Skal jeg tåle alt av ham?

[Gjest Elsker han]

Hei!

Jeg er i en litt fortvilet situasjon.. Kjæresten min har kreft! Som om ikke det er nok, så er han sur hele tiden! Jeg gjør så godt jeg kan, besøker han på sykehuset, ringer ofte, snakker med han selv om jeg egentlig ikke har tid, og jeg syns jeg viser at jeg elsker han.. uansett hva jeg gjør, så er det ikke bra nok! jeg vet at han får humørsviginger fra cellegiften og alt det, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre lenger! det er jo i slike stunder man skal stå sammen i tykt å tynt, men jeg vet ikke om jeg orker flere uker og måneder med sure og ondskapsfulle kommentarer.. Ikke vil han høre heller når jeg prøver å fortelle han hvordan han opppfører seg! det er helt fælt! Han har forandret seg før han ble syk! All livsgleden og de hyggelige kommentarene er borte, og jeg sitter igjen med en sur og sint kjæresten som gir uttryk for at han hater meg!

Bør jeg gi ham en sjanse til, eller bare gå, og si at så lenge han oppfører seg sånn, er ikke vi sammen lenger!!

Er det noen som har vært i samme situasjon som kan hjelpe meg? plz....

[SierDuDet]

Han har kreft og skal kanskje dø.

Dette er et ekstremt trauma for mange, så hvordan han oppfører seg mot deg nå får du bare ta med en klype salt.

Det høres ut som om du bare tenker på deg selv, og ikke kjæresten din som kanskje skal dø.

Hvis du ikke forstår at kreft, som mange ser på en dødsdom, kan bidra til hans humørsvigninger så forstår du fint lite av hans situasjon.

En ting er at cellegiften kan gi han humørsvigninger, men hva tror du det faktum at han går rundt med døden i tankene vil gi han av svigninger?

Snakk med han og fortell han hvor vanskelig du har det.

Han har det sannsynligvis 1000 ganger vanskeligere enn deg.

[Gjest bebba]

Han har kreft og skal kanskje dø.

Dette er et ekstremt trauma for mange, så hvordan han oppfører seg mot deg nå får du bare ta med en klype salt.

Det høres ut som om du bare tenker på deg selv, og ikke kjæresten din som kanskje skal dø.

Hvis du ikke forstår at kreft, som mange ser på en dødsdom, kan bidra til hans humørsvigninger så forstår du fint lite av hans situasjon.

En ting er at cellegiften kan gi han humørsvigninger, men hva tror du det faktum at han går rundt med døden i tankene vil gi han av svigninger?

Snakk med han og fortell han hvor vanskelig du har det.

Han har det sannsynligvis 1000 ganger vanskeligere enn deg.

Dere har det vanskelig begge to. Det er ikke lett å være uberørt når en leser det du skriver. Prøv å søke hjelp hos fagpersonell. Snakk med personalet på sykehuset f.eks., familien din eller noen andre.

[Gjest medsøster]

Skjønner deg veldig godt. Jeg var selv i samme situasjon for en del år tilbake, min samboer og far til mine barn fikk kreft. Plutselig dreide alt seg om han, all informasjon gikk til han og han sorterte ut det han ville si til meg. Han fikk all medlidenhet og medfølelse (naturlig nok!). Samtidig følte jeg ofte at jeg omtrent sto på hodet for han for at han skulle ha det bra, men det var mye dritt å få fra den kanten. Det var liksom ingen som så meg og mitt strev, min redsel, det å være alene med barna osv. Og som samboer hadde jeg ingen rettigheter på informasjon fra legene heller.

Nå gikk det bra for han, han er helt frisk i dag, men forholdet vårt tok slutt like etter at han var ferdig med behandlingen og var erklært frisk. Jeg har vel egentlig aldri helt glemt hvor stygt han behandlet meg den gangen, det var mange episoder som ennå er vonde å tenke på.

Jeg synes ikke man skal bli i sånne forhold hvis man føler man bare blir tråkket på, det må være lov til å ta vare på seg selv også i en sånn situasjon. Hvis du elsker han foreslår jeg at dere setter dere ned og snakker ut om tingene, fortell han hvordan du har det og gi han en sjanse til å skjerpe seg litt. Si at du skjønner at han har det tungt og vanskelig og er redd, men få han til å forstå at du også er redd!

Lykke til!

[dewey]

Finn en pårørendegruppe. Kreftforeningen har sånne, hvertfall hadde de det før. Jeg har ikke personlig vært borti dette, men har bekjente som har.

Og han skal ikke kunne behandle deg hvordan som helst. Akkurat som mannfolka ikke skal måtte få all dritten når vi er gravide og hormonelle. Man MÅ ta litt hensyn til hverandre.

[Gjest også pårørende]

Kjære deg!

Det er en fryktelig situasjon både du og kjæresten din har havnet oppi. Ikke vet jeg hva slags kreft og hvilken prognose han har, men uansett - sykdom kan gjøre folk til en helt annen enn den man tror man kjenner. Den syke kjenner sannsynligvis ikke seg selv igjen heller. Og da er det utrolig vanskelig å være pårørende. Du har din egen redsel og smerte oppi dette også, å se en person du elsker "svinne hen" i en sykeseng er noe av det verste man kan oppleve. Jeg regner med at han er skikkelig dårlig av behandlingene han får, noe som er veldig vanlig. Er han noe bedre mellom cellegiftkurene kan du kanskje få en påminnelse om hvordan han egentlig er?

Men du skal ikke tåle alt. Et forhold gjør faktisk ikke det. Og om du tilsynelatende tåler det nå, kan det komme opp igjen senere - som ubearbeidede følelser som dolker deg i ryggen. Jeg ser du har fått råd om å kontakte en pårørendegruppe, det er sikkert fornuftig. Du kan også oppsøke en familie/samtaleterapeut alene, og ta opp saken der.

Kjæresten din er nå bare sentrert om seg selv og sin egen sykdom. Også veldig vanlig tror jeg. Han ser ikke deg og alt du prøver å gjøre for ham, kanskje føler han seg også mindreverdig og vil egentlig ikke at du skal se ham når han "ligger nede". Det er mye rare følelser som kommer til overflaten.

Jeg tror du må ta en dag av gangen, søk hjelp, og IKKE GLEM DEG SELV oppi alt dette. Du trenger ikke besøke ham hver eneste dag, ta deg en dag fri innimellom og bruk tiden på deg selv. Et sammenbrudd fra din side vil ikke gagne noen, aller minst deg selv...

[Annikken]

Dette fikk meg til å tenke på en bok - "Kjære Timo" av Elin Brodin. Kanskje boken er noe for deg?

[Gjest Elsker han]

Han har kreft og skal kanskje dø.

Dette er et ekstremt trauma for mange, så hvordan han oppfører seg mot deg nå får du bare ta med en klype salt.

Det høres ut som om du bare tenker på deg selv, og ikke kjæresten din som kanskje skal dø.

Hvis du ikke forstår at kreft, som mange ser på en dødsdom, kan bidra til hans humørsvigninger så forstår du fint lite av hans situasjon.

En ting er at cellegiften kan gi han humørsvigninger, men hva tror du det faktum at han går rundt med døden i tankene vil gi han av svigninger?

Snakk med han og fortell han hvor vanskelig du har det.

Han har det sannsynligvis 1000 ganger vanskeligere enn deg.

Om jeg ikke SKJØNNER at han kansje skal dø?? Selvfølgelig vet jeg det, men jeg syns ikke han kan si hva han vil til meg fordet.. Problemet er at han ikke vil høre! jeg skjønner godt at det er fælt og ha en dødsdom hengende over seg, men det er fælt for meg også! det er jeg som blir sittende igjen alene og deprimert hvis han dør! Og jeg PRØVER faktisk så godt jeg kan og tenke på han, snakke med han, oppmuntre han, ikke vise at jeg tar meg nær av det han sier og komme med forslag til ting vi kan gjøre sammen! Men nesten ALT blir mottatt med en sur og sårende kommentar! og jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å ha det sånn lenger!

[Gjest ikke undertegnet]

uff... Det er mulig at jeg er i en lignende situasjon, men det vet jeg ikke noe om. Kjæresten min kan være alvorlig syk, men han vil ikke gå hos lege for å få behandling...

Kjæresten din kan oppføre seg stygt mot deg fordi han tror at kanskje han skal dø og han vil gjerne at du ikke skal lide etter han... Det er en kjærlighettanke på en måte.Det er lettere kanskje å forlate livet mens ingen bryr seg om man enn å se at noen skal ha det vondt etterpå.....

Vær sterk! du kan jo tåle mer eller mindre fra han, han blir kanskje frisk igjen og alt skal gå det bra... en annen gang kanskje blir det hans tur å tåle mer av deg....

[Sind]

Har ikke vært i samme situasjon, men jeg mener at du må ha litt tålmodighet her.

Selv om man får humørsvigninger av cellegiften, så er det nok andre ting som gnager også.

Det å ha en så alvorlig sykdom tærer nok veldig på personen.

[Gjest Dutchie]

Hmmm, kanskje jeg kan belyse ting litt fra den andre siden... I mitt forrige forhold var JEG den syke, og slet m kreft i nesten 4 år før jeg ble erklært frisk.

Jeg var et HELVETE og leve med!! Men partneren min stod der, som en klippe... Ga aldri opp og gikk gjennom alt med meg. Det ga meg livslyst, og mot til og kjempe videre. For det var mange,mange ganger jeg var på nippet til og gi opp..

Jeg var egosentrisk, sur, sjalu, grinete, agressiv og extremt depressiv. Tanken på og være i begynnelsen av 20 åra og kanskje skulle dø var FOR stor og for mye til at jeg gadd bry meg med hvordan andre hadde det rundt meg. Blir på en måte "jeg er på dødens forværelse, så hold kjeft med de bittesmå problemene dine" Ingenting gjør et menneske så egoistisk som sykdom... Og akkurat der og da, så vet du det ikke, har ikke overskudd til og se at du sårer andre..

Dessuten, de fleste former av kreft har perioder med enorme smerter. Cellegift og stråling gjør det ikke noe bedre... Man gidder ikke være hverken sensitiv eller snill når hele kroppen gjør så vondt at selv det og puste er slitsomt...

I etter tid har jeg fått høre hvordan jeg oppførte meg, hva jeg sa, hva jeg gjorde etc. Og har gått mange runder med unnskyldninger, til både familie og venner.

Men hadde aldri klart det uten min elskede som tok all dritten og stod der... Det tar en spesiell type menneske for og klare en sånn situasjon, du må ha masse indre styrke og være uendelig tålmodig.

Om du ikke orker all dritten som kommer med en sykdom som denne, så gå. Vær ærlig med deg selv og han og gå. Han kommer nok aldri til og tilgi deg, men gjør det for deg selv..

Men om du elsker han, så blir du. Så snart ting går tilbake og frykten og smertene ikke er så store så vil takknemligheten for at du er der være kjempestor... Akkurat nå trenger han deg, og han vet det.. Du er hans link til det "friske liv", det han drømmer om og komme tilbake til.

MEN (viktig!!) ikke slit deg ut. Du skal overleve dette du også..:-)

Gå ut m venninnene dine, gå på kino, ta noen dager fri. F.eks rundt neste cellegift behandling. Om han er som meg vil han gjerne spy og drite i fred... Ta deg en helg borte, kost på deg en liten tur, el kjøp deg noe du har ønsket deg. Finn noen og snakke med, for han er ikke i stand til og forstå deg akkurat nå. En støttegruppe er en glimrende ide!! Finn et sted der du kan være deg selv, være svak, sterk, trygg, sinna og hvor du kan finne ro.

først når du er uthvilt og har funnet litt fred for deg selv kan du være til sååå mye hjelp!

Har et tips fra mitt eget liv, begynn og skriv en liten dagbok. Partneren min skrev dagbok gjennom hele perioden. Når jeg ble frisk og hadde fått igjen litt mental styrke, fikk jeg lese den. Hennes var skrevet delvis i brevform til meg, ispedd notater hun skriblet mens jeg var på oprasjonsbordet etc.. Den var UTROLIG sterk og lese, men

deng gjorde det enklere for oss og jobbe oss igjennom det. Forholdet vårt tok slutt av andre grunner, men vi er fremdeles bestevenninner, og det er ingen på denne planeten som kjenner meg så godt som hun gjør. Tross alt, når du har tørket spy og dritt og fått slengt de styggeste skjellsord e deg som takk, da blir du kjent med et menneske. :-) Hun sier selv hun er et roligere, sterkere menneske etter denne perioden.

Føler virkelig med dere i denne tiden, vet så alt for godt hvordan dere har det... Håper dere klarer og få noen gode øyeblikk sammen innimellom, så dere kan begge huske hvorfor det ble dere to...

Lykke til!!

[Gjest Elsker han]

Hmmm, kanskje jeg kan belyse ting litt fra den andre siden... I mitt forrige forhold var JEG den syke, og slet m kreft i nesten 4 år før jeg ble erklært frisk.

Jeg var et HELVETE og leve med!! Men partneren min stod der, som en klippe... Ga aldri opp og gikk gjennom alt med meg. Det ga meg livslyst, og mot til og kjempe videre. For det var mange,mange ganger jeg var på nippet til og gi opp..

Jeg var egosentrisk, sur, sjalu, grinete, agressiv og extremt depressiv. Tanken på og være i begynnelsen av 20 åra og kanskje skulle dø var FOR stor og for mye til at jeg gadd bry meg med hvordan andre hadde det rundt meg. Blir på en måte "jeg er på dødens forværelse, så hold kjeft med de bittesmå problemene dine" Ingenting gjør et menneske så egoistisk som sykdom... Og akkurat der og da, så vet du det ikke, har ikke overskudd til og se at du sårer andre..

Dessuten, de fleste former av kreft har perioder med enorme smerter. Cellegift og stråling gjør det ikke noe bedre... Man gidder ikke være hverken sensitiv eller snill når hele kroppen gjør så vondt at selv det og puste er slitsomt...

I etter tid har jeg fått høre hvordan jeg oppførte meg, hva jeg sa, hva jeg gjorde etc. Og har gått mange runder med unnskyldninger, til både familie og venner.

Men hadde aldri klart det uten min elskede som tok all dritten og stod der... Det tar en spesiell type menneske for og klare en sånn situasjon, du må ha masse indre styrke og være uendelig tålmodig.

Om du ikke orker all dritten som kommer med en sykdom som denne, så gå. Vær ærlig med deg selv og han og gå. Han kommer nok aldri til og tilgi deg, men gjør det for deg selv..

Men om du elsker han, så blir du. Så snart ting går tilbake og frykten og smertene ikke er så store så vil takknemligheten for at du er der være kjempestor... Akkurat nå trenger han deg, og han vet det.. Du er hans link til det "friske liv", det han drømmer om og komme tilbake til.

MEN (viktig!!) ikke slit deg ut. Du skal overleve dette du også..:-)

Gå ut m venninnene dine, gå på kino, ta noen dager fri. F.eks rundt neste cellegift behandling. Om han er som meg vil han gjerne spy og drite i fred... Ta deg en helg borte, kost på deg en liten tur, el kjøp deg noe du har ønsket deg. Finn noen og snakke med, for han er ikke i stand til og forstå deg akkurat nå. En støttegruppe er en glimrende ide!! Finn et sted der du kan være deg selv, være svak, sterk, trygg, sinna og hvor du kan finne ro.

først når du er uthvilt og har funnet litt fred for deg selv kan du være til sååå mye hjelp!

Har et tips fra mitt eget liv, begynn og skriv en liten dagbok. Partneren min skrev dagbok gjennom hele perioden. Når jeg ble frisk og hadde fått igjen litt mental styrke, fikk jeg lese den. Hennes var skrevet delvis i brevform til meg, ispedd notater hun skriblet mens jeg var på oprasjonsbordet etc.. Den var UTROLIG sterk og lese, men

deng gjorde det enklere for oss og jobbe oss igjennom det. Forholdet vårt tok slutt av andre grunner, men vi er fremdeles bestevenninner, og det er ingen på denne planeten som kjenner meg så godt som hun gjør. Tross alt, når du har tørket spy og dritt og fått slengt de styggeste skjellsord e deg som takk, da blir du kjent med et menneske. :-) Hun sier selv hun er et roligere, sterkere menneske etter denne perioden.

Føler virkelig med dere i denne tiden, vet så alt for godt hvordan dere har det... Håper dere klarer og få noen gode øyeblikk sammen innimellom, så dere kan begge huske hvorfor det ble dere to...

Lykke til!!

Tusen takk for svaret! Det var oppløftende=) Jeg skal ta meg en liten pause tror jeg! Men kan jeg spørre om en ting? Ble det slutt fordi han hadde vært syk og du hadde hatt det så tøft? For hvis det var sånn (det har flere andre skrevet oxo) er det vel ingen vits o være sammn med han lenger når de psyksike påkjenningene etterpå er så store at forholdet sprekker??

[Gjest Elsker han]

Hmmm, kanskje jeg kan belyse ting litt fra den andre siden... I mitt forrige forhold var JEG den syke, og slet m kreft i nesten 4 år før jeg ble erklært frisk.

Jeg var et HELVETE og leve med!! Men partneren min stod der, som en klippe... Ga aldri opp og gikk gjennom alt med meg. Det ga meg livslyst, og mot til og kjempe videre. For det var mange,mange ganger jeg var på nippet til og gi opp..

Jeg var egosentrisk, sur, sjalu, grinete, agressiv og extremt depressiv. Tanken på og være i begynnelsen av 20 åra og kanskje skulle dø var FOR stor og for mye til at jeg gadd bry meg med hvordan andre hadde det rundt meg. Blir på en måte "jeg er på dødens forværelse, så hold kjeft med de bittesmå problemene dine" Ingenting gjør et menneske så egoistisk som sykdom... Og akkurat der og da, så vet du det ikke, har ikke overskudd til og se at du sårer andre..

Dessuten, de fleste former av kreft har perioder med enorme smerter. Cellegift og stråling gjør det ikke noe bedre... Man gidder ikke være hverken sensitiv eller snill når hele kroppen gjør så vondt at selv det og puste er slitsomt...

I etter tid har jeg fått høre hvordan jeg oppførte meg, hva jeg sa, hva jeg gjorde etc. Og har gått mange runder med unnskyldninger, til både familie og venner.

Men hadde aldri klart det uten min elskede som tok all dritten og stod der... Det tar en spesiell type menneske for og klare en sånn situasjon, du må ha masse indre styrke og være uendelig tålmodig.

Om du ikke orker all dritten som kommer med en sykdom som denne, så gå. Vær ærlig med deg selv og han og gå. Han kommer nok aldri til og tilgi deg, men gjør det for deg selv..

Men om du elsker han, så blir du. Så snart ting går tilbake og frykten og smertene ikke er så store så vil takknemligheten for at du er der være kjempestor... Akkurat nå trenger han deg, og han vet det.. Du er hans link til det "friske liv", det han drømmer om og komme tilbake til.

MEN (viktig!!) ikke slit deg ut. Du skal overleve dette du også..:-)

Gå ut m venninnene dine, gå på kino, ta noen dager fri. F.eks rundt neste cellegift behandling. Om han er som meg vil han gjerne spy og drite i fred... Ta deg en helg borte, kost på deg en liten tur, el kjøp deg noe du har ønsket deg. Finn noen og snakke med, for han er ikke i stand til og forstå deg akkurat nå. En støttegruppe er en glimrende ide!! Finn et sted der du kan være deg selv, være svak, sterk, trygg, sinna og hvor du kan finne ro.

først når du er uthvilt og har funnet litt fred for deg selv kan du være til sååå mye hjelp!

Har et tips fra mitt eget liv, begynn og skriv en liten dagbok. Partneren min skrev dagbok gjennom hele perioden. Når jeg ble frisk og hadde fått igjen litt mental styrke, fikk jeg lese den. Hennes var skrevet delvis i brevform til meg, ispedd notater hun skriblet mens jeg var på oprasjonsbordet etc.. Den var UTROLIG sterk og lese, men

deng gjorde det enklere for oss og jobbe oss igjennom det. Forholdet vårt tok slutt av andre grunner, men vi er fremdeles bestevenninner, og det er ingen på denne planeten som kjenner meg så godt som hun gjør. Tross alt, når du har tørket spy og dritt og fått slengt de styggeste skjellsord e deg som takk, da blir du kjent med et menneske. :-) Hun sier selv hun er et roligere, sterkere menneske etter denne perioden.

Føler virkelig med dere i denne tiden, vet så alt for godt hvordan dere har det... Håper dere klarer og få noen gode øyeblikk sammen innimellom, så dere kan begge huske hvorfor det ble dere to...

Lykke til!!

Tusen takk for svaret! Det var oppløftende=) Jeg skal ta meg en liten pause tror jeg! Men kan jeg spørre om en ting? Ble det slutt fordi han hadde vært syk og du hadde hatt det så tøft? For hvis det var sånn (det har flere andre skrevet oxo) er det vel ingen vits o være sammn med han lenger når de psyksike påkjenningene etterpå er så store at forholdet sprekker??

[Gjest Elsker han]

Hmmm, kanskje jeg kan belyse ting litt fra den andre siden... I mitt forrige forhold var JEG den syke, og slet m kreft i nesten 4 år før jeg ble erklært frisk.

Jeg var et HELVETE og leve med!! Men partneren min stod der, som en klippe... Ga aldri opp og gikk gjennom alt med meg. Det ga meg livslyst, og mot til og kjempe videre. For det var mange,mange ganger jeg var på nippet til og gi opp..

Jeg var egosentrisk, sur, sjalu, grinete, agressiv og extremt depressiv. Tanken på og være i begynnelsen av 20 åra og kanskje skulle dø var FOR stor og for mye til at jeg gadd bry meg med hvordan andre hadde det rundt meg. Blir på en måte "jeg er på dødens forværelse, så hold kjeft med de bittesmå problemene dine" Ingenting gjør et menneske så egoistisk som sykdom... Og akkurat der og da, så vet du det ikke, har ikke overskudd til og se at du sårer andre..

Dessuten, de fleste former av kreft har perioder med enorme smerter. Cellegift og stråling gjør det ikke noe bedre... Man gidder ikke være hverken sensitiv eller snill når hele kroppen gjør så vondt at selv det og puste er slitsomt...

I etter tid har jeg fått høre hvordan jeg oppførte meg, hva jeg sa, hva jeg gjorde etc. Og har gått mange runder med unnskyldninger, til både familie og venner.

Men hadde aldri klart det uten min elskede som tok all dritten og stod der... Det tar en spesiell type menneske for og klare en sånn situasjon, du må ha masse indre styrke og være uendelig tålmodig.

Om du ikke orker all dritten som kommer med en sykdom som denne, så gå. Vær ærlig med deg selv og han og gå. Han kommer nok aldri til og tilgi deg, men gjør det for deg selv..

Men om du elsker han, så blir du. Så snart ting går tilbake og frykten og smertene ikke er så store så vil takknemligheten for at du er der være kjempestor... Akkurat nå trenger han deg, og han vet det.. Du er hans link til det "friske liv", det han drømmer om og komme tilbake til.

MEN (viktig!!) ikke slit deg ut. Du skal overleve dette du også..:-)

Gå ut m venninnene dine, gå på kino, ta noen dager fri. F.eks rundt neste cellegift behandling. Om han er som meg vil han gjerne spy og drite i fred... Ta deg en helg borte, kost på deg en liten tur, el kjøp deg noe du har ønsket deg. Finn noen og snakke med, for han er ikke i stand til og forstå deg akkurat nå. En støttegruppe er en glimrende ide!! Finn et sted der du kan være deg selv, være svak, sterk, trygg, sinna og hvor du kan finne ro.

først når du er uthvilt og har funnet litt fred for deg selv kan du være til sååå mye hjelp!

Har et tips fra mitt eget liv, begynn og skriv en liten dagbok. Partneren min skrev dagbok gjennom hele perioden. Når jeg ble frisk og hadde fått igjen litt mental styrke, fikk jeg lese den. Hennes var skrevet delvis i brevform til meg, ispedd notater hun skriblet mens jeg var på oprasjonsbordet etc.. Den var UTROLIG sterk og lese, men

deng gjorde det enklere for oss og jobbe oss igjennom det. Forholdet vårt tok slutt av andre grunner, men vi er fremdeles bestevenninner, og det er ingen på denne planeten som kjenner meg så godt som hun gjør. Tross alt, når du har tørket spy og dritt og fått slengt de styggeste skjellsord e deg som takk, da blir du kjent med et menneske. :-) Hun sier selv hun er et roligere, sterkere menneske etter denne perioden.

Føler virkelig med dere i denne tiden, vet så alt for godt hvordan dere har det... Håper dere klarer og få noen gode øyeblikk sammen innimellom, så dere kan begge huske hvorfor det ble dere to...

Lykke til!!

Tusen takk for svaret! Det var oppløftende=) Jeg skal ta meg en liten pause tror jeg! Men kan jeg spørre om en ting? Ble det slutt fordi han hadde vært syk og du hadde hatt det så tøft? For hvis det var sånn (det har flere andre skrevet oxo) er det vel ingen vits o være sammn med han lenger når de psyksike påkjenningene etterpå er så store at forholdet sprekker??

[Gjest Elsker han]

Hmmm, kanskje jeg kan belyse ting litt fra den andre siden... I mitt forrige forhold var JEG den syke, og slet m kreft i nesten 4 år før jeg ble erklært frisk.

Jeg var et HELVETE og leve med!! Men partneren min stod der, som en klippe... Ga aldri opp og gikk gjennom alt med meg. Det ga meg livslyst, og mot til og kjempe videre. For det var mange,mange ganger jeg var på nippet til og gi opp..

Jeg var egosentrisk, sur, sjalu, grinete, agressiv og extremt depressiv. Tanken på og være i begynnelsen av 20 åra og kanskje skulle dø var FOR stor og for mye til at jeg gadd bry meg med hvordan andre hadde det rundt meg. Blir på en måte "jeg er på dødens forværelse, så hold kjeft med de bittesmå problemene dine" Ingenting gjør et menneske så egoistisk som sykdom... Og akkurat der og da, så vet du det ikke, har ikke overskudd til og se at du sårer andre..

Dessuten, de fleste former av kreft har perioder med enorme smerter. Cellegift og stråling gjør det ikke noe bedre... Man gidder ikke være hverken sensitiv eller snill når hele kroppen gjør så vondt at selv det og puste er slitsomt...

I etter tid har jeg fått høre hvordan jeg oppførte meg, hva jeg sa, hva jeg gjorde etc. Og har gått mange runder med unnskyldninger, til både familie og venner.

Men hadde aldri klart det uten min elskede som tok all dritten og stod der... Det tar en spesiell type menneske for og klare en sånn situasjon, du må ha masse indre styrke og være uendelig tålmodig.

Om du ikke orker all dritten som kommer med en sykdom som denne, så gå. Vær ærlig med deg selv og han og gå. Han kommer nok aldri til og tilgi deg, men gjør det for deg selv..

Men om du elsker han, så blir du. Så snart ting går tilbake og frykten og smertene ikke er så store så vil takknemligheten for at du er der være kjempestor... Akkurat nå trenger han deg, og han vet det.. Du er hans link til det "friske liv", det han drømmer om og komme tilbake til.

MEN (viktig!!) ikke slit deg ut. Du skal overleve dette du også..:-)

Gå ut m venninnene dine, gå på kino, ta noen dager fri. F.eks rundt neste cellegift behandling. Om han er som meg vil han gjerne spy og drite i fred... Ta deg en helg borte, kost på deg en liten tur, el kjøp deg noe du har ønsket deg. Finn noen og snakke med, for han er ikke i stand til og forstå deg akkurat nå. En støttegruppe er en glimrende ide!! Finn et sted der du kan være deg selv, være svak, sterk, trygg, sinna og hvor du kan finne ro.

først når du er uthvilt og har funnet litt fred for deg selv kan du være til sååå mye hjelp!

Har et tips fra mitt eget liv, begynn og skriv en liten dagbok. Partneren min skrev dagbok gjennom hele perioden. Når jeg ble frisk og hadde fått igjen litt mental styrke, fikk jeg lese den. Hennes var skrevet delvis i brevform til meg, ispedd notater hun skriblet mens jeg var på oprasjonsbordet etc.. Den var UTROLIG sterk og lese, men

deng gjorde det enklere for oss og jobbe oss igjennom det. Forholdet vårt tok slutt av andre grunner, men vi er fremdeles bestevenninner, og det er ingen på denne planeten som kjenner meg så godt som hun gjør. Tross alt, når du har tørket spy og dritt og fått slengt de styggeste skjellsord e deg som takk, da blir du kjent med et menneske. :-) Hun sier selv hun er et roligere, sterkere menneske etter denne perioden.

Føler virkelig med dere i denne tiden, vet så alt for godt hvordan dere har det... Håper dere klarer og få noen gode øyeblikk sammen innimellom, så dere kan begge huske hvorfor det ble dere to...

Lykke til!!

Tusen takk for svaret! Det var oppløftende=) Jeg skal ta meg en liten pause tror jeg! Men kan jeg spørre om en ting? Ble det slutt fordi han hadde vært syk og du hadde hatt det så tøft? For hvis det var sånn (det har flere andre skrevet oxo) er det vel ingen vits o være sammn med han lenger når de psyksike påkjenningene etterpå er så store at forholdet sprekker??