vil skilles etter 1 mnd og 22 dager

[Gjest Pricilla]

Dere høres ut til å være unge fremdeles.

Føler dere er en del av den nye "trenden", i vertfall mannen din.

Det er ikke lenger kult å være kjærester, nå er man forlovet. Og spør du et ungt forlovet par når de skal gifte seg, er det mange som ser rart på deg og lurer på om du er sprø... Gife oss? Vi er jo bare forlovet, trenger vel ikke gifte oss ennå. Skal ikke fri før om lenge....

Men hovedsaklig forlover de seg bare fordi det da er så kult å kunne si til en venninde elelr en kompis at de har "brutt forlovelsen" høres så mye mer seriøst ut enn å ha "slått opp"

Her har dere giftet dere...han har nokk følt problemene dere har slitt med, og har kanskje trodd giftemål ville bedre det.

Følte seg kanskje kjempe voksen og ansvarsfull som gikk til et slik drastisk skritt...

Nå føler han seg sikkert skikkelig voksen også når han etter en krangel kan si "Jeg vil skilles/separeres" Det er det liksom litt mer alvor i enn bare å ha kranglet og så liksom ingenting...sove hos en kompis noen netter elelr på sofan og så på'n igjen...

Vet ikke jeg...synes bare slikt er skikkelig tåpelig!!!

Hei! Ville bare kommentere innlegget ditt. jeg er nå 21, samboern min eller kjæresten om du vil er 22. Da vi var 18 forlova vi oss. Ikke fordi vi synes det var kult som du sier, men fordi vi ville gå et steg lenger enn å bare være "kjærester". Det er kanskje ungt å forlove seg 18 år, men jeg har en del erfaring med forhold fra før og visste at det var han jeg ville ha.

Vi så på forlovelsen som et symbol åp at det var "oss" det skulle bli og at vi skulle gifte oss når vi var modene for det. Jeg synes forlovelse er litt mer seriøst enn "bare" kjærester, da har du liksom bestemt deg for at det er h*n det skal bli!

Vi er ikke forlova nå, fordi vi hadde et opphold på noen mnd. pga masse itng, ikke problemer mellom oss sånn sett, men økonomi, boforhold, job osv.

Vi er nå sammen igjen, men ike forlova. Men kunne godt tenkt meg å forlove meg igjen, for det er ortsatt han jeg vil ha! Nå som vi er litt eldre og kjenner hverandre bedre på godt og vondt planelegger vi barn osv. (ikke ennå, men vi prater om det).

Så for oss var forlovelse en bekreftelse på at det er hverandre vi vil ha og gifte oss med. Man kan være forlva i mange år, det betyr bare at vi har bestemt oss for å gifte oss, men ikke er helt klare for det. I våres tilfelle er det gjeld osv. på kun en side som skal ordnes opp i først + en del andre ting jeg ikke vil gå innpå her.

[pip]

har fryktelig lyst til å komme med noen skikkelig nedlatende kommentarer, men siden jeg ser at det er andre under her som har tatt seg av den saken for meg, så lar jeg være, men... ...

hvordan i svarte helsikke kunne du finne på å gifte deg når du visste dere hadde problemer? tror du slike ting forandrer seg når ringen kommer på fingern? at dere har en unge sammen gjør jo ikke saken bedre? alså, at han nå angrer er veldig synd, og en patetisk oppførsel, spesielt ettersom det var han som fridde. MEN, dere skulle ut i fra hva du skrev aldri vært sammen, han skulle aldri fridd, du skulle aldri sagt ja, og til slut; DERE SKULLE ALDRI GIFTET DERE...

synes mest synd på 2-åringen...

Finnes det et eneste par som ikke har hatt problemer. Om en skulle la vær å fortsette sammen fordi en har problemer ble det jommenmeg mange brudd.

[-Riksklysa]

Finnes det et eneste par som ikke har hatt problemer. Om en skulle la vær å fortsette sammen fordi en har problemer ble det jommenmeg mange brudd.

selv du skjønte essensen her ikke sant?

eller ?

[-Riksklysa]

Hei! Ville bare kommentere innlegget ditt. jeg er nå 21, samboern min eller kjæresten om du vil er 22. Da vi var 18 forlova vi oss. Ikke fordi vi synes det var kult som du sier, men fordi vi ville gå et steg lenger enn å bare være "kjærester". Det er kanskje ungt å forlove seg 18 år, men jeg har en del erfaring med forhold fra før og visste at det var han jeg ville ha.

Vi så på forlovelsen som et symbol åp at det var "oss" det skulle bli og at vi skulle gifte oss når vi var modene for det. Jeg synes forlovelse er litt mer seriøst enn "bare" kjærester, da har du liksom bestemt deg for at det er h*n det skal bli!

Vi er ikke forlova nå, fordi vi hadde et opphold på noen mnd. pga masse itng, ikke problemer mellom oss sånn sett, men økonomi, boforhold, job osv.

Vi er nå sammen igjen, men ike forlova. Men kunne godt tenkt meg å forlove meg igjen, for det er ortsatt han jeg vil ha! Nå som vi er litt eldre og kjenner hverandre bedre på godt og vondt planelegger vi barn osv. (ikke ennå, men vi prater om det).

Så for oss var forlovelse en bekreftelse på at det er hverandre vi vil ha og gifte oss med. Man kan være forlva i mange år, det betyr bare at vi har bestemt oss for å gifte oss, men ikke er helt klare for det. I våres tilfelle er det gjeld osv. på kun en side som skal ordnes opp i først + en del andre ting jeg ikke vil gå innpå her.

nå var det nå en gang slik at man ved forlovelse skulle fastsette dato for giftemål...

er kanskje ikke sånn i disse dager? eller for 4 år siden for den sakens skyld...

personlig mener jeg nå at det er ett fett om man er kjærester, forlovet eller gift. du har samme ansvar overfor den andre uansett...

[nolte]

Ditt innlegg burde vært pensum for par som egentlig har et dårlig samboerforhold, men som tror at alt skal bli bedre når de gifter seg.

Dem er det sabla mange av!

Eller, hvis ekteskapet er dårlig, så bestemmer de seg for å få en unge til... for DA blir alt mye bedre...

Tragisk.... og(unnskyld meg)... litt komisk....

Er det "been there, done that", som folk bruker å si...? ;-)

[Spirea]

Ditt innlegg burde vært pensum for par som egentlig har et dårlig samboerforhold, men som tror at alt skal bli bedre når de gifter seg.

Dem er det sabla mange av!

Eller, hvis ekteskapet er dårlig, så bestemmer de seg for å få en unge til... for DA blir alt mye bedre...

Tragisk.... og(unnskyld meg)... litt komisk....

Er det "been there, done that", som folk bruker å si...? ;-)

Nyttig svar nolte... det der er jeg sikker på at hun trengte.

[SierDuDet]

Du skjønte det altså ikke!

Det var ikke snakk om hva som var greit. Det var snakk om hvordan en skal lese statistikker. Du nevnte en hvor resultatet var at 50% skilte seg.

I disse 50% er det også mennesker som har vært gift i 30-40 år. Det er faktisk mange eldre som skiller seg idag, siden det er blitt godtatt, så gidder heller ikke de slite med et dårlig ekteskap.

Men du nevner disse 50% i samme åndedrag som dette ekteskapet som kanskje går dukken etter 1 mnd og 22 dager. Og svaret ditt tydet på at du ikke så skjevheten i det. Det var en gjennomsnittlig prosentandel for alle ekteskap i alle aldersgrupper av alle varigheter.

HVA prosentandelen skilsmisser (eller forberedelser til skilsmisse) er for ekteskap som har vart bare 1 mnd og 22 dager er vet jeg ingenting om, men den er garantert ikke 50%. Den er trolig ganske nær 0%, siden de fleste synes det er flaut å gi opp så fort og derfor holder ut ihvertfall 1 år før de skriver under separasjonspapirene. Det vil si at en ikke kan sammenlignde dette ekteskapet med en bestemor som går fra en voldelig og fordrukken bestefar.

Det er en mye større tragedie rett etter inngått eksteskap og når det går ut over små barn.

Din evne til å lese statistikk er jo så maltraktert at jeg ikke tror hva jeg leser.

Hvis man skal forholde seg til det ekstremt tullete innlegget du presterer over, så må man gjøre det samme i forhold til ekteskap som går dukket etter 34 år og 22 dager.

Tror du denne prosentandelen er 50 %?

Nei, det tror ikke jeg.

Du ser fortsatt ikke poenget, gjør du vel?

Isåfall: God bedring.

[SierDuDet]

Så en forutsetning for å inngå ekteskap er at man aldri har hatt problemer? Hun skrev vel at de hadde "kommet seg gjennom" disse problemene...

Nei, det er ingen forutsetning.

[Spirea]

Og det eneste du har lyst til er å gjøre det han vil at du skal; grine og be. Den boka har jeg lest kan du si *s*.

Det beste du kan gjøre er å prøve å la være å gi han det han er ute etter. Forsøk å spise, finn noe å oppholde tankene med - en dårlig krimbok eller noe og vent og se.

Det er neppe mye seriøsitet over det han driver med nå. Antakeligvis vil han prøve ut (bevisst eller ubevisst) hvor langt du er villig til å gå.

Det at han ikke vil gå til familierådgiver er ille - om enn ikke det minste uvanlig. Skulle ønske du klarte å gi ham et ultimatum når det gjelder akkurat dette. Tenk om du kunne være så sterk at du sa at du heller ikke ville ha ham tilbake igjen før han var villig til å ta imot hjelp til å få forholdet på skinner igjen....

Uansett, hans umodenhet blir ditt problem nå og jeg råder deg til å forsøke å ikke gå med på leken hans.

At han er alene om å skrive under på papirene spiller ingen rolle. Han kan ta ut separasjon uten ditt samtykke, så her ligger det ingen sanksjonsmulighet for din del.

Det er synd du må leve med en umoden mann, men er det ham du vil ha, er jeg redd du må være tålmodig og la ham surre seg ferdig.

[Gjest ikke undertegnet]

Din evne til å lese statistikk er jo så maltraktert at jeg ikke tror hva jeg leser.

Hvis man skal forholde seg til det ekstremt tullete innlegget du presterer over, så må man gjøre det samme i forhold til ekteskap som går dukket etter 34 år og 22 dager.

Tror du denne prosentandelen er 50 %?

Nei, det tror ikke jeg.

Du ser fortsatt ikke poenget, gjør du vel?

Isåfall: God bedring.

Takk! og gulp......

[Chloe]

Nyttig svar nolte... det der er jeg sikker på at hun trengte.

Nyttig svar er det du som står for i denne tråden! *s*

Håper hun har mot og vett nok til å følge opp dine råd.

)

[leila]

Finnes det et eneste par som ikke har hatt problemer. Om en skulle la vær å fortsette sammen fordi en har problemer ble det jommenmeg mange brudd.

Men man bør ikke gifte seg når det er store problemer i forholdet.

[Gjest klamydia]

Men man bør ikke gifte seg når det er store problemer i forholdet.

Kom litt seint dette rådet, hæ?

[leila]

Kom litt seint dette rådet, hæ?

Sjarmerende nick...

Jeg skrev til pip som en kommentar til hennes/hans innlegg over.

[nolte]

Nyttig svar nolte... det der er jeg sikker på at hun trengte.

OK, det var kanskje litt flåsete sagt.... jeg beklager det, først og fremst overfor hun som "eier tråden".

...men det er faktisk pussig å registrere i forhold i ens egen fortid og vennekrets/familie/nabolag, hvor utbredt dette syndromet er, med at man finner på et eller annet "for å bryte mønsteret", for så til slutt å ende opp med et brudd som er enda mere smertefullt enn det KUNNE vært..

Personlig har jeg, i en noe svunnen tid, til og med byttet bolig, for det var noe galt med huset der vi bodde, det ble sikkert mye bedre hvis vi flyttet...

Du nekter ikke for at du selv også har iakttatt dette fenomenet rundt omkring, Spirea?

[pip]

selv du skjønte essensen her ikke sant?

eller ?

Tja, si det.

[pip]

Men man bør ikke gifte seg når det er store problemer i forholdet.

Det hun skrev var:

"Vi har hatt en del problemer å stritt med før,men har med tiden klart å komme oss igjennom dem...."

mao, det har vært problemer, det var ikke store problemer når de gifta seg. Og da ser jeg ikke problemet.

[Spirea]

OK, det var kanskje litt flåsete sagt.... jeg beklager det, først og fremst overfor hun som "eier tråden".

...men det er faktisk pussig å registrere i forhold i ens egen fortid og vennekrets/familie/nabolag, hvor utbredt dette syndromet er, med at man finner på et eller annet "for å bryte mønsteret", for så til slutt å ende opp med et brudd som er enda mere smertefullt enn det KUNNE vært..

Personlig har jeg, i en noe svunnen tid, til og med byttet bolig, for det var noe galt med huset der vi bodde, det ble sikkert mye bedre hvis vi flyttet...

Du nekter ikke for at du selv også har iakttatt dette fenomenet rundt omkring, Spirea?

Slett ikke. Det er nok av "og mannen ville fra nissen flytte..." rundtomkring. Men jeg ville selv satt pris på å slippe den type "statistikker" om jeg ba om et råd.

[nolte]

Slett ikke. Det er nok av "og mannen ville fra nissen flytte..." rundtomkring. Men jeg ville selv satt pris på å slippe den type "statistikker" om jeg ba om et råd.

Nå er det sjelden slik at det er èn av partene som sliter i et forhold, og skal forlate den andre, de sliter som regel like mye begge, og i sin hjelpesløshet, så prøver de å finne på noe som "endrer mønsteret", i håp om at det skal bli bra.

Etter min mening, så er det flere som har tatt riktige beslutninger basert på innspill med et helt klart og litt brutalt budskap, enn folk som tar riktige beslutninger basert på lulling, tukling og koseprat...

Mener nå jeg... selv om jeg(vi) på et tidspunkt ikke klarte å se vår hjelpesløse og famlende adferd for å bedre vårt forhold.

[piperill]

OK, det var kanskje litt flåsete sagt.... jeg beklager det, først og fremst overfor hun som "eier tråden".

...men det er faktisk pussig å registrere i forhold i ens egen fortid og vennekrets/familie/nabolag, hvor utbredt dette syndromet er, med at man finner på et eller annet "for å bryte mønsteret", for så til slutt å ende opp med et brudd som er enda mere smertefullt enn det KUNNE vært..

Personlig har jeg, i en noe svunnen tid, til og med byttet bolig, for det var noe galt med huset der vi bodde, det ble sikkert mye bedre hvis vi flyttet...

Du nekter ikke for at du selv også har iakttatt dette fenomenet rundt omkring, Spirea?

He he, venninna mi drar på ferie og pusser opp...