Når han ikke vil har barn, litt langt

[Gjest vil så gjerne ha barn]

Jeg har vært gift i 4 år med mannen min. Vi har hele tiden snakket om å få barn, men at vi skulle vente litt. Dette da vi ville gjøre de "rette" tingene med å ha reist mye, bo et sted vi trives og som er fint for barn samt at begge har fast jobb.

Vel, nå er alle tingene ovenfor oppfyllt og jeg kjenner at behovet for å få barn er kommet. Jeg er 32, han et år eldre. Når jeg nå sier at jeg vil ha barn vil han ikke høre. Etter mye mas fra min side om dette i det siste, slenger han ut av seg at han aldrig vil ha barn og sånn har han følt hele tiden. Jeg blir trist og forbannet på at det er slik han føler. Føler på en måte at han har lurt meg. Han elsker å være sammen med alle andres barn, venner og familie sier at han vil bli en super far.

Jeg kan ikke tenke meg å leve uten barn. Jeg er selv enebarn og har alltid syntes at det har vært trist.Sa alltid når jeg var liten at jeg skulle ha barn slik at jeg ikke ble "alene" i alderdommen. Han har mange søsken. Tankene svirrer rundt i hodet og tenkter på hva jeg skal gjøre. Hadde han sagt til meg da vi møttes at han aldrig vil har barn, hadde jeg nok ikke innledet noe forhold til han. Jeg vet at vi kan få barn da jeg en gang tidliger har vært gravid men mistet barnet.

Så nå går vi rundt her begge to og snakker ikke til hverandre. Jeg har sagt til han at jeg ikke lenger kan være gift med han. Dette ble sagt i stridens hete, men jeg mener det.Han forandrer ikke mening, det vet jeg. Jeg elsker han, men skal jeg leve et liv med han uten barn? Skal jeg skille meg og håpe på å møte en ny mann som jeg kan bli glad i og stifte en familie med? Det at jeg er 32 år sier litt også, føler at jeg har dårlig tid.

Hva hadde dere gjort?

[molli]

Jeg hadde nok følt meg forrådt på det mest grunnleggende plan. Dessverre ville jeg hatt problemer med å leve videre i ett forhold til en slik mann, som så bevisst hadde lurt meg i mange år. Å si nå at han aldri har ønsket seg barn, og ikke vil ha noen, det er råttent. Virkelig råttent.Jeg må si at tanken på at samboeren min skulle bedratt meg slik....jeg hadde blitt så såret at jeg tror jeg aldri hadde kommet over det.

Jeg tror ikke engang kjærligheten til mannen min kunne fått meg til å ofre gleden og det mest fantastiske som finnes her i livet, nemlig å være gravid og få ett barn. Det behovet er bare så grunnleggende her i livet. Det å ikke kunne få barn pga sykdom o.l. må være forderfelig tungt for de som rammes av det, noe man aldri kommer over. Å bli lurt og bedratt av mannen sin til noe slikt er nesten enda mer forferdelig, for da har du det innen rekkevidde men.....ja. Jeg skal ikke si noe stygt om mannen din, men det er iallefall pillråttent å lure sin ektefelle slik ! Fall derfor ikke for fristelsen selv (i fall du hadde tenkt tanken) til å utføre ett "kvinnetriks" som å glemme p-pilla....det er like råttent.

Jeg tror du vil angre en vakker dag om noen år om du sier fra deg gleden ved å få barn ene og alene for hans skyld.

Og entankevekker til slutt...For alt du vet, kan han be om skilsmisse og forholdet/ekteskapet ryke når du er f.eks. 38, og da er det sannsynligvis for sent for deg å finne en ny mann å få barn med (for man bør jo ha vært sammen en tid først).....

Jeg sier ikke at det vil skje, men du bør tenke på den muligheten også da statistikken ikke akkurat er på ekteskapets side i våre dager. 46 %...dessverre.

Jeg håper det ordner seg for dere !

[sirene]

Du foteller ikke om noen

spesiell grunn til at han overhodet ikke vil ha barn.

Jeg ville ha kontaktet et familiekontor og snakket gjennom

saken med noen utenforstående.

Det kan jo være spesielle ubehagelige opplevelser for ham

som er årsaken til det.Kanskje til og med noe som er ukjent for

ham selv.

Hvis det ikke er noe som kan

rettes på,bør dere vurdere hvordan dere kan leve videre.

[Lothlorien]

Syns rett og slett det høres ut som om du har presset ham opp i et hjørne, jeg.

Hadde jeg vært i din situasjon, ville jeg latt temaet ligge inntil han hadde roet seg litt. Og så spurt i en rolig atmosfære hva som gjør at han har sagt det han har sagt.

Det molli skriver, at det ikke er noe som er så skjønt som å gå gravid... vel, det kan faktisk gå galt også, det vet jo du, og muligens er mannen din redd for at noe slikt skal skje igjen?? Har du tenkt på det?

Dersom du absolutt vil ha barn, og grunnen er at du ikke vil være alene i alderdommen, så så kan du vel leie deg en sykepleier eller noe sånt, da? Hva med mannen din, skal ikke han være med deg i alderdommen? Du blir jo ikke alene, da, vel?

[Gjest vil så gjerne ha barn]

Syns rett og slett det høres ut som om du har presset ham opp i et hjørne, jeg.

Hadde jeg vært i din situasjon, ville jeg latt temaet ligge inntil han hadde roet seg litt. Og så spurt i en rolig atmosfære hva som gjør at han har sagt det han har sagt.

Det molli skriver, at det ikke er noe som er så skjønt som å gå gravid... vel, det kan faktisk gå galt også, det vet jo du, og muligens er mannen din redd for at noe slikt skal skje igjen?? Har du tenkt på det?

Dersom du absolutt vil ha barn, og grunnen er at du ikke vil være alene i alderdommen, så så kan du vel leie deg en sykepleier eller noe sånt, da? Hva med mannen din, skal ikke han være med deg i alderdommen? Du blir jo ikke alene, da, vel?

Takk for svar alle sammen.

Det kan nok hende at han føler seg trengt opp i et hjørne. Jeg skal ta dette opp med han igjen, men akkurat nå så snakker vi ikke sammen. Ganske barnslig egentlig.

Vedr. det å være alene i alderdommen så har man ingen garanti for at man blir gamle sammen. Da hadde litt familie rundt seg vært fint å ha. En sykepleier kan ikke erstatte det. Samtidig så har jeg et behov for å vite at jeg lever videre og det gjør man jo i sine barn. Min mann har mange søsken som har barn og føler det ikke sånn. Familien hans bor i utlandet og vi har ikke de her når vi en gang skulle trenge det.

[Gjest maja_29]

Takk for svar alle sammen.

Det kan nok hende at han føler seg trengt opp i et hjørne. Jeg skal ta dette opp med han igjen, men akkurat nå så snakker vi ikke sammen. Ganske barnslig egentlig.

Vedr. det å være alene i alderdommen så har man ingen garanti for at man blir gamle sammen. Da hadde litt familie rundt seg vært fint å ha. En sykepleier kan ikke erstatte det. Samtidig så har jeg et behov for å vite at jeg lever videre og det gjør man jo i sine barn. Min mann har mange søsken som har barn og føler det ikke sånn. Familien hans bor i utlandet og vi har ikke de her når vi en gang skulle trenge det.

Meningen med liver er da ikke nødvendigvis å få barn?! Du sier at du vil leve videre gjennom barna. Er ikke det en egoistisk tankegang da?

Det er i det hele tatt egoistisk å få barn. Se på de fleste som adopterer f.eks. De adopterer ikke fordi de har så lyst til å hjelpe et trengende barn, men i de aller fleste tilfeller fordi de ikke kan få barn selv og vil ha noen å "dulle" med og som kan leve videre etter dem..Det må da være andre måter å leve på og som gjør at du blir husket??

Samtidig synes jeg det blir feil av dere å få barn hvis bare EN av dere vil. Hvis det å få barn er ditt store mål i livet, må du vurdere om du vil ofre kjærligheten.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

He til deg, som så gjerne vil ha barn!

Jeg ser at du har fått mange svar på brevet ditt. Her kommer en kommentar fra meg.

Jeg ser at du er veldig opptatt av å bli gravid og strever med å motivere mannen din til å villle bli med på det. Men jeg ser også at han er like avvisende til barn som du er overbevisende om å ville ha barn.

Tror du hans avvisning er måten han kan få fortalt deg om sin mening på? Har du vært så kategorisk om å "ville" ha barn, at du ikke har latt han få komme frem med sine tanker om å få barn?

Slik jeg forstår det, vil jeg oppfordre deg til å få mer greie på hva som ligger bak din manns skepsis. Det er verdt å prøve før du bryter samlivet med han.

Dere kan be om hjelp fra en familierådgiver til å komme i gang med samtalen.

Vennlig hilsen

[bjørn]

Meningen med liver er da ikke nødvendigvis å få barn?! Du sier at du vil leve videre gjennom barna. Er ikke det en egoistisk tankegang da?

Det er i det hele tatt egoistisk å få barn. Se på de fleste som adopterer f.eks. De adopterer ikke fordi de har så lyst til å hjelpe et trengende barn, men i de aller fleste tilfeller fordi de ikke kan få barn selv og vil ha noen å "dulle" med og som kan leve videre etter dem..Det må da være andre måter å leve på og som gjør at du blir husket??

Samtidig synes jeg det blir feil av dere å få barn hvis bare EN av dere vil. Hvis det å få barn er ditt store mål i livet, må du vurdere om du vil ofre kjærligheten.

Hallo??

Du er vel ikke muligens på feil jorde, Maja?

At det skulle være egoistisk å få barn??

jaja, i sin ytterste konsekvens har du selvfølgelig rett. Det er egoistisk å spise når over halvparten av oss (Homo Sapiens) sulter, det er egoistisk å nyte en god vin, det er egoistisk å ha klær nok og varmt hus når det fremdeles er uteliggere i Oslo.

Men i mer vanlig forstand er det ikke egoistisk å følge sine nedarvede behov for å holde seg i live - og for å fortsette slekten. Faktisk er dette et av de mest grunnlegende behov vi har. Det er ikke nødvendig å 'begrunne' det ytterligere. Flertallet av par som har det godt sammen og er trygge på hverandre ønsker seg barn!

Når mannen til 'vil så gjerne ha barn' ikke ønsker det må det være en viktig årsak som ligger bak. Den må han kunne ha uten å bli spikret på veggen for det, men de 2 må sammen finne ut av dette - og finne en løsning.

Å gå rundt stumme som østers er ingen løsning. Kanskje en ekteskapsrødgiver kan få tungene på gli hvis de ikke får igang dialogen igjen.

Dette ble visst et svar mere til 'vilsågjernehabarn' enn til deg maja.

[Gjest Ikke nå]

Jeg pleier aldri å være her på Samliv, men jeg så tilfeldigvis innlegget ditt.

Og det vakte minner i meg. Såre minner.

For mange år siden var jeg i samme situasjon. Jeg ønsket meg barn, sterkt og inderlig. Jeg var ferdig med utdannelsen min. Jeg var riktignok litt yngre enn deg. Jeg hadde funnet den store kjærligheten. Vi var gift. Vi hadde levd sammen noen få år.

Han ville ikke.

Jeg gråt, var våken om nettene, alene.

For å gjøre en lang og vond historie kort.

Han gikk fra meg.

Han fant en ny.

To år etter fikk han barn med henne.

I ettertid tenker jeg at han kanskje ikke var glad nok i meg? For er man glad nok i noen ønsker en vel barn med vedkommende?

Og er man glad nok i noen, ønsker man vel å oppfylle hennes intense ønske om barn?

Det skulle gå mange år før jeg selv fant en ny. Og fikk barn med ham.

Nå har jeg det godt. Men det skulle gå mange år.

Jeg vet ikke hva jeg vil si med denne historien.

Bare at jeg forstår hvor vondt du har det. Hvor umulig valg du har.

Du kan ikke lure ham, moralsk sett mener jeg.

Og dersom du går, hvilken garanti har du da for å finne en ny mann, som vil ha barn med deg.

Du er 32 år. du har enda noen år på deg. Selv var jeg eldre enn det da jeg fikk barn.

Kanskje kan du klare å møte (mentalt) ham og få vite noe om hvorfor han ikke vil ha barn med deg. Om hva slag tidshorisont han har på det.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest maja_29]

Hallo??

Du er vel ikke muligens på feil jorde, Maja?

At det skulle være egoistisk å få barn??

jaja, i sin ytterste konsekvens har du selvfølgelig rett. Det er egoistisk å spise når over halvparten av oss (Homo Sapiens) sulter, det er egoistisk å nyte en god vin, det er egoistisk å ha klær nok og varmt hus når det fremdeles er uteliggere i Oslo.

Men i mer vanlig forstand er det ikke egoistisk å følge sine nedarvede behov for å holde seg i live - og for å fortsette slekten. Faktisk er dette et av de mest grunnlegende behov vi har. Det er ikke nødvendig å 'begrunne' det ytterligere. Flertallet av par som har det godt sammen og er trygge på hverandre ønsker seg barn!

Når mannen til 'vil så gjerne ha barn' ikke ønsker det må det være en viktig årsak som ligger bak. Den må han kunne ha uten å bli spikret på veggen for det, men de 2 må sammen finne ut av dette - og finne en løsning.

Å gå rundt stumme som østers er ingen løsning. Kanskje en ekteskapsrødgiver kan få tungene på gli hvis de ikke får igang dialogen igjen.

Dette ble visst et svar mere til 'vilsågjernehabarn' enn til deg maja.

Er i utgangspunktet enig med deg, men mener samtidig at det kan være en egoistisk handling. Det har med våre BEHOV å gjøre. Det er ikke barna som har behov for å vokse opp i denne brutale verden.