Ensom og forlatt

[Alene1365380402]

Jeg er 33 år og har 2 barn, gutter på 8 og 10 år.

For to uker siden ba min kone meg om å flytte, hun sa at hun måtte ha tid for seg selv. Hun hadde mistet alle følelsene ovenfor meg og trengte tid for å finne ut saker.

Jeg har ikke vist henne nok ømhet og kjærlighet så hun har gått tom sier hun, hun ville nå smake på livet og finne ut hvem hun er.

Hva hun legger i det kan sikkert diskuteres men det er fort gjort å tenke det værste, er det en ny mann i bildet og slikt.

I sjokk reiste jeg til min søster men ringte daglig til min kone for å snakke med barna, noe hun mente bare var for å mase og presse henne.

Tiden uten barna ble helt ulidelig etter en uke men jeg klarte å benyttet uken til å tenke litt, finne meg selv liksom.

Jeg fant ut for meg selv at, "nei søren dette er det ikke jeg som vil eller ønsker" og reiste hjem igjen for å snakke med min kone.

Kort sitat av hva jeg sa til min kone:

"Nei, dette er noe du ønsker, noe du vil. Derfor syntes jeg at det er du som skal flytte ut og finne ut hva du vil."

Hun flyttet til sin mor og nå sitter jeg her med hus og barn og har brukt all min tid sammen med barna, noe hun syntes er kvalmt. Jeg har jo ikke vist dette før, brukt så mye tid med barna. Hun sier at det virker falskt at jeg bare vil få henne til å fremstå som en dårlig mor. Hun skjønner liksom ikke at nå må jeg jo gjøre alt helt alene.

Tror ikke hun forstår at det som er viktig er hva barna syntes, de har alltid kommet til meg hvis de følte jeg sviktet litt. Da jobbet jeg mindre og var mer sammen med barna. Siden vi ikke hadde verdens beste råd endte det med at jeg jobbet mye på kvelde og utover natten.

Nå er det jo en gang slik at man MÅ jobbe for leve, spesielt nåt det kun er den ene part som har mulighet (min kone kan ikke jobbe p.g.a. en skade).

Jeg ser livet slik

Man har en tid FØR etablering og barn, et liv under etableringen og omsorg for barn og et liv etter at barna har blitt store.

Under etableringsfasen blir det naturlig mindre tid til hverandre men dette vil jo komme tilbake når ungene blir større og økonomien har blitt mer overkomlig.

Hun sier at jeg har frarøvet henne livet at siden hun er den som har hatt mest omsorg

Grunnen til at hun vil flytte er fordi hun føler jeg ikke har vist henne eller barna nok omsorg, føler det må være vanlig når man er i etableringsfasen og har barn. Spesielt når det kun er den ene part som kan jobbe.

Jeg elsker fortsatt min kone men makter ikke å kjempe for forholdet alene, må konsentrere meg om barna.

Det siste hun sa var at det jeg gjorde mot henne gjorde at følelsene hennes ovenfor meg ble enda værre, at det blir vanskeligere å finne tilbake til hverandre.

Hun sier at dette ikke er endelig, at det ikke er hennes intensjon om skilles.

Men for meg føles det endelig, hun skal jo skaffe seg en leilighet og slikt. Da må vi jo splitte vårt hjem i to.

Jeg har det fortsatt fryktelig vondt men er i hvertfall sammen med barna, noe som betyr alt for meg.

Mine sprøsmål:

Gjorde jeg det rette med å si at det var hun som skulle flytte ut?

Vi har to gutter, den eldste (10år) er veldig avhengig av meg og vil bare være sammen med meg mens den minste (8år) vil ha begge.

Dette har jo akkurat skjedd så det kan sikker skje mye men min kone er så sikker i sin sak at jeg må bare forholde meg til det hun sier.

Gjør jeg rett i å tenke at dette er endelig og at jeg bare kan forvente skillsmisse?

Hva skal jeg gjøre, skal jeg unngå kontakt med min kone?

Hun ringer ikke for å snakke med barna en gang, hun sier det er for vondt, noe jeg kan forstå men å måtte ringer henne på mobilen og gi tlf til ungene, barna ønsker jo selvfølgelig å snakke med mamma, er tøft men jeg føler jeg må.

Kona setter pris på å snakke med barna men som sagt det er alltid jeg som må ringe.

Beklager om dette virker surrete og rotet, men det er vanskelig bare det å skrive.

[Gjest k33]

Hei du.

Måtte bare svare på innlegget ditt og trøste deg litt, vi får håpe det virker. For meg kan det se ut som at det er din kone som har problemer. Mitt personlige råd vil nok være at du fortsetter der du er nå. Kos deg med barna og støtt dem så godt du kan. Vil ikke hun ringe så la barna ringe henne jevnlig for demmes skyld. De er jo store nok til å ringe selv. Ikke mas på kona de men la henne som hun sier finne seg selv. Du oppnår sannsyndligvis ikke noe ved å "mase"på henne. Et samlivsbrudd er fryktelig vanskelig, noen ganger ordner det seg bare ikke og andre ganger kan litt "flying på egen hånd" vekke en opp fra dvalen og få en til å skjønne hva man er i ferd med å miste. Det er slettes ikke sikkert at dette er slutten for dere, tiden vil vise. I mellomtiden så ta du vare på deg selv og barna og kos dere godt sammen. Du har rett i det du sier om etableringsfase og jobbing i forhold til tid til hverandre, men desverre er det slik at spesiellt vi kvinner tror jeg har lett for å føle oss uelsket hvis vi blir for mye "oversett",vi er jo slike følelsesbomber vi da. Men liten tid kan alikavel være kvalitetstid...sende koselige sms, en kjærlig mail i ny og ne, en blomsterkvast og en romantisk middag, samt gode ord om hvor fin og pen hun er innimellom kan gjøre underverker. Hold motet oppe og lykke til alle fire.

[Gjest Ikkealene]

Fler med deg, kjenner situasjonen. Kvinner i 30 årene får ofte denne fornemmelsen av at de har gått glipp av noe. De er på topp seksuellt, ønsker eventyr, noe du kanskje allerede har opplevd under dine sene jobber? tenk deg hvor ensom hun følte seg da med små barn? Har vært sammen med en slik kvinne i seperasjonstiden og lenge etter, hun sier det reddet hennes ekteskap, for alle ønsker jo å være sammen med barna når de vokser opp, bare det at de trenger å smake på gresset på andre siden av gjerdet for å finne ut at det smaker nesten likt.Ikke rart det er så mange *frie* kvinner i 30-40 årsaldren på markedet. De skriker etter spenning, opplevelser, bli sett, bli beundret og få fantastisk sex med en ny partner uten å ha forpliktelser. Mannen er ofte lite flink til å slippe kvinnen ut på eventyr i et ekteskap og det gjør ofte at kvinnen blir vil og kåt de få gangene hun får gå alene på f.eks. firmaets julebord, eller sammen med venninder.

Flytt sammen igjen, inngå en avtale om seperasjon i et år, gi hverandre frihet til å gå ut i markedet å smake på andre partnere under ansvar, et fremmedknull vil ofte rette opp noe av inntrykket på at noe er mistet. Hold sammen i nærvær av barna, de trenger dere.

1. Ta først å fremst vare på barna, de trenger ro, frihet, nærhet til begge foreldrene, ellers får dere problemmer senere.

2. Dere kan fint leve sammen i samme hus uten sex, men behold kommunikasjonen for barnas skyld.

3. Finner en av dere en ny partner som dere blir forelsket i så sikre dette forholdet før dere bryter ut, kom til enighet i minnelighet. Husk at forelskelse er noe som alltid går over på tid, det kan ende i vennskap / kammeratskap men en evig forelskelse er ofte bare noe som finnes pga. en ikke fikk utleve en fantasi om at en elsket en.

Barna har førsterett på dere inntil de klarer seg selv.

[Gjest skilt jeg og]

Desverre er dette noe som skjer stadig vekk - menn blir ikke omsorgspersoner før en skilsmisse er på gang og de MÅ.

Tenk om dere kunne prioritere litt annerledes og ikke ta kone og barn som en selvfølge før det kom så langt.

Det at en MÅ være på jobb er bare vikarierende unnskyldinger for å slippe å ta del i slitet med små barn og omsorg. Nå er deres barn blitt store, de er over bleieperioder og våkenetter, så nå er det kanskje OK for deg å ta ansvar?

Håper jeg ikke "tramper på en som ligger nede" med mine ord, men det er jo en sannhet i det, ikke sant?

[Alene1365380402]

Desverre er dette noe som skjer stadig vekk - menn blir ikke omsorgspersoner før en skilsmisse er på gang og de MÅ.

Tenk om dere kunne prioritere litt annerledes og ikke ta kone og barn som en selvfølge før det kom så langt.

Det at en MÅ være på jobb er bare vikarierende unnskyldinger for å slippe å ta del i slitet med små barn og omsorg. Nå er deres barn blitt store, de er over bleieperioder og våkenetter, så nå er det kanskje OK for deg å ta ansvar?

Håper jeg ikke "tramper på en som ligger nede" med mine ord, men det er jo en sannhet i det, ikke sant?

Vel, jeg forstår hva du mener.

For å kompensere dette ordnet jeg det slik at jeg kunne jobbe hjemme. Siden hun ikke kunne jobbe måtte det bli slik at jeg måtte jobbe mye.m Kona sa at hun syntes det var top med al jobbinen, spesilet at jeg kunne jobbe hjemme.

Føler det er noe sent å komme nå å si at det var ikke slik hun ville det allikvel.

[Alene1365380402]

Vel, jeg forstår hva du mener.

For å kompensere dette ordnet jeg det slik at jeg kunne jobbe hjemme. Siden hun ikke kunne jobbe måtte det bli slik at jeg måtte jobbe mye.m Kona sa at hun syntes det var top med al jobbinen, spesilet at jeg kunne jobbe hjemme.

Føler det er noe sent å komme nå å si at det var ikke slik hun ville det allikvel.

En ting til.

Jeg har faktiskt delt 100% bleieskift og nattevåke og samtidig vært i full jobb, uansett hvordan man vrir å vrenger på det MÅ man faktisk ha en inntekt. Hun fikk meg også til å ta meg ekstra jobber for å spe på økonomien. Når jeg først fikk meg en godt betalt jobb og kunne samtidig jobbe hjemme er det plutselig ikke bra nok. Vi kjøpte nettopp en stort rekkehus noe vi hadde drømt om i mange år. Når først drømmen er oppfylt og jeg kunne jobbe mindre skal jeg bare bli kastet bort da.

For meg blir det for lettvint.

[Alene1365380402]

Fler med deg, kjenner situasjonen. Kvinner i 30 årene får ofte denne fornemmelsen av at de har gått glipp av noe. De er på topp seksuellt, ønsker eventyr, noe du kanskje allerede har opplevd under dine sene jobber? tenk deg hvor ensom hun følte seg da med små barn? Har vært sammen med en slik kvinne i seperasjonstiden og lenge etter, hun sier det reddet hennes ekteskap, for alle ønsker jo å være sammen med barna når de vokser opp, bare det at de trenger å smake på gresset på andre siden av gjerdet for å finne ut at det smaker nesten likt.Ikke rart det er så mange *frie* kvinner i 30-40 årsaldren på markedet. De skriker etter spenning, opplevelser, bli sett, bli beundret og få fantastisk sex med en ny partner uten å ha forpliktelser. Mannen er ofte lite flink til å slippe kvinnen ut på eventyr i et ekteskap og det gjør ofte at kvinnen blir vil og kåt de få gangene hun får gå alene på f.eks. firmaets julebord, eller sammen med venninder.

Flytt sammen igjen, inngå en avtale om seperasjon i et år, gi hverandre frihet til å gå ut i markedet å smake på andre partnere under ansvar, et fremmedknull vil ofte rette opp noe av inntrykket på at noe er mistet. Hold sammen i nærvær av barna, de trenger dere.

1. Ta først å fremst vare på barna, de trenger ro, frihet, nærhet til begge foreldrene, ellers får dere problemmer senere.

2. Dere kan fint leve sammen i samme hus uten sex, men behold kommunikasjonen for barnas skyld.

3. Finner en av dere en ny partner som dere blir forelsket i så sikre dette forholdet før dere bryter ut, kom til enighet i minnelighet. Husk at forelskelse er noe som alltid går over på tid, det kan ende i vennskap / kammeratskap men en evig forelskelse er ofte bare noe som finnes pga. en ikke fikk utleve en fantasi om at en elsket en.

Barna har førsterett på dere inntil de klarer seg selv.

Kort kommentar/rettelse, jeg har IKKE kastet henne ut. Når jeg sa at jeg vill bo hjemme sammen med familien min sa hun, "Ok, nå har jeg tenkt litt. Det beste er at jeg flytter og barna bor hos deg."

Hun kan forsåvidt komme hjem når hun vil slik at vi kan snakke sammen, men det vil hun altså ikke. Og jeg skal prøve å gjøre som hun sier hun skal gjøre. Smake på livet, men for meg er det endelig. Jeg hopper ikke i køya uten følelser. Hvis jeg nå skulle finne en kan ikke kona komme løpende tilbake og tro at jeg tar imot henne med åpne armer. Jeg er da et menneske med følelser jeg også selv om jeg er gutt.

[petter smart]

Desverre er dette noe som skjer stadig vekk - menn blir ikke omsorgspersoner før en skilsmisse er på gang og de MÅ.

Tenk om dere kunne prioritere litt annerledes og ikke ta kone og barn som en selvfølge før det kom så langt.

Det at en MÅ være på jobb er bare vikarierende unnskyldinger for å slippe å ta del i slitet med små barn og omsorg. Nå er deres barn blitt store, de er over bleieperioder og våkenetter, så nå er det kanskje OK for deg å ta ansvar?

Håper jeg ikke "tramper på en som ligger nede" med mine ord, men det er jo en sannhet i det, ikke sant?

Er det rimelig å forvente et han skal ta 50 % av husarbeid og barneoppdragelse så lenge han er den eneste som arbeider? Og som da MÅ jobbe mer enn 100 % stilling for å holde hjulene i gang. Det er vel mer rimelig at de fordeler totaldelen av alt arbeid, dvs at siden hun ikke jobber ute så bør hun jobbe mer hjemme.

Det er i alle fall deilig å se at til og med Yssen kritiserer kvinner som ikke vil jobbe fulltid ute, men krever at mannen skal ta 50 % av arbeidet hjemme. Skjerp dere!

[petter smart]

Fler med deg, kjenner situasjonen. Kvinner i 30 årene får ofte denne fornemmelsen av at de har gått glipp av noe. De er på topp seksuellt, ønsker eventyr, noe du kanskje allerede har opplevd under dine sene jobber? tenk deg hvor ensom hun følte seg da med små barn? Har vært sammen med en slik kvinne i seperasjonstiden og lenge etter, hun sier det reddet hennes ekteskap, for alle ønsker jo å være sammen med barna når de vokser opp, bare det at de trenger å smake på gresset på andre siden av gjerdet for å finne ut at det smaker nesten likt.Ikke rart det er så mange *frie* kvinner i 30-40 årsaldren på markedet. De skriker etter spenning, opplevelser, bli sett, bli beundret og få fantastisk sex med en ny partner uten å ha forpliktelser. Mannen er ofte lite flink til å slippe kvinnen ut på eventyr i et ekteskap og det gjør ofte at kvinnen blir vil og kåt de få gangene hun får gå alene på f.eks. firmaets julebord, eller sammen med venninder.

Flytt sammen igjen, inngå en avtale om seperasjon i et år, gi hverandre frihet til å gå ut i markedet å smake på andre partnere under ansvar, et fremmedknull vil ofte rette opp noe av inntrykket på at noe er mistet. Hold sammen i nærvær av barna, de trenger dere.

1. Ta først å fremst vare på barna, de trenger ro, frihet, nærhet til begge foreldrene, ellers får dere problemmer senere.

2. Dere kan fint leve sammen i samme hus uten sex, men behold kommunikasjonen for barnas skyld.

3. Finner en av dere en ny partner som dere blir forelsket i så sikre dette forholdet før dere bryter ut, kom til enighet i minnelighet. Husk at forelskelse er noe som alltid går over på tid, det kan ende i vennskap / kammeratskap men en evig forelskelse er ofte bare noe som finnes pga. en ikke fikk utleve en fantasi om at en elsket en.

Barna har førsterett på dere inntil de klarer seg selv.

Dette må være noen av de dummeste rådene jeg har lest her inne.

La henne ha sex med hvem hun vil? Er hun i glad i mannen finner de ut av dette uten utroskap og "frihet" til å gjøre som de vil. De er tross alt voksne mennesker.

Pussig at ingen råder menn til å ha sex på si for å ordne opp i et forhold.

[dewey]

Dette må være noen av de dummeste rådene jeg har lest her inne.

La henne ha sex med hvem hun vil? Er hun i glad i mannen finner de ut av dette uten utroskap og "frihet" til å gjøre som de vil. De er tross alt voksne mennesker.

Pussig at ingen råder menn til å ha sex på si for å ordne opp i et forhold.

ikkealene rådet dem BEGGE til å rote litt rundt, såvidt jeg kan se.

Ellers er jeg enig med deg i at det blir for dumt at voksne mennesker med unger skal innvilges onser og sånt for å finne seg selv. Men jeg har hørt flere par som har fått sånne råd hos rådgiver...