Kan noen gi oss gode råd og erfaringer??

[Gjest Anonym i kveld]

Vi kom hjem med vår datter på 2 1/2 år, og denne første tiden har vært to flotte uker. I helgen hadde vi overnattingsbesøk for første gang av morfar og tante og vi sitter igjen med en litt "guffen" følelse. Vår datter virker å ha funnet roen og trygghet så lang det kan la seg gjøre på to uker, og i helgen var hun veldig fort "varm i trøyen" med besøket, som for hun er nesten fremmede personer. Hun valgte bort oss som foreldre, fulgte besøket i hælene og ble lei seg når vi satte grensene på hva vi syntes hun kunne "innynde" seg. Vi har også merket tendensene når vi er ute og velmenene naboer vil hilse på se vidunderet.

Vi ønsker ikke at vår datter er ukritisk til hvem hun omgås og synes det er vanskelig før hun har mere forståelse og språk til å kommunisere å vite hva vi skal gjøre.

Kan noen gi oss gode råd på hvor en bør opptre ovenfor vår datter og hva som er lurt å si til venner og familie på forhånd slik at det kan bli gode situasjoner og opplevelser når vi omgås andre, både for oss tre og andre.

[Mamta]

Deres erfaringer minner litt om våre erfaringer med førstemann. Han var slett ikke ukritisk, men heller nysgjerrig og interessert i andre mennesker, likte at det skjedde ting omkring ham. Minstefrøkna var naturlig tilbakeholden overfor alle andre enn Mamma de første ukene, så da var vel problemet å få henne til å akkseptere andre.

Som du sier, er det viktig at ikke barnet går helt ukritisk til andre mennesker. Hun har sikkert vært vant til å ha flere omsorgspersoner å forholde seg til og kan av den grunn finne det naturlig å gå til andre voksne som er tilgjengelige.

Hun må på en måte lære at dere er foreldrene og hva det betyr. Ikke så lett for en liten en å skjønne.

Snakk med familien deres og si fra hvor dere ønsker at grensen skal gå - og ikke minst forklare dem hvorfor det er nødvendig. Ikke alltid enkelt å finne en god balansegang mellom det å la andre slippe til, ikke minst familiemedlemmer, og å lære barnet å skille mellom nære og mer perifere omsorgspersoner.

Vi har gjort det på den måten at minst èn av oss foreldrene alltid var sammen med barnet - i alle situasjoner. Og først etter noen uker/ mnd. lot vi barnet være helt alene sammen med andre. Skjerming i form av å ikke ha for mye besøk/ dra for mye bort på besøk den første tiden, slik at dere som familie får ro rundt dere, er også anbefalt.

Hilsen fra

[thaimor]

Deres erfaringer minner litt om våre erfaringer med førstemann. Han var slett ikke ukritisk, men heller nysgjerrig og interessert i andre mennesker, likte at det skjedde ting omkring ham. Minstefrøkna var naturlig tilbakeholden overfor alle andre enn Mamma de første ukene, så da var vel problemet å få henne til å akkseptere andre.

Som du sier, er det viktig at ikke barnet går helt ukritisk til andre mennesker. Hun har sikkert vært vant til å ha flere omsorgspersoner å forholde seg til og kan av den grunn finne det naturlig å gå til andre voksne som er tilgjengelige.

Hun må på en måte lære at dere er foreldrene og hva det betyr. Ikke så lett for en liten en å skjønne.

Snakk med familien deres og si fra hvor dere ønsker at grensen skal gå - og ikke minst forklare dem hvorfor det er nødvendig. Ikke alltid enkelt å finne en god balansegang mellom det å la andre slippe til, ikke minst familiemedlemmer, og å lære barnet å skille mellom nære og mer perifere omsorgspersoner.

Vi har gjort det på den måten at minst èn av oss foreldrene alltid var sammen med barnet - i alle situasjoner. Og først etter noen uker/ mnd. lot vi barnet være helt alene sammen med andre. Skjerming i form av å ikke ha for mye besøk/ dra for mye bort på besøk den første tiden, slik at dere som familie får ro rundt dere, er også anbefalt.

Hilsen fra

Jeg tror også ungene selv fort finner ut hvem som er omsorgspersonene - nemlig de som er der døgnet rundt, i motsetning til besøk i ny og ne

...så en noe begrenset omgang med "andre" de første månedene er sikkert greit ;-)

PS) Jeg har mange gode råd jeg, men har nok ikke etterlevd alle selv. Ungene våre fant allikevel fort ut hvem som var mamma og pappa ;-)

[thaimor]

Jeg tror også ungene selv fort finner ut hvem som er omsorgspersonene - nemlig de som er der døgnet rundt, i motsetning til besøk i ny og ne

...så en noe begrenset omgang med "andre" de første månedene er sikkert greit ;-)

PS) Jeg har mange gode råd jeg, men har nok ikke etterlevd alle selv. Ungene våre fant allikevel fort ut hvem som var mamma og pappa ;-)

Bøøøø!

[Gjest fostermor til et tidligere ukritisk barn]

Hei, vi har ikke adoptert barn, men har vært fosterforeldre i lengre tid. (12 år). Kjenner igjen problemet fra fosterbarna, og vi (og andre fosterforeldre) har måttet løse det på den måten at vi har forklart de som kommer på besøk hvor grensen går, og bedt dem om å "avvise" barnet når det krysser grensen. (feks. ved å si at nei nå synes jeg du skal sette deg hos mamma.... el.) Ikke ved å skyve barnet fra seg, men ved å korrigere.

Dette for å lære barnet hvor vanlige grenser går - for ivertfall blandt fosterbarn så er det en del som ikke har lært dette, og som mener at all oppmerksomhet er bra - de har lært at de må kjempe for den, og at de voksne rundt setter pris på at de "innynder" seg.

Noen av formuleringene her ble kanskje feil - men prøv å forstå meg rett. Men det største problemet vårt har vel vært å få de som kommer på besøk til å akseptere grensene - for klart det er koslig å få oppmerksomheten til barnet. Men det er kanskje ikke det som er til det beste for barnet i det lange løp, det må lære hvor grensene går, og når en krysser dem.

Ønsker dere lykke til videre :-))

[Asksmommy]

Hei, Det er skrevet en veldig fin artikkel om det du beskriver på adoptera.nu.

Lykke til, og sørg for at omgivelsene vet hvordan de bør forholde seg

Klem

[Gjest en med lignende erfaringer]

Hei!

Dette er noe vi har erfart (og fremdeles erfarer) også. Ungen vår har vært i Norge i 4 måneder, og mamma/pappa er fremdeles ikke viktige annet enn for å dekke basal-behovene. Dette kan føles frustrerende, men er jo også forståelig når minsten har bodd på barnehjem hele sitt lille liv og aldri lært seg til å knytte nære bånd.

Vi sa fra til familie/venner før vi kom hjem at det kun var mamma/pappa/storebror som skulle løfte, ha på fanget, mate og legge. De andre kunne gi kos når minsten satt på armen vår. Disse "reglene" overholdt vi i tre måneder, da hadde ikke familie/venner mere tålmodighet og forståelse for reglene og vi måtte slippe dem mere til. Vi håper at vi har hjulpet ungen vår med å sortere ut hvem som er viktigst på denne måten, men vi tror det vil ta LAAAANG tid før h*n er knyttet til oss slik storebror er.

Ungene våre har en annen bakgrunn enn biologiske barn, de trenger tid til å venne seg til et normalt familiemønster akkurat slik vi trenger tid til å venne oss til dem. To uker er et altfor kort perspektiv til å vente de store forandringene, men jeg forstår at det kan føles sårende. Tenk langsiktig, og skjerm ungen deres nå i begynnelsen.

Hilsen fra

[Mamta]

Jeg tror også ungene selv fort finner ut hvem som er omsorgspersonene - nemlig de som er der døgnet rundt, i motsetning til besøk i ny og ne

...så en noe begrenset omgang med "andre" de første månedene er sikkert greit ;-)

PS) Jeg har mange gode råd jeg, men har nok ikke etterlevd alle selv. Ungene våre fant allikevel fort ut hvem som var mamma og pappa ;-)

Sjekker du ikke mailen din om dagen?!?

*stirrer outlooken i senk*

[thaimor]

Sjekker du ikke mailen din om dagen?!?

*stirrer outlooken i senk*

Joo..o?! Har du sendt i dag mener du? Den siste fra deg kom lørdagskvelden.

Skjønner at det går i ball innimellom, men dog...!!!!

En oppstrammende hilsen fra

[nanchang]

Ser du har fått gode svar, og det er helt riktig at 2 uker er veldig kort tid heime. Det som er viktig, er at alt basis gjøres av dere - mat, stell, trøst, påkledning, legging, hver dag til noenlunde samme måte og samme tider. Andre familiemedlemmer kan barnet sitte på fanget til, leike med, men jeg ville ikke f.eks latt andre passe barnet på lange tider enda. Kan huske at da vi hadde vært heime 1 mnd med lillebror, så fikk vi besøk av slekt, og jeg husker jeg reagerte litt på at lillebror (da 17 mndr) ble veldig husvarm med onkel som han ikke hadde sett før, storesøster ville ha oppført seg annerledes etter så kort tid heime, og tilknytninga gikk også noe seinere med lillebror, den gjorde det, men tia jobber for oss.Lillebror er verdens største mammadalt! Sjølve tilknytningsprosessen tok ca 1 år med han, mens med storesøster var det egentlig unnagjort mens vi var i Kina. Så det er store variasjoner.

Dersom barnet går bort til andre for å få hjelp til mamma/pappa-oppgaver, bør disse andre forstå at barnet da skal henvises til foreldrene, ihvertfall ville jeg da gripe inn og gjøre det sjøl. Men som sagt, alt ordner seg, ta bare litt tid til hjelp!

[Gjest blomstring]

Hei, Det er skrevet en veldig fin artikkel om det du beskriver på adoptera.nu.

Lykke til, og sørg for at omgivelsene vet hvordan de bør forholde seg

Klem

Har prøvd å finne artikkelen, men hvilken av dem er det?

[Gjest blomstring]

Synes nanchang ga mange gode råd.

Tenker selv på det at absolutt alt på et vis, skal barnet lære...! Det må i hvert fall være viktig at barnet ikke får følelsen av å gjøre "feil ting",- det kan ikke være noen god start i sitt nye hjemland og med sine nye omsorgspersoner. Det skal vel aller først lære seg å knytte seg til mennesker, før det kan begynne å være kritisk? Mitt barn (13 mnd. ved adopsjon) kalte alle som ga henne mat, for mamma til å begynne med...Dette kunne føles veldig guffent, men den følelsen kjente jeg på for meg selv etter leggetid...ovefor vår store lille og de som ev. serverte maten, så vi det komiske i det (Synes det er viktig ikke å tenke på hva "alle andre tenker", for det lager bare mest en ekkel stemning, som jeg tror barnet ikke har godt av)... Vi har selv forsøkt å legge mest vekt på alle de positive egenskapene barnet hadde med seg fra før, og så ta et og et steg av gangen. Vi skjermet henne på den måten at vi gjorde de "næreste" oppgaver, og koste oss mest mulig, og valgte med omhu ut hvem hun skulle få treffe den første tiden (aldri uten en av oss foreldre).

Nå etter 8 mnd. har vi en utadvent positiv jente som vet å dreie hvem det skal være rundt lillefingeren, men hun vet inderlig godt hvem som er hennes mamma og pappa, og vi er "de beste" ,- ja nest etter mormor som skjemmer henne bort, da...! (mormor svarte i starten "ja", da vår lille sa "mamma",- idiotisk nok (-men som en refleks på et vis). Det gikk over iløpet av 2 dager.

Tror på det å informere andre voksne saklig om at det er dere foreldre som skal gjøre mamma/pappatingene inntil dere gir andre signaler. Men jeg hadde ikke problematisert utover det, STOL på at dette ordner seg over litt tid...!

Når vi etter en stund lot (for vår jente-) ukjente ta henne opp på fanget, var jeg Alltid i umiddelbar nærhet, og hun lærte seg så raskt å møte mitt blikk som for å spørre ("er dette greit?"), og et nikk og smil fra meg var nok til å fortsette. Hun har mye glede av å få positive erfaringer gjennom andre enn oss foreldre, også.

Vi "leker" også at hun er baby/bruker alle anledninger for å oppnå kroppskontakt, gjerne lek i svømmebasseng. Selv har jeg aldri følt meg utrygg i det at hun skal føle oss som mamma og pappa, - og jeg tror denne (min/vår) trygghet har hjulpet henne til å stole på det samme...

Tålmodighet! og; stol også (midt oppi all usikkerhet) på at dere er des barns eksperter!

Forøvrig så finnes det en psylolog som jeg tror kan sies å være ekspert på tilknytningforstyrrelser hos adoptiv,- og fosterbarn, såvidt jeg vet tar han også telefonkonsultasjoner, dersom det nå skulle bli nødvendig. Alle barna er jo vidt forskjellige, og alder v. adopsjon kan også spille inn.

Litt rotete alt dette her men...

Lykke til...!

[Lanka]

Har prøvd å finne artikkelen, men hvilken av dem er det?

Her er linken til artikkelen:

http://www.adoptera.nu/anknyt.jsp

Mvh

[Asksmommy]

Her er linken til artikkelen:

http://www.adoptera.nu/anknyt.jsp

Mvh

hei, lanka -- og takk for at du gjorde jobben for meg . Er det ikke en litt fin artikkel å ha bakhånd ?

[Lanka]

hei, lanka -- og takk for at du gjorde jobben for meg . Er det ikke en litt fin artikkel å ha bakhånd ?

Heisann Askmommy!

Jo jeg er enig i at det er en veldig god artikkel - vi fikk linken til den fra noen venner en stund før vi dro på hentereise. Vi prøvde å forberede familien på at vi ville ha litt tid for oss selv den første tiden hjemme, men det var ikke så enkelt. Noen tok det svært så ille opp, og prøvde å gi oss dårlig samvittighet.

Men - da vi kom hjem med skatten så ble det veldig vanskelig å overholde alle reglene vi hadde laget på forhånd, så vi slapp familien til med én gang. Det ble ikke noe problem for oss, for hun var jo så liten også. Jeg tror det viktigste er å se an hvordan barnet er, og så handle deretter.

Til "Anonym i kveld": I deres tilfelle så har barnet tydeligvis behov for lengre tilpasningstid, og det bør familien akseptere. Jeg ville gitt dem en kopi av artikkelen, men som mange andre skriver her så kommer nok dette til å ordne seg over tid. Lykke til!!

Klem fra