En brannfakkel? Om det å være adoptert (LANGT!)

[Gjest snø]

Ok, ta dette som det det er - en haug med halvtygde tanker rablet ned etter middnatt, når man egenglig burde sovet søtt i sengen sin... :-)

Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærene, men det har i en del tråder vært en debatt jeg synes er interessant og viktig.

Jeg må ærlig innrømme at de tankene som Hannepia kommer med er tanker som gjør meg vondt langt inn i sjelen, og som jeg aller helst har lyst til å undertrykke at eksisterer. Jeg ser jo at Hannepia har det vondt, og at hun selv knytter det opp mot at hun er adoptert. Som en mamma som har adoptert er det mitt et av mine verste mareritt - at min datter skal oppleve det at hun er adoptert som noe trist og negativt.

Jeg vil på ingen måter bagatalisere Hannepia sine følelser med at hun "bare" er 15 år og at mange i den alderen sliter, adoptert eller ikke. For Hannapia er nok følelsene reelle nok, og da hjelper det lite om det vil bli bedre med tiden...

Ok, så var det "brannfakkelen" min, da :-)

Jeg blir litt overrasket over at Hannepia (og til dels Leenie) tror at vi adoptivforeldre tror at alt bare vil bli idyll og at våre barn vil vokse opp til å bli lykkelige, veltilpassede barn uten problemer knyttet til at de er adoptert. Jeg tror dere ville ha stor nytte av å gå på et av de foreldreforberedende kursene som adopsjonforeninene arrangerer, så ville dere ha sett at det ikke mangler på problemfokusering...! Jeg huser at jeg underveis på kurset tenkte at om det var noen med den minste tvil om at adopsjon var det rette, så ville de blir skremt laaangt vekk av de damene som holdt kurset ;-) Det var ikke måte på hva vi ikke måtte forberede oss på av problemer og konflikter....

Tilbake til fakkelen, ja, det er vanskelig å holde fokus når man egentlig burde ligge under dyna... Jeg har lurt litt på - og dette er ikke veldig velfunderte tanker, så bær over med meg - om det kan være slik at vi med den veldige fokuseringen på mulige problemer skaper større problemer enn vi forhindrer?

Jeg opplever i alle fall at de fleste eldre adopterte jeg kjenner har et avslappet forhold til det å være adoptert. Og disse hadde ofte veldig lite fokus på at de er adoptert. Mens mange unge adopterte som har vokst opp med at man skal snakke om alt, fokusere på bakgrunn osv, sliter desto mer.

Er det mulig at det ikke er bare bra å være så fokuserte på dette med adopsjon? Jeg sier ikke at vi skal fortie noe, at adopsjon skal være et tabu på noe som helst vis. Men kan vi som foreldre fokusere _for_ mye på barnas spesielle bakgrunn, og kan dette skape problemer?

Selv er jeg mor til ei lita på 2,5 år, som vi fikk da hun var 10 uker. Vi har hele tiden snakket om "Colombia", og hun har nå begynt å se hentevideoen, og vi forteller litt. Men jeg er hele tiden _sterkt_ i tvil om hvor mye jeg skal si og ikke si, og hvor mye fokus vi skal legge på dette. Vi føler oss fram og ønsker at dette skal skje på hennes premisser, men foreløpig er hun for liten til å sette grenser selv, så vi må gjøre det for henne.

Dette er en vanskelig balansegang!! Hva er å overfokusere på det at hun er adoptert, og hva er å underfokusere? Hvordan oppdra henne til å vite at hun er _vår_ datter, høyt elsket, høyt ønsket, samtidig som vi lar henne forstå at det ikke er et tabu at hun har et sett biologiske foreldre et annet sted i verden, og at det ikke sårer oss at hun ønsker å snakke om dette? Samtidig som vi ikke ønsker å _tvinge_ henne til å forholde seg til de biologiske foreldrene, om hun ikke har behov for det....

Jeg er som sagt redd for at _for_ mye åpenhet kan skape en følelse av "unormalhet" i forhold til andre som ikke er adopterte. En følelse som nok vil være der i perioder av livet, men som kan bli ekstra vond om den "dyrkes" fram av foreldre som ønsker å vise at de har et åpent ov avslappet forhold til adopsjonen.

Huff, dette blir vel tungt og kronglete, og ikke orker jeg å lese korrektur heller så sent på natten...

For å oppsummere - kan vi foreldre overfokusere på vår barns bakgrunn som adoptert, og kan det gjøre vondt verre for våre barn? Kan det være like ille som å undertykke det at barna er adoptert?

Og hvor er i så tilfelle den gylne middelveg? Selv tror jeg den er ytterst individuell (dessverre) og at det er vi foreldre som må føle oss fram.

Jeg har ingen fasit, bare mange spørsmål. Og et intenst ønske om at min datter skal få et lykkelig liv.

Til Hannepia vil jeg si - jeg ønsker deg alt det beste, og håper at det med tid og stunder blir lettere for deg å forholde deg til at du er adoptert.

Til Leenie vil jeg si - du har mye positivt å bidra med, men jeg skulle ønske du ville legge av deg den spydige tonen din. Her inne er det ingen overmennesker, bare en haug med mennesker som ønsker sitt beste for sine (kommende) barn. Du provoserer mange - meg inkludert - med å rakke ned på "lykkelige adoptivforeldre". Men det at vi i hovedsak fokuserer på det positive trenger _ikke_ å bety at vi ikke er vare på problemene knyttet til adopsjon!

Beste hilsen fra

[Gjest juliansmamma(eno)]

Hei snø....

Det er en stund siden jeg har vært her inne, så jeg har ikke fulgt med på debatten som tydeligvis har utspilt seg i forhold til det å være adoptert. Jeg ville bare gi deg en stor applaus for innlegget ditt, og må si at jeg også har slitt en del med tankene om den gyldne middelvei. Også på vårt foreldreforberedende kurs ble det problematisert, noe jeg er veldig takknemlig for. Som person er jeg mer realist enn optimist, og liker å ha fakta på bordet. Samtidig ser jeg viktigheten av å ha en åpen og positiv holdning, og vi adoptivforeldre kan kanskje til tider virke veldig overpositive, nesten som om det ikke er et problem i verden med det å adoptere. Vi har jo sett noen innlegg her på dol hvor adoptanter har grepet fatt i problemområder, så det viser jo at alt ikke er sunshine heller.

Til Leenie og Hannepia vil jeg bare si: fortsett med å dele deres tanker med oss, selv om de ikke kan representere ALLE adopterte, sier det mye om hvordan det er å være adoptert.

mvh

[Wibecke]

Hei snø:-)

Selv til å være laaaangt på natt, så er du velformulert. Har ingen svar og komme med, men vil takke deg for et flott og velformulert innlegg.

Du har helt rett at vi foreldre vil bare det beste for barna våre uansett om de er "biologisk fødte" eller "adopterte"

Vi har pratet hjemme om Colombia nå fordi solstrålen skal bli storesøster, naturlig nok blir det et tema. Også har de snakket om Colombia i barnehagen, og om adopsjon.

Så i det siste har vi fokusert litt mye på det, men regner med at det roer seg fremover og at hun kommer til å styre masse selv, når hun spør får hun svar, så nærme opp til sannheten vi vil gå, fordi hun ikke er mer enn 3,5 år, og ikke forstår hele sammenhengen ennå.

Hilsen

[MsSophie]

Dette har vi "pratet" om før Snø, og jeg kan bare si meg helt enig, men det visste du vel;-)

Mvh

en "eldre" (fysj for et ord) adoptert

[leenie]

Jeg har flere ganger skrevet om (enkelte) adoptivforeldres tendenes til å overfokusrere på barnas adopsjonsfortid. Bl a i forbindelse med 17.mai antrekk, alternativ flagging osv.

Jeg kjenner adopterte som måtte "kle seg ut" i sitt fødelands nasjonaltdrakt ved store anledninger, fordi mamma og pappa selvfølgelig synes dette var stor stas!

Dette er misforstått foukusering, om ikke akkkurat overfokusering. Den viktige fokuseringen mangler jo.

Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!

Selv synes jeg den årlige juletrefesten sammen med koreanskadopterte var en mare. Hele resten av året strevde jeg med å være akkurat som alle andre,og unngikk å snakke om adopsjonen, mens jeg plutselig da skulle sette to streker under at jeg VAR annerledes.

Jeg ble ti-tolv år før jeg selv klarte å si at jeg ikke likte å gå på de festene, og da ble jeg hørt. I hele tenåringstiden var adopsjonen et tabu-område, som jeg ganske enkelt nektet å forholde meg til. I sånne perioder tror jeg det er viktig for foreldre og ikke "pushe" på, selv om det er trist for dem å se at barnet tar avstand fra sin egen oprinnelse.

For meg tok det 10 år før interessen igjen var vekket, og da var støtten der igjen, når jeg trengte den.

Noe av det viktigste vil kanskje være å forberede barnet på andre menneskers hodninger, etterom det fremdeles finnes mange stuer der adopsjon ikke er naturlig, og derfor heller ikke særlig belyst!

Tro det eller ei, men det er nærliggende for mange å tenke at adoptivbarna er heldige, og følgende må være takknemlige over å ha kommet til Norge. Barn skal ikke ha slike tanker! De ba ikke om å bli født, ei heller å bli forlatt, og sist men ikke minst, om å bli adoptert. Det er kun en virkelighet de forholder seg til med største selvfølgelighet, i likhet med alle andre barn.

En annen ting jeg mener er viktig å få med, er den til dels økte fremmedfrykten i samfunnet. Man kunne velge å tro at innvandringen hadde skapt et mer avslappet forhold til mennesker uten melkehvit/rosa hud, men desverre er ofte det motsatte tilfelle.

Adoptivbarn faller ofte mellom to stoler her. De har ingen større grunn enn etniske nordmenn til å føle seg truffet av innvandrerhetsen, men samtidig har de utseendemessig sett større tilhørighet med minoriteten.

Jeg vet om familier der f eks far er ivrig tilhenger av Frps innvandringspolitikk, og der barna har uttrykt stor uttrygghet. "Mener pappa meg?" Barna ser selv at grensene er uklare.

Senest i forrige uke snakket jeg en far til to barn fra Colombia, som raste fordi han mente at de "kriminelle innvandrerene" ødela for hans barn i samfunnet. Det han åpenbart ikke skjønte, var at hans egen trang til å nøre opp under hverdagsrasismen i neste omgang kan komme til å slå tilbake på hans egne barn.

Uff, dette ble altfor langt og rotete, men jeg håper det går an å lirke litt fornuft utav det likevel.

Jeg kan foressten nevne at min lillesøster, som er mamma og pappas biologiske datter, synes at de koreanske juletrefestene var kjempegøy. For henne var det jo spennnende...

mvh

[Gjest malun]

Jeg har flere ganger skrevet om (enkelte) adoptivforeldres tendenes til å overfokusrere på barnas adopsjonsfortid. Bl a i forbindelse med 17.mai antrekk, alternativ flagging osv.

Jeg kjenner adopterte som måtte "kle seg ut" i sitt fødelands nasjonaltdrakt ved store anledninger, fordi mamma og pappa selvfølgelig synes dette var stor stas!

Dette er misforstått foukusering, om ikke akkkurat overfokusering. Den viktige fokuseringen mangler jo.

Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!

Selv synes jeg den årlige juletrefesten sammen med koreanskadopterte var en mare. Hele resten av året strevde jeg med å være akkurat som alle andre,og unngikk å snakke om adopsjonen, mens jeg plutselig da skulle sette to streker under at jeg VAR annerledes.

Jeg ble ti-tolv år før jeg selv klarte å si at jeg ikke likte å gå på de festene, og da ble jeg hørt. I hele tenåringstiden var adopsjonen et tabu-område, som jeg ganske enkelt nektet å forholde meg til. I sånne perioder tror jeg det er viktig for foreldre og ikke "pushe" på, selv om det er trist for dem å se at barnet tar avstand fra sin egen oprinnelse.

For meg tok det 10 år før interessen igjen var vekket, og da var støtten der igjen, når jeg trengte den.

Noe av det viktigste vil kanskje være å forberede barnet på andre menneskers hodninger, etterom det fremdeles finnes mange stuer der adopsjon ikke er naturlig, og derfor heller ikke særlig belyst!

Tro det eller ei, men det er nærliggende for mange å tenke at adoptivbarna er heldige, og følgende må være takknemlige over å ha kommet til Norge. Barn skal ikke ha slike tanker! De ba ikke om å bli født, ei heller å bli forlatt, og sist men ikke minst, om å bli adoptert. Det er kun en virkelighet de forholder seg til med største selvfølgelighet, i likhet med alle andre barn.

En annen ting jeg mener er viktig å få med, er den til dels økte fremmedfrykten i samfunnet. Man kunne velge å tro at innvandringen hadde skapt et mer avslappet forhold til mennesker uten melkehvit/rosa hud, men desverre er ofte det motsatte tilfelle.

Adoptivbarn faller ofte mellom to stoler her. De har ingen større grunn enn etniske nordmenn til å føle seg truffet av innvandrerhetsen, men samtidig har de utseendemessig sett større tilhørighet med minoriteten.

Jeg vet om familier der f eks far er ivrig tilhenger av Frps innvandringspolitikk, og der barna har uttrykt stor uttrygghet. "Mener pappa meg?" Barna ser selv at grensene er uklare.

Senest i forrige uke snakket jeg en far til to barn fra Colombia, som raste fordi han mente at de "kriminelle innvandrerene" ødela for hans barn i samfunnet. Det han åpenbart ikke skjønte, var at hans egen trang til å nøre opp under hverdagsrasismen i neste omgang kan komme til å slå tilbake på hans egne barn.

Uff, dette ble altfor langt og rotete, men jeg håper det går an å lirke litt fornuft utav det likevel.

Jeg kan foressten nevne at min lillesøster, som er mamma og pappas biologiske datter, synes at de koreanske juletrefestene var kjempegøy. For henne var det jo spennnende...

mvh

Veldig godt innlegg, leenie, med mange gode poenger!!!

(...det hadde du ikke trodd du skulle få høre fra meg).

;o))

Jeg tror også det er viktig å la barnet selv få bestemme takten i det temaet. Noen ganger føler man ikke for å snakke om det - enten fordi det er vanskelig, eller fordi man rett og slett ikke er interessert akkurat da. Da blir det veldig feil for foreldre å knatre i vei med hvor "naturlig" og "greit" alt er.

Men samtidig må foreldrene prøve å være veldig åpne og vare for barnets signaler hvis det er ting det vil snakke om. Og _da_ er det viktig å være avslappet.

Jaggu ikke lett, det der. Men viktig å tenke på, så all ær til snø for innlegget hennes.

[leenie]

Veldig godt innlegg, leenie, med mange gode poenger!!!

(...det hadde du ikke trodd du skulle få høre fra meg).

;o))

Jeg tror også det er viktig å la barnet selv få bestemme takten i det temaet. Noen ganger føler man ikke for å snakke om det - enten fordi det er vanskelig, eller fordi man rett og slett ikke er interessert akkurat da. Da blir det veldig feil for foreldre å knatre i vei med hvor "naturlig" og "greit" alt er.

Men samtidig må foreldrene prøve å være veldig åpne og vare for barnets signaler hvis det er ting det vil snakke om. Og _da_ er det viktig å være avslappet.

Jaggu ikke lett, det der. Men viktig å tenke på, så all ær til snø for innlegget hennes.

Hadde jeg først og fremt vært ute etter ros for innleggene mine, skulle jeg da valgt et helt annet publikum!

Men, takk

[MsSophie]

Jeg har flere ganger skrevet om (enkelte) adoptivforeldres tendenes til å overfokusrere på barnas adopsjonsfortid. Bl a i forbindelse med 17.mai antrekk, alternativ flagging osv.

Jeg kjenner adopterte som måtte "kle seg ut" i sitt fødelands nasjonaltdrakt ved store anledninger, fordi mamma og pappa selvfølgelig synes dette var stor stas!

Dette er misforstått foukusering, om ikke akkkurat overfokusering. Den viktige fokuseringen mangler jo.

Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!

Selv synes jeg den årlige juletrefesten sammen med koreanskadopterte var en mare. Hele resten av året strevde jeg med å være akkurat som alle andre,og unngikk å snakke om adopsjonen, mens jeg plutselig da skulle sette to streker under at jeg VAR annerledes.

Jeg ble ti-tolv år før jeg selv klarte å si at jeg ikke likte å gå på de festene, og da ble jeg hørt. I hele tenåringstiden var adopsjonen et tabu-område, som jeg ganske enkelt nektet å forholde meg til. I sånne perioder tror jeg det er viktig for foreldre og ikke "pushe" på, selv om det er trist for dem å se at barnet tar avstand fra sin egen oprinnelse.

For meg tok det 10 år før interessen igjen var vekket, og da var støtten der igjen, når jeg trengte den.

Noe av det viktigste vil kanskje være å forberede barnet på andre menneskers hodninger, etterom det fremdeles finnes mange stuer der adopsjon ikke er naturlig, og derfor heller ikke særlig belyst!

Tro det eller ei, men det er nærliggende for mange å tenke at adoptivbarna er heldige, og følgende må være takknemlige over å ha kommet til Norge. Barn skal ikke ha slike tanker! De ba ikke om å bli født, ei heller å bli forlatt, og sist men ikke minst, om å bli adoptert. Det er kun en virkelighet de forholder seg til med største selvfølgelighet, i likhet med alle andre barn.

En annen ting jeg mener er viktig å få med, er den til dels økte fremmedfrykten i samfunnet. Man kunne velge å tro at innvandringen hadde skapt et mer avslappet forhold til mennesker uten melkehvit/rosa hud, men desverre er ofte det motsatte tilfelle.

Adoptivbarn faller ofte mellom to stoler her. De har ingen større grunn enn etniske nordmenn til å føle seg truffet av innvandrerhetsen, men samtidig har de utseendemessig sett større tilhørighet med minoriteten.

Jeg vet om familier der f eks far er ivrig tilhenger av Frps innvandringspolitikk, og der barna har uttrykt stor uttrygghet. "Mener pappa meg?" Barna ser selv at grensene er uklare.

Senest i forrige uke snakket jeg en far til to barn fra Colombia, som raste fordi han mente at de "kriminelle innvandrerene" ødela for hans barn i samfunnet. Det han åpenbart ikke skjønte, var at hans egen trang til å nøre opp under hverdagsrasismen i neste omgang kan komme til å slå tilbake på hans egne barn.

Uff, dette ble altfor langt og rotete, men jeg håper det går an å lirke litt fornuft utav det likevel.

Jeg kan foressten nevne at min lillesøster, som er mamma og pappas biologiske datter, synes at de koreanske juletrefestene var kjempegøy. For henne var det jo spennnende...

mvh

Her sa du masse klokt leenie, jeg trodde vi egentlig var veldig uenige jeg, men så viser det seg at vi faktisk er helt enige;-)

[leenie]

Her sa du masse klokt leenie, jeg trodde vi egentlig var veldig uenige jeg, men så viser det seg at vi faktisk er helt enige;-)

Rolig nå i svingene! Jeg vil ikke ha på meg at jeg er fornuftig eller noe!

[MsSophie]

Rolig nå i svingene! Jeg vil ikke ha på meg at jeg er fornuftig eller noe!

Nei for pokker...fornuftig er du den dagen du liker kimshi...!

[leenie]

Nei for pokker...fornuftig er du den dagen du liker kimshi...!

Hmmm... Altså ingen umiddelbar fare for at jeg blir fornuftig.

*lettet*

[Gjest juliansmamma(eno)]

Jeg har flere ganger skrevet om (enkelte) adoptivforeldres tendenes til å overfokusrere på barnas adopsjonsfortid. Bl a i forbindelse med 17.mai antrekk, alternativ flagging osv.

Jeg kjenner adopterte som måtte "kle seg ut" i sitt fødelands nasjonaltdrakt ved store anledninger, fordi mamma og pappa selvfølgelig synes dette var stor stas!

Dette er misforstått foukusering, om ikke akkkurat overfokusering. Den viktige fokuseringen mangler jo.

Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!

Selv synes jeg den årlige juletrefesten sammen med koreanskadopterte var en mare. Hele resten av året strevde jeg med å være akkurat som alle andre,og unngikk å snakke om adopsjonen, mens jeg plutselig da skulle sette to streker under at jeg VAR annerledes.

Jeg ble ti-tolv år før jeg selv klarte å si at jeg ikke likte å gå på de festene, og da ble jeg hørt. I hele tenåringstiden var adopsjonen et tabu-område, som jeg ganske enkelt nektet å forholde meg til. I sånne perioder tror jeg det er viktig for foreldre og ikke "pushe" på, selv om det er trist for dem å se at barnet tar avstand fra sin egen oprinnelse.

For meg tok det 10 år før interessen igjen var vekket, og da var støtten der igjen, når jeg trengte den.

Noe av det viktigste vil kanskje være å forberede barnet på andre menneskers hodninger, etterom det fremdeles finnes mange stuer der adopsjon ikke er naturlig, og derfor heller ikke særlig belyst!

Tro det eller ei, men det er nærliggende for mange å tenke at adoptivbarna er heldige, og følgende må være takknemlige over å ha kommet til Norge. Barn skal ikke ha slike tanker! De ba ikke om å bli født, ei heller å bli forlatt, og sist men ikke minst, om å bli adoptert. Det er kun en virkelighet de forholder seg til med største selvfølgelighet, i likhet med alle andre barn.

En annen ting jeg mener er viktig å få med, er den til dels økte fremmedfrykten i samfunnet. Man kunne velge å tro at innvandringen hadde skapt et mer avslappet forhold til mennesker uten melkehvit/rosa hud, men desverre er ofte det motsatte tilfelle.

Adoptivbarn faller ofte mellom to stoler her. De har ingen større grunn enn etniske nordmenn til å føle seg truffet av innvandrerhetsen, men samtidig har de utseendemessig sett større tilhørighet med minoriteten.

Jeg vet om familier der f eks far er ivrig tilhenger av Frps innvandringspolitikk, og der barna har uttrykt stor uttrygghet. "Mener pappa meg?" Barna ser selv at grensene er uklare.

Senest i forrige uke snakket jeg en far til to barn fra Colombia, som raste fordi han mente at de "kriminelle innvandrerene" ødela for hans barn i samfunnet. Det han åpenbart ikke skjønte, var at hans egen trang til å nøre opp under hverdagsrasismen i neste omgang kan komme til å slå tilbake på hans egne barn.

Uff, dette ble altfor langt og rotete, men jeg håper det går an å lirke litt fornuft utav det likevel.

Jeg kan foressten nevne at min lillesøster, som er mamma og pappas biologiske datter, synes at de koreanske juletrefestene var kjempegøy. For henne var det jo spennnende...

mvh

Nok en gang må jeg si du har opplyst meg, leenie...det er virkelig lærerikt å lese innleggene dine. Takk!

[leenie]

Nok en gang må jeg si du har opplyst meg, leenie...det er virkelig lærerikt å lese innleggene dine. Takk!

Bare hyggelig. Jeg ønsker bare å hjelpe...

[Gjest ChiengMai]

Jeg har flere ganger skrevet om (enkelte) adoptivforeldres tendenes til å overfokusrere på barnas adopsjonsfortid. Bl a i forbindelse med 17.mai antrekk, alternativ flagging osv.

Jeg kjenner adopterte som måtte "kle seg ut" i sitt fødelands nasjonaltdrakt ved store anledninger, fordi mamma og pappa selvfølgelig synes dette var stor stas!

Dette er misforstått foukusering, om ikke akkkurat overfokusering. Den viktige fokuseringen mangler jo.

Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!

Selv synes jeg den årlige juletrefesten sammen med koreanskadopterte var en mare. Hele resten av året strevde jeg med å være akkurat som alle andre,og unngikk å snakke om adopsjonen, mens jeg plutselig da skulle sette to streker under at jeg VAR annerledes.

Jeg ble ti-tolv år før jeg selv klarte å si at jeg ikke likte å gå på de festene, og da ble jeg hørt. I hele tenåringstiden var adopsjonen et tabu-område, som jeg ganske enkelt nektet å forholde meg til. I sånne perioder tror jeg det er viktig for foreldre og ikke "pushe" på, selv om det er trist for dem å se at barnet tar avstand fra sin egen oprinnelse.

For meg tok det 10 år før interessen igjen var vekket, og da var støtten der igjen, når jeg trengte den.

Noe av det viktigste vil kanskje være å forberede barnet på andre menneskers hodninger, etterom det fremdeles finnes mange stuer der adopsjon ikke er naturlig, og derfor heller ikke særlig belyst!

Tro det eller ei, men det er nærliggende for mange å tenke at adoptivbarna er heldige, og følgende må være takknemlige over å ha kommet til Norge. Barn skal ikke ha slike tanker! De ba ikke om å bli født, ei heller å bli forlatt, og sist men ikke minst, om å bli adoptert. Det er kun en virkelighet de forholder seg til med største selvfølgelighet, i likhet med alle andre barn.

En annen ting jeg mener er viktig å få med, er den til dels økte fremmedfrykten i samfunnet. Man kunne velge å tro at innvandringen hadde skapt et mer avslappet forhold til mennesker uten melkehvit/rosa hud, men desverre er ofte det motsatte tilfelle.

Adoptivbarn faller ofte mellom to stoler her. De har ingen større grunn enn etniske nordmenn til å føle seg truffet av innvandrerhetsen, men samtidig har de utseendemessig sett større tilhørighet med minoriteten.

Jeg vet om familier der f eks far er ivrig tilhenger av Frps innvandringspolitikk, og der barna har uttrykt stor uttrygghet. "Mener pappa meg?" Barna ser selv at grensene er uklare.

Senest i forrige uke snakket jeg en far til to barn fra Colombia, som raste fordi han mente at de "kriminelle innvandrerene" ødela for hans barn i samfunnet. Det han åpenbart ikke skjønte, var at hans egen trang til å nøre opp under hverdagsrasismen i neste omgang kan komme til å slå tilbake på hans egne barn.

Uff, dette ble altfor langt og rotete, men jeg håper det går an å lirke litt fornuft utav det likevel.

Jeg kan foressten nevne at min lillesøster, som er mamma og pappas biologiske datter, synes at de koreanske juletrefestene var kjempegøy. For henne var det jo spennnende...

mvh

Et svært bra innlegg, leenie. Jeg er så enig, så enig i det du skriver her!

"Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!"

På 17. mai hadde sønnen vår guttebunad og norsk flagg. Jeg kunne ikke tenke meg å kle ham opp som en "forsterket thaigutt" (om du skjønner begrepet) på Norges nasjonaldag.

Da jeg var i 15 årsalderen (25 år siden omtrent) hadde vi på mitt hjemsted en amerikansk prestefrue som heiste det amerikanske flagget opp i flaggstanga på prestegården 17. mai. Folk flest syntes det var slik en helligbrøde at jeg regner med at de snakker om det enda, hehe.

[Gjest snø]

Jeg har flere ganger skrevet om (enkelte) adoptivforeldres tendenes til å overfokusrere på barnas adopsjonsfortid. Bl a i forbindelse med 17.mai antrekk, alternativ flagging osv.

Jeg kjenner adopterte som måtte "kle seg ut" i sitt fødelands nasjonaltdrakt ved store anledninger, fordi mamma og pappa selvfølgelig synes dette var stor stas!

Dette er misforstått foukusering, om ikke akkkurat overfokusering. Den viktige fokuseringen mangler jo.

Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!

Selv synes jeg den årlige juletrefesten sammen med koreanskadopterte var en mare. Hele resten av året strevde jeg med å være akkurat som alle andre,og unngikk å snakke om adopsjonen, mens jeg plutselig da skulle sette to streker under at jeg VAR annerledes.

Jeg ble ti-tolv år før jeg selv klarte å si at jeg ikke likte å gå på de festene, og da ble jeg hørt. I hele tenåringstiden var adopsjonen et tabu-område, som jeg ganske enkelt nektet å forholde meg til. I sånne perioder tror jeg det er viktig for foreldre og ikke "pushe" på, selv om det er trist for dem å se at barnet tar avstand fra sin egen oprinnelse.

For meg tok det 10 år før interessen igjen var vekket, og da var støtten der igjen, når jeg trengte den.

Noe av det viktigste vil kanskje være å forberede barnet på andre menneskers hodninger, etterom det fremdeles finnes mange stuer der adopsjon ikke er naturlig, og derfor heller ikke særlig belyst!

Tro det eller ei, men det er nærliggende for mange å tenke at adoptivbarna er heldige, og følgende må være takknemlige over å ha kommet til Norge. Barn skal ikke ha slike tanker! De ba ikke om å bli født, ei heller å bli forlatt, og sist men ikke minst, om å bli adoptert. Det er kun en virkelighet de forholder seg til med største selvfølgelighet, i likhet med alle andre barn.

En annen ting jeg mener er viktig å få med, er den til dels økte fremmedfrykten i samfunnet. Man kunne velge å tro at innvandringen hadde skapt et mer avslappet forhold til mennesker uten melkehvit/rosa hud, men desverre er ofte det motsatte tilfelle.

Adoptivbarn faller ofte mellom to stoler her. De har ingen større grunn enn etniske nordmenn til å føle seg truffet av innvandrerhetsen, men samtidig har de utseendemessig sett større tilhørighet med minoriteten.

Jeg vet om familier der f eks far er ivrig tilhenger av Frps innvandringspolitikk, og der barna har uttrykt stor uttrygghet. "Mener pappa meg?" Barna ser selv at grensene er uklare.

Senest i forrige uke snakket jeg en far til to barn fra Colombia, som raste fordi han mente at de "kriminelle innvandrerene" ødela for hans barn i samfunnet. Det han åpenbart ikke skjønte, var at hans egen trang til å nøre opp under hverdagsrasismen i neste omgang kan komme til å slå tilbake på hans egne barn.

Uff, dette ble altfor langt og rotete, men jeg håper det går an å lirke litt fornuft utav det likevel.

Jeg kan foressten nevne at min lillesøster, som er mamma og pappas biologiske datter, synes at de koreanske juletrefestene var kjempegøy. For henne var det jo spennnende...

mvh

Takk for et konstruktivt innlegg som jeg klarte å vri mye fornuftig ut av :-)

Beste hilsen fra

[sibadulla]

Jeg har flere ganger skrevet om (enkelte) adoptivforeldres tendenes til å overfokusrere på barnas adopsjonsfortid. Bl a i forbindelse med 17.mai antrekk, alternativ flagging osv.

Jeg kjenner adopterte som måtte "kle seg ut" i sitt fødelands nasjonaltdrakt ved store anledninger, fordi mamma og pappa selvfølgelig synes dette var stor stas!

Dette er misforstått foukusering, om ikke akkkurat overfokusering. Den viktige fokuseringen mangler jo.

Det viktige er å skape et naturlig forhold til adopsjonen, og det å ha et annet fødeland, og der ser jeg ikke helt sammenhengen med andre lands nasjonaldrakter på den norske nasjonaldagen! Det er jo med på å forsterke barnets følelse av å være annerledes, og så vidt meg bekjent er det få barn som ønsker akkurat det!

Selv synes jeg den årlige juletrefesten sammen med koreanskadopterte var en mare. Hele resten av året strevde jeg med å være akkurat som alle andre,og unngikk å snakke om adopsjonen, mens jeg plutselig da skulle sette to streker under at jeg VAR annerledes.

Jeg ble ti-tolv år før jeg selv klarte å si at jeg ikke likte å gå på de festene, og da ble jeg hørt. I hele tenåringstiden var adopsjonen et tabu-område, som jeg ganske enkelt nektet å forholde meg til. I sånne perioder tror jeg det er viktig for foreldre og ikke "pushe" på, selv om det er trist for dem å se at barnet tar avstand fra sin egen oprinnelse.

For meg tok det 10 år før interessen igjen var vekket, og da var støtten der igjen, når jeg trengte den.

Noe av det viktigste vil kanskje være å forberede barnet på andre menneskers hodninger, etterom det fremdeles finnes mange stuer der adopsjon ikke er naturlig, og derfor heller ikke særlig belyst!

Tro det eller ei, men det er nærliggende for mange å tenke at adoptivbarna er heldige, og følgende må være takknemlige over å ha kommet til Norge. Barn skal ikke ha slike tanker! De ba ikke om å bli født, ei heller å bli forlatt, og sist men ikke minst, om å bli adoptert. Det er kun en virkelighet de forholder seg til med største selvfølgelighet, i likhet med alle andre barn.

En annen ting jeg mener er viktig å få med, er den til dels økte fremmedfrykten i samfunnet. Man kunne velge å tro at innvandringen hadde skapt et mer avslappet forhold til mennesker uten melkehvit/rosa hud, men desverre er ofte det motsatte tilfelle.

Adoptivbarn faller ofte mellom to stoler her. De har ingen større grunn enn etniske nordmenn til å føle seg truffet av innvandrerhetsen, men samtidig har de utseendemessig sett større tilhørighet med minoriteten.

Jeg vet om familier der f eks far er ivrig tilhenger av Frps innvandringspolitikk, og der barna har uttrykt stor uttrygghet. "Mener pappa meg?" Barna ser selv at grensene er uklare.

Senest i forrige uke snakket jeg en far til to barn fra Colombia, som raste fordi han mente at de "kriminelle innvandrerene" ødela for hans barn i samfunnet. Det han åpenbart ikke skjønte, var at hans egen trang til å nøre opp under hverdagsrasismen i neste omgang kan komme til å slå tilbake på hans egne barn.

Uff, dette ble altfor langt og rotete, men jeg håper det går an å lirke litt fornuft utav det likevel.

Jeg kan foressten nevne at min lillesøster, som er mamma og pappas biologiske datter, synes at de koreanske juletrefestene var kjempegøy. For henne var det jo spennnende...

mvh

Leste ikke ditt innlegg før nå, men håper du leser rosen min! Dette var et meget lærerikt og flott innlegg!

mvh

[leenie]

Leste ikke ditt innlegg før nå, men håper du leser rosen min! Dette var et meget lærerikt og flott innlegg!

mvh

Takk....