si noe i starten, ikke før det blir helt naturlig å snakke om fremtiden, hus og hjem osv. Men da må du si det. Men sånn på første daten er det et dårlig tema!

Men som sagt, vær forberedt på at meningen din kan endre seg, altså.

[petter smart]

Vær ærlig om dette helt fra begynnelsen dersom du anser forholdet som alvorlig. Min mann har aldri ønsket seg barn og ga tidlig uttrykk for det. Jeg tok det ikke så alvorlig, og som den evige optimist jeg er så antok jeg at det ville gå seg til etterhvert. Vi giftet oss etter 3 år som samboere, og tanken på barn begynte å melde seg hos meg. Han derimot var fremdeles helt sikker på at et barnløst liv var det han kunne tenke seg. For å gjøre en laaaaang historie kort så ble det mange diskusjoner, tårer og krangler før vi kom til at det var viktigere for meg å få barn enn for ham å ikke bli far. Dermed hadde jeg, på en måte, fått min vilje. I dag er vi foreldre til to små barn, men hans manglende barneønske innvirker sterkt på vår familiesituasjon, hans engasjement overfor meg og barna og hans bidrag til den delen av familielivet som omhandler barna. Han er veldig glad i ungene, og flink med det - når det passer han. Men, innerst inne tror jeg han helst kunne tenkt seg et liv der han hadde sin kone for seg selv, kunne sove lenge om morgenen når han har fri, kunne reise til spennende steder, jobbe masse og leve kun for sine egne ønsker og behov. Livet har vel ikke blitt helt som vi hadde tenkt for noen av oss, men jeg er veldig glad for våre to flotte barn og ville ikke valgt annerledes. Kanskje jeg burde vurdert å gå ut av forholdet tidligere og funnet meg en mann med samme ønsker, men så var det den kjærligheten da ...! Selv om livet som tilnærmet alenemor har vært tøft så har jeg det bra, og det tror jeg vel også gjelder for min mann, for det meste. Det har gått hardt utover vårt forhold i perioder, men vi går på med krum hals og holder sammen tross alt *s*

Lykke til med dine valg. Det kan nok godt hende at du forandrer mening etterhvert, men gjør du ikke det så gjør det helt klart for din partner at du ikke ønsker barn. I mitt tilfelle var signalene litt uklare og jeg tolket de da umiddelbart i positiv retning. Det vist seg ikke å stemme overens men min manns ønsker.

Det er kanskje ikke så mye forlangt at du tar hovedtyngden av barneoppdragelsen siden du trunfet gjennom din vilje for å få barn. Han ville jo ikke ha barn og vil dermed ikke væer like interessert i ta seg av dem.

Du kan ikke få i både pose og sekk.

[Lora]

Det er kanskje ikke så mye forlangt at du tar hovedtyngden av barneoppdragelsen siden du trunfet gjennom din vilje for å få barn. Han ville jo ikke ha barn og vil dermed ikke væer like interessert i ta seg av dem.

Du kan ikke få i både pose og sekk.

Petter Smart, sag mal, spinnst du??!

Det er vel i rettferdighetens navn ikke BARNA sin skyld at pappa egentlig ikke hadde så lyst på barn?!! Men det altså dem det skal gå ut over?

"Pappa kan ikke være så mye sammen med dere og hjelpe dere for han ville egentlig ikke ha barn skjønner dere".

Jeg spyr av innstillingen din.

[petter smart]

Petter Smart, sag mal, spinnst du??!

Det er vel i rettferdighetens navn ikke BARNA sin skyld at pappa egentlig ikke hadde så lyst på barn?!! Men det altså dem det skal gå ut over?

"Pappa kan ikke være så mye sammen med dere og hjelpe dere for han ville egentlig ikke ha barn skjønner dere".

Jeg spyr av innstillingen din.

Nei jeg tuller ikke :-)

Det er så klart synd at barna skal lide. Men er det kun hans skyld? I et forhold der den ene ikke ønsker barn er det ikke noen god idè å få barn.

Det er moren i dette tilfellet som trumfet gjennom at de skulle få barn. For husfredens og forholdets skyld lot han seg presse. Det er hennes valg og oppførsel som gjør at barna lider, ikke han.

[Gjest poi]

Jeg forlot mannen jeg elsket fordi han ikke ville ha barn i livet sitt. Vi var sammen noen år før bruddet, som da selvsagt var en tung, vanskelig og vond avgjørelse. Jeg hadde en hel...kjærlighetsorg i mange år, for mannen jeg mistet og barnet...

[Balto]

Jeg hadde en helt utmerket barndom, så min egen oppvekst har ingenting med mitt valg å gjøre. Det faktum at jeg ikke ønsker egne barn betyr ikke at jeg hater barn, Jeg kan godt bruke noe av tiden min sammen med barn, men jeg vil selv bestemme når og hvor lenge.

[Sambis1365380398]

Har ikke lest de andre svarene du har fått, men hva med å finne deg en "ferdig familie"

Må jo være genialt for begge parter.

Du vil ikke ha egne barn (eller vil du kanskje ikke ha barn i det hele tatt?) Og mange enslige mødre har problemer med å skaffe seg partner pga. av barna de har fra før.

Kan jo ikke bestemme seg for at den eller den skal jeg forelse meg i, men om det skulle dukke opp en...?

Ellers så synes jeg i alle fall du burde si fra tidlig i et forhold at du ikke ønsker barn, slik at ikke jenta føler hun har blitt lurt.

Hos oss er det samboer som har ferdig familie, men jeg er glad barnet ikke bor hos oss!

[petter smart]

Har ikke lest de andre svarene du har fått, men hva med å finne deg en "ferdig familie"

Må jo være genialt for begge parter.

Du vil ikke ha egne barn (eller vil du kanskje ikke ha barn i det hele tatt?) Og mange enslige mødre har problemer med å skaffe seg partner pga. av barna de har fra før.

Kan jo ikke bestemme seg for at den eller den skal jeg forelse meg i, men om det skulle dukke opp en...?

Ellers så synes jeg i alle fall du burde si fra tidlig i et forhold at du ikke ønsker barn, slik at ikke jenta føler hun har blitt lurt.

Hos oss er det samboer som har ferdig familie, men jeg er glad barnet ikke bor hos oss!

Tviler meget sterkt på at det er egne barn han ikke vil ha. Vil han være fri og ikke trenge ta hensyn til barn så hjelper det lite om de ikke er hans.

[Lora]

Nei jeg tuller ikke :-)

Det er så klart synd at barna skal lide. Men er det kun hans skyld? I et forhold der den ene ikke ønsker barn er det ikke noen god idè å få barn.

Det er moren i dette tilfellet som trumfet gjennom at de skulle få barn. For husfredens og forholdets skyld lot han seg presse. Det er hennes valg og oppførsel som gjør at barna lider, ikke han.

Da burde han hatt baller nok til å avslutte forholdet. Han vet da hvordan barn lages?!

Det blir for dumt å komme i ettertid og fordele skyld. Det eneste relevante er at det ikke er barnas skyld.

[Gjest viljesterk kone]

Da burde han hatt baller nok til å avslutte forholdet. Han vet da hvordan barn lages?!

Det blir for dumt å komme i ettertid og fordele skyld. Det eneste relevante er at det ikke er barnas skyld.

Sant nok burde jeg ikke fått trumfet gjennom å få barn med en som ikke ville ha det, og han burde gått fra meg som trumfet det gjennom. Nå har det seg faktisk sånn at barna har et utmerket forhold til sin far og lider ingen nød når det gjelder omsorg. Jeg tar min del av ansvaret uten noe problem, men det går til tider utover vårt forhold da det faktisk er ganske slitsomt å ha mesteparten av ansvaret for to aktive småtroll. Vi har en familie som ikke er helt A4 - vil nok mange si. Du kan si vi ligner på en familie med et litt gammeldags kjønnsrollemønster :-) "Mor vasker, lager mat og passer barn mens far leser avisen" - satt litt på spissen som dere sikkert skjønner.

Med andre ord vi klarer oss bra, men ting kunne vært bedre. Anbefaler derfor andre ikke å gjøre det samme. Det var grunnen til innlegget. Ikke at noen skulle synes synd på noen av oss, og aller minst barna våre som ikke lider noen nød. De har en omsorgsfull og engasjert mor (om jeg skal si det selv), og en snill men litt distansert og til tider egoistisk far.

[Angela1365380318]

Jeg hadde en helt utmerket barndom, så min egen oppvekst har ingenting med mitt valg å gjøre. Det faktum at jeg ikke ønsker egne barn betyr ikke at jeg hater barn, Jeg kan godt bruke noe av tiden min sammen med barn, men jeg vil selv bestemme når og hvor lenge.

Det er helt greit;-)

kjenner mange jenter som har det på samme måte..

det er fult lovlig å ikke ville ha ansvaret for en ny person (barn), men du skal vite at det er mangen som har vært i dine sko før deg,og ombestemt seg med tiden eller når de traff den rette så ikke gjør noe drastisk som sterilisering og slikt oki?

men det er fult lovlig og godtatt å ikke ville ha barn i løpet av hele livet også!