Glemmer man så lett?

[Gjest vil forstå min kjære]

Min samboers mor døde da han var 8 år gammel og faren fant seg kort tid etter en ny kvinne som har fungert som "mamma" siden da. (de er tre søsken).

De har hatt en super oppvekst og deres nye mor har ikke vært annet enn fantastisk..

Det jeg synes er så rart er at det virker som om de ikke har noen som helst erinding av sin biologiske mor..

Jeg skjønner jo at man må gå videre etter noe slikt, men det virker som om alt har blitt gjemt bort av foreldre og at barna aksepterte det da de var små.

Min samboer er i dag 28 og jeg synes det er trist at han ikke husker noe annet fra moren sin enn yrket hennes.. Og at han ikke har noe som kan minne ham om henne.. Ikke et bilde eller en ting etter henne...

Han er den av søsknene som har arvet morens utseende, og jeg spurte en dag om han trodde det var mulig å få tak i et bilde av moren sin. For min del ville det ha vært gøy å sett hvor min kjære har fått nesen, munnen og øynene sine fra.. Og se hvem barna mine ville slekte på...

Jeg spurte han også om han ikke synes det er trist at de 8 årene han faktisk hadde sammen med sin mor liksom ikke har betydd noe..

Han ville ikke svare på det og jeg vil ikke presse frem noe heller..

Er det jeg som er rar, eller er det helt normalt at når far eller mor dør så skal man bare gå videre som om ingenting har skjedd?

For min egen del vil jeg i allefall at barna mine skal huske meg hvis jeg skulle dø fra dem..

Er det noen som har vært borti det samme?

[mrxx]

Når du er 8 år så er du i grenseland på hva du vil huske og ikke huske senere i livet.

Hvor mye han vil huske er også avhengig av hvor mye denne hendelsen og hva som skjedde i denne tiden blir nevnt senere. Skal du huske noe særlig må det tas opp igjen rimelig ofte.

Jeg tviler på at du husker så veldig mye av tiden før du er 8 år. Selvsagt vil du huske enkelte epsioder, men det å huske f.eks hvordan noe ser ut er nesten umulig.

Det du vet, kan like ofte være det du har blitt fortalt og ikke det du faktisk husker.

[Gjest vil forstå]

Når du er 8 år så er du i grenseland på hva du vil huske og ikke huske senere i livet.

Hvor mye han vil huske er også avhengig av hvor mye denne hendelsen og hva som skjedde i denne tiden blir nevnt senere. Skal du huske noe særlig må det tas opp igjen rimelig ofte.

Jeg tviler på at du husker så veldig mye av tiden før du er 8 år. Selvsagt vil du huske enkelte epsioder, men det å huske f.eks hvordan noe ser ut er nesten umulig.

Det du vet, kan like ofte være det du har blitt fortalt og ikke det du faktisk husker.

Jeg er helt enig i det du skriver! Det er begrenset hva man husker i så tidlig alder..

Selv husker jeg ikke så veldig mye..

Mitt spm var vel egentlig om det er normalt at den av foreldrene som lever videre ikke gjør noe for å bevare minnet til den andre når den dør fra..

[mrxx]

Jeg er helt enig i det du skriver! Det er begrenset hva man husker i så tidlig alder..

Selv husker jeg ikke så veldig mye..

Mitt spm var vel egentlig om det er normalt at den av foreldrene som lever videre ikke gjør noe for å bevare minnet til den andre når den dør fra..

Jeg husker nå at jeg ikke svarte ordentlig på det du spurte om, det forsvant etterhvert som jeg kom nedover i innlegget mitt:-))

Det er mange måter å reagere på i en slik sorgprosess som faren har vært i gjennom. Noen ønsker bare å dysse ned fordi de synes det er for vondt å rippe opp i det, mens andre liker å snakke mye om det.

Det kan også være at faren heller ikke vil snakke altfor mye om henne ovenfor sin nye kone heller, i frykt for at det kan bli for mye, hvis du skjønner.

Så jeg tror rett og slett dette er hans måte å takle dette på for å klare å komme seg videre i livet.

[Arwen]

Når du er 8 år så er du i grenseland på hva du vil huske og ikke huske senere i livet.

Hvor mye han vil huske er også avhengig av hvor mye denne hendelsen og hva som skjedde i denne tiden blir nevnt senere. Skal du huske noe særlig må det tas opp igjen rimelig ofte.

Jeg tviler på at du husker så veldig mye av tiden før du er 8 år. Selvsagt vil du huske enkelte epsioder, men det å huske f.eks hvordan noe ser ut er nesten umulig.

Det du vet, kan like ofte være det du har blitt fortalt og ikke det du faktisk husker.

Jeg vil da tro at man husker en god del fra 8-års alderen. De fleste har sine tidligste minner i 2-3 års alderen, fra den tiden er den kun korte episoder og ting man husker. Man tror at grunnen til at man ikke husker noe før rundt den alderen har med å gjøre hvor utviklet språket er blitt. Når man er kommet i 2-3 års alderen kan de fleste barn snakke noenlunde, og dermed sette ord på minnene, en viktig del av "huskeprossessen". Ved 8 år skulle man tro at språket er ganske avansert, og dermed burde det ikke by på noe problem å huske. Derimot vil man glemme ting etterhvert hvis man ikke holder minnet ved like. Det har ikke så mye med alder å gjøre tror jeg, det er heller det at det har gått så lang tid der man ikke har tenkt på moren. Og der vil jeg vel si meg enig i at det nok er en form for forsvarsmekanisme hos faren, han har undertrykt minnene for å slippe å møte smerten de medfører. Og dermed har de aldri feks. snakket om moren og holdt minnet hennes levende.

Det er jo synd at det har blitt slik, men det er kanskje ikke bare rart heller at faren heller har ønsket å la være å snakke om henne, det er smertefullt å tenke på et menneske du har vært glad i som er borte.

[pjusken]

Det å miste en forelder når man er barn/ung er følelsesmessig helt forferdelig! Jeg mistet selv min mor når jeg var 18 år, og har selvsagt gode minner om henne. MEN jeg kan forstå at man "fortrenger" minnene. De er så vonde, tankene er så vonde (hvorfor skal dette skje med vår familie) at man automatisk blokker det helt ut.... Mine minner om min mor er faktisk også svært svake i enkelte henseender, selv om jeg var 18 år. Det er nå 15 år siden.... Det skjer mye i livet til en person fra man er 8 til man er 28, det er helt normalt å ikke huske så godt tror jeg!

La han få lov å glemme hvis han vil det!