Når han har barn fra før...

[Ulrikke]

... og jeg ikke har...

Hvordan ordner man dette best mulig??? Vet ikke om dette er riktig forum, så dette er også på forum for foreldre-småbarn...

Jeg har møtt en fyr... Det har vært full klaff fra første sekund, og vi føler virkelig at alt stemmer. Vi er enige om at vi vil prøve oss på et forhold, og vi snakker MYE sammen om utfordringer og eventuelle vanskeligheter.

En av disse tingene er at han har barn fra før. Han er 33 (jeg er 29), og har tre barn. Jeg har ingen. Han har en helt ok forhold til barnas mor (han har vært gift), og har et nært og godt forhold til sine barn.

Jeg er fullstendig klar over at hvis jeg tar ham, så er ungene en integrert del av ham... Jeg jobber med barn til daglig, og er veldig vant til å omgås barn. Tror jeg har et ganske realistisk syn på dette.

Jeg er ute etter tips om hvordan vi kan gjøre dette "riktigst" mulig i forhold til ungene. Vi vil selvfølgelig bruke enda mer tid sammen alene, for å bli så sikker som man kan på at det er dette vi vil. Men vi regner begge med at vi ender på at vi vil...

Ungene er pr. i dag 7, 3 og 2 år. Jeg vil gjerne få et godt forhold til dem, men er absolutt ikke ute etter å presse meg på dem, på noen måte...

Har noen gode tips om hvordan man gjør det enklest mulig for alle parter når pappa kommer hjem med ny kjæreste?

[Gjest Sandra35]

En fordel er at barna fortsatt er ganske små. Det er mye verre for eldre barn å akseptere at det er slutt mellom foreldrene, og disse vil kanskje være fiendtlig innstilt til en ny kjæreste som ødelegger eventuelle sjanser for at foreldrene blir sammen igjen.

Jeg er i samme situasjon selv, og måten vi har tilnærmet oss dette er å ikke presentere hverandre som kjærester for barna. Første gang de traff meg var jeg en hvilken som helst besøkende hos faren deres. Etter hvert har vi vært mye sammen, men vi lot det gå noen måneder før vi i det hele tatt holdt hverandre i hendene når barna var tilstede.

På den måten var det til slutt DE som spurte om ikke vi kunne være kjærester, og har tydeligvis ingenting imot dette.

Tror det er viktig å gi de en myk overgang, og at de ikke skal være nødt til å forholde seg til en ny dame i pappa's seng med en gang. Vi har fortsatt ikke sovet over hos hverandre med barn tilstede, og det synes jeg man bør vente med til man er temmelig sikker på at forholdet er varig.

Men det er jo bare min mening... :-) Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

En fordel er at barna fortsatt er ganske små. Det er mye verre for eldre barn å akseptere at det er slutt mellom foreldrene, og disse vil kanskje være fiendtlig innstilt til en ny kjæreste som ødelegger eventuelle sjanser for at foreldrene blir sammen igjen.

Jeg er i samme situasjon selv, og måten vi har tilnærmet oss dette er å ikke presentere hverandre som kjærester for barna. Første gang de traff meg var jeg en hvilken som helst besøkende hos faren deres. Etter hvert har vi vært mye sammen, men vi lot det gå noen måneder før vi i det hele tatt holdt hverandre i hendene når barna var tilstede.

På den måten var det til slutt DE som spurte om ikke vi kunne være kjærester, og har tydeligvis ingenting imot dette.

Tror det er viktig å gi de en myk overgang, og at de ikke skal være nødt til å forholde seg til en ny dame i pappa's seng med en gang. Vi har fortsatt ikke sovet over hos hverandre med barn tilstede, og det synes jeg man bør vente med til man er temmelig sikker på at forholdet er varig.

Men det er jo bare min mening... :-) Lykke til!

Dersom barna er små, under skolealder, så vil de ta første skritt mot deg.

Min erfaring på dette området er at jeg gikk og gruet i lang tid før jeg møtte barnet, men i det barnet kom inn døra krøp det opp på fanget mitt og ville se på tv. Barna har nok et mye mer tillitsfullt forhold til voksne i den alderen, tror ikke du trenger bekymre deg for de små.

De litt eldre kan du jo forsøke å finne en felles grunn med.

Lykke til.

[petter smart]

En fordel er at barna fortsatt er ganske små. Det er mye verre for eldre barn å akseptere at det er slutt mellom foreldrene, og disse vil kanskje være fiendtlig innstilt til en ny kjæreste som ødelegger eventuelle sjanser for at foreldrene blir sammen igjen.

Jeg er i samme situasjon selv, og måten vi har tilnærmet oss dette er å ikke presentere hverandre som kjærester for barna. Første gang de traff meg var jeg en hvilken som helst besøkende hos faren deres. Etter hvert har vi vært mye sammen, men vi lot det gå noen måneder før vi i det hele tatt holdt hverandre i hendene når barna var tilstede.

På den måten var det til slutt DE som spurte om ikke vi kunne være kjærester, og har tydeligvis ingenting imot dette.

Tror det er viktig å gi de en myk overgang, og at de ikke skal være nødt til å forholde seg til en ny dame i pappa's seng med en gang. Vi har fortsatt ikke sovet over hos hverandre med barn tilstede, og det synes jeg man bør vente med til man er temmelig sikker på at forholdet er varig.

Men det er jo bare min mening... :-) Lykke til!

Det er ikke alltid nødvendig med en myk start.

Jeg ble sammen med ei med barn. Vi var åpne om at vi var sammen ganske tidlig. Og datteren hennes tok det svært bra. Det tok faktisk bare 2 måneder før hun ved et uhell (?) kallte med pappa.

[nonamor]

Min samboer har barn fra før, og jeg har ingen. Vi har vært sammen i ca ett år.

Her er mine råd:

* Ikke presenter deg som hans kjæreste, før dere er sikre på at dere skal være sammen.

* Ikke begynn å bestemme over barna for tidlig.

* Ikke prat dritt om barnas mor. (UANSETT)

* La barna være alene med faren sin innimellom.

* Aksepter at barna kan se på deg som en trussel.

* Vær imøtekommende.

I min situasjon, som har vært omtalt her på DOL tidligere, så pratet jo barnets mor dritt om meg. Det er derfor jeg skriver at du ikke skal prate dritt om barnets mor uansett.

[marfi]

Dersom barna er små, under skolealder, så vil de ta første skritt mot deg.

Min erfaring på dette området er at jeg gikk og gruet i lang tid før jeg møtte barnet, men i det barnet kom inn døra krøp det opp på fanget mitt og ville se på tv. Barna har nok et mye mer tillitsfullt forhold til voksne i den alderen, tror ikke du trenger bekymre deg for de små.

De litt eldre kan du jo forsøke å finne en felles grunn med.

Lykke til.

Hva er barna interesert i? Liker de å tegne og male? Eller kanskje lage noe i trolldeig?

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Min løsning for at barnet skulle bli fortrolig med meg var å lage hobbyverksted hver gang vi møttes. Bare vi to, og noen ganger også pappa. Vi maler og tegner og lager små gaver både til mamma og pappa. Det har gått knirkefritt. I tillegg lot jeg henne være "sjefen" i begynnelsen. Nå har vi et veldig godt forhold, og hun er like fortorlig med meg som med sin far.

[Gjest MvH CemS]

Det jeg har opplevd flere ganger da min far kom hjem med nye kjærester er at de var altfor usikker til å ta skikkelig kontakt. Noe vi også var, og kontakten ble aldri ble skikkelig etablert.

Men den dagen min far kom hjem med henne, som senere ble hans nye kone, såg vi alle at dette var noe spesiellt, og vi tok imot henne med "åpne armer".

Men selv da var det vanskligere å få kontakt. Selv den dag i dag har vi nok aldri opparbeidet "mor-datter" kontakt. Men jeg er meget glad i min ste mor.

Dessuten vil det alltid være en redsel for å såre sin "ekte" mor.

Det er vansklig, men det går. Og viss deres pappa holder av deg meget mye, vi nok hans barn også gjøre det etter en stund.